Avhengighet, ansvar og stigma

Tom Arild Haugens kronikk  i Aftenposten, ”Godkjent rusavhengig”, har vært gjenstand for mange diskusjoner på Twitter og fortjener et tilsvar.

Jeg har sans for debatt og erkjenner at gode spissformuleringer i så måte kan være nødvendige virkemidler for å lykkes med å løfte frem viktige temaer. Dog er det forskjell på spissformuleringer og det å gjøre egne erfaringer om til det som kan oppfattes som kategoriske, generaliserende og stigmatiserende sannheter – som om de er allmenngyldige.

Med all respekt å melde – det er fantastisk at Haugen er rusfri og at han  fant en metode som fungerte – for seg. Jeg synes det er flott at mennesker tør være åpne om sine egne erfaringer enten det gjelder rus eller psykiske lidelser. Allikevel sitter jeg med en bismak i munnen mens jeg gjør meg tanker om effekten av en unyansert kronikk med et viktig tema.

Lidelse og sykdom

Haugen påstår i sin kronikk at depresjon ikke er en sykdom, men en tilstand. På akuttpsykiatrisk avdeling – hvor jeg har mitt daglige virke – omtales, forklares og behandles depresjon som sykdom. Ikke rent sjelden både som  alvorlig og livstruende sådan.  Haugens forenkling kan av mange oppleves som en bagatellisering og regelrett hån mot noe av det alvorligste livet har å by på.

Videre påstår han kategorisk  at medisiner øker problemene – som om det gjelder for alle. Det er ikke bare drøyt, men uriktig. Jeg er enig i at medisiner alene ikke løser de underliggende og utløsende årsakene til depresjon og angst. Men, medisiner – enten det er innenfor eller utenfor sykehus –  kan i enkelte tilfeller være det som skal til for 1. å overleve 2. å komme i posisjon til å jobbe med problemer  3. mestre dagliglivet.

Selvsagt skal all medisinering følges nøye opp, og nødvendigheten bør være under kontinuerlig vurdering i åpenhet og samråd med pasienten. Dessuten finnes det beroligende medisiner som ikke er vanedannende og som bør vurderes i første instans. Her tror jeg, som mange andre, at det er et stort forbedringspotensiale.

Men å stemple alle som er i behov av medikamentell behandling som misbrukere, er jeg redd fører til økt stigmatisering av en allerede utsatt gruppe. Dessuten kan lettvinte løsninger og uttalelser som at katastrofetanker og abstinenser kan håndteres med enkle grep, føre til betydelig skam- og skyldfølelse blant mennesker som er i behov av denne formen for behandling og som ikke lykkes like lett – eller kanskje ikke i det hele tatt. Alle har ikke Haugens mot og kraft – uten at det gjør dem til dårlige mennesker av den grunn.

Tallenes tale

Tallene som presenteres i kronikken, sier ingenting om den ulike praksisen mange av oss vet hersker blant fastleger. Enkelte leger er svært restriktive mens andre er mer slepphendte, det er min og mange andres erfaring. At Haugen fikk resept på Sobril,  danner ikke grunnlag for å tro at alle som oppsøker lege med symptomer på depresjon eller angst, får resepter med B-preparater kastet etter seg på veien ut.

Psykiatriske poliklinikker og privatpraktiserende psykologer/psykiatere  jeg kjenner til , forteller om rekordmange henvisninger fra fastleger. Det sier meg noe om at mange fastleger tar pasientene sine på alvor og henvender seg der ekspertisen befinner seg. Dessverre er det ingen selvfølge å få rett hjelp til rett tid, og fastlegen blir derfor ofte sittende med et urimelig stort ansvar.

Ansvar

At forbruket av vanedannende medisiner øker, er bekymringsfult på mange plan. Men å hevde at det finnes én åpenbar forklaring på hvorfor, og at ansvaret for dette utelukkende hviler på legestanden, setter jeg et stort spørsmålstegn ved.

”Mange tiårs ukritisk bruk har gjort en stor del av befolkningen pilleavhengige”.

Rett hjelp til rett tid, forekommer altfor sjeldent. Dette, i kombinasjon med ressursterke pasienter som vet å utøve et betydelig press for å få medisiner som behandler, døyver og tar bort ”vondter”, vet jeg fører til at mange fastleger – i mangel av alternativer – føler seg presset til å skrive ut den type medikamenter etter ønske fra pasienten. Ingen unnskyldning – men en forklaring.

