Nei til selvmord

Minsteprinsessa: Jeg lurer på hvorfor det er så mange som driver og avliver seg selv jeg, Mamma. Jeg kunne aldri ha jobbet med det du jobber med, da hadde jeg vært redd hele tiden og kanskje aldri fått sove mer.

Eldsteprinsessa: Man blir sikkert vant til det også, vet du – det å ha en sånn jobb. Men det burde ikke være lov til å drepe seg selv heller.

Mamma: Det blir aldri en vane å jobbe med mennesker som ikke ønsker å leve. Men heldigvis så vet man nå om mange måter å jobbe på som gjør det mulig å bære håpet om et bedre liv – for dem som selv ikke har det håpet. Før så var det forresten straffbart å begå selvmord i England.

Minsteprinsessa: Pføy! Det var vel en unødvendig lov? Hvis man først var dø, så kunne man jo ikke få straff?

Eldsteprinsessa: Noen mente før, tror jeg,  at man kom til helvete om man tok livet av seg. Det kan vel sies å være en slags straff?

Mamma: Dersom noen ble reddet fra selvmord, så kunne de bli  dømt til fengsel.

Minsteprinsessa: Herregud! Hvorfor fikk dem ikke hjelp til å ville leve i steden? Man kan jo ikke være frisk om man ikke ønsker å leve. Hvis man for eksempel vil dø – og har barn- da må man jo være syk som ønsker å forlate dem og ikke skjønner at de barna aldri vil kunne få et godt liv igjen uten moren eller faren sin?

Eldsteprinssa: Det heter depresjon og da vet man ikke alltid hva man gjør.

Mamma: Her i Norge er det sånn at man kan bestemme at folk må være på sykehus selv om de ikke ønsker det.

Minsteprinsessa: Men hvordan får man dem til sykehus når de ikke vil da?

Mamma: Hvis det handler om å redde et menneske fra dø, så kan man i verste i fall bruke politiet til å kjøre dem til sykehuset.

Minsteprinsessa: Hender det at dere må slåss med folk for å få dem til å ville leve igjen? Hvis det skjer med deg Mamma, så kommer jeg til tvinge deg til sykehuset du jobber på, altså.

Eldsteprinsessa: Det er en veldig viktig jobb å redde livet til folk og man må være ganske modig for å tørre og snakke med folk om så vonde ting. Hvem som helst kan ikke jobbe med det, og jeg tror forresten ikke jeg skal bli lege men dyrlege isteden – ved siden av å være kjendis. Men, tenk om de ikke skjønner det selv engang, da – at de er syke? Hva sier du når du prøver å tvinge dem til å leve? Jeg visste ikke at man kunne tvinge noen til å få håp…

bære håp

Advertisements

9 thoughts on “Nei til selvmord

  1. *sukk* det er ikke alltid så lett å være menneske..

    også skulle jeg ønske jeg kunne være flue på veggen for dere hehe

  2. For en flott samtale, som jeg antar varmet et mammahjerte. =o) Noen ganger hadde det bare vært så mye bedre om vi faktisk KUNNE tvinge noen til å håpe, til å ønske å leve.

  3. Lure, lure barna dine. Og du, som prater på en ordentlig måte med dem. Alt for mange voksne vil liksom bare snakke om barneting med barn. Hurra for at ikke alle er sånn!

  4. Helene og Goodwill – hehe, ikke vær for sikker på at det hadde vært så spennende 🙂

    Neglecta og Syltegeek – Slike samtaler både varmer og setter ting i perspektiv på en befriende måte. Slutter ikke å bli forundret over hvor mye barn kan få sagt med få ord.

