Livet er skjørt

Da jeg la meg i natt, etter en lang dag med sykehusbesøk, svimmelhet og smerter, tenkte jeg at i morgen, da skal det sannelig blogges og sutres. Nå skal hele verden få lese hvordan det oppleves å ha en sjelden mutasjon, som i mitt tilfelle krever livslang behandling av livskvalitetsbegrensende gammelmannsmedisiner. En type medisin som paradoksalt nok – og i ytterste konsekvens – kan være livstruende om de virker «for godt». Dersom medisinen plutselig virker mindre enn den skal (slik tilfellet er nå) kan det medføre sykdom av svært alvorlig karakter (noen ganger dødelig).

Dagens blogginnlegg skulle dessuten omhandle leger som overvurderer egen kompetanse og som kimser av tilstander som kan bli alvorlige. Innlegget skulle dessuten handle en hel del om døden. Med andre ord; et lystig lørdagsinnlegg var i emming.

Men. Da jeg våknet i morges hadde tankene om døden, om hva som kunne ha skjedd om jeg ikke hadde lyttet til kroppens signaler og tatt meg tid til et legebesøk, forduftet fra mitt krøllete hode. I stedet ble jeg liggende å se på et lite spindelvev i taket over vinduet. Solen trengte seg igjennom det skjøre nettet og jeg kom til å tenke på noe jeg opplevde for flere år siden som naiv og nygift.

En edderkopp hadde vevet et stort nett i taket på overbygget ved inngangsdøren. Min daværende mann og jeg måtte bøye oss hver gang vi gikk inn i huset, for å unngå å ødelegge det. Ingen av oss hadde noen gang før sett et så vakkert og stort spindelvev, så vi lot henne få beholde plassen. Jeg fulgte med henne i flere dager og ble vitne til hvordan hun fanget mindre insekter for så å spinne dem inn i små kokonger. På regnværsdager fremstod nettet hennes som det vakreste maleri av regnbuen. spindelvev3

En dag jeg hadde svært dårlig tid før kveldsvakt, gikk jeg rett igjennom nettet. Skrekkslagen ble jeg stående å se på hvordan de skjøre silketrådene oppløste seg i luften og hvordan edderkoppen landet på trappen. I et lite sekund klandret jeg meg selv for å ha vært uoppmerksom og opptatt i min egen verden, før jeg slo meg til ro med tanken på at det tross alt var mange andre steder hun kunne ha spunnet nettet sitt.

Noen dager senere, mens jeg ryddet på kjøkkenet, kikket jeg ut av vinduet. Der, midt på vindusruten, ser jeg en edderkopp og et nytt spindelvev. Det var som hun hadde posisjonert seg slik at hun så rett på meg, for deretter å kunne si: «Ha! Jeg er tilbake!».

I dag kjenner jeg en inderlig glede over å vite at: Ja, livet er skjørt men fleksibelt. Livet er godt.


8 thoughts on “Livet er skjørt

  1. Takk for en bra blogg med fine tanker til ettertanke:)
    Ja, livet er skjørt, og som syk opplever man å være prisgitt leger og behanding som ofte ikke kan gi løsninger. Da må ma tilpasse seg sin sykdom og ta ansvar for at livet allikevel blir godt🙂
    Rutt

  2. @Rutt – tusen takk! Uansett hvor vanskelig tilværelsen kan virke, må vi aldri glemme vårt eget ansvar og muligheten vi har til å påvirke livet. Du har forresten en varm og fin blogg🙂

    @Stig Ove Voll – jeg setter stor pris på faste leser. Det gir skrivingen en ekstra dimensjon🙂 Takk for at du leser!

    @Morten – du vet jeg er god på egenpleie😉

  3. Det er vår. Livet er mini-skjørt.
    Kanskje ikke i morges. Da var det for kaldt.
    Faktisk så kaldt at jeg nesten dro ut av veien i en islagt sving, på trådsykkel, nedover Blakstadmarka i 50 km/t. Det var ikke mange spunnede nett som ville fanget meg opp. Ja, livet er skjørt og vårens glade mannssjåvinistiske antrekk ville ikke kunne nytes, sammen med kanskje en pils eller to, på Aker Brygge eller på et Svaberg eller i alle fall inne i mitt lille hode.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s