Mobbing på valgagendaen – nytt forsøk

I går etterlyste jeg innspill fra politikere i forhold til deres standpunkt når det gjelder mobbing. Diskusjonen tok en annen retning enn det som var intensjonen, men jeg forsøker igjen.

Som forfatter av en mobbebok, som allerede har fått mye medieomtale, kjennes det naturlig å vie et kapittel til medias ansvar når det gjelder tabloidisering av personkonflikter og politikernes rolle som forbilder.  Jeg har fått en aktuell og velrennomert bidragsyter til å hjelpe meg med dette kapittelet i boken.

Men før boken sendes i trykken, skal det altså avholdes stortingsvalg – og personlig er jeg i sterkere tvil enn noensinne. Med tanke på hva som opptar meg om dagen – mobbing i alle former – er det ikke utenkelig at enkeltpolitikeres fremtreden i media, bevissthet til sin rolle som forbilder for mine barn, meg og andre – samt uttalte visjoner for bekjempelse av mobbing – vil være avgjørende for hva jeg kommer til å stemme.

Jeg utfordrer derfor politikere, politiske kommentatorer og andre mediefolk – som er aktive i sosiale medier som Twitter, Facebook og blogger – til å komme med noen tanker om følgende:

1.Visjoner for bekjempelse av mobbing – hva bør vektlegges og hvem har ansvaret?

2. Hvordan ser du på din rolle som et potensielt forbilde når du opptrer på vegne av ditt parti i sosiale medier?

Alle kan delta i debatten

18 thoughts on “Mobbing på valgagendaen – nytt forsøk

  1. Syns det blir vanskelig å trekke rett linije hva er mobbing og hva faller under retorikk. Det er åpenlyst at noen partier kan tilate seg mer frihet til å slenge med leppa mens andre kan ikke det av forskjellige grunner. Tenk posisjon – oposisjon , hvem er dine velgere og hvilken oppførsel og utallelser de kan godta av deg som partileder?
    Syns ikke at alle partiledere er interessert å forplike seg så offentlig for å holde enn viss nivå fordi det snerver inn for retorikk og spillerom.
    Lykke til med prosjekt.

  2. Jeg må si at jeg på mange måter er overrasket over det jeg har møtt på Twitter, av hovedsakelig to grunner; for det første er toleransenivået for hva «vanlige velgere» synes er akseptabelt fra oss politikere adskillig lavere enn hva jeg trodde det var. Når det er sagt må det legges til at utvalget av de som er aktive på Twitter er nok ganske så snevert, dette gjelder både politikere og «andre». De som IKKE er politikere legger grensen for mobbing betydelig lavere enn aktive politikere, jeg er selv blitt beskyldt for å mobbe (ikke sikker på om det ordet er brukt…) og for å bedrive det absolutte lavmål i stuasjoner hvor jeg synes jeg bare har slengt litt vennskapelig og ertende med kjeften.

  3. (dette skulle vært i EN post) Jeg synes de fleste debatter jeg har vært involvert i på Twitter har vært godt innenfor det akseptable selv om de har vært ganske skarpe i tonen. I noen få tilfeller har politikere, når de har følt seg presset, beveget seg ned på et så lavt nivå at andre politikere har følt seg mobbet. Jeg har selv blitt så irritert av en motstander at jeg har valgt å slutte å lese det han skriver, eller rettere sagt; sluttet å svare ham. Men som hovedinntrykk må jeg si at det nivået vi politikere ofte debattererer (og finner akseptabel) sjokkerer endel av de som er tilskuere/tilhørere… og det er vel kanskje nyttig lærdom for oss.

    @tvegko

  4. Grunnregelen må være at politikere behandler hverandre med skikkelighet og respekt. Ofte brytes det mot dette.

    Jeg synes den «fordekte» mobbingen er ille. Denne er spesielt hyppig brukt mot Frp. Om det er noen partier som er verre enn andre skal jeg ikke si, men også Høyre har deltatt i syndingen (men etter min mening langt mindre enn f.eks SV). Denne mobbingen handler om at politikere mistenkeliggjør andre (ofte Frp’ere) politikeres motiver. «Du ønsker et kaldt og egoistisk samfunn», er vel en setning som vi lett kan se for oss en SV’er slenge i ansiktet på en Frp’er. Dette er også mobbing etter min mening.

    Kristin Halvorsen er blant landets fem dyktigste politikere. Men av og til kan hun dessverre være en fæl mobber, oftest med Krf’ere og Frp’ere som mobbeoffer.