Min erfaring med rusavhengighet i nær familie og som ansatt i psykiatri/rus-feltet, er at mange av disse ofte kan være svært overbevisende, kunnskapsrike, appellerende og manipulerende i sin higen etter å få stilt rusbehovet. Selv et trenet øye kan se seg blind og bli lurt. Dessuten – ikke alle pillemisbrukere har blitt det som følge av fastlegens lemfeldige omgang med reseptblokka. Ønske om piller kan også være en kompensasjon for annen rustrang.

Politisk og personlig

Jeg er, som Haugen, bekymret for økningen i bruk av vanedannende medikamenter og er en dedikert tilhenger av at man ser på årsaker og nye løsninger. Etter min mening er begge deler betydelig mer sammensatt og nyansert enn at «Legers rett til å skrive ut resepter på beroligende piller er en historisk feil som har forkludret tusenvis av liv og ideelt sett burde opphøre», slik Haugen skriver i sin kronikk.

Ja, det er et politisk anliggende å jobbe for at behandlingstilbudene bygges ut slik at de som trenger det, kan få rett hjelp til rett tid enten det er i form av samtaleterapi før man vurderer medikamentell behandling, eller avrusing når bruk i verste fall har blitt til misbruk. Dessuten er det av avgjørende betydning med gode og skjerpede rutiner blant fastleger når det gjelder utskriving av vanedannende medikamenter.

Men, det er også et personlig anliggende. Vi har et betydelig ansvar for egne og sunne holdninger til medisiner og rus. For ikke å glemme – vi har alle et ansvar for å bidra til å minske stigma rundt det å ha en psykisk lidelse og være i behov av medikamentell behandling. Det vi trenger minst av alt er en polarisert og moraliserende debatt med lettvinte løsninger.

23 thoughts on “Avhengighet, ansvar og stigma

  1. Hei! Nydelig skrevet! Du har helt rett i at folk som sliter ikke har bruk for å høre om hvordan de kan takke seg selv for sine problemer når det kunne vært løst ved å slutte med medisiner. Derav meg selv. Det samme gjelder det faktum å få slengt i fjeset at: «Det er bare en tilstand som lett kan løses ved å «prate » med noen»-når en i virkeligheten er syk. Selv bruker jeg både sobril og Sipralex og har vært i DPS-systemet i 5år, og har vært syk – uten medisin enda lenger. At en person som tydeligvis ikke trengte medisin, men samtale el. skal ta det for gitt at: «Slik er for alle og det skal vi sette en stopper for at skjer», skal vinne frem ved å nærmest «gå over lik» er en ting jeg verken vil eller kan godta. Tusen takk for at du satt riktige ord på saken – slik også @sivjune og @thereseland har gjort det.

    • Takk for din åpenhet, Trine – det er viktig at man nyanserer en slik debatt, om det skal komme noe fruktbart ut av den. For debatten er betimelig og vi trenger den.

  2. Jeg forstår Tom Arild Haugen, og jeg er enig i premissene om at det foregår for mye medisinering i Norge mot sykdommer / tilstander som kanskje kunne vært bedre behandlet med andre metoder, men jeg er også enig med deg når du sier at Haugens uttalelser er en grov overforenkling av problemene disse «rusavhengige» sliter med.

    Greit nok – jeg har nok av erfaringer innen min egen omgangskrets som tilsier at overmedisinering ikke er løsningen – ofte er ikke medisinsk hjelp det som trengs for å komme seg videre, MEN, og det er et stort men, det er ofte det som trengs for å faktisk i det hele tatt orke å ta fatt på et ordentlig behandlingsopplegg – for ikke å snakke om å faktisk overleve til behandlingsopplegget er klart – ventetiden på psykisk helsevern her i landet er latterlig lang.

    At Haugen trekker paralleller mellom sin egen opplevelse og alle andres på et så tynt grunnlag er bare tåpelig, og trekker dessverre vekk fokus fra de gode poengene som han også har i sin kronikk.

  3. For å følge opp poenget om tenesteutbygging: Eg hørte – av psykologen min, ovenikjøpet – at på landsbasis finst det noko slikt som 200 kommunale driftsavtalehjemlar. Det talet har visst ikkje endra seg sidan før Bondevik tok ein Bondevik. I så fall er det ikkje rart dei har årelange ventekøar. Kom an, Strøm-Erichsen!

    Når det gjeld avhengigheit, er det så mykje ein ikkje heilt skjønnar enno. Korfor somme sluttar å røyke på dagen heilt fint utan hjelpemiddel. Korfor somme like gjerne kan vise symptom på avhengigheit av å legge kabalar.

