I remember you

Hverdagen har meldt seg i all sin trivialitet. Dagene suser avsted i kamp med klokken som stadig går litt for fort. Barna vokser og blir selvstendige, og plutselig kjennes det som om jeg har vært borte og har kommet tilbake – besluttsom og med en dagsorden fyllt med ambisjoner om nærvær og kjærlighet.

Jeg ser meg i speilet hver morgen og kveld: «I remember you» tenker jeg – som om noen har byttet ut kroppen min med en annens. Med tannbørsten i munnen, vandrer jeg i tussmørket gjennom gangen i 2.etasje. Jeg lister meg inn til de sovende prinsessene. De ligger der – så uskyldige, rene og fredfylte. Hva skulle man ikke gitt for bare én dag til som nyfødt i mors armer. Å ligge der med beskyttende armer rundt seg – uten bekymringer og angst for verden der ute.

Utenfor ligger hagen stille og glinsende i regnet. Gresset er fortsatt møblert med små hauger av råtten snø og et akebrett. På verandaen ligger to sparkesykler. Dørene sjekkes en siste gang før jeg går til ro. Jeg hører bare vinden i det fjerne idet jeg kryper under kald dyne. Det er så stille. Jeg lukker øynene og tenker på hvor jeg egentlig er.

Jeg er på stranden i Egypt, hvor jeg sitter på en solseng og nipper til en fargeglad drink. En av dem man ser hver gang noen ønsker å skape inntrykk av at en lilla paraply faktisk forbedrer smaksopplevelsen – i stedenfor å kile en under nesen. Barna bader og hviner av fryd når bølgene slår mot dem. Det er behagelig varmt under føttene mine, og ørkenens milde bris kjøler kroppen mens afrikas frukter farger horisonten. Jeg skyver solbrillene opp i pannen og vinker på en av de ansatte som fyller opp. Høflig og avmålt forteller han om kveldens underholdningsprogram mens jeg lurer på hvorfor jeg omgir meg med all denne luksusen. Hvem har jeg blitt?

Så løper jeg ut i bølgene og dukker opp i Golden Sands, Bulgaria. Sammen med venninner på rom 302 i A-fløyen ser jeg alle sammen le, synge, skravle og klappe i takt. Jeg hører kun Snap i øregangen. Som bakgrunnsmusikk til dekkbilder av en lykketilstand:

«Rhythym is a dancer,
it’s a soul’s companion,
you can feel it everywhere

Lift your hands and voices
free your mind and join us
you can feel it in the air»

Glassene fylles og vi skåler over nye jobber og eksamensresultater, der vi står på springbrettet til voksenlivet. Det er her vi er akkurat nå. Det klemmes og fornemmelsen av ekte sammhold presser seg på, og gjør vakumet mye større her på baksiden av øyelokkene. Vi er 20 og tror ikke at verden kan bli bedre enn i slike stunder.

Midt i en high5 over guttene vi kapret kvelden før, lander jeg med gummistøvler og rød regnefrakk midt i en vannpytt utenfor blokken jeg vokste opp i. Det er tidlig morgen og gatene ligger øde mens regnet siler ned. Jeg hopper i de små innsjøene, mens verden er helt min egen. Grå skyer legger et dunkelt og behagelig teppe over nabolaget. Himmelen gråter, mens en liten jente med våte krøller tusler på sykkelveien utenfor blokken. I morgen skal vi ha tekstil og håndarbeid og jeg gleder meg til å bli ferdig med puten jeg har brodert på i ukesvis uten å komme særlig lengre. Men slik går det når jeg er mest opptatt av å tenke på ordene jeg skal skrive når jeg kommer hjem, og om mamma kommer hjem fra sykehuset snart. Heldigvis har jeg husket matpakken. Salami, leverpostei og melk med Nesquik. Jeg lukker øynene og nyter i fulle drag, der jeg sitter på gulvet ved siden av drikkefonten som for det meste brukes til utdeling av buksevann. Himmelen på jord for en krølltopp i 4C i 1984.

Jeg lukker opp øynene og er transportert 25 år frem i tid, hvor jeg er i ferd med å kravle ut av sengen igjen. Jeg har sterk hodepine i dag. Det er både underlig og lenge siden sist. Jeg stavrer ut på toalettet og skjelver uten åpenbar grunn, mens jeg klemmer ut to Paracet fra pakken. På en tidevannsbølge av kalkholdig vann, skylles de ned som hvite torpedoer i hvalens buk. De er instruert til å forhandle med forstyrrelsen i mitt mikrokosmos, hvor det kjennes som om noen har banket en jernstang gjennom hodet på meg denne sene mandagskvelden.

minnerTilbake på sengen, klager madrassen da jeg setter meg igjen. Den har også sin historie å fortelle. Jeg legger meg forsiktig ned og tenker at i morgen – i morgen skal jeg ta frem esken med brev og bilder å begynne og skrive historien slik jeg husker den.

Jeg lukker øynene og vandrer tilbake til den gangen det hele startet. På vei inn i drømmeland tenker jeg på et epos jeg hørte for mange år siden. Jeg lover meg selv aldri å glemme hvem jeg er.

When my life is through,
And the angels ask me to recall
The thrill of them all.
Then I will tell them
I remember you …

Advertisements

3 thoughts on “I remember you

  1. Det var det som plutselig slo meg i går kveld, at livet har vært og fortsatt skal være mangfoldig – og at store deler av det allerede har skjedd! Det gjelder å være tilstede i det, og aldri glemme 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s