    Hvorfor er hun best? Jo, en viktig grunn er fordi hun er enormt kvikk og kjapp i replikken. Men det er også den kvikke og kjappe replikken som gjør henne til en mobber. Altså fører den mobbingen vi egentlig vil til livs, til at Kristin Halvorsen er en av landets mest lyttervennlig og populære politikere. Dilemma!

    Lykke til med prosjektet ditt! Gleder meg til å se ferdig resultat.

    • Jeg er enig med @eidem i at vi bør forholde oss for gode til å trekke andres motiver og intensjoner i tvil! Det er lite som sårer meg mer enn når jeg i min rolle som politiker blir beskyldt for, eller mistenkt for, å ville mele egen kake. Jeg har ennå til gode å møte en politiker som ikke har trodd fullt og helt at de løsningene han/hun arbeider for er de beste for samfunnet.

  5. Jeg oppfatter spørsmålene (ut fra overskriften) slik at dette gjelder mobbing i valgkampen, og ikke mobbing generelt, på skolen, arbeidsplassen osv.

    Spørsmål 1, Visjon for bekjempelse av mobbing:

    Jeg synes vi skal ha nulltoleranse ift mobbing. Jeg synes politikere må bli mye flinkere til å så saklig som mulig forsøke å få frem hva som er bra med ens egen politikk, og ikke så mye være opptatt av å snakke negativt om andres. OG i særdeleshet konsentrere seg om politikken, og ikke politikeren.

    Men jeg erkjenner at det er lett å komme inn i en gråsone her. Hvis parti xx kommer med et forslag, så blir fort spørsmålet til meg: Hva synes du om dette. Hvis svaret mitt er «Dette synes jeg er et dårlig forslag», så kommer oppfølgingsspørsmålet: «Hvorfor det». For å svare på det siste spørsmålet er jeg nødt til å karakterisere forslaget fra det andre partiet. Media kan da fort lage et oppslag med overskriften «Håpløst forslag fra parti xx» Jeg mener likevel at dette må være lov, og er ikke mobbing.

    Spørsmål 2, Hvordan ser du på din rolle som forbilde:

    Jeg må hele tiden være bevist på at jeg som representant for et parti er med på å skape et bilde av det partiet. Et parti består mye av sakene (politikken) og menneskene (politikerne). For partiet gjelder det å være best på begge, og da kan jeg ikke opptre på en måte som skader partiet. Jeg blir med andre ord et forbilde for alle som kunne tenkt seg å assosiere seg med partiet mitt, både som velger og som eventuelt tillitsvalgt.

    Mvh Dag-Egil Bull Sletholt, Kommunepolitiker og stortingskandidat for Høyre.

  6. Når utgangspunktet for en debatt er så vagt formulert som dette, blir også selve debatten lett disig. For hva er mobbing? Er det mulig å enes om at ordet mobbing kun bør brukes om langvarig vold, psykisk og/eller fysisk, rettet mot et offer og utført av enkeltpersonar eller grupper( Roland). Mobbing forutsetter et ujevnt styrkeforhold mellom offer og plager (fysisk, psykisk eller sosialt). Når volden ikke er langvarig, definerer vi det som en konflikt.
    Kan noen fortelle meg når vi har hatt slike tilstander i norsk politikk? Dersom eksempler finnes, forlater jeg riket umiddelbart.

    • Jeg har ikke ment å påstå at det er ville mobbetilstander i norsk politikk. Dog mener jeg at politikere er potensielle forbilder for både barn og voksne, og må være seg dette ansvaret bevisst.

      Når politikere bruker svært nedsettende personkarakteristikker om andre politikere, bringer deres privatliv inn i offentlige debatter osv – så blir det et paradoks at de på den ene siden sier nei til mobbing og kjefter på dem som ikke tar nok ansvar for å bekjempe det, samtidig som de gjennom egen adferd legitimerer en oppførsel som i de fleste andre sammenhenger i samfunnet ikke ville ha blitt sosialt akseptert. I skjult mobbing/bitching er bruk av sarkasme, latterliggjøring, uthenging o.l effektive virkemidler for «å lykkes» med mobbingen.

      Er det riktig at det skal finnes et eget sett «regler» for hva som er akseptabel adferd for politikere?