    Men «better living through chemistry» er meir enn ein fengande frase. Det er noko vi forheld oss til dagleg i både utvikla og mindre utvikla samfunn. Om det så er fysiske effektar som kosttilskot eller mentale effektar som, heh, (nyleg dokumentert) stressdempande mørk sjokolade. Det er kort sagt ulike faktorar som forbetrar tilveret for somme av oss. Tilsvarande er antidepressiva utvilsamt midt i blinken for somme av oss.

    Derimot finn eg òg grunn til ein viss skepsis mot det som lett blir oppfatta som auka utbreiing av lykkepillereseptar. Om momentumet i denne utviklinga stammar frå brukarpress nedanfrå eller insentiv frå Big Pharma ovanfrå skal eg ikkje meine noko om. Men her er det, som Tom Arild Haugen beskriv, snakk om vanedannande drogar med visse negative bivirkningar. Og det er korrekt at ein stadig aukande del av befolkninga brukar det.

    Eg likar ikkje tanken på fleire av dei potensielle samfunnsmessige konsekvensane av dette. (Prozac Nation, anyone?) Dersom det går å oppnå tilsvarande resultat utan medikament, er eg prinsipielt større fan av slike metodar, sjøl om dei eventuelt skulle vera meir ressurskrevande i tid og pengar.

    Men for å parafrasere Virrvarr: For nokon folks sjukdommar og skadar er det å best å prøve å trene seg tilbake, for andre hjelper medisinar likast. Ofte er det kombinasjonar som gjeld. Både for mentale og somatiske tilstandar.

    Dessutan, Trine, eg har stor respekt for Tom Arild Haugens erfaringar. Eg trur ikkje han tek ting for gitt, eg trur ikkje han vil stigmatisere, eg trur heller at han som gammel journalist har sans for spissformuleringar for å få fram poenga sine. Og poenga hans fortener nærare ettergang. Slik som i Kristins innlegg her.

    • Jeg er hjertens enig med deg i at andre metoder enn medisinering er å foretrekke når det er mulig. Jeg har også tro på at man på sikt oppnår et vel så godt resultat med feks samtaleterapi. Selv om medisiner noen ganger må til i en startfase, for å klare og ta tak i ting.

      Takk for en klok kommentar som bidrar til å nyansere🙂

  4. Fint og balansert innlegg.

    Problemet med benzodiazepiner er at hjerna venner seg til dei så dei ikkje lenger virker slik som i starten. Dette får mange til å føle dei må auke dosen. Det fører også til at ein får abstinensreaksjonar når ein uten medisin – reaksjonar med symptom som likner sterkt på dei som ein fekk medisinen for.

    Eg trur mange som går fast på benzodiazepiner kunne fått det bedre uten, dersom dei kunne greie fasen med abstinensreaksjonar. Men det er ikkje alltid så lett – og særleg ikkje dersom du ikkje har det så bra med angsten i utgangspunktet. Det blir heilt feil å kalle dette rusmisbruk, og galt stigmatiserande å legge stein til byrda for menneske som har det tungt nok fra før.

    Virkeleg ille blir det dersom ein overfører dette til antidepressiva, stemningsstabiliserande middel og antipsykotika.

    • Takk for kommentaren, og velkommen til bloggen.

      Jeg tror også at andre medisiner – for ikke å si andre behandlingsmetoder – ville gjort at folk at hadde fått det bedre enn med benzodiazepiner. Og jeg mener andre alternativer alltid må vurderes. Som du riktig påpeker, det blir feil å kalle dette rusmisbruk og jeg er redd konsekvensene av generalisering og stigmatisering, dessverre virker nedbrytende og fremfor å provosere folk til å slutte.

      Dersom det overføres til medisingruppene du nevner, vil det utgjøre stor fare enkeltes liv. Skremmende tanke.

  5. Takk for balansert innlegg, Kristin!

    Haugen har rett i det at han hevder at det er blitt en gruppe pasienter som er blitt pilleavhengige etter ukritisk bruk – og forskriving, over tid.

    Disse pasientene må få hjelp til nedtrapping om de ønsker det. Dette er noe fastlegen kan håndtere om fastlegen har kunnskap nok. Ikke bare bør fastlegen håndtere selve nedtrappingen, men legen bør også være den som aktualiserer og problematiserer bruk og stiller seg til rådighet om pasienten ønsker dennes hjelp.

