I ytringsfrihetens navn

La meg først som sist understreke følgende; jeg er stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Selv skriver jeg om temaer som opptar meg. Jeg deler av egne erfaringer og jeg oppsøker aktivt nettsteder som kan tilfredstille min bunnløse nysgjerrighet. Jeg fråtser i informasjonsveldet – og jeg nyter det.

På min vei gjennom det deilige veldet – og mulighetene det åpenbarer for enkeltindivider til å formidle seg – så hender det at jeg ikke bare blir oppbrakt og forbannet; jeg blir også bekymret.

Vi er gitt retten til fritt å formidle oss innen for gjeldende lovverk.  Det er dog ikke ensbetydende med at vi alle innehar den nødvendige kompetansen vi trenger for å forvalte denne rettigheten på en god og forsvarlig måte. Ikke ovenfor andre – og heller ikke ovenfor oss selv.

Som følge av min nitidige nysgjerrighet, ferdes jeg  i flere sosiale nettsamfunn. Fra tid til annen dumper jeg derfor borti innlegg jeg ikke kan unngå å engasjere meg i. Innleggene omtaler ikke nødvendigvis temaer jeg personlig er opptatt av, men jeg stopper opp fordi jeg fascineres av måten de formidles på, menneskene bak innleggene og ikke minst responsen de utløser.

Stadig oftere dveler jeg ved blogger og innlegg som kommer i konflikt med den forkjemperen for ytringsfrihet som tross alt bor i meg. Dette gjelder spesielt innlegg hvor personen som publiserer åpenbart (eller subtilt) og  grenseløst utleverer seg selv eller en uskyldig tredjepart. Jeg dveler også når innleggene inneholder bagatellisering og/eller latterliggjøring av temaer mange opplever som alvorlige, og attpåtil skjuler seg bak at det hele er ironisk ment. Jeg velger å tro at det er uvitenhet som er drivkraften bak slike innspill. Selvsagt kan det også hende at det rett og slett er så intelligent skrevet at (selv ikke) jeg forstår språket og ironien i det hele.

Goethe sa en gang at ironi er det lile saltkornet som gjør det som serveres spiselig.

Spiselig er derfor et godt stikkord i denne sammenheng. For smaken, ja – den vil forbli subjektiv for den gemene hop også i fremtiden. Allikevel, det betyr ikke at vi ikke selv er ansvarlig for hva vi formidler og hvordan vi formidler det. Formidler vi noe som overskrider grensene for smakløshet, så vi tåle reaksjoner. Mer enn én gang har jeg vært vitne til at slike motreaksjoner mottas med forakt, og med å avskrive menneskelige reaksjoner de ikke liker med snusfornuft eller grove beskyldninger mot den som utfordrer deres sannhet. Det er også min erfaring at dette ofte gjøres av de samme personene som selv ber om respekt for sine livsvalg, synspunkter og som ofte fremstår som usedvanlig åpne og utleverende om sitt eget privatliv.

Det finnes ingen lov mot idioti – ei heller mot uvitenhet. Jeg kan dog ikke fri meg fra å stille spørsmål ved om enkelte regelrett burde bli beskyttet mot seg selv. I små øyeblikk tenker jeg at de (få) det gjelder, bør ha begrenset tilgang til å formidle seg i enkelte nettsamfunn. Utopi selvsagt, men i øyeblikket det tenkes, er det et oppriktig ønske om at de som trenger det, får den nødvendige beskyttelsen de trenger mot å blamere seg selv eller andre.

I forlengelsen av disse spørsmålene, dukker det opp flere spørsmål enn svar.

For:

– Hvem skal i så fall ha ansvaret for å bestemme når man skal gripe inn?

– Hvor skal grensene gå?

– Vil eventuelle begrensninger svekke ytringsfriheten som en demokratisk rettighet?

– Vil det bli det samme som å si at ikke alle burde ha stemmerett?

– Er samfunnsgevinsten større ved at åpenheten får fritt spillerom, og at prisen er at noen driter seg ut, blamerer seg og tar med seg uskyldige i dragsuget?

