Manglende selvsensur?

La meg først nevne det, jeg er en stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Jeg skriver om temaer som opptar meg. Jeg deler av egne erfaringer og jeg oppsøker aktivt nettsteder som kan tilfredstille min bunnløse nysgjerrighet på kreti og pleti.

På min vei gjennom informasjonsveldet og mulighetene det åpenbarer for det enkelte individ til å formidle seg, så hender det – ikke så ofte heldigvis, at jeg blir både oppbrakt og forbannet. Men, jeg blir også bekymret. Vi er gitt retten til fritt å formidle oss innen for gjeldende lovverk.  Det er dog ikke ensbetydende med at vi alle innehar den nødvendige kompetansen man trenger for å forvalte denne rettigheten på en god og forsvarlig måte.

Som følge av min nitidige nysgjerrighet, ferdes jeg  i flere sosiale nettsamfunn. Fra tid til annen dumper jeg derfor borti innlegg jeg ikke kan unngå å engasjere meg i. Innleggene omtaler ikke nødvendigvis temaer jeg personlig er opptatt av. Jeg stopper opp fordi jeg fascineres av måten de formidles på, menneskene bak innleggene og ikke minst responsen de utløser.

Stadig oftere dveler jeg ved blogger og innlegg som kommer i konflikt med den forkjemperen for ytringsfrihet som tross alt bor i meg. Dette gjelder spesielt i innlegg hvor personen som publiserer åpenbart (eller subtilt) og  grenseløst utleverer seg selv eller en uskyldig 3.part. Jeg dveler også når innleggene inneholder bagatellisering og/eller latterliggjøring av temaer mange opplever som alvorlige, og attpåtil skjuler seg bak at det hele er ironisk ment. Jeg velger å tro at det er uvitenhet som er drivkraften bak slike innspill. Selvsagt kan det også hende at det rett og slett er så intelligent skrevet at jeg ikke forstår språket og ironien i det hele. Ironi er en kunstform. Det krever sin mann eller kvinne å beherske denne intelligente formen for humor. Spesielt når det gjelder sårbare temaer som selvmord, seksuelt misbruk og seksuell legning. Goethe oppsumerer poenget mitt: «Ironi er det lille saltkornet som gjør det som serveres spiselig.»

Spiselig er derfor et godt stikkord i denne sammenheng. For smaken, ja – den vil forbli subjektiv for den gemene hop også i fremtiden. Allikevel, det betyr ikke at vi ikke selv er ansvarlig for hva vi formidler og hvordan vi formidler det. Formidler vi noe som overskrider grensene for smakløshet, så man tåle reaksjoner. Mer enn én gang har jeg vært vitne til at slike reaksjoner mottas med forakt og med å avskrive menneskelige reaksjoner de ikke liker med snusfornuft. For så å velge og slette kommentarene som ikke passer inn. Det er også min erfaring at dette ofte gjøres av de samme personene som selv ber om respekt for sine livsvalg, synspunkter og som ofte fremstår som usedvanlig åpne og utleverende om sitt eget privatliv.

Det finnes ingen lov mot idioti – ei heller mot uvitenhet. Jeg kan dog ikke fri meg fra å stille spørsmål ved om enkelte regelrett burde bli beskyttet mot seg selv. I enkelte øyeblikk tenker jeg at de (få) det gjelder, bør ha begrenset tilgang til å formidle seg i enkelte nettsamfunn.

I forlengelsen av disse spørsmålene, dukker det opp flere spørsmål enn svar.

For: Hvem skal i så fall ha ansvaret for å bestemme når man skal gripe inn? Hvor skal grensene gå? Vil eventuelle begrensninger svekke ytringsfriheten som en demokratisk rettighet? Vil det bli det samme som å si at ikke alle burde ha stemmerett?  Er samfunnsgevinsten større ved at åpenheten får fritt spillerom, og prisen er at noen driter seg ut og tar med noen få uskyldige i dragsuget?

Hvem har ansvaret når ytringsfriheten i sin mest ekstreme form, fører til manglende egenomsorg og utleverende påstander om andre?

Jeg påberoper meg ikke å eie fasiten på disse spørsmålene. Jeg tror heller ikke det er riktig at noen gis myndighet til å bestemme svarene. Derimot må noen tørre å mene noe. Noen må forholde seg aktivt til dem som i sin uvitenhet om konsekvensene, stadig lever utsatt i forhold til å blamere seg selv eller andre offentlig.

«Fornuften er en sjælden vare
enhver, som ejer den, bør spare»
(Piet Hein)

2 thoughts on “Manglende selvsensur?

  1. Jeg påberoper ingenting,
    men sier: kjære blogger, bare bring
    til torgs det du skal si!
    For intet meningspoliti
    kan gripe inn helt utilbørlig
    i en tanke, lik din, Curly!
    Skyt fart, og kjemp for stemmerett
    for alle som har meningsvett!
    Vær frisk, og sett så gjerne ben i
    den som mener. Jeg er enig!
    (mannfolkprat)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s