Unnskyld for at jeg er lei meg

– jeg er bare annerledes begavet.


Jeg sitter her i sene nattetimer, beveget og rørt. Jeg er lynforbanna og svært engasjert, etter å ha sett det som nå har blitt til gårsdagens Tabloid-sending om mobbing. Jeg har gåsehud og finner ikke helt ordene. Samtidig er jeg fylt av en sterk trang til å fortelle en liten del av en lang historie. En historie om å be om unnskyldning for å være flink og for å være lei seg. En historie om å være annerledes uten å forstå hvorfor.

Jeg har nettopp lest ferdig en historie jeg var så heldig å bli betrodd. En historie som handler om å være annerledes begavet uten å vite at det er det man er. Jeg tenkte først da jeg leste den, at denne historien, den handler om flere – den handler om et barn jeg elsker. Men sannheten er at den handler like mye om meg.

Jeg var ordrapp allerede som toåring. En eldre dame skal en gang ha lent seg over vogna mi og sagt noe hyggelig som – Se på den nydelige sovedokka der… Hvorpå jeg med hvit kyse og flommende mørke krøller skal ha svart – Jeg er ikke noe sovedokke, di gamle drittkjerring. Jeg husker selvsagt ikke denne insidenten, men jeg skal visstnok på den tiden ha fått enormt mye oppmerksomhet på grunn utseende mitt. Det var ikke sjelden at voksne mennesker stoppet opp og dikket på det viset. En del av dem ville også ta i håret mitt, noe jeg fortsatt ikke kan fordra. Ikke det minste rart at jeg gikk lei, sier moren min med et snev av stolhet den dag i dag.

Jeg var et krevende barn å være mor til. Jeg var skravlete, vitebegjærlig og intens. Jeg elsket å være sammen med voksne.  Til tross for at jeg hadde venner og spilte både håndball og fotball, så levde jeg store deler av tiden i min egen lille verden sammen med bøkene mine. Dessuten har jeg lest aviser og sett nyheter så lenge jeg kan huske. Omtrent like lenge har jeg med stort engasjement deltatt i diskusjoner og påberopt meg å vite nokså mye om ting jeg ikke nødvendigvis har hatt greie på. Det har skjedd mer enn en gang at jeg har blitt omtalt som uoffisell verdensmester i argumentasjon.

Men, det er et uomtvistelig faktum at jeg også var en smarting – noe jeg først forstod som voksen. Jeg var en unge som krevde svar og som takket være mine hippieforeldre, hadde betydelig greie på ting som var nokså vanlige for meg – men uvanlige for mange av dem jeg vokste opp med. I første klasse flyttet vi nemlig fra kreative Grünerløkka, til i et besteborgelig tettsted hvor alle hadde gifte foreldre og jeg var skilsmissebarn. En tettsted hvor de andre barna gjorde narr av de lilla heklelappene jeg hadde over hullene i buksene mine og  mente at etternavnet mitt minnet om ordet oldemor. For ikke å glemme at jeg, med det forferdelig svære håret, så ut som en heks. Tranby-heksa, det var meg.

Fordi jeg var så stygg (de andre sa det, så da måtte det jo stemme) og fordi jeg åpenbart ikke var en spesielt hyggelig person med sære interesser, lagde jeg meg min egen vakre fantasiverden hvor jeg var flinkest og penest. Jeg kunne spinne vakre eventyrtråder i timesvis når jeg satt på rommet og skrev eller leste. Dessverre opphørte ikke den verdenen automatisk da jeg kom ut igjen. Noe som medførte at moren min stadig ble konfrontert med spørsmål fra andre barn om steder jeg hadde fortalt at jeg hadde vært, men som selvsagt ikke stemte. Moren min svarte lojalt – Om hun har sagt det, så stemmer det nok. Vel vitende om at det ikke var direkte løgn. Jeg hadde vært der – i min fantasiverden.

leimegPå et tidspunkt i løpet av barneskolen, ble moren min kalt inn til samtale av en svært bekymret og erkereligiøs klasseforstander. Hun kunne betro min mor at  jeg trengte hjelp fordi jeg ikke var som andre barn. Jeg spurte visstnok så mye og hun trodde det kanskje hadde en sammenheng med at jeg var skilsmissebarn. Elskverdig som hun var, hadde hun derfor invitert en psykolog til å observere meg i klasserommet. Psykologen kunne forøvrig etter noen timers observasjon, rapportere om at jeg var en unge som var svært godt utrustet både følelesmessig og intellektuelt – faktisk over snittet, om jeg ikke husker feil. Derfor så hun heller ingen grunn til å treffe meg på tomannshånd, noe jeg tror vedkommende lærer så på som et personlig nederlag. Tilværelsen hennes som lærer hadde vært mye mer behaglig om jeg bare hadde vært litt mindre annerledes.