    Vi leger kan vise såpass ydmykhet og ta innover oss at vi i mange tilfeller har «skapt» pasienter. I beste mening, selvsagt, og fordi vi ikke «kunne eller visste bedre og ofte handlet ut fra offentlige anbefalinger».

    Forskrivningspraksis har nok endret seg en del i dag fht hvordan den en gang var.
    Det kan hende at problemene/symptomene til den enkelte pasient ikke er endret i samme grad?

    Når syke blir syke i dag, med depresjoner og angstlidelser, er det vanskelig å få hjelp. Det er uakseptabel lang ventetid for å få time hos psykolog, selv når man søker via «raskere tilbake». Når den syke endelig har kommet inn, vil de få tilbudt maksimalt 20 timer, muligens noen ekstratimer ved spesielle behov.

    For å sette det på spissen:

    Om man skal klare seg i dette systemet må man enten være frisk og resssursterk, eller så syk at en må ha minst et suicidalforsøk bak seg.

    Om man vil vekk fra medisinforskriving i størt mulig grad, er man også nødt til å se på hvordan disse pasientene skal følges opp. Det dreier seg altså også om politisk vilje til økonomiske føringer.

    Å tro at fleste av pasientenes symptomer/lidelser er noe som kan fikses med «samtaler hos legen», mener jeg blir naivt.

    Å jobbe med holdninger til psykiske lidelser, og se at vi alle har et ansvar her; er veldig sant!

  6. Det er mange av oss som er avhengige av medisiner uten å være rusmisbrukere av den grunn, ja. Kroniske smertepasienter som meg selv f.eks. Jeg var i mange år jevnlig BRUKER av det forhatte og nå fjernede medikamentet Somadril. Jeg synes det er trist at det er borte, trist fordi at det hjalp kroppen min med en ting den ikke får til selv, det å slappe av og sove. Men jeg tok kanskje toppen 2-3 tabletter i uka og behøvde aldri øke dosen selv etter flere år. Og det eneste som skjedde da jeg ikke lenger fikk tablettene var at musklene er konstant stive og jeg sover dårlig, men abstinens?? Rus? Nei, aldri. Det er det samme med andre smertestillende eller benzo. også. Uten smertestillende kan jeg bare glemme å gjøre noe som helst av fysisk aktivitet, mens MED adekvat smertelindring (ei heller økte doser noen gang!), så kan jeg rette ut fingrene og skrive og male, jeg kan stå oppreist, til og med gå med egne ben. Og når krampene jager gjennom store muskler er det eneste som hjelper, en Valium. Men jeg understreker – jeg har ALDRI noensinne opplevd noen form for rus i sammenheng med medisiner, de har bare satt meg i stand til å leve litt mer normalt.

    Så folk kan si hva de vil, jeg betakker meg fra å bli kalt narkoman selv om jeg spiser piller med rød trekant. Den dagen jeg derimot ikke lenger har kontroll på inntaket, dvs. må øke dosene eller opplever noe annet (ukjent?) negativt ifb. med medisiner, så skal jeg ta tak i det da.

    • Og for å presisere – dette var ment som støtte til Curly!🙂 Er bare så enig med det du skriver her, og lot temaet, som naturlig nok angår meg, rive meg med litt i farta. Litt kjapp i avtrekkern her. Sorry!🙂

      GOD JUL forresten!

    • Takk for hyggelig kommentar og velkommen hit!
      Hvilket gav meg en anledning til å oppdage din fine musikkblogg🙂

      Jeg synes det er viktig at man diskuterer et tema som rusavhengighet på en måte som ivaretar folks verdighet og ikke bidrar til økt stigmatisering. Noe som faktisk ytterst konsekvens vil kunne føre til at folk for enda større behov for medisiner og eventuell rus.

  7. Jeg har lenge sammenlignet medisiner i psykiatrien som krykker når du brekker foten. Det er ikke meningen å bruke krykker resten av livet, selv om enkelte gjør det. Krykker er en hjelp når det er drit å bruke foten, og medisiner er en hjelp når det er drit å leve med hodet sitt.
    Dersom jeg skal følge logikken i kronikken, bør vel argumentet bli noe sånt som:

    «Det er alt for lett å få utdelt krykker fra fastlegen. Da jeg brakk foten, fikk jeg nærmest krykkene kastet etter meg da jeg gikk derfra! Dette er for dårlig, legene må bli mye mer restriktive med å dele ut krykker til folk som bare har litt vondt i foten.
    Å brekke foten er ikke noe du trenger å dra til noen spesialist for å få ordnet. Det er jo bare å slappe av og ikke bruke foten så mye framover, så går det greit.