      • Ja, dette var en presisering, men er den god? Jeg vet ikke helt. La oss ta eksemplet til Bengt@eidem her over: En politiker,vi kaller henne Kari, slenger ut til politiker Per: «Du ønsker et kaldt og egoistisk samfunn». Kari viser seg her som en lettvekter, hun er uetterrettelig, unøyaktig. Det hun skulle sagt var: «Dersom politikken til ditt parti gjennomføres, blir samfunnet kaldt og egoistisk». Om Per ikke klarer å avsløre denne lille frekkheten i Karis måte å argumentere på, er han selv en politisk lettvekter. Han kunne sagt: «Du tar feil, Kari, for jeg ønsker et varmt og inkluderende samfunn, min poltikk er slik og slik … og får jeg nok stemmer til å gjennomføre den, vil alle få se at din påstand ikke er riktig». Det er altså ingen grunn til at Per skal føle seg dårlig behandlet, og slett ikke mobbet av Kari – et uttrykk som er altfor sterkt i denne sammenhengen – og i de aller, aller fleste sammenhenger jeg i farten kan klare komme på. Det er faktisk slik at jeg ikke greier å komme opp med ett eneste eksempel på at en politiker er blitt utsatt for systematisk mobbing, men det fins politikere som er svake retorisk og som ikke evner å tilbakevise usannheter fra meddebattanter.

      • Jeg mener ikke at eksemplene du skisserer er å regne som mobbing og skal unnlate å svare for hva Eidem mener om det. Kanhende min presisering fortsatt utydelig, men like fullt – mine perspektiv i denne sammenhengen handler om å forstå mer av hvordan mobbing kan oppstå, og hvordan det kan forebygges.

        Det å være gode rollemodeller enten det er som mor, lærer eller politiker synes for meg ikke uviktig i denne sammenhengen.

        Jeg mener dessuten at man må være forsiktig med hva man velger å omtale som mobbing. For lettvinn omgang med begrepet blir å bagatellisere situasjonen til dem som virkelig har opplevd- og/eller opplever mobbing.

  7. Det er mange år siden jeg leste til Examen Philosophicum, men jeg mener å huske at den tyske filosofen Friedrich Nietzsche en gang skrev at «Was mich nicht umbringt, macht mich stärker» (det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere).

    Det var nemlig i mitt møte med filosofien og idéhistorien jeg fikk et svært annerledes syn på både samfunnet og mitt eget liv, enn hva jeg hadde da jeg begynte studiene. Periodevis korrigering av egne synspunkter kan være fornuftig om man er politiker eller ikke.

    Selvsagt hadde jeg også hørt utsagnet om at «det er i motbakke det går oppover», men hadde ikke sett på det som annet enn morsomt ordkløveri før jeg fikk oppleve i praksisk hva det faktisk betød.

    Med det som bakteppe vil jeg få lov til å formulere noen setninger om mobbing, politikk og personlige forhold jeg tidligere ikke har sagt noe spesielt om, hverken offentlig eller privat.

    Behovet for å sette ord på det har nok alltid vært til stede. Men en god anledning har jeg egentlig aldri hatt – inntil nå.

    Teksten er skrevet som et svar på forfatteren Kristin Oudmayers utfordring i hennes blogg «A Curly Life», som for øvrig er primus motor for Den store mobbebloggen og Erfaringsbloggen.

    Om å føle seg annerledes

    Jeg vet ikke sikkert når jeg begynte å føle meg annerledes. Det må ha vært en eller annen gang i grunnskolen, da jeg gikk på Kviltorp skole i Molde. Visst hadde jeg mange venner – jeg var med på alle leker og spilte fotball med de andre – men hadde allerede dengang en krypende følelse av at jeg var litt utenfor.

    På den tiden reflekterte jeg vel ikke noe spesielt over det. Som de fleste andre som har en udefinert følelse av at noe er som det ikke skal være, bar jeg på en uro som etter hvert ble en ubehagelig indre spenning.

    Først flere år senere skulle denne uroen kulminere i det som etter hvert førte til at jeg ble den jeg er.

    Jeg tror ikke selve følelsen av å være annerledes er skadelig i seg selv. Tvert i mot synes jeg at barn bør oppmuntres til å gå sine egne veier. Men samtidig må vi være klar over at tiden frem mot voksen alder kan være et rotte-race hvor ens jevnaldrende påpeker forskjeller – og gjerne med negativt fortegn.

    Nettopp derfor tror jeg at vi i arbeidet mot mobbing ikke bare må se på mobbernes svakheter og situasjon, men samtidig legge vekt på å forklare alle barn det positive i at vi alle er individer med forskjellige egenskaper og evner.

    Vær sær

    Dinosaurer, verdensrommet, fly, fotball, mynter, frimerker, steiner, tegneserier, UFO-er, krig… I dag har jeg ikke helt oversikt over alt jeg var interessert i da jeg gikk på barneskolen. Men til forskjell fra mine venner, foretrakk jeg å dyrke mange av disse interessene på egenhånd.

