Et lite stykke Flerkulturistan

Som liten krølltopp med hippieforeldre, vokste jeg opp i nokså beskyttede former på Grünerløkka frem til jeg var syv år. Da skilsmissen var et faktum – og min bror, mor og jeg skulle flytte – husker jeg at lekebarnevogna mi ble stjålet, og at irritasjonen var stor blant de voksne i bakgården. Dette tyveriet føyde seg bare inn i rekken av hærverk og andre tyverier, begått den siste tiden. Jeg husker godt at flere av de voksne snakket – med forakt i stemmen – om «disse fremmedarbeiderne» – og at det sikkert var tyrkerne som hadde tatt vogna mi. Året var 1980 og vi flyttet fra kreative Grünerløkka, til småborgerlige Tranby i Lier.

I betongblokka på Tranby, var det ikke bare vår lille skilsmissefamilie med lilla heklelapper på slitte bukseknær, som var annerledes. I blokka bodde det også en pakistansk familie på fem, en familie som har betydd mye for meg og mitt syn på integrasjon, og det privilegiet det er for meg som nordmann å få være flerkulturell.

Familien Zaman bestod den gang av to voksne og tre barn, som alle var født i Norge. Eldstemann Kadafi, og jeg, gikk ni år i samme klasse. Min bror, som er seks år yngre enn meg, var jevngammel med minstemann i familien. Gutta hang sammen som erteris, og kalte hverandre henholdsvis for gulost og brunost når fektingen med lekesverd gikk over i alvor. Den mellomste – en forsiktig skjønnhet – var bestevenninne med lillesøsteren til bestevenninnen min, og alle bodde vi i samme oppgang.

Moren ble etterhvert kommunens morsmållærer og far i huset var ansatt i Oslo sporveier. Barna var med på aktiviteter som oss andre, og foreldrene var alltid tydelig og naturlig tilstede i alle sammenhenger. I mitt stille barnesinn, husker jeg at jeg var misunnelig på ansvarsfølelsen de tre barna hadde for hverandre, og at jeg nok synes at de hadde det vel strengt hjemme – i alle fall strengere enn meg.

Da jeg gikk på barneskolen var moren min mye syk, og jeg husker godt hvordan Fru Zaman kom ned til oss med største selvfølgelighet, og uten å bli bedt om det,  stelte moren min som lå rett ut med isjias, ute av stand til å foreta seg noe. Med effektiv hånd vasket hun opp og luftet, før hun klemte moren min og gikk opp igjen til sine.

Jeg husker også hvor stolt fru Zaman var en dag vi kom solbrune og tilfredse hjem fra stranden, og hun kunne konstatere at moren min var mye brunere enn henne. Jeg husker at hun lo og sa hun ikke kunne forstå seg på oss nordmenn som vil ødelegge den fine huden vår i solen slik. Dessuten syntes både Herr og Fru Zaman at moren min burde finne seg en kjekk mann, da kvinner som henne ikke burde leve alene. Alltid ærlige – men aldri fordømmende.

I en lengre periode var Fru Zaman min brors dagmamma, og jeg glemmer ikke hvordan hun med varme og tydelighet, temmet den aktive og viltre gutten. Jeg vet at jeg skrøt på meg å elske alenetiden, men sannheten var at jeg var litt misunnelig på broren min. Dette tror jeg hun på et tidspunkt oppfattet, da jeg husker å bli invitert opp for å bake Chapati og en søt kjeks jeg ikke lenger husker navnet på.

Jeg glemmer heller ikke spenningen som bygget seg opp da de fikk pakker fra Pakistan, eller selv hadde vært der, og jeg fikk se de nydelige armeringene, og de fargerike, florlette stoffene som skulle bli til elegante Sarier.

Det var ikke fritt for at folk i oppgangen (eller besøkende) irriterte seg over den sterke lukten når Zaman skulle ha fest, og det ble laget mat i dagevis på forhånd. Jeg synes lukten var eksotisk, og likte å spionere i oppgangen på alle de festkledde menneskene i nydelige farger og med fantastiske smykker. Jeg husker jeg ventet utålmodig på at de skulle bli ferdig med å spise, slik at ungene kom ned i oppgangen for å leke.