    Jeg avviser ikke at folk har ulike problemer med føttene sine, men en brekt fot er ingen sykdom, det er en tilstand! Krykker løser ikke disse problemene, det er bare en hvilepute!
    Folk som bruker krykker får en kunstig mestringsfølelse. Dersom de trapper ned på krykkebruken, vil foten fikse seg selv.

    Vil vi virkelig ha ett samfunn der veldig veldig mange bruker krykker? Burde vi ikke gi disse folkene ett verdig liv uten denne falske tryggheten? Det er på tide å handle!
    (Dessuten er det typisk somatisk syke å klage over alle mulige greier, og de klager sikker når krykkene forsvinner, men det er til deres eget beste!)»

    Gir dette mening? Nei. Gir kronikken til Tom Arild særlig mye mening? Nei, men den høres mer logisk ut, siden det allerede er en opplest og vedtatt sannhet at psykisk syke bare er late idioter som syter og klager og tar opp ressursene til samfunnet. Jeg er ikke særlig fornøyd med at han får skrive sånt tull i avisa, og bli tatt seriøst.

  8. Jeg synes at det i det minste bør være enighet om at når nye medisiner skal prøves ut,så skal pasientene få tett oppfølging i en periode for å se hvordan bivirkningene slår ut. Bloggeren «Bipolaria» prøvde i en periode ut en medisin som var livstruende for henne uten at en slik oppfølging ble gitt.

    Dessuten mener jeg at fastlegeordningen på dette området kan ha betenkelige sider. Legene kan la seg presses til å gi flere medikamenter enn de bør for å beholde pasientene.

    Jeg får litt frysninger når jeg f.eks. leser blogger til mennesker som fremdeles er i tenårene, og som skriver om alle de medisinene de tar.Nokså ofte er den egentlige årsaken til problemene at de har vært utsatte for brukale voldtekter.

  9. (Etter å ha skrevet innlegget under ser jeg at jeg har vel kommentert bloggen til T.A.Haugen like mye som din🙂, ser også at vi stort sett er enige.
    Her er ihvertfall noen tanker om temaet):

    Har fulgt med debatten noen dager nå og det første som slår meg er at alle ser verden fra der du selv står, akkurat som du poengterer i bloggen din. Misbrukeren som har kommet ut av det, de med smerter, angst som trenger benzo/smertestillende for å fungere i hverdagen, og vi som jobber i helsesektoren er forskjellige eksempler på ulike måter å se verden på.
    Det jeg skriver er på ingen måte ment å sverte noen, jeg prøver å delta i debatten å si hva jeg mener, noe jeg regner med Haugen og Curly hadde som intensjoner når de skrev blogginnleggene.

    T.A. Haugen har sett skyggesiden av pilleavhengighet og greid å komme seg ut av det. All ære til Haugen for det. Det kan da være naturlig å dele den erfaringen. Men fra å dele personlig erfaring, fortelle om hva som hjalp meg begir Haugen seg ut på en adskillig farligere vei, vite hva som er best for alle, en generalisering.

    Jeg vil på ingen måte bagatelisere problemene benzodiazepiner kan skape. Bivirkningene på medisinen er uhyggelig lang, og paradoksalt nok kan bivirkningene være mye av det samme som man tar tablettene for. At det misbrukes og at enkelte leger kan være for slepphendte tviler jeg heller ikke på. Jeg er også smertelig klar over at det som kanskje i utgangspunktet var ment som en kortvarig kriseløsning kan dra ut og utvikle seg til et problem etter hvert.

    Det jeg reagerer på er generaliseringen og de jeg mener altfor enkle løsningene. Jeg jobber i akuttpsykiatrien og står svært ofte overfor komplekse problemstillinger. Det er f.eks. alvorlige depresjoner, depresoner som er så dype, tunge og mørke at personen det gjelder kun ser en utvei, nemlig å ta sitt eget liv. Er det da et feilgrep å gi noe som gir lindring, kanskje en mulighet til å jobbe videre? (kan i mange tilfeller være en langvarig løsning)

    Et annet vanlig scenario er at depresjonen gir psykose, med enda mere angst, selvbebreidelse og selvmordstanker. Hva da, skal vi gjøre som Haugen anbefalle begynne å snakke om farene ved benzo, evt. starte en avrusning?
    Mange med alvorlige psykiske lidelser som Schizofreni og bipolar lidelse kan også ha det svært tøft i perioder. Hva med dem? Kan si at flere av de jeg har møtt trenger benzo i dårlige faser, men bruker det ikke når de har det bra. Skal vi nekte dem benzo?