    Vi har alle hørt om disse sære barna som heller sitter inne og leser, enn å være ute blant vennene på fotballbanen. Vel, kanskje var jeg også til en viss grad slik. Og kanskje var dette en medvirkende årsak til at jeg følte meg utenfor i denne perioden av livet. På én måte valgte jeg det selv, men på den annen side bør vi respektere at noen av oss iblant foretrekker sitt eget selskap.

    Den dag i dag trives jeg best alene, til min omverdens store fortvilelse. Slett ikke en egenskap man ville tilskrive en presumptivt omgjengelig og utadrettet politiker!

    Likevel kan barn og ungdom være nådeløse overfor hverandre hvis de oppdager forskjeller hos andre. Da jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg for alvor merke at de fleste mennesker er flokkdyr. De fleste ubehageligheter har jeg imidlertid fortrengt, men fortvilelsen husker jeg fortsatt.

    Gjennom hele barneskolen hadde jeg hatt interesser og lese-opplevelser som ga meg helt andre referanser enn de fleste mine klassekamerater. På ungdomsskolen skulle jeg fort få merke at vennekretsen så med mistro på en underlig figur som satt inne med mer kunnskap om ukjente skikkelser som Erich von Dänichen, Einar Rose, Vasco da Gama og Petter Dass – enn han visste om Bruce Grobbelaar, Whitesnake, Steffen Tangstad og James Bond.

    Først i senere år har jeg innsett viktigheten av å holde et lite øye til fotball-tabeller, hit-lister og reality-programmer – i tilfelle den sosiale situasjonen skulle tilsi et snev av engasjement eller small-talk.

    For øvrig kan nok min utrolig tålmodige kone skrive under på at jeg er en katastrofe innen small-talk, men at jeg derimot besitter utrolige mengder kunnskap om emner som i de fleste miljøer best kan beskrives som «useless facts of today».

    Uansett har jeg større tro på at et menneske selv skal få forme seg, enn å bli formet av omgivelsene. Jeg har tro på å være sær, men som en god Høyre-mann vil jeg samtidig få tilføye «alt med måte»!

    Hva er normalt?

    Selv i dag husker jeg klart og tydelig at jeg lovet meg selv dyrt og hellig at jeg aldri senere skulle trekke på skuldrene av erfaringene jeg gjorde meg på den tiden. Det er nemlig lett å tenke tilbake på enkeltsituasjoner fra barndommen og konkludere med at man bare var i en sårbar alder.

    Om man senere i livet tenker at situasjonen nok ikke var så alvorlig sett med dagens voksne øyne, var situasjonen ille nok da. Og det er jo nettopp i barndommen man formes som menneske.

    Derfor har jeg holdt mitt løfte overfor meg selv om at jeg ikke skulle ufarliggjøre hendelsene på et senere tidspunkt, men heller ta meg med erfaringene videre i livet. Det som ikke ødela meg, skulle styrke meg. Det var en beslutning som markerte et skille i utviklingen av min personlighet.

    Et stadig tilbakevendende spørsmål jeg har stilt meg selv siden tidlig ungdom er «Er jeg normal?» Og hva er egentlig normalt?

    Er det normalt å sitte for seg selv med en bok, oppslukt i timevis, mens vennene er ute og leker? Er det normalt å ligge grublende i sengen til langt på dag mens familien er ute i sommerværet? Er det normalt å ha perioder med søvnløshet og spasere lange turer i natten? Er det normalt å ha perioder med stor arbeidskapasitet og kreativitet, for deretter å få dager med tungsinn?

    Det viktigste er kanskje ikke er å få svar på om det er normalt. Kanskje er det viktigere å få bekreftet at det ikke er så rent unormalt å ha perioder i livet hvor man er mer tankefull enn vanlig.

    Jeg tror at mistankene om at man er «annerledes», «utenfor» og «unormal» er mer skadelig nettopp på grunn av uvissheten enn på grunn av realitetene. Sagt på en annen måte: Om du tror at du er annerledes, vil denne troen skade deg mer enn vissheten om at du er annerledes. En slik usikkerhet gjør deg nemlig mer sårbar overfor mobbing.

    Derfor er jeg overbevist om at større åpenhet rundt mental helse ville ført til langt færre tilfeller av depresjon- og angstlidelser i samfunnet, nettopp fordi manges usikkerhet rundt egen person ville blitt dempet betraktelig.

    Tanker om omgivelsene

    Et annet interessant aspekt i problemstillingen er omgivelsene. Når eget selvbilde slår sprekker, vil situasjonen forverre seg ytterligere ved mistanken om at omgivelsene ser på deg som annerledes.