Hvem har ansvaret når ytringsfriheten i sin mest ekstreme form, fører til manglende egenomsorg og utleverende påstander om andre?

Jeg påberoper meg på ingen måte å eie fasiten på disse spørsmålene. Personlig tror jeg heller ikke at det er riktig at noen gis myndighet til å bestemme svarene.

Derimot må noen tørre å mene noe. Noen må forholde seg aktivt til dem som stadig lever utsatt i forhold til å blamere seg selv eller andre offentlig. Jeg ser det daglig og er ikke upåvirket.

Påvirkes jeg fordi jeg ikke tåler den påtrengende åpenheten som provoserer og utfordrer meg, når det er snakk om temaer som barn, vold, sex og incest?

Eller er det fordi jeg ikke liker meg selv når jeg leser det jeg innerst inne oppfatter som et rop om hjelp – og fordi jeg som ellers i livet har lav terskel for å gripe inn, bry meg om og holde rundt, lar være  i – ytringsfrihetens navn?


6 thoughts on “I ytringsfrihetens navn

  1. Det siste poenget var svært godt, dessverre. Jeg føler likt som deg på mange av disse tingene og særlig fordi mange uttaler seg på vegne av en gruppe mennesker som egentlig ikke lar seg putte i gruppe og generaliseres. På den måten river de ned mer enn de bygger opp. Som du sier, det er ingen fasit på hva som er riktig, og det er vanskelig å fortelle andre at «frå mitt ståsted virker det som om du ikke burde uttalte deg just nu.» Vrient…

    • Gode poenger, og jeg tar stadig meg selv i lure på hva konsekvensene blir av at vi avstår fra å gi folk som kanskje trenger det, en slik tilbakemelding…

    • Takk, Undre! Hjelp til å spre det, mottas med takk – jeg synes det hadde vært interessant med en diskusjon om dette, midt i mellom all sosialpornografien😉

  2. Det du skriver her treffer meg på flere måter. For det første fordi jeg selv kan reagere på innlegg på samme måte som det du beskriver, men også fordi jeg begynner å lure om jeg selv er en som publiserer slike innlegg.

    Det er ikke ofte jeg engasjeres inn til benmargen, men når jeg gjør det bruker jeg av og til humor og kanskje en smule ironi i min formidling av dette engasjementet. Som regel møter jeg bare støtte, kanskje fordi jeg engasjerer meg i ting som mange andre er enige i, men et par ganger har jeg fremkallt reaksjoner som ikke har vært i tråd med mitt eget syn. Det er her jeg begynner å lure hvorvidt du, med det du skriver, tenker på bloggere som meg. For min svakhet ligger nemlig i det at når noen svarer på mine skriblerier fordi de er uenige, så får de svar på tiltale. Svarer de meg med bannskap, latterliggjøring og en (etter min smak) smakløs ironi – ja, da kan tastetrykkene mine bli ganske så spisse. Er de derimot seriøse motinnlegg, med en ironi som står i stil til innlegget, da får de også et skikkelig svar tilbake.

    Så hvor går grensa? Jeg synes dette er vanskelig, men du kommer så absolutt med et viktig poeng.

    • Hei Vivi!

      Vet du, jeg traff meg selv mens jeg skrev det også – og ble som nevnt i slutten av innlegget – sittende med flere spørsmål enn svar!

      For å ta det først, jeg tror vi tenker nokså likt om både engasjement og reaksjoner/respons. Og etter å ha snoket litt i bloggen din, opplever jeg ikke at du engang er i nærheten av å balansere på kanten (med det forbeholdet om at jeg ikke har dypdykket – enda)

      Selv liker jeg ironi og sarkasme, men forsøker å være hensynsfull mht hvilke temaer som omtales. Som regel bruker jeg disse to dimensjonene mest når jeg skriver om meg selv – selvironi er en god ting😉

      Jeg synes det er vanskelig å vite hvor grensene går – også ift å utlevere seg selv eller andre – men noen meninger har jeg dog om det. Derimot så registrerer jeg at jeg muligens er litt old school og antageligvis ser mer firkantet på det, enn mange andre. Derfor kunne jeg godt tenke meg en ordentlig, litt bred debatt om dette temaet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s