Hjertemøter

I natt har jeg grått og ledd om hverandre. Til tross for mye vin og lite søvn, er jeg overraskende opplagt og i svært godt humør. Jeg har rett og slett – for første gang mitt liv – opplevd ikke å være for mye, og det til tross for en erfaringskoffert som til tider er i overkant sprekkferdig – på godt vondt.

Jeg har det meste av livet levd med en følelse av ikke å bli sett som den jeg er. I tidligere år, gav jeg andre skylden for dette. Jeg mener fortsatt at det har et snev av sannhet i seg; det handler om vilje, lyst og mot til å se – eller manglende sådan.

Som voksen, blir det stadig tydeligere for meg at det i mange, mange år også har handlet om hva jeg selv ikke har turd å se og at jeg nærmest har vært besatt av ikke bare å være sterk – men å være den sterkeste. For å kunne klare det, har det som regel – for å være på den sikre siden – lønnet seg å holde en armelengdes avstand. Slikt blir man egentlig ganske sliten av.

hjertemøterSå skjer det, slik jeg har vært heldig å erfare det siste halvåret, at man møter mennesker som tar en med storm. Mennesker som sier hva de ser, anerkjenner, spør og  konfronterer. Som griper tak i armen når du er i ferd med å sykle utfor fortauskanten. Fine mennesker som røsker tak i hjerterota uten planer om noen gang å slippe. Jeg har hatt et par slike hjertemøter i det siste.

Det finnes mange former for kjærlighet og jeg er rik!

20 thoughts on “Hjertemøter

    • Jeg blir rørt når du skriver slik – vet nesten ikke hva jeg skal svare! Men jeg er glad for å kunne berøre, og inderlig glad for selv å oppleve at så mange bryr seg om og er tilstede.

  1. Det er gjerne litt lettere å bry seg om mennesker som gir av seg selv Hvis du lever som du skriver så er du sannsynligvis en av dem.

    Om det er verd noe så vit at du inspirerer og gleder andre med skrivingen din.😉

    • Jeg håper og tror det jeg skriver, speiler livet mitt – slik det har vært og er.

      Det er svært mye verd å få slike tilbakemeldinger – så tusen takk ;)Håper vi sees på torsdag!

  2. Å være sterk (den sterkeste) er en deilig følelse – en stund. Siden blir det blandet med noe syrlig og en noe desperat følelse – for hvor kan JEG ramle sammen når jeg gang på gang har benektet min svakhet og fremelsket min evne til å holde meg oppe? Ah, den svir, big time. Men så kommer det altså noen sånne som du beskriver. Og gir en muligheten til å være seg selv slik man hadde glemt at man var.

    Takk for godt innlegg!

    • Kjære deg!

      (Først, beklager at det ikke har kommet en mail enda – men altså, jeg ble litt opptatt med hjertemøte og overlevering av bildet til bloggen. Vakkert!)

      Selv takk, for alltid gode kommentarer og innspill som utvider perspektivene på mangt😉

  3. Jeg er ikke overrasket. Jo litt, likevel.. Fordi jeg er litt overrasket over at ikke hjertet ditt har fått lov å ha sånne møter tidligere.. Men noen ganger klaffer det, og følelsen av at det er akkurat sånn bare alt skal være. Det er deilig det. Nyt det! Er det noen som fortjener det, så er det deg..;)

    • Du er en av dem jeg skriver om, Gsmil🙂 Det håper jeg du vet. Som vi har snakket om mange ganger, noen ganger skjer det bare – det klaffer. Og jeg nyter det! Håper vi sees snart😉

  4. Når man ikke tør å gi av seg selv og holder folk på avstand, er det vanskelig for andre å tørre å bry seg. Du har nok åpnet opp og turt å være deg selv, turt å være svak og vist menneskene rundt deg hvem du er. Det er svært så vanskelig å leve «alene», så skjønner gleden av å ha funnet disse hjertemøtene. Du er heldig!Du har i tilegg funnet en større del av deg!🙂 Du er bra vet du🙂

    • Det var fine ord, Kate – tusen takk – jeg blir rørt….

      Og du har så rett, jeg er søren meg heldig – verdens heldigste krølltopp (sometimes!)

  5. For en kveld!:)
    For en natt!:)

    Jeg er så glad for at jeg har deg i livet mitt. Og så takknemlig for at du gir meg gjenkjennelse i en verden som nesten alltid har vært litt ensom.
    Gojenta!!

    • JAA!! Jeg hadde det helt fantastisk sammen med både deg og naboene dine!!

      Du aner ikke hvor mye det betyr å ha deg i livet mitt! Gleder meg allerede til neste gang🙂

  6. Det er så godt med slike hjertemøter! Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, det var ikke før jeg ble voksen jeg virkelig fikk oppleve å bli sett og møtt skikkelig. Late bloomer, men det blir kanskje satt mer pris på når man endelig opplever det man tidligere har savnet?

