Den store mobbeboka

Jeg er i tett dialog med et forlag som er svært entusiastiske med tanke på idéen min om å utgi Den store mobbeboka for voksne. Jeg trenger din hjelp til å lage den!

mobbebloggen

Boken som blir en dokumentarbok, er ment å gi folk en stemme som får oss til å tenke og som gir oss alternativer å handle ut fra. “Dette er det jeg ser, dette er det folk forteller og dette er mulige løsninger”. Vi har kunnskapen men mangler innsikten, er min påstand.

Først, boken skal ikke skal være en klagemur men den skal heller ikke idyllisere konsekvensene av mobbing. Den skal ha fokus på det følelsesmessige aspektet både ved å mobbe og å bli mobbet. En like viktig faktor er konsekvensene av mobbing. Dessuten skal den bidra til å komme uttrykket mobbeoffer til livs.

Jeg ønsker å øke voksnes bevissthet rundt mobbing og håper boken vil kunne brukes i utdanning av pedagogisk personell, ansatte i psykiatrien, arbeidsgivere m.m.

– Allikevel, dette skal ikke primært være en lærebok – men en erfaringsbok fortalt med mobberens og mobbeofferets stemme.

Jeg håper boken kan fortelle historier som ikke bare er til skrekk og advarsel og fylt av kritikk mot systemer som ikke funker. Med fare for å virke «kjepphøy», så er det på tide at mobbedebatten løftes til et høyere nivå og at vi sørger for at det blir dratt nytte av ting som faktisk virker i positiv forstand. Å dele erfaringer er et slikt eksempel.

Eksempler på type mobbing jeg ønsker skal inngå i boken:

  • Seksuell legning
  • Kultur, religion, hudfarge
  • Mobbing på arbeidsplassen
  • Funksjonshemming (fysisk og psykisk)
  • Språkproblematikk
  • Prestasjoner/flinkhet
  • Kropp/utseende
  • Sosial status (adopsjon, økonomi, skilsmisse, barnevern)

Jeg ser for meg at følgende områder/spørsmål skal være berørt i hvert kapittel:

  • Opplevde du å bli sett og møtt? Uavhengig av om svaret er ja eller nei, så ønsker jeg at hver historie skal beskrive tankene og følelsen av det, samt hva som gjorde at man ble sett/ikke sett og hva som «virket» – om noe
  • På hvilken måte har det påvirket deg til å bli den du er i dag – på godt og vondt
  • Ett budskap – eller en oppfordring til dem som er i en prosess hvor de selv mobber eller blir utsatt for mobbing

Slik debatten fortoner seg, er det etter mitt skjønn et altfor ensidig fokus på hvem som har ansvaret for- og de praktiske løsningene. Jeg mener vi trenger en dypere innsikt i- og opplysning om hvordan mennesker tenker i slike prosesser – og hva de sitter igjen med som voksne. Ved å bli gitt mulighet til denne type innsikt, så vil menneskers bevissthet endre seg.

Dessuten, mange vil oppdage at de ikke er alene med sine historie.

Litt om hun som skriver boken:
35 år gammel kvinne bosatt i Asker. Jeg har jobbet 17 år i psykiatrien og har spesialisert meg på barn som pårørende av psykisk syke. Jeg har to barn i skolealder. Jeg er aktiv blogger
www.curlylife.com – og har skrevet flere innlegg om mobbing relatert til egne erfaringer, som alle har fått massiv respons og er lest av svært mange. Kan også følges på Twitter: @vrangest

Jeg håper du vil dele din historie med meg – gjerne anonymt om det er enklere. Skriv trygt til mobbeboka@gmail.com, så avtaler vi nærmere over epost.

Innlegget er også postet i Mobbebloggen.

Varm anbefaling og forsmak på boken: Virrvarrs bidrag

21 thoughts on “Den store mobbeboka

  1. Tilbaketråkk: Mobbing: Jeg lot det skje « Katcho 2.0

  2. Tilbaketråkk: Jeg forteller om mobbingen | Confusicus

  3. Hei,

    Hvis du følger tracket ovenfor her, så kommer du til mitt innlegg – som er et bidrag til deg om du ønsker å bruke det. Om du trenger noe som helst annet, er jeg naturligvis behjelpelig med dette. Send meg i så fall gjerne en mail via bloggen min om hva du trenger.

    Vil bare takke deg for inspirasjonen det er at noen setter igang et slikt prosjekt! Det er utrolig flott, og utrolig godt at noen tar på seg slike jobber!😀

    Mvh
    Samuel aka Confusicus

    • Svært bra innlegg Samuel! Tusen takk – både for at du vil bidra med fine ord og for engasjementet. Jeg er overveldet over responsen på utspillet mitt. Hadde aldri forventet dette!

      Jeg blir superinspirert til å jobbe videre med dette🙂

      Som jeg skrev til Sunniva over; send meg gjerne innlegget på mail i en word-fil, med litt bio om deg selv.

      Klem!

