Piken på stranden

I dag har jeg hatt nok en fantastisk dag på stranden. Med deilig musikk på øret og en god bok i hånden, ble jeg som ofte ellers, liggende å observere livet rundt meg. Bak solbrillene og med musikken på max volum, ikke bare virker jeg utilgjengelig – jeg ér det.

I dag ble jeg liggende å se på et av de vakreste parene jeg noensinne har sett. Paret var av sydeuropeisk opprinnelse og vekket helt sikkert oppsikt blant andre enn meg. De var i sannhet velskapte på alle måter og i høyeste grad kompatible. Dessuten var de fullstendig oppslukt av hverandre. De kysset, befølte, flørtet og fniste. I mitt stille sinn kjente jeg et snev av misunnelse og deilige sommerminner strømmet på. Da det hadde gått en lang stund oppdaget jeg at de hadde med seg et barn som viste seg å være mannens datter.

Midt i en heftig stund avbrøt barnet, og la seg impulsivt oppå sin far for å kose. Kvinnen la seg tilbake på ryggen og lukket øynene. Noe hun konsekvent gjorde de neste tre timene, så fort barnet var i nærheten.

Jeg så barnet plukke steiner og skjell, som hun forsøkte å imponere kvinnen med. Kvinnen på sin side, svarte ikke med annet enn å gløtte på et øye. Jenta slo hjul og viste frem sine drillkunstner. Pappaen smurte inn kjæresten sin med solkrem og la seg oppå henne og kysset henne. Jenta gikk for å bade. Pappa og kjæresten tulla og befølte hverandre. Jenta kom opp igjen fra sjøen. Kvinnen lukket øynene. Jenta gikk for å kjøpe is. Pappa og kjæresten kysset og befølte hverandre – og enset ikke jenta som stod med smeltende is i posen.

På dette tidspunktet fikk jeg en telefon fra min yngste datter og skrudde følgelig av musikken. Da jeg var ferdig og skulle legge meg til rette igjen, smilte den vesle jenta – som tydeligvis hadde smuglyttet – til meg og sa «se her», før hun viste meg hvordan man skal slå hjul på ordentlig. Jeg smilte tilbake og sa det var noe av det fineste jeg hadde sett og at hun burde bli turner. Hun snudde seg mot pappaen og sa til kvinnen «den dama der ligner ganske mye på deg, men er bare litt større og blidere». Deretter løp hun ut i sjøen og jeg falt tilbake i min Zen-tilstand.

Jeg kjente meg etterhvert nokså provosert over parets oppførsel. Jeg har også vokst opp med skilte foreldre som hver på sitt vis, senere har vært forelsket i andre. Jeg husker så altfor godt hvordan det var å gå fra å være universets sentrum, til å føle at jeg måtte gjøre de utroligste ting for å få oppmerksomhet. Sårheten og usikkerheten det skapte der og da – men også redselen for at det skulle skje igjen, når et forhold var slutt.

Tankene vandret etterhvert til mine egne barn – som også har skilte foreldre – og til valgene jeg gjorde da jeg introduserte min første (og eneste) kjæreste, etter å ha vært singel i 3 år. Han fikk tidlig klar beskjed om at han aldri ville kunne bli nummer 1 i mitt liv. Videre fikk han beskjed om at hvis han og prinsessene mot all formodning ikke kom til å gå overens etter at vi flyttet sammen, så ville han måtte flytte. Dessuten gjorde jeg det klinkende klart, at jo – vi skal vise at vi er glade i hverandre, men at fysisk kontakt med seksuelle undertoner – med barna tilstede –  ikke ville komme på tale.

Det skal ikke underslåes at mine bastante holdninger til dette, har satt oss på en og annen prøve, men like fullt føles det på sett og vis riktig også i dag. Med barn som bor hos meg kun annenhver uke, skal det aldri være tvil om hvem og hva som er viktigst når de er hos meg. Forelskelse er i sannhet en herlig, vinduderlig, befriende – men også en særdeles navlebeskuende og egoistisk tilstand. Det er lett å bli oppslukt og glemme alt rundt seg… Men, akk så godt når det skjer.