På siste skoledag fikk vi, vanen tro, med oss et brev hjem fra skolen. I de andre barnas brev stod det alltid avslutningsvis: Det er veldig hyggelig å ha Berit i klassen, bla-bla-bla. Som det krevende skilsmissebarnet jeg var, opplevde jeg aldri å lese den setningen i mine brev.

Ungdomsskolen ble derimot en sann fryd. En forløsning. Der møtte jeg flere lærere som så hvem jeg var og som anerkjente kunnskapen jeg hadde både om livet og om viten. Til tross for barneskolelærerns oppriktige bekymringer om hvordan det skulle gå med meg – skilsmissebarnet – så fikk jeg svært gode karakterer. Men det var ikke tøft å være smart. Til tross for at jeg i en periode faktisk fikk ekstraundervisning i norsk – fordi jeg var flink (!) – så skulle ingen være bedre enn andre. Heller ikke jeg.

Men om du var best i håndball eller fotball, da var du kul, da. Jeg ble aldri noe mer enn en middelmådig håndballspiller og en nokså elendig spiss på fotballaget. Men det gjaldt å være med på det de andre gjorde. På den måten ble ikke min annerledeshet så synlig og det ble heller ikke stilt så mange spørsmål. Og fordi jeg aldri ble særlig god i idrett (ikke matte heller) – og dermed ikke var kul fra før – så gjorde jeg mitt ytterste for å skjule hvor vanvittig stolt jeg var over tilbakemeldingene fra lærerene.

Jeg kunne ikke snakke høyt med noen om de spennende samtalene jeg hadde med engelsk- og livsynslæreren. Oppmuntringene om at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville, men at jeg med mitt ordforråd og litterære forståelse, burde satse på språk. Jeg fikk masse anerkjennelse for min måte å betrakte verden på og mottok dessuten flere oppmuntringer om å engasjere meg politisk. Til tross for alle mine komplekser så var jeg en ivrig debattant – og selv om jeg ofte kjedet meg i timen og lå langt foran de andre i enkelte fag, så var skoletimene et slags fristed. Jeg var fortsatt annerledes – men der og da var jeg god og noen ganger best.

I dag mener jeg – og flere med meg – at jeg har klart meg nokså godt. Jeg har utdannelse og jobb. Jeg er kreativ og fri – og erfarer stadig at jeg kan ta verden med storm på flere arenaer. Best av alt – jeg har to vidunderlige barn som jeg ikke har ord nok til å beskrive  hvor stolt og takknemlig jeg er over å ha i livet mitt.

Men. Jeg har heller ikke ord som kan beskrive hvor bekymret jeg er som mor til et barn som stiller høylydte krav om rettferdighet og gode forklaringer. Som ved sterke følelsesladede reaksjoner blir bedt om (slik det står om i Snille piker…) om ikke å reagere så kraftig av hensyn til de andre (som begår uretten). Barnet som klarte å få fem kryss i ikke-vise-at-man-er-lei-seg-faget – og sågar har mottatt premie for det.

Som mor er det opprivende og smertefullt å oppleve at man ikke kan beskytte sitt eget barn mot mobbing, utfrysing og usannheter. Å oppleve at ungen din – lykkebarnet ditt- som er innsiktsfull og lojal til døden, plutselig i en alder av 9 stiller seg (og meg) spørsmålene: Er jeg ikke det gode mennesket jeg alltid har trodd jeg er? Er jeg ikke en god venn? Har jeg aldri vært det? Hvorfor vet ikke de andre i jentegruppa hva ordet raus betyr? Er jeg i veien for de andre fordi jeg er så tykk? Er det sant at jeg ikke kommer til å få meg kjæreste fordi jeg har så brede hofter? Hvorfor får jeg ikke lov til å svare i timen, når jeg kan alle svarene og er ferdig før de andre? Hvorfor er jeg så annerledes både i kroppen og tankene mine, mamma?

