Om små ting i en stor by

Et annerledes reisebrev fra New York

Jeg elsker simpelthen kaffe! En god kopp med Etiopisk Sidamo-kaffe. Jeg kan formelig kjenne smaken i munnen bare ved tanken. Men, når jeg tenker over det, så er det kanskje vel så mye kafékulturen jeg er oppslukt av. Det å slappe av med en god kopp kaffe, kikke på mennesker og lese aviser. Den enkle tiden i livet hvor jeg kan tillate meg å sitte ned og være i fullstendig fred med meg selv. En liten ting som gir en sterk følelse av luksus.

Andre ganger er det å lese en god bok, tilbrede et hjemmelaget måltid med omtanke eller høre barnelatter, viktige små øyeblikk. Å sitte rundt et bord med gode venner og vin til langt på natt, historiske oppdagelsesferder på barnas premisser. Å fylle iPoden med nyoppdaget musikk og tusle langs stranden med et fotoapparat. Alle har vi våre små ting, som gjør de store tingene overkommelige.

De små livsnødvendige tingene gjør det mulig å stenge av verden der ute et øyeblikk. De lager små pusterom mellom meg og den virkelige verden. Hverdagens daglig kamp for å leve og overleve. De skaper en motlyd som stenger ute ropene og gråten jeg ellers hører. De gir et pusterom fra alt jeg ser som jeg ikke kan glemme, og som i blant gir meg følelsen av at det er altfor mye for ett sinn å fordøye – og altfor mye for ett liv å leve. Disse små tingene gjør livet verdt å leve. Stjålne øyeblikk mens jeg puster ut og lader batteriene.

Så tilbake til kaffen. For halvannet år siden tilbrakte jeg fire intense dager i New York. En by som er verdt mange blogginnlegg alene. Men denne gangen handler det om et kafébesøk jeg en sen ettermiddag unnet meg på Aroma Espresso Bar i SoHo. I timesvis hadde jeg sightset rundt på egenhånd og nytt følelsen av å være en ekte verdensborger. En underlig opplevelse forøvrig, dette å gå fra å være nordmann til å bli en verdensborger.

Tidligere denne dagen hadde jeg blant annet vært innom et fantastisk marked i Harlem, The Metropolitian Museum of Art  og Ground Zero. På vei til Macy’s for å avslutte en ellers fantastisk dag med shopping, gjorde jeg to dyptgripende observasjoner, som brakte meg til dette sårt tiltrengte friminuttet på Aroma Espresso Bar.

image015I Financial District gikk jeg forbi en bil hvor en tidligere brannmann fra 9.11 bodde. Etter å ha kjempet for andres liv i flere døgn, ble han alvorlig syk både mentalt og fysisk. Fordi det kunne såes tvil om dette kunne relateres til hans innsats denne dagen, falt store deler av behandlingen utenom forsikringsordningen. Han mistet hus, kone og kontakt med barna. Som sin stille, men virkningsfulle protest mot USA’s manglende anerkjennelse av innsatsen hans, samt åpenbare mangler i velferdssystemet, bosatte han seg i denne bilen (opprinnelig utenfor en bank). Bestemt på å vie resten av livet til å synliggjøre og kjempe i mot uretten han – og mange med ham – opplevde i etterkant av 9.11.

Videre på min ferd mot lukseriøs shopping på Macy’s, gikk jeg forbi dette gjerdet. Her har over 2000 skolebarn skrevet sine hilsner til mennesker de mistet 9.11 eller i tiden rett etterpå. Rosa, lyseblå og hvite lapper med blomster, hjerter og navnet på den de hadde mistet. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg ser bildet og tenker på de små barnehendene som flittig gikk inn for å lage det fineste brevet til mamma eller bestefar.image011

På Aroma Espresso Bar ble jeg sittende å tenke på hvor mange selvfølgeligheter livet mitt er fylt av. Og at jeg som verdensborger har godt av påminnelser om at selvfølgeligheter også er skjøre. Jeg tok frem dagboken for å skrive ned stikkord så jeg senere kunne skrive om denne dagen. Jeg ble sittende å se ut av vinduet med en himmelsk Macchiato på bordet. Hodet var plutselig tomt og dagboken ble liggende lukket på bordet. Jeg ble bare sittende å se ut – på ingenting. Det var da jeg så henne på andre siden av vinduet.

Et lite øyeblikk, men allikevel et helt liv. Jeg vet ikke hvor hun var fra eller hvor hun skulle – jeg så bare ansiktet hennes i det hun kikket gjennom vinduet. Selv om det varte kun et nanosekund, føltes det som hun stod der og kikket på meg og kaffebaren i timevis. Ansiktet hennes brant seg fast på netthinnen min. Øynene hennes stilte tusen spørsmål.

Hva gjør du? Hvorfor sitter du der? Hvem er dere som bare sitter der og ikke gjør noe?

Det var ikke med et uttrykk av avsmak, men med uttrykket til en som rett og slett ikke kunne forstå det store med å sitte på en kaffebar. Jeg kunne se at det jeg foretok meg var fullstendig ukjent for henne. Ett av mine små øyeblikk i livet.

Det fikk meg til å lure; hva er hennes små ting i livet?

Jeg kunne se i ansiktet og på klærne at hun ikke var fra trendy Manhattan. Hun var vakker i sine gamle og slitte klær. Allikevel gikk hun med stolthet og et lite hopp i stegene. Jeg tenkte at hun er en som tidligere har kjempet og slitt, men som nå er lykkelig og stolt over jobben hun har i dag, livet hun har levd og fremtiden som venter. Det fikk meg til å undres over hva som egentlig er små ting for alle de der ute som har slitt og kjempet. Jeg rakk knapt å fullføre tankerekken, for i det samme slo det meg. Jeg har vært der. Jeg har delt slike stunder. Bare ikke med henne…

Du vet, å lese en god bok, spise et hjemmelaget måltid tilbredt med omtanke eller å høre barnelatter. Danse med mannen sin eller å sitte rundt et bord med gode venner og vin til langt på natt. Historiske oppdagelsesferder på barnas premisser. Å fylle iPoden med nyoppdaget musikk og tusle i Central Park med et fotoapparat. De små tingene i livet.

aroma-espresso-bar-sohoJa, vi var på forskjellige sider av vinduet. Men vi kjente hverandre. Vi har delt gleden over de små tingene i livet, som vi alle deler – mesteparten av tiden. Jeg har kaffen min og bøkene mine. Barna har syklene sine og dataspill. Men de gjør den samme nytten. De gir oss øyeblikk som får oss til å glemme sorg og smerte en liten stund. Vi får anledning til å skru av lyset slik at vi kan lade batteriene og starte på nytt igjen i morgen.

Jeg jakter på dem, bare for å kunne stjele et øyeblikk i øynene deres. Jeg ser dem overalt. De små tingene i livet. Enten det er på en strand i Hellas eller på en klippe i havgapet langt nord. På en pub i Oslo eller på kafé i Praha. Vi har alle våre små ting i livet. Det er bare ansiktene og stedene som er forskjellige.

Jeg skulle gjerne ha delt en kopp etiopisk kaffe med kvinnen i vinduet. Delt en liten stund av et helt liv sammen. Delt en av disse små tingene i livet, for deretter å skilles, klare til å møte verden igjen.

Fremmede, men kjente.

7 thoughts on “Om små ting i en stor by

  1. Muligheten til å få reise, ta inn livet, og nyte det, – med ettertanke. For så å formidle det. Det er livskunst det! Du er kunstneren.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s