    Dett er bare noen få eksempler på problemstillinger som må belyses om dette skal diskuteres.

    Mvh meg🙂

  10. Tom Arild Haugen blir fra flere hold tatt for inntekt for syn han faktisk ikke forfekter i sin kronikk «Godkjent rusavhengig». Jeg skal gjøre rede for dette punktvis:

    1
    Haugen verken stigmatiserer eller dømmer mennesker som bruker benzodiazepiner eller andre reseptbelagte preparater som kan skape rusavhengighet. Her er det nok heller enkelte leseres øyne og sinn som oppfatter og tolker teksten på en slik måte.

    2
    Haugen hevder ikke kategorisk at bruk av medikamenter som Sobril, Alopam, Stesolid, Vival og Valiumkaper skaper rusavhengighet. Det han har fokus på, er at det for mange er en fare for å gli inn i en mental og fysisk avhengighet av den rusvirkningen disse medikamentene kan gi. Han stiller seg i det hele ikke avvisende til medikamentell behandling av ulike mentale lidelser. Det er de sterkt vanedannende, abstinensskapende medikamentene som gir en form for rus – svak eller sterk avhengig av inntaket, som han skriver om.

    3
    De Haugen retter skytset sitt mot, er medisinske og sosial-medisinske etater som etter hans mening for raskt og som den enkleste «løsning», tyr til og fyller på med benzodiazepiner og andre vanedannende medikamenter til pasienter som ber om det. Det er rimelig å anta at slike brukere, som etter hvert har utviklet avhengiget, er like manipulative, kreative og desperate som alkoholikere for å skaffe seg rusmidler.

    4
    Noen av avsnittene i Haugens kronikk er meislet ut fra hans egne erfaringer med 24 års rusing på benzodiazepiner. Han forteller også: «Å komme seg ut av avhengighet krever mot og erkjennelse – og ikke minst villighet og støtte.» Det Haugen tydeligvis har erkjent, er at det ikke var mulig for ham å friskne til fra sin kjemiske rusavhengighet ved å fortsette å rusbehandle seg selv på disse kjemiske stoffene. Løsningen for ham var å slutte med disse kjemiske rusmidlene og i stedet ta i mot andres ulike former for støtte for å styrke hans egen villighet til å bli værende rusfri. Det skulle være innlysende for alle og enhver at en rusavhengig person på sikt ikke kan ruse seg oppover og framover i livet, uavhengig av hvilket rusmiddel / hvilke rusmidler denne personen bruker.

    Helt til sist: Haugen skriver om en jevnt voksende gruppe av mennesker for hvem det offentlige hjelpeapparatet har vært med på å muliggjøre veien til rusavhengiget til bl.a. Sobril, Alopam, Stesolid, Vival og Valium og andre preparater som kan skape rusavhengighet. Det er naturlig at han synes dette er alvorlig både for det enkelte individ og for samfunnet i sin alminnelighet. Rusmiddelforskning viser for øvrig at en stor del av denne gruppen kombinerer sin medikamentrus med alkoholrus. Og her er en vel ved sakens mest ubehagelige kjerne: For de fleste alkoholikere er alkoholrusen en måte å slippe å forholde seg til virkeligheten på virkelighetens egne premisser. Det er i bunn og grunn faren for en slik virkelighetsflukt inn i rusen Haugen skisserer i sin kronikk når han skriver om benzodiazepiner og andre vanedannende medikamenter som produserer «godkjente rusavhengige».

    Odd Juven

    • Hei Inger,

      Jeg tror på ingen måte at sårene en voldtektsutsatt får, kan heles med 8 tabletter om dagen. Som hun så fint skriver, så redder kjærlighet liv – det har jeg også tro på. Noen ganger fungerer det uten hjelp av medisiner, og noen gang må en kombinasjon til.

      Dessverre er det også slik at ikke alle har like mange gode mennesker og kjærlighet i livene sine, som denne ungjenta…

    • Etter det jeg kan se fra denne jentas hjemmesider, har hun god støtte fra medmennesker rundt seg. Ellers skriver hun ikke hva slags tabletter hun bruker.

      Tablettene som Tom Arild Haugen skriver om,skaper en form for rus og er avhengighetsdannende. Det finnes blant annet en del effektive antidepressiva som ikke har slike alvorlige bivirkninger og blant annet derfor er de heller ikke merket med rød trekant.

      Odd Juven

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s