Lik meg som barn, er hun skravlete, vitebegjærlig og nokså intens. Kanskje er det derfor jeg opprøres ekstra over at også hun som barn skal måtte be om unnskyldning for å være den hun er. Jeg er nå vitne til at mitt barn ber om unnskyldning for at hun blir lei seg – når hun blir mobbet. Jeg, som i hele mitt voksne liv har jobbet  for selv å slutte og be om unnskyldning for alt (jeg ikke har gjort galt), og som forsøker å være bevisst på at mine barn ikke skal bringe den arvesynden videre.

Nå er jeg et kampklart vitne til at hun – 27 år etter mine egne opplevelser – forsøkes redusert til et stillegående og usynlig ingenting fordi hun lider av den forferdelige kombinasjonssykdommen intelligens, samvittighet og et godt utseende.

Det er ikke kult å være smart i 2009 heller.

Takk for inspirasjon, Oda – og lånet av ordet kombinasjonssykdom

20 thoughts on “Unnskyld for at jeg er lei meg

  1. Flott bloggpost om et svært viktig tema! Dessverre er det fortsatt slik at alle skal passe inn i en bås, du skal være A-4-menneske og dette er enda sterkere i dagen samfunn enn for 27 år siden, eller i 1963 da jeg begynte på skolen. Ja, jeg vil faktisk påstå at folk var rundere og mer tolerante den gang. Ulikhet var faktisk mer tolerert, selv om – selvsagt – noen likevel ble hakkekyllinger og fikk gjennomgå. Men læreren, skjønner du, hadde et verdisyn og en måte å takle oss på som førte til et godt samhold i klassen og vi fikk overført noen grunnelggende verdier som gjorde at vi – muligens – ikke så lett plagde andre.

    Men, som mor til tre barn, som nå er voksne – har jeg sett litt av hvert av lærere. Og verst er det nå (har gutt i videregående 1. trinn). Læreren bryr seg ikke lenger. Jo, skjer det noe, blir man innkalt til møter og det prates og prates, men det å gå inn i relasjonene mellom ungene/ungdommene i timene i skolegården – det gjør de ikke. De evner ikke. hvorfor vet jeg ikke, trolig mange ganger fordi de ikke tør, eller fordi de rett og slett ikke forstår, eller enda verre – de bryr seg ikke!

    Så er det troen på A-4-mennesket. Det gjennomsyrer skoleverket og reglementet rundt. Dette bygger på en oppfatning om et gjennomsnittelig menneske der alt er i orden fra familieforhold til interesser/intellignesnivå. Det er en klokketro på regelverk og rapporter og you name it – det ungene trenger er gode voksenpersoner med gode verdier som er tilstede, og som er i stand til å se deres forskjellighet og klarer å anerkjenne de tingene de er gode på.

  2. Historien er sår i tillegg til at den åpner gamle sår å vekker det ursinnet som ligger rett under overflaten med en tynn skorpe. Det finnes mange slike barn som faller utenfor pga at de er smarte over gjennomsnittet. Disse barna trenger noe mer enn det som ligger under gjennomsnittet for å vokse på en sunn og god måte i vårt samfunn som dyrker Janteloven til og med i barneskolen.

  3. Jeg kjenner det syder og koker i meg…
    Du har skrevet en utrolig flott post her om noe utrolig viktig. Å skille seg ut og ikke få bruke sin rett til å være den man egentlig er. Jeg har vært en av dem jeg og.
    En lærer presterte å fortelle meg at jeg brukte for mye fantasi – jeg gikk i 3. KLASSE!!
    Det finne mye rart av lærere dessverre… Er ikke alle som klarer, makter eller tør å se det spesielle i hver enkelt elev. Når noen går utenfor malen så krever det mer av læreren – ikke alle klarer å gi det lille ekstra og da er stempelet «annerledesbarn/problembarn» veldig beleilig..
    Takk for at du skrev dette – Nydelig og skarpt!

  4. Det er sterkt å lese dette, Curly. Det er en sterk historie om deg, og om datteren din.

    Dere er ikke alene. Jeg kjenner igjen flere elementer av dette fra min egen barndom, og ferskere fra min egen datters barndom. Det er tøft å oppleve selv, og tøft å oppleve avmakten og hjelpesløsheten i forhold til egne barn.