Tilbake på stranden i dag, da jeg pakket sammen for å reise hjem, kom den nydelige jenta bort til meg igjen og spurte om jeg hadde badet i dag. Akkurat da slo det meg at hun faktisk er det eneste mennesket – foruten butikkpersonale – jeg har snakket med på 5 dager, og jeg svarte som sant var, at jeg ikke hadde badet og hun lurte på hvorfor. Jeg svarte at jeg rett og slett ikke hadde lyst og at jeg faktisk er litt redd for brennmaneter. Jenta lo godt og sa at hun frøys, noe jeg forøvrig både så og hørte, da det som var igjen av tenner i munnen hennes, klapret. Så spurte hun om jeg kom tilbake i morgen, og jeg svarte at det kom jeg nok til å gjøre, om været ble bra.

Da spurte hun meg, med et skjelmsk smil, om jeg kunne tenke meg å bade sammen med henne, og nikket bort mot pappaen og kjæresten som igjen lå oppå hverandre. Noe jeg kunne bekrefte at jeg hadde lyst til. Deretter sa hun – jeg skulle ønske du var kjæresten til pappaen min, jeg. Du både prater og bader med barn, du…

I morgen har jeg – om været tillater det – en stranddate med en skjønn liten jente (som jeg kjenner meg så altfor godt igjen i).

Advertisements

19 thoughts on “Piken på stranden

  1. Ååååå … alle ord forstummet hos meg … fine lille jenta – jeg kjenner ei som henne. Ikke fra de samme relasjonene, men like ensom, like lite sett, like opptatt av å prestere, imponere, være god nok ..
    Man får bare lyst til å ta handa hennes, gå og kjøpe is, sitte sammen med henne og spise is.
    Du forteller vàrt og fint om den sårbarheten jenta bærer, om tristheten hun så tidlig kjenner … og jeg blir glad for at du er der! Et møte hun kanskje vil bære med seg, og varme seg ved.
    Takk for at du deler opplevelsen.
    Klem

    • Tror mange kjenner igjen sårbarheten i historien, fordi det handler om å være eller føle seg usynlig…

      Takk for at du leser og kommenterer så generøst! Vet du trenger ekstraklemmer nå, og det får du – så mange du vil ha 😉

  2. Jeg ble også trist av å lese om den lille jenta… Og så ble jeg litt trist av å lese resten også, fordi dette temaet opptar meg ganske mye siden jeg er den (barnløse) som har kommet inn i et forhold til en mann med en skjønn prinsesse fra før. Jeg fikk også beskjed om at jeg bare måtte flytte hvis vi ikke gikk overens, og selv om jeg sjønner motivasjonen synes jeg det var en veldig bastant holdning – hva med å eventuelt jobbe aktivt med problemer som måtte dukke opp? Mange ganger har jeg strukket meg mye lenger enn jeg burde, for eksempel i forhold til helse, for å vise at jeg _er_ engasjert, at jeg _er_ en god «stemor» (selv om jeg ikke liker det ordet).
    Selv om jeg er krystallklart enig i at barnas beste skal settes først, burde det også være rom for diskusjoner om hva som skjer med de som kommer inn i slike familiekonstellasjoner og hvordan man kan takle ulike hendelser til beste for alle.

    På stranden hos deg ble barnets oppmerksomhet avvist. Men hva hvis barnets oppmerksomhet _alltid_ ble fulgt opp fordi pappa var redd for å ikke være god nok reservepappa og stemor redd for å ikke være god nok stemor? Kan det for eksempel _noen_ ganger være sunt at barnet får beskjed om at nå kan de leke for seg selv, for nå skal de voksne ha litt alenetid?

    Det er i hvertfall mange utfordringer og følelser som kommer fram når man går inn i forhold hvor det finnes barn fra før, og mange såre stunder hvor man må sette alt til side for en utvidet storfamilie man kanskje ikke engang kjenner.