    Som regel er dette tanker man har for seg selv, og som ikke har røtter i virkeligheten i det hele tatt. Men hjernen er et finurlig instrument som av og til virker slik at man innbiller seg de utroligste ting.

    Så også for meg. Ikke sjelden innbilte jeg meg at venner, familie, arbeidskamerater og partikollegaer tenkte sitt om mine uttalelser og fremtoning. At jeg aldri ble konfrontert med det, tok jeg som bevis på at de snakket om meg bak min rygg!

    Det er vanskelig å gi råd til mennesker som er i en slik situasjon. Som regel får man heller ikke vite at de tenker slik om seg selv, fordi det er et vanskelig tema å bringe på banen. Jeg tror det mest virkningsfulle er ett av to: Enten å overbevise seg selv om at tankene ikke stemmer med virkeligheten, eller å endre tanken til «hva så?»

    For hva gjør det vel at andre har en annen oppfatning av deg enn hva du selv har? Det er selvsagt plagsomt å ha slike følelser, men de er ikke noe å bruke tid på.

    Etter at jeg gikk inn i politikken har jeg brukt mindre tid på slike følelser, for jeg forstår at folk flest ikke tenker spesielt godt om politikere uansett.

    Alternative tanker

    Hittil i artikkelen har jeg skrevet mye om tanker. Og er det ikke nettopp tankene, følelsene og refleksjonene våre som preger oss som mennesker? For meg har det alltid vært slik. På godt og vondt.

    De som kjenner meg, vet at jeg har jobbet i Forsvaret de siste tretten årene. Dette er en etat som har vært gjennom den ene omstillingsprosessen etter den andre. Noe har vært håndtert bra i all sin nødvendighet, men en god del av prosessene har vært en forferdelig belastning for enkeltmennesker og familier.

    For en del år tilbake mistet jeg alle illusjoner om at det var holdbarhet i det gamle utsagnet om at personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Jeg ble bent frem syk av omstillingen og all usikkerheten som kom i kjølvannet, og fikk etter hvert tanker og følelser som skremte meg. Jeg gjorde derfor som de færreste menn: Jeg tok den tunge turen inn til fastlegens kontor.

    I denne perioden fikk avdelingen vår ny sjef, som nok kunne trengt et kurs eller tre i personellbehandling og medmenneskelighet. Jeg skal være forsiktig med å beskrive vedkommendes håndtering som mobbing, men min situasjon ble i disse dagene dramatisk forverret.

    Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli en av disse «potteplantene» som ble sykmeldt på grunn av «stress». Dette ble en solid vekker for meg, og siden har jeg sett på mental helse og mobbing i et annet lys enn tidligere.

    Løsningen i mitt tilfelle var kognitiv terapi, som i korte trekk går ut på å reflektere over sine egne tanker og følelser – for deretter å velge alternative tanker i visse situasjoner.

    Som jeg nevnte tidligere i artikkelen, har jeg mange ganger tenkt at jeg er annerledes enn andre. Dette er nok en tanke de fleste har i løpet av livet. Men det behøver ikke å bety at tanken stemmer med virkeligheten. Følgelig kan man trene seg opp til å endre måten å tenke på, blant annet ved å bli oppmerksom på hvilke situasjoner som tvinger frem slike tanker. Endres tankene, endres også adferdsmønsteret!

    Jeg skal ikke i denne artikkelen bli så altfor akademisk i formen, men jeg vil tro at denne terapiformen har mye til felles med hva mange idrettsutøvere gjennomgår mentalt for å fokusere på prestasjoner. Det gjelder å tenke positivt og målrettet!

    Erfaringer og refleksjon

    Jeg har alltid ment at erfaringer former sinnet. Det er en av grunnene til at jeg for en del år siden valgte å gå inn i politikken. Hovedårsaken var selvsagt at jeg under studiene i statsvitenskap fikk det for meg at jeg ville se teorien utført i praksis, men jeg ville også benytte politikken til å teste mine egne grenser i situasjoner en politiker nødvendigvis havner i.

    I så måte har jeg oppfylt store deler av målet. Hittil i politikken har jeg oppnådd suksesser og jeg har opplevd nederlag, og bestandig under mottoet «Tap og vinn med samme sinn». Jeg mener bestemt at ballasten fra tidligere år har gjort meg i stand til å mestre både medgang og motgang på en balansert måte. Så også i omgang med andre mennesker, uansett om de er politikere eller ikke.