  4. Det lykkes ikke å legge innlegget på g-mail,så jeg legger det her. Du kan jo legge det over etterpå.

    (Hvis noe av dette kan brukes, står det deg fritt å behandle det slik det måtte passe deg.)

    Jeg var en redd og forknytt unge. Min far var det en kalte maniskdepressiv , og var til tider bunnløst deprimert. Han fartet ut og inn av psykiatriske sykehus. Men dette var noe jeg ikke kunne noe for.
    Det en ikke kan noe for, kan en over tid venne seg til på et vis. Verst var det nok at han ikke kunne gi meg støtte som far.
    Min mor ble respektert og beundret. Hun var den sterke som ordnet opp med alle problemene. For meg var hun det store problemet.
    Jeg har likevel positive erfaringer fra da jeg var ganske liten. Hun leste fra Nordahl Rolfsens lesebøker for meg, fortalte om dyr i skogen,
    om Robinson Crusoe og Titanic , og tegnet stygge troll og vakre damer.
    Men etter hvert ble hun stadig mer et maktmenneske. Mine sunne livsinstinkter sa meg at det var livsfarlig å gi etter for henne. Det å gi
    etter for maktmennesker, har ikke noe med samarbeid å gjøre, men med selvovergivelse og underkastelse. Men jeg forsto ikke hvorfor jeg hele tiden måtte
    trosse henne, og jeg følte meg slem.Jeg fikk fryktelig dårlig samvittighet.

    Da jeg begynte på skolen , var jeg en forknytt og engstelig unge. Jeg ble ikke så mye direkte mobbet, men ble sosialt isolert. Min aller største frykt var at foreldrene mine skulle få vite at jeg gikk alene. Jeg hang meg på to jenter som egentlig ikke ønsket det, slik at ikke broren min skulle fortelle hjemme at ingen ville være sammen med meg. Noen ganger gjemte jeg meg bort på doen slik at ingen skulle se at jeg var alene, og sto der og gråt.
    En eneste gang i løpet av skoletiden hadde vi gruppearbeid. Da var det noen som ønsket å ha meg med på gruppen siden jeg var skoleflink
    Jeg huske fremdeles at et av svarene på oppgavene var New Foundland.
    Litt småmobbing ble det likevel. Jeg tenkte senere at det hadde vært lurt å ha med litt pepper i lomma som jeg kunne ha hivd i ansiktet på dem.Da hadde de
    kanskje slått meg gul og blå , men det hadde ikke vært så farlig. Det som er farlig er å kjenne seg
    helt hjelpesløs og helt alene.
    Heldigvis sa læreren aldri noe til foreldrene mine. Det hadde vært det verste han kunne ha gjort. Han var snill og hyggelig, men forsto ingen ting.

    Hva kunne en lærer ha gjort? Egentlig ikke som mye. En lærer kan ikke løse problemene til psykisk skadede barn som meg. Det eneste jeg kunne tenke meg,
    var at han hadde laget mer gruppearbeid slik at også jeg hadde blitt trukket inn i en sosial sammenheng.

    Jeg har heller ikke stor tro på det fiksfakseriet av teorier som psykologene bruker. De kartlegger alle de ytre symptomene, men forstår ikke dynamikken
    bak symptomene. Det som hadde vært godt for meg, hadde vært å få snakke med et virkelig menneskelig
    menneske med absolutt, absolutt ! garanti om at ingen ting ble fortalt hjemme.

  5. Utrolig bra at noen endelig tar skikkelig tak i mobbing! Håper jeg vil klare å være sterk nok til å skrive et lite innlegg til deg, også…

    Uansett; lykke til med arbeidet!!

    • Miss Piggy!

      Takk for at kommentar og for at du leser. Jeg har kikket i bloggen din, og etter alt jeg har lest så langt, så håper jeg at du finner styrke til å fortelle din historie. Du vet – boken er ikke en glansbildebok. Den skal fortelle nakent og ærlig om alle sider ved mobbing.

      Klem til deg!

  6. Takk for klemmen, – sender en tilbake til deg ;o)

    Bloggen min er meget redusert i forhold til tidligere. Jeg slettet en hel del for en tid tilbake…

    Og ang å skrive ned, så jobber jeg med saken. Oppe i hodet mitt… Når jeg først satte meg ned og leste hva andre hadde skrevet, så var det masse «nytt» som dukket opp. Ting jeg hadde glemt/fortrengt. Men jeg har lyst til å bidra!!

  7. Hei.

    Jeg vil være med å dele den historien som jeg har.je er adopter…sender en mail til den som er nevnt oven for.håper på tilbake mld

  8. Kjempeflott initiativ! Føler jeg har en historie å fortelle. Den kommer nok ramlende inn i mailboksen din en dag snart. Ønsker deg all lykke til med prosjektet!

  9. Tilbaketråkk: Blå Briller » Blog Archive » Mobbing

  10. Tilbaketråkk: Tabu « KVINNEKONGER

  11. Tilbaketråkk: Tabu |

  12. Tilbaketråkk: Mobbing: Jeg lot det skje | hannelk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s