    • Takk for lang og viktig kommentar, Serendipity!

      Jeg tenkte meg at den ville komme, men ikke helt fra hvem. Jeg vurderte underveis om jeg skulle utdype det med den bastante holdningen i innlegget, men kom til at det egentlig er et innlegg i seg selv. Jeg kan allikevel gjøre det her, og håper mange leser det 🙂

      Det er nemlig ikke slik at normale krav til deltagelse, høflighet og folkeskikk opphører selv om de er hos meg annenhver uke. Og ting jobbes med kontinuerlig her i huset, selv om vi har sluppet unna de verste kampene. Poenget mitt er at om det skulle tilspisse seg – og jeg på noe som helst måte oppfatter at det ikke er mulig å løse evt utfordringer uten at det går på bekostning av deres følelse av å være det viktigste for meg, så kan vi ikke leve sammen. Utover dette, så er det ikke snakk om øyeblikkelig behovstilfredstillelse eller silkehansker. De får som ellers i livet vente på sin tur til å snakke, presentere ønsker osv.

      Jeg har selv opplevd manglende programklarhet rundt slike ting og vet hvor vondt det er. Jeg har også venninner som har den holdningen at – ungene får ikke diktere mine forhold. De får bare finne seg i at jeg lever sånn. Jeg er voksen og den som bestemmer… Jeg vet altfor godt hvordan det er å være det barnet som må finne seg i slikt og er lettet over at jeg faktisk kan bestemme at mine barn skal få en annen erfaring.

      Når alt dette er skrevet, så er det viktig for meg å understreke noe annet vesentlig: Jeg har ikke sterke nok ord til å beskrive hva jeg ser at det innebærer for deg – og min samboer som heller ikke har barn – å gå inn i og velge å være i et slikt forhold på slike premisser. Det krever enormt storsinn og mot…

      • Og nå ser jeg at jeg skrev meg litt ut på viddene! Hmm, jeg skulle skrive mer om hva det krever av dere som kommer inn i slike familiekonstellasjoner. Og ikke minst hvordan man kan takle ulike hendelser til det beste for alle – noe jeg er redd jeg ikke er godt eksempel i så måte. Jeg ser helt klart at jeg ikke alltid har vært nyansert nok og at jeg har tatt for lite hensyn til hans behov. Men jeg lærer heldigvis stadig….

      • Jeg synes det var et fint svar jeg, og du er reflektert på de utfordringene som kommer fra flere kanter. Det burde flere være…
        Nesten så man har lyst til å skrive en bok om den vanskelige veien å gå for å få til et velfungerende fellesskap med og uten «mine, dine og våre».
        Det er så mange emosjonelle situasjoner som har dukket opp i forhold til det valget jeg har tatt, å leve sammen med en som har barn fra før, og jeg har overhodet ikke vært forberedt på de situasjonene.
        Bare noe så enkelt at min tid sluttet å være valgfri ikke bare i forhold til meg selv og en kjæreste (som kan være utfordrende nok når man går fra en til to), men nå også dikteres av åpne barnehager skoler for «mine,dine,våre», arbeidssituasjoner for minst 4 andre voksne osv osv. Logistikken er helt uoverkommelig noen ganger.

        Jeg skulle gjerne ha blogget mer om dette, men det blir for nært i forhold til egen blogg og jeg har vel allerede gått litt over streken ved å vise frustrasjonen min her føler jeg, men at det er et tema som kunne trengt ytterligere refleksjon, debatt og problematisering er jeg helt krystallklar på.

      • Kanskje vi skulle ha skrevet en bok sammen? Jeg har tenkt tanken mange ganger nemlig 🙂

        Sender deg forøvrig et svar privat…

  3. For en nydelig liten jente!
    Bra du sa ja til og bade med hun:)
    Foreldrene var ikke noe spesielt snille!
    Men hun lille var så nydelig da!