    Trøsten får kanskje være at det oftest går bedre når de blir eldre, omgivelsene blir mer modne, og kunnskap blir mer verdsatt. Men det er ikke nok – barn skal også være lykkelige mens de er barn…

  5. Takk for lesinga.

    @lekelyst: Det er sjølsagt uakseptabelt å resignere ved å seie at det går betre når dei blir eldre.

    Eg vil i staden få framheve den lykkebringande faktoren vennskap. Fortrinnsvis med andre på samme nivå som ein sjøl.

    Men vil aktivitetar som spesifikt stimulerer til slikt bidra til å forsterke skilnadane som bermen henger seg opp i? Og skal ein i så fall måtte ta omsyn til dette?

  6. Verden er full av bekymringer. En viktig og som alltid godt skrevet post.

    Jeg har i mange år gått rundt og vært overrasket over hvem som havner utenfor og hvor lite som skal til. Og vært lykkelig over hvor heldig mine barn har vært som har klart seg bra så langt. Så lurer jeg noen ganger på om det er noen faktorer som kan forklare det? F eks yngstemann som alltid har gjort annerledes ting. Danset ballett – ikke spilt fotball, lekt med dukker, likt å sminke og kle seg ut. Likevel er han bestevenner med de tøffeste gutta i klassen i tillegg til å være eneste gutt i alle jentebursdager. Fungerer som katalysator for de tøffe gutta som trygt kan bli med han hjem og spille Barbie Fashion på nettet. I følge alle – verdens snilleste og mest behagelige gutt. Men også den sinteste gutten jeg vet om – men kun overfor meg. Et sted må det vel få utløp.

    Er det kun tilfeldighetenes spill at verden reagerer så forskjellig på to flotte individualister – som din datter og min sønn? Jenter kan være ganske ubarmhjertige med hverandre, men det er også lett å bli en outsider blant gutta.

    Du skriver litt om lærere som ikke takler individualiteten? Kanskje er det noe der? Aner ikke, men ser med bekymring på at 9 års samarbeid med en fantastisk barneskolelærer går mot slutten når yngstemann til høsten begynner på ungdomsskolen.

  7. Jeg tror at hovedårsaken til mobbing er hvor godt man har skjønt de sosiale spillereglene som gjelder i klassen/gruppen, skjønner man ikke kodene blir man fort et lett offer. Det er ikke intelligens, samvittighet og godt utseende som er hovedårsaken til mobbingen. Jeg bor sammen med en liten gutt som ikke alltid synes at slikt er enkelt, hva som er akseptabel oppførsel i gruppen og ikke. Han har tidvis villet veldig veldig være sammen med andre, og har da oppført seg ganske klossete og innpåtrengende. Dyttet og lugget osv. Og blir selvsagt avvist.

    Din lille virket som hun evner å prate og reflektere rundt dette. Og det er jo en fordel. Min har ikke villet si et eneste ord. Bare gråter og sier ting som : Jeg er ikke skapt for å leve i denne tiden her! Det beste hadde vært om jeg var død..Jeg har selvsagt bekymret meg mye for dette.
    Det virker heldigvis som at det går bra nå, at det løsner for han og at han finner ut av det.

    Det høres ut som en lite klok lærer din datter blir utsatt for, og det grusomme er jo at man er så til de grader prisgitt det lærermennesket man blir tildelt. Og så må slite med dette i årevis oppover barndom.

    Jeg blir helt svimmel av å lese om denne lærerens pedagogiske evner. Premiering for ikke å gråte.. grøss…Det er tydelig at læreren vil hjelpe, men for en klossete måte å utøve hjelpen sin på!! Jeg får lyst å si til deg: Bytt skole, få henne bort derfra! Finn noen som er en smule klokere og som ser henne og det som bor i henne.

    • May, jeg må si meg dypt uenig med deg i det du skriver innledningsvis om årsaken til mobbing. Gjennom det du skriver – at det er barnets manglende evne til å forstå samspill i en sosial kontekst, som fører til mobbingen det blir utsatt for, så underbygger du det jeg selv har opplevd og det barnet mitt opplever. At det er vi som er problemet – og at det blir opp til vår evne til å tilpasse oss om vi skal slippe unna mobbingen.

      Faktisk mener jeg det ofte er motsatt – at det er de (og da mener jeg ikke ditt barn)barna som selv føler seg utilstrekkelig, ikke helt forstår samspillet og ikke har ordene for følelsen det gir at andre er flinkere, mer populær osv, som blir mobbere.