På et tidspunkt på ungdomsskolen ble Kadafi og jeg plukket ut til å ha ekstraundervisning i norsk – fordi vi var flinke – og begge fikk klare oppfordringer om å ta vare på både skrivegaven og skrivegleden. Noe vi begge har klart også som voksne.

I kveld, i bilen på vei til Politisk Bar på MS Innvik og debatt om Norge snart er Ekstremistan, tenkte jeg på boka til Aslak Nore, som dannet utgangspunktet for debatten, og det faktum at han har støtte i samfunnsforskeren Robert Putnam, som mener at tilliten mellom mennesker – den sosiale kapitalen – går ned i multikulturelle samfunn. Jeg tenkte også at det er en uttalelse som overhodet ikke samsvarer med mine erfaringer – hverken fra Norge eller som reisende i utlandet.

I kveld, utenfor MS Innvik, møtte jeg tilfeldigvis Kadafi, som det dessverre går år i mellom hver gang jeg ser. Etter en hyggelig prat, ble han sittende bak meg sammen med sin kollega. Under debatten – som forventet bar preg av både polarisering, generalisering og stigmatisering – kjente jeg en klump i halsen og en inderlig følelse av stolthet. Plutselig ble det klart for meg at jeg, som følge av å ha vært integrert i familien Zaman gjennom hele oppveksten, befant meg på en debatt om de ulike kulturforskjellene i Norge og at det i seg selv er et lite bevis på at integrasjon må foregå toveis – ikke parallelt – og at det er lønnsomt.

Oppveksten min har alltid båret preg av min mors brennende engasjement for likeverd og rettferdighet, og jeg ser ikke bort i fra at jeg uavhengig av familien Zaman, hadde endt opp «fargeblind» (som barna mine kaller det når man ikke bryr seg om hudfarge, religion eller seksuell legning).

Allikevel er det ikke til å komme fra at oppveksten i en flerkulturell oppgang i en betongblokk på Tranby, har gitt meg store privilegier. Familien Zaman har vært sterkt medvirkende til at barna mine stiller seg uforstående til at man referer til hudfarge eller religion når man omtaler enkeltgrupper med mennesker. Som de sier på sitt barnlige vis: Vi er faktisk ganske like inni, bare man gidder å se etter.

Tilføyelse: Når jeg skriver «ganske like inni…» så er det selvsagt en sannhet med store moderasjoner. I denne sammenhengen – og i vår lille familie – så handler det om likeverd og at alle – de aller fleste av oss – er utstyrt med et rikt følelsesregister og har mye å dele med andre, uavhengig av kjønn, religion og hudfarge.

28 thoughts on “Et lite stykke Flerkulturistan

  1. Jeg skulle så gjerne latt være og kommentere denne bloggposten som både er spennende og toleransefremmende, men jeg har et annet utgangspunkt og en annen erfaringsbakgrunn enn den gjengse nordmann/kvinne.

    Som homofil har jeg vært nødt til å lyve for slekten til min muslimske venninne. Min kone og jeg har vært «søsken» i møte med denne familien i mange år. Visst har vi fått servert all slags godsaker hjemme hos dem, og de er vennlige og imøtekommende.
    Men det føles så skittent å måtte lure og bedra mennesker man setter pris på. I årevis!
    Av med gifteringer. Tunga rett i munnen. Vaktsomt.

    Våre muslimske venner godtar oss på helt feil grunnlag, fordi de ikke vet at det er homofile, gifte kvinner de får besøk av. Vi er instruerte av husets datter om hva vi skal si og ikke si. Foreldrene forteller oss at vi burde skaffe oss menn til å passe på oss. Da hjelper det så lite med fargerike klær og eksotisk krydder. Ingenting kan bøte på det skammelige vi er. Ingenting kan gjenopprette en ødelagt idyll om homofilibomben skulle eksplodere.

    Sånn ser det ut på den mørke siden av Flerkulturistan, og det er ikke mine fordommer som gjør det sånn. jeg jenker meg mer enn godt er, og lurer på om vi kan forenes i et vennskap uten løgner, eller om vi må fortsette med narrespillet.