  5. Veldig gøy når ungene berører så vanskelige temaer, ofte syns jeg at deres betraktninger gjør det mer mulig å forstå for oss som liksom skal kalles voksne også..
    Vi trenger barns perspektiver

  6. Dømt til å leve

    Livet startet i og for seg greit selv om Moha var født i et tvangsekteskap og det var tilnærmet voldtekt selv om foreldrene tilsynelatende likte det de holdt på med. Men med pårørende fra begge foreldrenes side tilstede kan det vel ikke bare vært stas.
    Etter unnfangelsen brydde ikke faren seg lenger, men heldigvis var moren til stede hele tiden, men så…… etter om lag 2 måneder ble han plutselig tatt ut av hjemmet. For han var dette helt uforståelig, men det hadde trolig sine grunner. Han kom til en familie der familiemedlemmene hadde en helt annen hudfarge enn seg selv. Stedet der han vokste opp var et småbruk ved skogkanten et godt stykke ute på landet. Men hans nye hjem var i storbyen i en liten leilighet.
    Dette var starten på den virkelige nedturen. Hvordan kan man forflytte et lite nurk fra trygge omgivelser på landet til vilt fremmede i storbyen. Den nye familien var nok kvalitetssikret en viss grad. Spesielt moren var snill. Faren var likegyldig og skulle tro han ga blaffen siden det ikke var hans DNA som hadde gitt avkommet. Hver gang Moha var alene med faren ble han stengt inne på et lite rom uten mulighet for å komme seg på do og uten mulighet for å spise og drikke når han trengte det.
    Når mor kom hjem var det annerledes. Da fikk Moha sitte på fanget og tur i parken var det beste han visste. Der var det positive inntrykk. Kanskje ga det assosiasjoner til livet på landet?
    Det ble etter hvert færre og færre turer i parken og mindre og mindre å se til mor. Hun var blitt syk og kreften gjorde henne svakere og svakere. Hun døde etter kun 9 mnd sykdom i en alder av bare 35 år.
    Da begynte helsen til Moha å skrante også. Han fikk gradvis mer lammelser i beina. Livet som ”innelåst” og med skrantende helse gikk Moha inn i en dyp depresjon. Selv om Moha var liten så kunne man se at han ikke var som andre på samme alder. Livsgløden var borte. Ikke rart når han også ble slått av faren når han ikke gjorde som han skulle. Tiltakslysten var borte og istedenfor å si fra så var det mer avslappende å bli slått. Livet var rett og slett jævlig.
    Helsen gikk i en ond sirkel og ble dårligere og dårligere. Muskelsykdommen som var årsaken til lammelsene kom til å bli verre og verre. Lengselen etter moren var drepende på humøret, selv om tankene på mor faktisk var det eneste som ga lysglimt inn i sinnet.
    Hadde han enda vært en galopphest på Øvrevoll. Da kunne han fått slippe lidelsene. Moha ville trolig blitt avlivet på stedet om en av veterinærene hadde sett en hest i tilsvarende forfatning som Moha. Men Moha var jo Moha og ingen hest.
    Moha ønsket bare å dø, men tror du faren klarte det?
    Heldigvis ble Moha omplassert. Hva som førte til det vet jeg ikke. Kanskje en eller annen bekymringsmelding hadde ført frem. Omplasseringen var et vendepunkt. Det var et stort hus der Moha bodde sammen med andre med tilsynelatende samme problem som seg selv. Han fikk mat, omsorg og han kunne også nyte frisk luft et par ganger om dagen. Eget rom fikk han også, lik størrelse som alle de andre, selv om det ikke var noe å skryte av.
    Men hva var det for et liv allikevel? Mesteparten av tiden var han på sitt eget rom. Flere turer til undersøkelser. Det ble også satt i gang behandlingsforsøk, men ikke noe ble bedre. En dag fikk han heldigvis endelig slippe. Etter måneder med lidelser både fysisk og psykisk.
    Skal man måtte dømmes til å leve? Skal man kunne velge foreldre? Hva er et verdig liv? Hvem skal få bestemme graden av verdighet?
    Skal grensen gå ved det uhelbredelige?
    Skal enhver selv kunne bestemme dette eller blir det regnet som en sykelig tilstand om man ønsker å dø? Hva med de psykisk syke? Skal de umyndiggjøres med tanke på å bestemme over eget liv?
    Jeg så en gang en alvorlig syk KOLS pasient som slet med å puste. Han slet så mye at han kjempet med å klare å få nok oksygen, noe han ikke fikk. Han var i en panisk tilværelse med kvelningsfornemmelse hele tiden. Burde han få slippe?
    Er livet som en vektskål der gode øyeblikk på den ene siden og dårlige er på den andre siden? Skal vektskåla bestemme?
    Heldigvis for Moha var han en hund. Eller var han ikke heldig? Var vektskåla feil?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s