    Nøkkelordet tror jeg er «selvinnsikt», og dette er et fenomen som oppnås gjennom erfaring. Om min kjære leser har hatt såpass tålmodighet at disse ord fortsatt leses, kan jeg love at jeg nå kommer til sakens kjerne.

    Ved selvinnsikt har man et solid fundament for god dialog med et annetmenneske. Altfor ofte ødelegges en potensielt god dialog ved at én eller begge parter vet for lite om seg selv og sitt eget reaksjonsmønster i gitte situasjoner.

    I en politisk debatt må man tåle mye, og det deles ut ufordelaktige karakteristikker både mot ens politiske standpunkter og ens egen person. I slike situasjoner er det viktig å ikke la seg rive med av følelser – hvilket kan føre til unødig hard argumentasjon og retorikk som ikke fører debatten videre.

    Gjennom erfaringer og refleksjoner over egne holdninger får man kontroll over sine reaksjoner. I politikken vil dette vise seg svært nyttig, både fordi man unngår å ta seg nær av mobbing – og fordi man blir svært bevisst på egen fremtoning.

    Spesielt når det gjelder bevisstheten rundt egen fremferd, har dagens utøvere innen politikk mye å hente. Men vi må samtidig være oppmerksomme på at harde ord politikere imellom kan oppfattes langt mer brutalt av alle andre enn nettopp politikerne.

    Politikkens spill

    Selvsagt er det ikke slik at alle politikere er bitre personlige fiender. Sannheten er vel snarere at de fleste aktører i politikken er flinke til å ta vare på hverandre på det personlige planet. Fra tid til annen opplever man likevel enkelte elementer som enten ikke har den nødvendige selvinnsikt eller skolering i normal folkeskikk. Også blant politikere er det forskjell på folk.

    I en politisk debatt kan det som kjent gå hardt for seg, avhengig av hvilke politikere som deltar. De berømte fjernsynsdebattene har lenge vært kritisert for å være fordummende, men jeg vil neppe tro at de blir produsert for å være spesielt opplysende heller. Husk at det i stor grad er fjernsynsselskapene selv som legger føringer for hvilke politikere som deltar i debattene, og her håndplukkes gjerne personligheter som kan lage «godt fjernsyn».

    Videre har vi debattforumene på internett, hvor tonen ofte er unødig krass. Politikere som deltar i disse kanalene har i stor grad vært uskolerte og uerfarne individer fra et lavere politisk nivå, men dette ser ut til å endre seg etter hvert som de politiske «toppene» entrer scenen.

    Arbeidstilsynet legger dette til grunn for mobbe-begrepet: «Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg».

    Jeg tror ikke det er mange politikere som ut fra denne definisjonen blir mobbet eller selv mobber. Som regel er de svært klar over at «kranglingen» kun er en del av det politiske spillet. Unntaket må være om de fremsetter eller blir utsatt for udokumenterte rykter og usannheter. Heldigvis er det svært sjelden slikt forekommer i norsk politikk.

    Det er vanskelig å komme til enighet om hva som faktisk er mobbing og hva som er sarkasme. Definisjonen vil bli forskjellig ut ifra hvem du spør og hvordan de selv opplever situasjonen.

    Men nettopp derfor er det viktig å trå forsiktig i diskusjonen med et annet menneske: Man vet sjelden hvordan motdebattanten vil reagere. Og et annet viktig aspekt: Man vet sjelden hvordan tilhøreren vil reagere. Igjen vil jeg understreke at det din motdebattant vil oppleve som usaklighet, kan tilhøreren oppleve som mobbing. Da hjelper det lite at du selv er av en annen oppfatning!

    Forsøk på en konklusjon

    Mange etterlyser en plan mot mobbing og mange planer har vi fått. Vel, jeg vil hevde at handling er mer påkrevet enn planlegging. Jeg tror nemlig de fleste oppegående mennesker vet hva som må til for å bedre situasjonen. En vittig tunge sa en gang at det viktigste med å legge planer er å vite hvor man har lagt de.

    I 2002 sa daværende statsminister Kjell Magne Bondevik at kampen mot mobbing må kjempes hver dag, og ikke en gang for alle. Dette var kloke ord som forteller oss at vi alle må forstå og akseptere visse spilleregler i samspillet mellom mennesker. Og de fremste ambassadører for slike holdninger må være oss som er politikere, og andre aktører som er høyt profilerte i samfunnet.

    Lenge har det vært slik at politikere og fagfolk har laget planer og retningslinjer, spesielt med tanke på bruk i barneskole, ungdomsskole, videregående skole og på arbeidsplasser. Det er sannelig på tide at vi også får en saklig debatt om folkeskikk i det politiske miljøet.