    • Jeg synes dette er leit å lese. Jeg skjønner at dette gjør vondt, men kan ikke la være å tenke følgende: Det du beskriver om uvitenhet/intoleranse overfor homofile, finnes jo i alle lag av befolkningen – uansett religion. Hva hørte vi ikke om i valgkampen av Høybråthen – han hadde motstand mot den nye ekteskapsloven som en av sine fanesaker!

      Jeg har som Curly hatt gleden av (i mitt voksne liv)å ha venner som ikke ser ut som meg. Vi har hatt mange saftige diskusjoner opp gjennom årene, men som Curly sine barn sier; vi er ganske like innvendig.

      Vår venn er gift med en norsk dame. Han kom til Norge på 60-tallet, og er en velutdannet mann med engelsk som morsmål. Det ironiske var at navnet hans til forveksling var norskklingende. Alle de jobbene han søkte på, alle de jobbintervjuene han var på, og alle avslagene, gjorde noe med ham. Han ble bitter på det norske systemet som ikke så lenger enn til hudfargen hans. han ga imedlertid ikke opp, omskolerte seg og startet egen bedrift.

      Vedr. Nore, har jeg kun sett/hørt mannen/gutten på Tv i går. Vel, han påberopte seg ærlighet/sannhet – slik er det bare sa han ved flere anledninger. Jeg vet at det du ser ikke alltid er det rett bildet, hvis det går an å si det sånn. Det jeg imidlertid vet, er at vi enda har en vei å gå når det gjelder toleranse av det som ikke er slik som vår «sannhet»

      • Sitat Gretha:[Det du beskriver om uvitenhet/intoleranse overfor homofile, finnes jo i alle lag av befolkningen – uansett religion.]
        Indirekte sier du: «Tar du den, så tar du jaggumeg den også.»

        Du får ha meg unnskyldt, men jeg synes ikke at dette rettferdiggjør enda mer undertrykking og hat.
        At undertrykking skjer i alle lag av befolkningen er svært beleilig for de som har stemmer som blir hørt – men ikke tør å ta et oppgjør med ukulturen. Man vil jo ikke virke snever! Så man lar undertrykkingen passere (og fortsette) i toleransens navn.

      • Kjære Britt!

        Jeg har tydeligvis uttrykt meg klossete. Jeg mener selvfølgelig ikke at det skal være slik som du tror jeg mener…. at tar du den, så tar du jaggu meg den og. Jeg nevnte det fordi jeg ble så inderlig sint på Høybråthen og hans utfall. Beklager så mye – håper du tilgir.

    • Dette mørket du beskriver, er trist men dessverre ikke overraskende lesning, Britt. Slikt skjer også i etnisk norske familier – det at folk ikke kan stå frem med sin homofile kjæreste. Men jeg ser paradokset i at familier som selv er i behov av integrasjon, ikke selv lever opp det holdningsmessig – når de møter på andres «annerledesheter».

      Jeg mener ikke å idyllisere Flerkulturistan – det finnes dessverre fortsatt store utfordringer i begge «leire»…

      • Ja, dette skjer i alle etniske miljøer (pytt-pytt, man må da tåle litt?), fordi vi alle per definisjon er etniske.

        Jeg skal love deg at når du har fått juling nok og vinduene dine blir knust fordi du ikke skjuler hvem du er – da gidder du ikke å analysere etniske diversiteter. Det eneste du lengter etter da er fred og ro. På et sted som er så stort at du ikke synes. Oslo, f.eks., er det nye skapet.

        Det plager meg litt at besserwisserne bruker oss (homofile) som promotering av sine ego. «Se meg! Jeg er tolerant på TV!»
        Toleransen stikker ikke dypt i de tusen etniske sinn. Det skal ikke mer til enn et danseprogram på TV før man gjør seg morsom på en homofil deltakers bekostning. Det er nok å lese Twitterstreamen mens programmet går.

        Jeg er klar over at jeg har beveget meg ut av «Nore-debatten» med innleggene mine, men jeg synes det blir for lettvint å si at undertrykking er noe som også skjer i etnisk norske familier. Det vet vi da, spør hvem som helst! Problemet er manglende vilje til integrering i alle etniske og religiøse leire, for alle mener at nettopp ders modell er den mest riktige, syndfrie, humane, frelsende, tolerante.
        Kampen står om honnørordene, ikke hva de innebærer.
        Jeg får en følelse av sirkus når jeg ser verdidebatter. Men jeg kaster ikke peanøtter til artistene.