      Utover det, så er jeg helt enig med deg i at det er skrekkelig å være prisgitt enkeltmennesker – slik man blir når det gjelder lærere. Det mangler ikke på kunnskap i skoleverket i dag – om mobbing, samspill osv. Det finnes prosedyrer all mass. Problemet er at ikke alle tør å gå inn i problemstillingen, ikke har tid og/eller ikke vil se – pga prestisje. Du vet; i min klasse er det ikke mobbing, der er alt så bra…osv

      • Jeg sier ikke at det er du, din datter eller mitt barn som er problemet til mobbing i seg selv, men at det er han og dere som får føle problemet på kroppen.
        ( Mitt barn hadde heldigvis kloke voksne tilstede i barnehagen som så han og som veiledet han på en god måte)

        Jeg sier at jeg tror ikke at et godt utseende, intelligens og samvittighet alene er årsaken til mobbing. Det må noe mer til, og ofte er det problemet med å skjønne sosiale koder som kan være utslagsgivende. Er du vakker, inntelligent osv og en racer på den sosiale biten, så blir du neppe mobbet. Du kan veldig gjerne ende opp med et heltestempel.

        Og ja, alle må tilpasse seg den sosiale settingen man befinner seg. Både de som blir mobbet og de som mobber. Måtte de bare ha gode rådgivere og ikke noen som skyver det hele under sitt altfor lodne teppe. Det finnes helt klart lærere som aldri skulle vært det. Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å bli sittende, og få lov til å ødelegge barn etter barn år ut og år inn.

  8. Takk for hyggelig tilbakemeldinger på en bloggpost det var på tide å skrive! Det er godt i en alder av 35 år, å kunne sette ord på den tiden uten å være bitter. Tvert i mot er den å regne som mitt ballespark til Janteloven!

    Det er dessuten viktig å fp frem historier om at man faktisk kan lykkes og få et godt liv selv om man har feks mobbing i bagasjen. Jeg kan ikke få gjort noe med det som har vært – og som har vært med å forme meg til den jeg er i dag – på godt og vondt. MEN – jeg har alle muligheter til selv å påvirke det som kommer.

  9. Jeg føler såå med deg,og kjenner igjen historien,desverre-men da gjaldt det min sønn,jeg mener at det såkalte A-4 -systemet,DET er en diagnose!Lykke til videre,og vit at du er en MEGET begavet person.

  10. Vergil: Kanskje du skal se litt på og/å-regelen? Og rettskrivning/rettskriving?

    Curly: Takk for fin bloggpost. Har ikke lest bloggen din før, men du skriver jo helt nydelig, så denne bokmerker jeg, altså!🙂

  11. Tilbaketråkk: Telefonsamtale til en dårlig mor « Den store mobbebloggen

  12. Tilbaketråkk: Om å gripe inn og selv bli grepet « Den store mobbebloggen

  13. Tilbaketråkk: Fordi jeg fortjener det « fløy en liten blåhval

  14. Jeg leste om boka di i Fri Tanke. Gratulerer med boka! Takk for at du skreiv den! Og takk for historien her på bloggen, jeg kjente igjen så mye i den! Særlig det med at det ikke er kult å være smart, og følelsen av at det er «min feil» og at man ikke bør være lei seg. Jeg er voksen nå og har det veldig bra, men det var en lang vei dit. Derfor har jeg en ide til ei bok (dersom du ønsker å skrive en oppfølger): Hva-skjer-etterpå-boka. Det tok meg nemlig mange år å finne veien fra å være usikker tenåring og endelig ferdig med skolen, med en stadig vond klump i magen, til å bli en (ganske) trygg voksen som stoler på folk og får venner. Ideen til oppfølgerboka er at folk kan sende inn ikke bare sin mobbehistorie, men også sine «hvordan jeg kom meg opp igjen»-historier. Til inspirasjon for de som nå er 16-17-18 år og lei seg. Jeg begynte her på denne nettsida: http://ikkelengermobbeoffer.wordpress.com/fra-mobbeoffer-til-voksen/
    Men så har jeg ikke kommet videre med prosjektet. Så hvis du vil, så kan du få ta over ideen.
    Klem fra meg
    (send meg epost hvis du vil prate mer om dette)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s