Krev din plass og ei den!

feminism-2b1For noen dager siden traff jeg tilfeldigvis en jente jeg spilte håndball med for mange år siden. En høyreist, flott og særdeles oppvakt jente slik jeg husker henne fra den gang. Når sant skal sies kjente jeg henne knapt igjen da vi møttes forleden. Hun hadde fortsatt det samme blendende smilet, men noe hadde skjedd med holdningen hennes. Et «noe» som fikk henne til å fremstå som ukjent. Det var noe usikkert og unnskyldende ved hele fremtoningen hennes. Dette «noe» som muligens er forventet at høye kvinner skal ha i vår kultur. I blant kan man saktens få følelsen av at det å være en høy kvinne er et angrep på alle menn man støter borti – som er lavere enn en selv. Derfor, i beste Mette Marit-stil, luter vi skuldrene, bøyer hodet og holder for guds skyld alltid albuene tett inntil hoftene – så vi ikke skader noen mannlige egoer på vår vei.

Denne tankegangen er ikke ukjent for meg med mine 179 cm på strømpelesten, og det irriterer meg at høye kvinner skal måtte føle det slik. Mange av oss har opplagt internalisert den kulturelle beskjeden om at det er upassende at vi som kvinner opptar så mye fysisk plass.

Gjennom årene har jeg lest et betydelige antall bøker om kommunikasjon sett fra flere perspektiv. Noe av det som virkelig har fattet min interesse er hvordan forskning viser at mengden fysisk plass man opptar, matcher med personens sosiale status. Når to mennesker omgås hverandre, er det overveiende sannsynlig at den med høyere sosial status vil komme til å innvadere den andre personens fysiske sfære. Dette er også påvist å ha en sammenheng i interaksjoner mellom ulike kjønn. Menn bruker mer fysisk plass enn kvinner, og innvaderer  kvinnens personlige område.

Et studie gjort med skjulte kameraer på tog- og busstasjoner i ulike byer i Europa, viser at når kvinner sitter på en ventebenk, sitter de med armene i kors, albuene tett inntil siden, knærne inntil hverandre osv – for å minimere plassen de opptar. Menn på sin side, breier seg ut ved å legge armene bakover på benken. De sprer bena fra hverandre – selv om det medfører at de innvaderer det personlige rommet til kvinnen som sitter ved siden av dem. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg selv har opplevd dette ombord i fly; at mannen ved siden av meg opptrer som om han har forhåndsbestilt halve gulvplassen foran mitt sete.

Et lignende studie tok for seg hvordan kvinner og menn beveget seg på offentlige steder. Når kvinner og menns gåretning krysses, er det forventet at det er kvinnen som skal endre retning for å unngå en kollisjon.I tillegg til dette begrenser kvinner skrittlengden sin, luter skuldrene og unngår å initiere eller opprettholde øyekontakt.

For å more mitt eget hode, har jeg ved flere anledninger bevisst unngått å endre gåretning når jeg har vært på kollisjonskurs med en mann. Dette har ført til flere sammenstøt, hvorpå flere etterpå har snudd seg og gitt meg et underlig blikk før de hastet videre. Antall underlige blikk øker betydelig om du i tillegg gjør dette med en viss attitude – rak i ryggen, symmetriske skuldre og lange skritt. En lek som forøvrig har medført en endring i mine vaner. Nå har  dette blitt min måte å gå på.

Jeg får fortsatt rådville blikk fra menn som snur seg etter at jeg har gått forbi. Noe av grunnen er selvsagt også at jeg er en høy kvinne som går med høye hæler akkurat når det passer meg (jeg liker dessuten å fremheve min feminitet gjennom øvrig bekledning også). Jeg endrer heller ikke gåretning med mindre det er det enkleste for meg. Ofte vil det være slik at mannen vil ha mer plass på sin side av fortauet, og at det å skifte gåretning for meg, vil medføre å gå ut i snøfonna eller stoppe og vente til han har gått forbi meg.

Det faktum at jeg ikke stopper eller endrer retning, bringer i sannhet frem underlige reaksjoner hos en del menn. Jeg tror de færreste menn vil forstå hva som er så rart ved dette, og derav det rådville blikket. Dessuten insisterer jeg også på å eie mitt eget område på utesteder – hvor kvinner tradisjonelt sett er forventet å gi avkall på plassen sin. Som min lille protest mot verden, tar jeg derfor ikke fem øre for å holde blikket og nekte å vike det først. Det rare med dette, er at så fort menn kommer over rådvillheten som nettopp grep dem, så responderer de som regel med fascinasjon.

Jeg ser på dette som mer enn et morsomt sosialt eksperiment (og nå en vanlig måte for meg å føre meg på). Jeg tror rett og slett det er nedbrytende for kvinner å gi etter for denne mannsjåvinistiske forventningen vi har blitt oppdratt til å passe inn i. Ved å utfordre de uskrevne reglene for mannlig dominans og hierarki, så kan man hver eneste dag trosse mannsjåvinistiske holdninger – uten engang å tenke over det. En følelse som ruler i min krøllete verden!

Min utfordring til dagens kvinner er: Krev din plass og ei den! Vær bevisst på hvordan du sitter/står/går/oppnår øyekontakt – og krev din rett. Et par underlige blikk fra menn skader deg ikke. Derimot er det fantastisk hvordan det å bevege seg rundt i verden på en komfortabel og sikker måte, endrer din egen opplevelse av deg selv!

Dette innlegget er også publisert i 0803

Advertisements

One thought on “Krev din plass og ei den!

  1. Tilbaketråkk: Unødvendige unnskyldninger « A curly life

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s