    • Late bloomer… Svært beskrivende for den tilstanden jeg føler at jeg befinner meg i.
      Jeg tror blomstringen oppleves enda sterkere – og kan hende blir sterkere – når den kommer sent i livet.

      En viktig påminnelse om at det aldri er for sent🙂

  7. Det er påfallende hvor vanskelig det er for oss mennesker å forstå at det er nok bare å være et menneske. Vi må bruke en eller annen ytre egenskap som krykke for å støtte opp selvfølelsen. At dette også gjaldt deg,var likevel overraskende.

    Da jeg i ungdommen var i dyp krise,tenkte jeg: Min aller største drøm er å kunne vedstå alt i meg selv, alle tanker og følelser,og likevel havne ihvertfall noen millimeter over nullpunktet i livsregneskapet.

    Vi må lære oss å tenke på en annen måte slik at ingen lenger føler frykt for å vedstå seg selv. Vi må lære oss å innse at det vår kultur fremstiller som mangel på moral og etikk, egentlig er et resultat av dårlige sjelelige livsvilkår.

  8. Det som overrasket meg er at selv ikke du følte deg helt fri fra den slitsomme dobbelttilværelsen hvor noe i det indre må skjules og noe i det ytre må presteres for å oppnå sosial anerkjennelse. Også du opplever det som en stor lettelse å oppdage at din egenverdi som person er mer enn nok,at børa kan slippes ned fra skuldrene og fuglen få luft under vingene. Jeg trodde at den åpenhet,generøsitet og menneskelighet du viser i det du skriver hadde sin bakgrunn i at du fullt ut var venn med deg selv.

    Vi bør alle lære oss å bli venner med oss selv. Da tar vi ut det beste i oss selv til egen og andres fordel. Årsaken til at jeg selv lykkes i å bli venn med meg selv i stedet for å være min egen fiende som jeg hatet dypt og inderlig,var at jeg forandret livssyn. Jeg hadde lært meg å se på mine skader og nødløsnigner som forraktelig mangel på moral og etikk. I stedet begynte jeg å se på meg selv som en del av naturen. Alle former for natur har drivkrefter i seg mot vokster og modning for å virkeliggjøre iboende egenart. Når ting stanser opp og ender i svakhet og destruksjon, er det derfor livsvilkårene og ikke drivkreftene det er noe ivegen med. Dermde faller alt grunnlag for fordømmelse bort,og mennesker kan vedstå seg selv uten frykt.

    • Jeg er langt på vei enig med deg, Inger og du har gitt meg noe å tenke på. Jeg liker å tro at jeg kan skrive slik jeg gjør fordi jeg er venn med meg selv, fordi jeg er åpen og er romslig. Kommentarene dine fikk meg til å stoppe opp og dvele litt ved akkurat det. For man faller vel aldri 1oo prosent på plass i seg selv – er ikke livet en evig vandring gjennom endring? Komplette blir vi aldri – heldigvis – tenk så kjedelig om så var? Helt på plass i meg selv er jeg ikke, men det å være ærlig med seg selv og leve som man prediker, det tror jeg er overordnet alt – og der har jeg heldigvis vært en stund. De andre «små» men viktige tingene, som det å tørre og være svak og ta i mot hjelp eller trøst, det er ting som gradvis har falt på plass over tid og som kjennes godt og riktig når det kan testes ut irl. Så ja, det er deilig og gir meg en enda større trygghet og følelse av å være fri🙂

  9. Jeg mistolket det du skrev om å måtte være den sterkeste, og derfor måtte holde andre på armlengs avstand. Beklager at jeg skapte forvirring,men ettertanke kan vel uansett være nyttig.
    Du er jo da en bekreftelse på teorien min om at mennesker som er venner med seg selv,utvikler konstruktive og livsbejaende egenskaper.Spørsmålet blir hva som skal til for at alle mennesker skal bli venner med seg selv,og dermed oppnår et rikere liv.

    Jeg tror at vi må bryte med vår kulturav– ihvertfall slik jeg har opplevd den. Der lages det et ferdig oppkonstuert billede av hvordan et menneske skal være, og så er det opp til den enkeltes moralsk/etiske vilje å gjøre seg så identiske med billedet som råd. Ingen kan lykkes med dette,og resultatet er nederlag,frustrasjon og destruktive krefter som må skjules som en farlig hemmelighet.

    Alternativet er å se på oss selv som levende skapninger som i likhet med alle andre livsformer har drivkrefter i oss mot å vokse og modnes for å virkeliggjøre iboende egenart. Når livsprosessene stanser opp,er det derfor livsvilkårene det er noe i vegen med,ikke den moralsk/etiske viljen. Oppgaven er å forløse livskrefter, ikke å drive med «moralsk opprustning».

    • De fine kommentarene står seg som blogginnlegg alene, Inger – jeg tror vi er veldig enige! Og du setter meg på viktige tanker nok en gang, takk🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s