    Det skal selvsagt fortsatt være mulig å angripe argumentene til politiske motstandere, men jeg finner det ikke spesielt redelig å til stadighet tilegne motstanderen meninger han ikke har. I politikken heter det seg nemlig at «om du ikke føler deg komfortabel med å argumentere mot din motstanders meninger, så forsøk å argumentere mot meninger du ønsker han har».

    I dette tilfellet synder også jeg selv, dessverre. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er perfekt, hverken som politiker eller menneske. Men poenget må være at man er bevisst på sin egen fremtoning, og at man stadig forsøker å forbedre seg. Her håper jeg at jeg er kommet et stykke på vei.

    Faren med en slik debatt er selvsagt at selve forutsetningen kan bli avfeid ved å omdefinere «folkeskikk»-begrepet. Vi politikere er flinke til enten å svare på noe annet enn spørsmålet vi ble stilt, eller vi vrir spørsmålet slik at det passer svaret vårt bedre.

    For å gi et eksempel på hvordan man kan vri seg unna de utroligste situasjoner ved å endre forutsetningene, kan jeg stille spørsmålet om hvor mange Microsoft-ansatte du tror må til for å skifte en lyspære. Svaret skal selvsagt være «ingen – de definerer mørket som ny standard».

    Men ved å ha en slik holdning til et så alvorlig spørsmål som mobbing, beviser også at vedkommende har et noe lettvint forhold til samfunnet for øvrig. Visse spørsmål i livet er for alvorlige til at vi skal unngå å svare på de. Ville du hatt tillit til en politiker som ikke svarer deg når du spør?

    • Velskrevne, kloke ord fra deg, Stig Ove! Hadde alle politikere hatt denne teksten som «hustavle», tror jeg vi hadde gjort et viktig skritt framover(dersom det er dit vi ønsker oss). Du kommer her med et flott utgangspunkt for en saklig debatt om folkeskikk i det politiske miljøet. Hvis jeg sier at det er synd du stemmer/representerer Høyre: Er det sarkasme? Mobbing er det i hvert fall ikke, for jeg mener det oppriktig og godt!

  8. Å skrive noe vettugt etter Stig Ove Voll sitt innlegg, blir i beste fall som å hoppe etter Wirkola.
    Jeg vil allikevel komme med noen tanker,selv om det kanskje ikke er svar på dine spørsmål.

    Jeg vil gjerne slå fast at null-toleranse for mobbing er det eneste akseptable, uansett område. Enten det gjelder på skolen, i arbeidslivet,i politikken eller mot enkeltmennesker fordi de er annerledes enn oss selv.

    Flere tusen elever går til skolen hver dag med en vond følelse. Det er uakseptabelt at flere og flere barn mobbes. KrF vil opprette et uavhengig mobbeombud i hvert fylke som jobber mot mobbing i skolen.

    Når det gjelder mobbing i politikken er jeg overrasket over toleransenivået (hva som er greit å si), både på de sosiale mediene, og i debatter/leserinnlegg. Nå kan nok ikke alt som blir sagt og skrevet defineres som mobbing, men noe er mobbing, og mye grenser til mobbing. Som rollemodeller for barn og unge er det negativt. Det legitimerer ikke bare en språkbruk som er, slik jeg ser det, en verdiforflating av det norske språket, det avdekker også en mangel på respekt for våre medmennesker som jeg synes er uverdig. Det betyr ikke at det ikke kan være temperatur, spissfindigheter, ironi, humor og alt det andre vi krydrer innleggene våre med. Det må også være lov å bruke «sterke» karakteristikker om saker/program. Grensen går når vi overfører dette fra sak til person.

    Mobbing er blitt en my metode innen hersketeknikk i politikken. Det gjelder å avdekke den, og slå ned på den. Det er veldig besnærende å ty til denne formen, fordi det ofte treffer og får publisitet. Mange tror de fremhever egen fortreffelighet ved å mobbe andre.

    Vi husker Verdikommisjonen som ble opprettet i Bondevik-regjeringen. Verdikommisjonen ble ikke bare latterliggjort, men tabloide medier og tabloide politikere klarte nesten å skape et inntrykk av at Verdikommisjonen ikke førte til noe som helst. De tok feil. Opprettelsen av Verdikommisjonen resulterte i debatter om verdier over hele landet. I kommunestyrer, skoleklasser, arbeidsplasser og politiske partier. Resultatene av disse debattene lar seg kanskje ikke måle så lett, men verdidebatter er blitt stuerent og alminnelig, og prosessen som ble i gangsatt var viktig også for prosessens egen skyld.