    • Dette aspektet av Flerkultistan er ikke bare et problem for norske homofile, men i enda større grad for homofile fra disse opprinnelseslandene. Og det er feil og vondt.

      En av mine gode venner er en homofil muslim, og det er han tvunget til å undertrykke fullstendig. Det er ikke bare spørsmål om hva andre aksepterer, men også hva han selv aksepterer fra seg selv.

      Jeg tror den mest effektive måten å gå kulturen i måte på er dialog. Kanskje ikke for deg i forhold til dine venners familie — som du sier kan vennskap sprekke — men generelt i møte med innvandrere som har et annet syn kan man alltids snakke om tingene. Kanskje kan man forandre noens syn.

      Men jeg skjønner godt at det er vondt, det gjør jeg.

      • Homofile muslimer:
        Her er det mye som ikke en gang ekspertisen kan hanskes med. Hvordan skal man gå i dialog med folk som prediker dødsstraff for homofile?
        Og hvis man våger seg på en dialog, må man ikke kikke seg over skulderen opptil flere ganger når man beveger seg utendørs?

        Hvem skal starte dialogen? De homofile? De streite, men vantro vestlige? Bør vi ha en tverr-religiøs reformasjon, eller bør vi forkaste all religion?

        Som du skjønner står spørsmålene i kø, og flere blir det ettehvert som jeg tenker.
        Jeg synes at situasjonen er fastlåst, og tviler på at det hjelper med dialog. Det jeg har sett av sånne «dialoger» er ordgyteri for døve ører fra alle involverte.

        Uff… ja, jeg er pessimistisk…

      • Svar til Britt (wordpress liker visst ikke flere enn 3 svar innover, så det havner her)

        Min egen dialog tar jeg med vennen min, i håp om at han klarer å tro på at han ikke er syk, men homofil, og at det ikke er noe galt. Akkurat nå er han på jakt etter en pen kone så han kan bli kurert, og det er rett og slett vondt. Med andre felles venner, som ikke aner noe om hvor han står, men som godt kan finne på å si «homofili finnes ikke i vår kultur», forsøker jeg vel å strekke forståelsen deres litt lenger hver gang. Og samme med alle andre som sier noe jeg ikke klarer å høre på. Om det hjelper? Jeg snakker sikkert til mange døve ører, men hvis noen blir litt åpnere, er det verdt det.

        Generelt tror jeg ikke vi får gjort noe med de mest fanatiske, men «alminnelige» mennesker blir vel lettest overbevist av å møte det de er redd for og se at det ikke var så farlig, likevel?

        Ja, jeg er naiv. Men alternativet er å gi opp, og det vil jeg ikke.

        Ellers hadde jeg personlig gjerne forkastet både religion og idioti men det blir vel vanskelig i praksis😛

      • [Jeg opplever ikke at vi er uenige i det hele tatt, Britt – tvert i mot!]
        Ikke jeg heller, Curly, men jeg vil vekke tanker hos ditt publikum. Integrering må gå alle veier. Det gjelder også homofile, som har en lang vei å gå før vi er like tolerante mot andre som vi venter at andre skal være mot oss.

  2. Jeg tar meg selv i å være litt misunnelig på Curly som fikk disse gode opplevelsene i barndommen. Selv bodde jeg i et veldig homogent nabolag, og selv om det forsåvidt var trivelig og fint så skulle jeg gjerne ha levd mer sammen med andre som ikke hadde samme bakgrunn som meg selv.
    Jeg ser også den mørke siden som Britt skriver om, vi skal ikke glemme utfordringene heller.

