Besøk til ettertanke

I formiddag var barna og  jeg på besøk hos mine besteforeldre. Et nært og godt besøk til ettertanke.

Bestefaren min på 78 hadde (etter mormors instrukser) laget karbonader, eggerøre, dandert spekemat og kokt deilig kaffe. Vel tilbords kom vi i snakk om det kommende valget. Minsteprinsessa erklærte at hun ikke forstår seg på folk som Stein Erik Hagen, som tjener så mye og ikke skjønner at han derfor må bidra med mer – fordi han har mer. Jeg så hvordan Far, som jeg kaller ham, formelig vokste på stolen der han satt, og med stolthet fortalte han at har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 1945 og at han er svært imponert over at hun i en alder av 9 år, forstår seg på slikt. Han fortalte barna med stolthet at han er æresmedlem i partiet og at han i den anledning fikk et personlig brev fra Martin Kolberg og Jens Stoltenberg. Videre fortalte han at han fortsatt har partiboka fra den gang han ble medlem og at han i sin ungdom tilbrakte mange somre på Utøya. Han blunket lurt til Minsteprinsessa og sa at han tror hun kommer til å bli politiker en dag. Hun på sin side fortet seg å understreke at hun fortsatt helst vil bli popstjerne, men hvis hun skal bli politiker, så skal det være for et parti som kjemper for at alle skal ha det bra og at det i hvert fall ikke blir Siv Jensen’s parti.

Underveis kom vi også inn på Mobbeboka og dens stadige tilblivelse. Plutselig sier bestefaren min:  Det var ikke noe som het mobbing da jeg vokste opp. Det er et moderne ord. Den gangen het det erting, da – og jeg var en av dem som virkelig ble erta. Både jeg og kameraten min ble det.

Jeg må innrømme at jeg ble en smule overrumplet over samtalens dreining. Jeg har aldri hørt min Far snakke om slike temaer i en personlig kontekst. Ungene ble nysgjerrige og stilte umiddelbart spørsmål om hva slags erting han ble utsatt for og om det var alvorlig. Da forteller Far:

Jeg ble ertet – det som er mobbing i dag – hver eneste dag når jeg gikk til og fra skolen. Jeg og kameraten min ble sett på som fattige fordi vi gikk i papirsko, ikke eide så mange ting og ikke hadde fine klær. Dette var under krigen og det var rasjonering på alt. De tøffe gutta mente vi var søppel og vi måtte tåle mange stygge ord i tillegg til at vi måtte slåss for å forsvare oss nesten hver eneste dag. Vi kunne ikke si det til noen, for dere kan skjønne – ingen av oss ville bli sett på som svake eller tapere. Og vi var redde for hva foreldrene våre ville tro om oss. Dessuten tror jeg de som var verst, egentlig var misunnelige fordi vi hadde et helt spesielt vennskap og hang sammen hele tiden, bare vi to.

Minsteprinsessa ble stille en liten stund før hun sa:

Jeg skjønner deg godt jeg, oldefar. Jeg har jo også blitt mobbet. Og ofte så tror jeg det er sånn at de som mobber andre, gjør det fordi de ikke har det godt inni seg. Det hjelper dem på en måte at andre får det vondt, så derfor sørger dem for å prøve å ødelegge det som er bra.

Jeg ble sittende rørt og nesten ute av stand til å si noe. Sterke, fine og tøffe Far – som jeg bestandig har hatt en forestilling om at har vært forskånet fra slike ting i livet. Plutselig sårbar og nær rundt bordet sammen med oss.

I bilen hjem ble jeg sittende å tenke på en samtale jeg hadde med minstejenta i ferien – en morgen hvor bare hun og jeg hadde stått opp. Jeg spurte henne om hvorfor det gikk flere måneder før hun fortalte meg om det som skjedde på skolen – hun som vanligvis forteller meg alt når det skjer. Svaret hennes var tankevekkende og hjerteskjærende:

Du skjønner det, mamma – jeg skammet meg så veldig over det som skjedde. Du vet jo hvordan du, helt fra jeg var liten – jeg er jo fortsatt litt liten da – har sagt at du synes jeg er god, nydelig, smart og flink og sånt? Du skjønner – jeg ville jo fortsatt at du skulle synes jeg var det. Og tenkte at om du fikk vite hva de andre syntes om meg, så ville kanskje ikke du mene det lenger heller og kanskje du ville bli flau over meg og sånt. Men jeg er glad jeg ikke klarte å holde på det til slutt. Det er lettere når man kan dele det med noen, selv om det er vondt. Og heldigvis hadde jeg fått noen venner da, så da gjorde det ikke så mye å si det heller. Da var det i hvert fall noen som likte meg, og det trengte jeg da.