  4. Et nydelig vakkert møte der på stranden, mellom en fremmed voksen og et lite barn. Og gud bedre meg for en oppførsel av pappas nye kjæreste! Og pappa selv også. Involverer man seg med en mann som har barn.. så involverer man seg også med barna hans! Men jeg tror også jeg vet litt om hvordan det er mulig for en ung voksen å føle for et lite søtt barn.. kjærestens lille barn. Og det er ikke alltid vakkert..

    Jeg kjenner også at jeg blir litt provosert av din bastante holdning til din nye kjæreste.. ikke fordi det er du som sier det.. fordi du er jo en av mine bloggheltinnemen.. men fordi jeg har vært borti problematikken selv, og har kjent det på kroppen. Du pirker borti noe. Jeg har selv vært «stemor» i et par forhold. Jeg har vært hun som kommer inn som pappas nye kjæreste. Hun som fort ble klar over at i dette trekløveret er det hun som er den eneste utskiftbare parten. De to, far og datter henger sammen for livet. Jeg fikk også høre at jeg aldri ville komme som nummer 1.for der var det en liten datter. Gud bedre.. hvilket voksent menneske vet ikke slikt? At barna er verdifulle i ens liv? Dessuten, vi står da ikke på samme liste? Eller?

    Og for en melding å bli servert: Du vil aldri bli nummer en i livet mitt!
    Jo. Det vil jeg faktisk. Jeg vil være nummer en for kjæresten min. Og jeg vil at kjæresten min skal være nummer en for meg, sammen med de barna vi har. Vi kan være nummer en begge to eller alle sammen, fordi vi er der av helt forskjellige årsaker. Og fordi vi trengs alle sammen.

    Jeg fikk en viktig lærepenge dengang: Fortell aldri en kjæreste at han er nummer to! Det er rett og slett for kjipt å bli servert denn meldingen. Man kan fremstå som en klar og god forelder med dette usagt. For ikke snakke om en enda klokere kjæreste.

    Jeg har venninner og bekjente som knallhardt slår i bordet med at.. Han kommer aldri aldri til å bli nummer en, barna kommer alltid først! Alltid! Det må han finne seg i! Nei, sier jeg det må han slettes ikke finne seg i, vil du ha han, så får du jammen se til at han føler seg som nummer en i livet ditt han også. Men gi han en egen liste! Det er han som er det svake leddet her.. og du trenger ikke gni det inn.

    Nå er jeg også i samme situasjon som deg.. dvs.. at jeg har barna her hos meg annenhver uke. Men jeg har ingen ny mann i livet mitt. Men jeg vet at om det kommer en ny kjæreste engang, så skal han aldri bli servert meldingen om hvilket nummer han er i rekken og hvem det er som skal flytte om det skjærer seg. En helt unødvendig kommentar.. siden små barn ikke kan flytte på egenhånd. 🙂

    Jeg skriver gjerne et innlegg i boken til SerendipityCat og deg.:-) Skriver gjerne om de kjipe følelsene man kan kjenne overfor små søte barn som ikke er ens egne. Dette blir nok også et eget innlegg på bloggen min kjenner jeg.

    Takk for inspirasjon! 🙂 Det er en viktig diskusjon dette her.

    • Det er i sannhet et enormt dilemma dette, hvordan en slik familiesituasjon best kan håndteres. Jeg for min del, ser at min egen bakgrunn nok har ført til at jeg ved flere anledninger har «tippet over» i andre enden av skalaen – jfr paret på stranden. Og det igjen, har nok dempet – for ikke å si drept – mye lidenskap. Heldigvis klarte vi å finne tilbake til noe av nærheten – selv om det tok flere år faktisk.

