Opp som en løve og ned som en fell…

Nyter (det er dog et definisjonsspørsmål) et glass iskald Chablis (enda det er tirsdag, ja), og tenker at dette har vært nok «A Curly day in Hell and Paradise». Med andre ord en kontrastenes dag. I øyeblikket tenker jeg at man kan stappe karma og Loven om tiltrekning der solen sjelden eller aldri skinner. Om noen våger å ymte frempå om slikt i øyeblikket, så får de en krøllete uvenn på ubestemt tid. Hvilket ikke er å kimse av.

Noen ganger er det rett og slett nok – og nettopp dét – NOK. Noen ganger er for eksempel akkurat nå.

Det skjer fantastiske ting! Jeg lever, nyter, lykkes, blir trodd på, løftes frem og satses på. Jeg ser livsdrømmen begynne å forme seg, selv om den i øyeblikket fortoner seg en smule uoversiktelig og ikke helt overkommelig. Men noen tror på meg. Jeg får hjelp til å bære drømmen og håpet – om å leve av den; drømmen min. Noen ser meg.


lc3b8ve

Halvveis svevende kommer jeg i ettermiddag hjem fra jobb og slenger meg passe selvtilfreds og stolt på sofaen. Den siste halvtimen på jobb var jeg dog rastløs, og følte at det var «noe». Men jeg smiler allikevel smålurt i krøllene.

Mye senere enn vanlig kommer Mini-me gråtende hjem fra skolen. Jeg spør om det har skjedd noe, men det har det ikke. «Mamma, jeg har bare magen full av vonde følelser. Det var derfor jeg somlet slik.» Så kryper hun opp i det vi kaller «badekaret» – plassen som blir i V’en bena lager når man krøller seg på sofaen. Der snakker vi om at hun savner kjæresten (bestevennen) som har begynt på en ny skole, og at hun er redd han kommer til å slå opp når han ikke ser henne hver dag. Så vi sender en sms til moren hans og inviterer ham med på kino til helgen (under forutsetning av at jeg sitter bakerst som sist, og de foran alene…) Jeg får ikke svar før jeg må frakte henne på korøvelse og meg selv til gruppeevaluering på jobb.

På møtet får jeg svar fra moren om at: «Ja, det vil han gjerne, for han savner henne veldig. Men han vil nå bare være venner. Og om det vil være ok for henne?» Jeg kjenner hjertet synke ned i magen. Av delvis forklarlige og uforklarlige årsaker blir den forsterket. Jeg blir sittende med en ulmende uro og kribling i føttene under hele møtet og vil bare hjem til Minien min.

Jeg trasker raskt hjem og forbanner menn. Allerede i en alder av 9 år begynner de altså med disse doble budskapene sine. «Savner henne masse, men bare venner!» Right…
Jeg er sikker på at jeg snøfter der jeg går i marsjtakt til tangotoner på øret, selv om jeg smiler.

Vel hjemme møter jeg en Mini-me som er blek, sliten og utafor. Hun har funnet ut hvem som hadde ringt så mange ganger på telefonen hennes her om dagen, for nå hadde hun hørt beskjedene. «Det var onkel som ba om nummeret ditt. Han måååtte nok snakke med deg Mamma, og om ikke vi kunne være så snille å sende ham en melding. Jeg ble kjemperedd, jeg vil ikke at han skal ringe oss mer.»
Jeg føler meg plutselig revet opp innvendig! Lille barnet mitt. Jeg får lyst til å omfavne henne og putte henne inn i meg igjen – for alltid. Jeg skynder meg å minne meg selv på det utradisjonelle regnskapets fasit… Jeg kjenner at vi står støtt, selv om nok virkelig er nok.  Og jeg vet at flere grep må gjøres.

Så blir det ringt til kjæresten hennes. Hvorpå han til slutt legger på og hun føler seg dum og avvist, uten egentlig å ha fått svar. Hun blir stille og sier hun går opp for å legge seg. Jeg spør om han sa noe dumt og om de ble enige angående lørdagen.

«Neida, Mamma, men jeg skjønte ikke helt hva han mente. Han var bare så rar og ikke glad i stemmen sin.» Da jeg kommer inn på rommet for å lese, bryter hun ut i gråt og sier han bare ville være venner nå. Hun hulker i en time:»Vi hadde så mange planer mamma… Vi skulle spille sjakk neste gang vi møttes. Vi skulle leke Star Wars og jeg skulle vise ham den nye pcen min. Vi skulle dra på stranden sammen til sommeren, du vet der vi var i fjor da han gav meg ringen. Jeg kommer aldri til å bli glad i andre gutter. Det hjelper ikke engang at vi skal til Hellas. Og jeg ble veldig redd av de telefonene. Tenk om jeg hadde svart ham, Mamma….»
(Snart 9 år gammel Mini-me i samtale med moren sin)

Jeg er redd, lykkelig, forvirret, full av nysgjerrighet og utforskertrang. Jeg er grådig, sviktet, fortvilet, sliten, urolig og avsindig forbanna.

Jeg har lyst til å skrive, danse tango, spy og knuse kneskåler. Jeg lever 100%.

Advertisements

One thought on “Opp som en løve og ned som en fell…

  1. Tøft, dette. Barn har følelser de også, som er minst like sterke som voksnes følelser, mens de mangler den innsikten vi har, ser ikke rekkevidden. Dermed blir kanskje avgrunnen enda dypere for dem når noe skjærer seg.

    Det gode er at de kommer seg opp igjen. Ta det på alvor, ta de alvorlige samtalene etter leggetid, når hun ligger under den trygge dyna, med ankerfestet på sengekanten. Og kyss på kinnet.

    Ni år…sukk! Hun kommer ti å få kjærester igjen, vær du sikker! 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s