I kveld sitter jeg og tenker på hvor lite som egentlig har forandret seg de siste 60-70 årene…

23 thoughts on “Besøk til ettertanke

  1. Å, nå ble jeg sittende med en tåre i øyekroken og en klump i halsen her. Først for en veldig stolt oldefar & mamma og en veldig skjønn og klok jente, og så for den eldste og yngste sine utfordringer i hverdagen. Tenk at så lite har forandret seg på såpass lang tid… Og aller mest; tenk at så skjønne og fine skapninger kan tro at mammaen deres vil tro mindre om de, om de forteller hva de blir mobbet for. De skulle bare visst! Boka di er så ekstremt viktig!

    • Takk for gode ord, Astrid – jeg blir rørt selv jeg, av dine ord og de andre tilbakemeldingene nedover her. Jeg håper og tror at boken vil utgjøre en bitteliten forskjell om ikke annet – vi trenger å vite mer og vi trenger å tilføre mobbedebatten nye dimensjoner!

  2. Det var en fin artikkel, Kristin. Ta vare på alle slike minner og samtaler med dine eldre slektninger. En dag er det for sent. Jeg er selv svært opptatt av slektsgranskning, og vet selvsagt hvordan mine oldeforeldre så ut og hvor de bodde. Men jeg vet ingenting om hvordan de tenkte og hva de var opptatt av. Tenk om alle generasjoner var litt flinkere til å ta vare på historier om hvordan deres slektninger var som mennesker…

    • Jeg gjemmer slike samtaler i hjertet mitt og er glad for å oppleve det sammen med barna mine. Forsøker å skrive ned så mye som mulig. Går alltid med en liten bok og god penn i vesken.

  3. Så flott og velskrevet – som vanlig! Det er sterkt å lese om hvordan årene nærmest blir visket ut over spekematen, hvordan tiden på en måte står stille når det kommer til dette med mobbing. Mitt inderlige ønske er at det snart må bli mindre skam involvert og det er du, takk og pris, med på å sørge for. Takk for den flotte jobben du gjør! Dessuten må du gjerne hilse datteren og fortelle at hun gjør et suverent godt inntrykk med sine refleksjoner og gode hode. Ja, akkurat som sin flotte mor. =o)

  4. Takk for at du deler disse sterke historiene. Tenk for et fantastisk og klartenkt jentebarn du har! Det må være en enorm styrke for henne at hun har en mamma som er så våken som du.

    Sorgen er allikevel at små menneskebarn føler de må skjule mobbing pga skamfølelse. Vi må våkne, være vårt ansvar bevisst. Takk for at du er nettopp det, ditt ansvar bevisst. Du gjør noe. Du ønsker skape en endring. Vi har alle en viktig jobb å gjøre- og mye å lære når det kommer til dette!

    • Tusen takk for generøse ord, Elisabeth! Som jeg skrev til Astrid, over her, så tror jeg vi trenger å vite mer om konsekvensene av mobbing – hvordan blir livet som voksen osv. Derfor er det fantastisk å se hva slags engasjement dette bokprosjektet har vekket i bloggsfæren, Twitter osv. Vi er alle med på å gi dette en ny dimensjon🙂

  5. Utrolig sterkt og tankevekkende å lese.

    det er rart hvordan mobbing endrer tankegangen til ett menneske. Og hvor lite _enkelte_ ting utvikler seg med tiden. Eneste forskjellen er at ting blir mer og mer synlig. .

  6. Det å seie frå er å innrømme svakheit. Kanhende ein skulle fokusere på å skille svakheit frå skam.

    I kveld har eg lese to artiklar som illustrerer kor primitiv skam-kulturen i grunnen er.

    Først Heidi E. Sandbergs sak på forskning.no om ærefull analfabetisme mellom walisiske gruvearbeidarar,

    deretter Karstein «Fakta Fra Verden» Volles engelske petit Be A Man.

    Eg er overtydd om at det finst ein sammenheng her.

  7. Rørende historie, godt skrevet! Virkelig ord til ettertanke – takk🙂
    Slutter meg til de andre lovordene som har kommet i kommentarene.

  8. Sterk lesing, Curly, jeg ble rørt her jeg sitter. Så fin bestefaren din er! Det er ikke mye som har endret seg gjennom tidene når det gjelder mobbing, virker det som, men heldigvis har vi mer åpenhet om det som har vært tabu før. Boken din vil forhåpentligvis være med på å skape enda mer åpenhet.

  9. Flott historie, takk for at vi får ta del i den! Riktig oppvakt liten jente du har. Begynte å tenke på mine egne to jenter som er på ferie med mor i to uker til, savner dem etter å ha lest dette🙂

  10. Tusen takk for alle fantastiske tilbakemeldinger på dette innlegget! Jeg er ydmyk og svært stolt over at så mange leser – og at flere tar seg bryet med å kommentere. Det stimulerer skrivelysten!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s