  3. På tross av det særdeles viktige aspektet som Britt nevner her så merker jeg først og fremst at jeg blir varm og glad av å lese det du skriver her, Curly. Jeg tror vi kommer mye lenger med åpenhet og imøtekommenhet enn med å bygge barrierer mot det ukjente…

  4. Tilbaketråkk: Kompistan « * Her bor Kari Bu *

  5. Til tross for at du har ett av nordeuropas mest krøllete hoder, tegner du et fint bilde av integrasjon i en betongkloss.
    En familie som ønsker å integreres i det norske samfunn skal kjempe og kjempe hardt for å få det til. Dette fordi vi (og jeg holdt nesten på å si DERE) etniske nordmenn er en gjeng forknytte, navlebeskuende og fremfor alt usosiale mennesker.
    Hvor mange av menneskene i blokka di kan du si at du kjenner? NEI, et nikk ved postkassa teller ikke. Heller ikke en flyktig kommentar om at barna har blitt store eller at det er ruskevær om dagen.
    Jeg våger å sette penger på at 90% av de som leser dette har hoppet i forsvarspossisjon nå og sier at JEG er ikke sånn…. oksebæsj!
    Om det ligger inkallelse til dugnad i borettslaget ditt når du kommer hjem i dag. Gleder du deg da over en annledning til å tilbringe tid med naboene for å bli bedre kjent, eller leter du med en gang etter en god unskyldning for å la være? (At du stiller opp fordi du er pliktoppfyllende gjør deg ikke til noe annet enn pliktoppfyllende)
    Hvordan i alle dager skal vi kunne føre noen som helst form for integreringspolitikk når vi lever i et omsorgsfritt velferdssamfunn. Integrasjon er vennlighet, nysgjerrighet, toleranse, interaksjon og medmenneskelighet… og dessverre ikke, slik mange desverre forventer, noe man kan skape ved å inkludere det i et partiprogram.
    Må moderere meg her for å ikke kaste alt for mye bensin på bålet og for å ikke tråkke de på terne som er så sneversynte at de alltid legger ansvaret for problemstillinger på den andre parten i debatten.

    • Jeg bor i en sånn oppgang. Jeg vet at de nede i første har fått unge, fordi barnevogna står utenfor døra deres noen ganger. Jeg skremmer hun i tredje noen ganger, når vi møtes i den mørke gangen utenfor vaskekjelleren. Jeg vet at han som bor over gangen er glad i pizza og porsjonssnus, men det vet jeg bare fordi han spytter snusen sin ut vinduet, og det står ett lass med tomme pizzaesker utenfor døra hans noen ganger. Han har ikke hatt fest eller besøk, det hadde jeg lagt merke til.

      Hvordan skal det være lettere for en innvandrerfamilie å bli kjent, når jeg ikke aner hvem de i oppgangen min heter? (og de er norske. Tvers igjennom, alle sammen. I alle fall etternavnene deres. De står på postkassen.)

  6. Det var på mange måter en litt nedslående debatt vi var på i går, Kristin. Jeg har enda ikke kommet over M Michelets beskrivelse av sin vei til jobben, og at hun syns hun var så flink til å se på. Jeg syns faktisk at Nores innfallvinkel er mer spiselig, vi ER et flerkulturelt samfunn. Han skisserer sine tanker om hva tror det vil føre til. Men i stedet for en debatt om alternative scenarier, ender vi med en debatt der det handler om hvem som har de edleste motivene for å ta opp debatten. Det mest positive var vel at Nore og Rana ga hverandre ros for å være åpen for nye innspill og tanker. Det hadde vært mer spennende å høre en debatt der folk evner å ta hverandres resonnement og trekke det videre, enn å høre noen krangle om hvem som har definisjonsmakt. Uansett koker det vel ned til at hver enkelt av oss må tørre å invitere andre inn, uansett hvilken bakgrunn vi har? Og der er din historie viktig. Det er møter mellom mennesker alt handler om.

  7. Kompistan

    Før kalte vi det studentavis. Nå kaller vi det Politisk Bar, og tar med resten av vennene våre.

    Hadde det ikke vært så mye folk der, ville jeg trodd at jeg var kommet til et redaksjonsmøte i studentavisa Samfunnsviter’n. Kveldens hovedperson var Aslak Nore, kjekkasen som ville revolusjonere avisa da han troppet opp på sitt første redaksjonsmøte i 2001 eller der omkring. Nå vil han revolusjonere Norge med sin nye bok Ekstremistan, så det blir mer som hans andre hjem New York.

