Unødvendige unnskyldninger

Jeg tenker ofte på hvordan vi kvinner (i motsetning til menn) navigerer og fører oss i det fysiske rom. Det virker som måten vi navigerer på i forhold til hvordan vi snakker, har en parallell til hvordan vi opptar fysisk plass. For det første; det er en drastisk forskjell på hvordan kvinner og menn er opplærte til å bruke øyekontakt og kroppsspråk i en samtale. Uten å være det bevisst, kommuniserer vi alle slags beskjeder om dominans og underkastelse mens vi snakker med hverandre. Dette er ting som er kjente for de fleste av oss. Men, i det siste har jeg tenkt en del på kvinner vs. menns bruk av unnskyldinger – og hva det sier om vår plass i sosiale sammenhenger.

Det virker på meg som vi – mine kvinnelige venner, kolleager og jeg, unnskylder oss en hel del for ting som ikke er vår feil. På jobb for noen uker siden, var vi flere som kom for sent til et møte grunnet en alarm som hadde gått. Da vi kvinnene omsider kom, unnskyldte vi oss tvert for at vi kom for sent. Noen minutter senere kom tre menn ruslende inn døren til møtet. De satte seg ned og forsynte seg med kaffe uten en unnskyldning eller forklaring på hvorfor de kom for sent. Noe ingen synes var rart, og som heller ikke er et enkeltstående eksempel. sorry1

Som nevnt i innlegget Krev din plass og ei den!, så er jeg nokså bevandret innen bøkenes verden hva kommunikasjon angår. Det virker ganske åpenbart blant dem som har gjort undersøkelser angående kjønnsbasert kommunikasjon, at dette mønsteret viser seg å være nokså typisk – og at det gir mening. I mange kulturer er det slik at unnskyldninger i all hovedsak fremsies til de med høyere sosial status – av dem med lavere sosial status. (Det er svært sjelden motsatt). I mange samfunn og kretser sees unnskyldninger på som svakhetstegn. Det samme gjør det å vike blikket, endre gåretning, la seg avbryte når noen snakker høyere enn deg eller rett og slett la andre ta ordet fra deg.

Selv om disse skillene er i ferd med å viskes ut i mange sammenhenger, tror jeg dessverre ikke at det har mistet sin aktualitet. Min yngste datter på 9 år er stadig i klinsj med flere av de tøffe guttene i klassen. Ikke bare slår hun de fleste av dem i sjakk, men hun krever sin rett til å bli hørt i (enhver) sammenheng, og slår dem sågar ihjel også med ord. Hun unnskylder ikke at hun tar plass, og krever fullstendig rettferdighet og likeverd – alltid. Den stadig uventede motstanden, faller mange av guttene tungt for hjertet. De blir åpenbart i villrede og ukomfortable – noe som ofte ender med nedsettende kommentarer om utseendet hennes. Dette forteller oss noe om hvilken rolle disse små mennene (to be), er forventet- og selv forventer å ha.

Derfor, mine damer, er det på høy tid at vi kvinner – i tillegg til å ha fokus på hvordan vi fører oss i det fysiske rom – har fokus på å komme unødvendige unnskyldninger til livs. Dersom du virkelig har gjort noe galt eller har vært insensitiv (alternativt oversensitiv, les: pms…), så skal du selvsagt be om unnskyldning på en anstendig måte. Men, når ting skjer – som ikke er din feil, om du er usikker på verdien av dine spørsmål og kommentarer, eller om samtalen du har virker underlig – motstå for all del trangen til å be om unnskyldning for å glatte over situasjonen.

Sosialt likeverd dveler i det store bildet og i detaljene. Måten vi daglig omgås andre på er betegnende for mangt, men dog en nærmest usynlig detalj. Ta derfor ansvar for dine egne feil, men ikke alle andres!

Innlegget er også postet i 0803

Advertisements

3 thoughts on “Unødvendige unnskyldninger

  1. Jeg tror som du sier at det er i ferd med å skje en endring her, i hvert fall i deler av samfunnet, mot at kvinner og menn blir mer likestilte også i hvordan man kommuniserer ubevisst.

    Jeg tipper det henger sammen med i hvilken grad kvinner har vunnet innpass i tidligere mannsdominerte arbeidsplasser, slik tilfellet er her hvor jeg jobber. Her er vi like mange kvinner som menn, også på ledernivå, og det gjør noe med kulturen på hele arbeidsplassen. Kommunikasjon foregår ikke bare på det ene kjønnets premisser, men på begges. Det merkes at det er en styrke.

    Jeg tror at verdier og adferder som tradisjonelt ansees for å være kvinnelige, som omsorg og menneskelighet, er på full fart inn blant det som kreves av moderne lederskap uavhengig av kjønn. Den tradisjonelt maskuline lederstilen er på vei ut. Det må i hvertfall være slutt på at man skal be om unskyldning for noe som ikke er nødvendig å unnskylde seg for – og det gjelder både kvinner og menn.

  2. Ja, heldigvis er det i ferd med å skje en endring her – selv om det tar det tid.

    For en ting er samfunnsmessige tradisjoner og forventninger, men jeg tror også at vi kvinner må tåle/tørre ta et oppgjør med oss selv og egne forventninger også. Det kan – for enkelte bli en hvilepute å skylde på tradisjon, ulikerheter osv. Jeg synes jeg stadig – i mange sammenhenger i livet – opplever at om jeg endrer meg, er litt mer rett på sak og «tar min plass», så tilpasser omverdenen seg nesten umerkelig. Faktisk skjer dette ofte med betydelig mildere reaksjoner hos de rundt meg, enn jeg på forhånd hadde trodd 😉 Det er en tankevekker til begge kjønn egentlig…

  3. Essensen av dette er at likestillingen utvikles mest gjennom at hver og én av oss tar ansvar. Tiden er moden for det. Det alene er ikke nok, lov- og regelverket er også viktig, men vi har individuelt ansvar også.

    Og muligheter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s