    Daværende regjering tok kraftig tak i mobbeproblematikken på skolene, og tallene på mobbesaker gikk ned. Manglende fokus de siste årene har gitt en negativ utvikling. Fokus på mobbing er et arbeid som må vedlikeholdes og vies stor oppmerksomhet. Jeg ønsker at denne verdidebatten skal fortsette. Debatten rundt,og arbeidet mot mobbing, uansett hvor mobbingen måtte finne sted, må holdes levende. Den vil hjelpe oss, både som samfunn og enkeltmennesker,til å ha klart for oss hvilke verdier som skal prege oss.

    Vi kan like det eller ikke, men som politikere er vi rollemodeller og forbilder, enten vi opptrer som enkeltperson eller på vegne av partiet vi representerer, derfor er vår omgang med mobing,og hvordan vi håndterer det viktig. Vi skal avstå fra å utøve det, og avdekke det så sant vi kan.

    • Jeg ble glad etter å ha lest svarene over her – og spesielt TV Kopperuds svar både her og i @kagh’s blogginnlegg. Selv om utvalget muligens er noe snevert på Twitter, så tror jeg allikevel at tilbakemeldingene han har fått, bør være tankevekkende for politikere også utenfor bloggsfæren/Twitter.

      Mitt inntrykk er at vi er mange oppegående mennesker her i landet, som er godt vant med fruktbare diskusjoner uten bruk av den sedvanlige politikersemantikken. Etter min mening fjerner den svært ofte fokuset fra politikken og sakene jeg ønsker å vite noe om. Og nettopp dét, kan vise seg å være avgjørende for hvilket parti som får min stemme.

      Sponheim og Jensen er eksempler på politikere jeg finner det vanskelig å ta alvorlig – nettopp pga sine usaklige utfall og angrep på andre partier og personer. Semantikk, javel, men jeg forventer – som et minimum – normal folkeskikk fra dem jeg ønsker skal representere meg i viktige spørsmål på Tinget. Ett av dem er bekjempelse av mobbing og et bedre skolevesen. Da gjelder det å leve som man prediker – for å få min stemme i hvert fall!

      Jeg må innrømme at jeg lurer på hva som gjør at Høyre har hele tre representanter i kommentarfeltet og Krf én. Dog ingen svar fra hverken Venstre, AP eller SV, som alle er godt representert både på Twitter og i bloggsfæren. Og ja, det kan sees på som en utfordring – jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal stemme.

  9. Jeg skal ikke driste meg inn på noen ufordelaktig karakteristikk av andre partiers menneskesyn. Men en av hovedgrunnene til at Høyre ble mitt valg er at Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket.

    Det betyr at hver enkelt skal ha størst mulig frihet til og ansvar for å forme sitt eget liv og sin egen fremtid basert på respekt for andre og for fellesskapet. Dette er altså et urokkelig menneskesyn som er godt forankret i konservatismen. I denne sammenheng står vel også liberalismen seg godt.

    Når det gjelder sosialismen, går menneskesynet mer i retning av det kollektive. Man har en lei tendens til å glemme enkeltindividet i sitt fokus på hele grupper.

    Siden Høyre har et menneskesyn som gir meg «lov» til å være annerledes – ja, faktisk oppmuntres det til å være annerledes – så har det aldri vært noen tvil hos meg etter de erfaringer jeg har hatt hittil i livet.

  10. Jeg vil heller våge påstanden at Høyre (men ikke bare Høyre) dobbeltkommuniserer. De snakker høyt om individets frihet og ansvar for eget liv på den ene siden, mens de bruker et helt annet språk når de snakker om elever og læring (og de som ikke lever sitt liv slik «vi» forventer). Da er det «krav», «konsekvenser» og «belønning» som er i fokus. Du har «frihet» til å gjøre som «vi» vil, da blir du belønnet. Ved å bruke dette språket tar man fra folk ansvar og frihet, stikk i strid med det man gir uttrykk for ellers.

    • Høyre og konservatismen har et menneskesyn hvor vi mener at alle mennesker er like mye verdt, men vi innser samtidig at ikke alle mennesker har de samme forutsetninger for å lykkes her i livet. Derfor må de «svake» hjelpes og motiveres gjennom ulike tiltak.

      Noe av det viktigste man kan gjøre for et menneskes selvbilde er å gjøre det i stand til å klare seg selv. Derfor vil ikke Høyre gjøre mennesker avhengig av støtteordninger hvis det kan motiveres til å stå på egne ben.

      Det er altså ikke snakk om å innføre krav overfor mennesker som på ingen måte vil klare seg selv. Her ligger det en stor forskjell!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s