    Les mer i min blogg…
    http://karibua.wordpress.com/2009/09/28/kompistan/

  8. Min første gode venn var fra Vietnam, nettopp på Tranby. =o) Han kunne ikke mye norsk, men han var veldig flink til å si: «Du snill jente.» Og han var knakende morsom å leke med!

  9. Først og fremst vil jeg takke Curly for et meget godt innlegg,det man synes å glemme er at hets og kriminalitet ikke forsvinner selv om Norge blir «hvitt og rent» slik som enkelte synes å mene.Til Britt:Du skriver om intoleranse ovenfor homofile ut i fra en religion nemlig den muslimke,men hva da med religiøse retninger innenfor kristendommen?Var det ikke C I H som på podiet til Livets Ord snakket bevinget om den rene og gode kristendommen,og tror du at det bare er homofile som blir utsatt for hets.Og hva med din egen intoleranse ovenfor andre som ikke deler ditt syn.Intoleranse bekjempes heller ikke med en ny.Dessuten så vil du finne mye av det samme synet på homofili også blandt «folk flest» hvis de får komme til ordet.Husker forøvrig at kristenfolket hadde et og annnet å si til oss lausunger også,for ikke å glemme Frp!s forslag om scanning av fostere mtp,Dovnssyndrom.Toleranse og respekt går begge veier og den eneste måten er opplysning ikke å oppfordre til hat.Mvh T J

    • [Til Britt:Du skriver om intoleranse ovenfor homofile ut i fra en religion nemlig den muslimke,men hva da med religiøse retninger innenfor kristendommen?]

      Dette har jeg et innlegg om lengre opp på siden, TJ.

      [Og hva med din egen intoleranse ovenfor andre som ikke deler ditt syn.Intoleranse bekjempes heller ikke med en ny.Dessuten så vil du finne mye av det samme synet på homofili også blandt “folk flest” hvis de får komme til ordet]

      Akkurat det jeg vil frem til, dette med «folk flest»! Takk for at du gjorde det så tydelig. Men du kan godt utdype hvor du synes jeg har vært intolerant, synes jeg – og har jeg vært det, ber jeg om unnskyldning til den det måtte angå.

      Ja, det er sant som du sier, det er ikke bare homser som blir hetset. Hadde det enda vært *så* enkelt!

  10. Det ble smått med svarfelter, så jeg skriver her:

    Til Gretha: Helt i orden!🙂 Det er et leit og tøft tema, og lett å skli litt på tastaturet. Jeg skjønte at det ikke var ille ment, du virker jo grei og oppegående i måten du skriver på!
    Kamikaze: Ønsker deg lykke til, du er tøffere enn meg hva dialog angår. Det skal du ha kudos for.
    Jeg føler med vennen din. For en vond situasjon å være i.

  11. Så flott at det er flere der ute som har vokst opp med sunne verdier og holdninger.
    Jeg er også så heldig at jeg har vokst opp med en mor som er opptatt av likeverd og toleranse.
    Integrering ER en toveisgate. Debatten du refererer til er helt meningsløs for min del. Nordmenn er nordmenn uavhengig av hvor de er født og oppvokst, og vår kultur blir beriket av deres.

  12. Hei Kristin,

    Du er en spennede blogger!

    For å gå rett på sak:

    UNICEF Norge er ganske ny i sosiale medier, og vi prøver å føle oss litt frem for å skjønne hvordan alt fungerer. Mao vi trenger litt hjelp, og lurer på om du kunne tenke deg å ta en prat med oss.

    Du kan sjekke ut hva vi gjør her:

    Facebook-gruppa vår: http://www.facebook.com/profile.php?id=557131072&ref=profile#/pages/UNICEF-Norge/135843375926?ref=ts

    Twitterkonto: http://twitter.com/UNICEFNorge

    Den ene gruppa: http://www.facebook.com/profile.php?id=557131072&ref=profile#/group.php?gid=134291926585&ref=ts

    Vi lager også filmer på YouTube som denne: http://www.youtube.com/watch?v=SqhLU8qps-8

    På vår nylanserte web neste tirsdag vil vi få en egen blogg: http://www.unicef.no

    Kunne du tenke deg å prate litt med meg for å gi gode rår og tips?

    Mvh
    Tone Dalen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s