      Som du så riktig påpeker, så står ikke en kjæreste og et barn på samme liste! Jeg tror neppe jeg hverken hadde hatt behov for å være like bastant i dag. Men altså, for deg og meg (nå i dag) – og flere med oss, så er det opplagt at det handler om ulike lister. Dessverre viser erfaringene at ikke alle tenker slik om det…

      (og litt til eget forsvar – jeg tror ganske sikkert han har opplevd å være nr.1 på den andre lista. Nr.1-plassen på den ene lista, utelukker ikke at andre kan være nr.1 på den andre ;))

      Om det blir bok, så er du en selvskreven bidragsyter! 🙂

    • Ikke på samme liste – det var godt sagt synes jeg. Heldigvis har jeg ikke fått presentert noe nummerrekkefølge her, men jeg _føler_ jo på det. Jeg skjønner for eksempel veldig godt at min kjære som far vil gi sin skjønne datter mye oppmerksomhet når hun først er her, samtidig sitter jeg litt på utsiden og ser et barn som lærer seg at hun _alltid_ er midtpunkt. At hennes ønsker (ikke behov) skal komme først, at hun alltid er viktigst.Det er heller ikke bra.. Så ja, det er mange tema om foreldreskap, tilknytning, oppvekst, oppdragelse, voksnes følelser/tanker/fornuft som går inn i dette. Jeg tror vi kunne lært mye av hverandre hvis vi turte å diskutere dette mer.

      Jeg har tenkt lenge på å lage en slik bok, men har vært redd for å stille meg veldig personlig «til hogg» med egne erfaringer. Kanskje er det bedre om flere kommer sammen og gjør et slikt prosjekt?

    • Hej,

      «jeg vil at kjæresten min skal være nummer en for meg, sammen med de barna vi har».

      Som en mann, jeg har alltid tenkt at det å være en far betyr fremfor alt at jeg må adoptere barn av kjæresten min : jeg liker ideen om at jeg ville elske sønnen av partneren min likeledes, enten barnet hadde vært unnfanget med mine egne sædceller eller ikke, og jeg ville ha vært være glad hvis kjæresten min hadde en datter da jeg første gang møtte henne !

      Å være nummer én eller to betyr ingenting her, tror jeg.

      Kanskje kvinnene ikke føler det på samme måte som menn om andre kvinnes barnen, og dermed har annet visning om det?

      hilsen fra en ny leser

  5. Hei igjen!

    Har ikke fått lest så mye på bloggen din i det siste, men kommer sterkere tilbake;o)

    Trodde adressa mi kom automatisk når jeg var logget inn…..(kanskje jeg ikke var logget inn sist, kanskje…..) Uansett, hadde jo vært koselig med litt flere besøk på bloggen min…..

    Ha en fortsatt fin sommer:o)

    http://anitasverden.wordpress.com

  6. Jeg har lest en blogg som gjør veldig sterkt inntrykk på meg. Den handler om ei ung jente som også er et skilsmissebarn,som har blitt utsatt for mobbing og mye mer. Nå har hun mistet all tiltro til mennesker,og har trukket seg helt inn i seg selv.Men hun skriver veldig bra. Det er nok bare noen litt ubehjelpelige ungjenter som leser bloggen hennes i tillegg til meg. Jeg skulle ønske at noen av de fine og omsorgsfulle menneskene som skriver her,ville lese bloggen hennes og kanskje forsøke å gi henne litt tillit til menneskene igjen gjennom kommentarer på bloggen hennes. Adresselinjen er slik:

    http://sara-minverden.blogspot.com/?zx=bae026a2e55e6836
    zx=7b5c4eb587e4be09

  7. Her måtte jeg stoppe opp. Glad for at nettopp du var der! Stakkars jente! Det er vondt å ikke bli sett! Vil gjerne takke deg for at du tok med dine erfaringer, som faktisk ga meg noen svar. Jeg har selv jentene mine annen hver uke og har følt meg til tider sær når jeg avslår den ene invitasjonen etter den andre når de er hos meg. Jeg føler at jeg ikke har tid til å «sløse» bort tiden når de er her. Og noen romanse med de rundt meg er det ikke snakk om. For meg er det nesten som å slå av og på en bryter. Noe som også er blitt kommentert. Etter å ha lest dette, føler jeg at det er ganske greit. Folk får tro og mene hva de vil, så lenge ungene mine er glade og fornøyde! Takk, Kristin! 🙂
    Klem Kate 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s