Snubletråder og vendepunkt

Som liten krølltopp gikk jeg på tærne og snublet i alt fra sytråder til krittstreker – noe arrene på knærne mine bærer preg av fortsatt. Jeg kommer nemlig fra en familie med lange armer og bein, og var ikke den første som ble kaldt ord som «snubleguri» og «kløna». Dette ble det forøvrig både snakket om og ledd en god del av – til min store fortvilelse. Jeg husker fortsatt hvor inderlig jeg ønsket å slippe og gå over store gulv mens andre – særlig voksne – så på meg. Jeg kan huske at jeg – tross mitt svære hår og lange bein – prøvde å være usynlig, med det som resultat at jeg fomlet enda mer – og ble desto mer synlig.

Selvsagt handlet ikke tåtripping og snubling bare om lange armer og bein. Det handlet også om følelsen av annerledeshet, troen på ikke å være bra- eller flink nok og redselen for å være til bry. Heldigvis endret dette seg med årene.

Jeg kan fortsatt gjenkalle følelsen jeg ble fylt med da jeg skåret mitt aller første håndballmål som 8-åring – etter å ha løpt over banen uten å snuble i strekene. Der og da glemte jeg tid og sted mens jeg jublet opp mot tribunen hvor moren min tørket tårer av glede over min forløsning. At motstanderen benyttet jubelstunden til å sette spillet raskt i gang – og skåre – enset jeg knapt i lykkerusen.

Jeg trippet og snublet videre et par år til, før det endelige vendepunktet kom. Jeg var rundt 10, og hadde begynt på juniorklubben – der hvor de kule kidsa gikk. Interessen for mote og sminke hadde så smått meldt seg og jeg eksperimenterte på mitt vis – noe jeg opplevde å få en del beundrende blikk for, faktisk. På den tiden kom også filmen Flashdance, med vakre Jennifer Beals i hovedrollen og jeg var nesegrus av beundring etter å ha sett den sammen med flere fra klubben. Jeg fikk filmmusikken på kassett, og til min mors fortvilelse, spilte jeg den døgnet rundt inne på rommet mitt. Det hendte mer enn én gang, at jeg sovnet til «What a Feeling» på Walkman’en.

En kveld hun hadde besøk av sin nære venninne Grete (min ekstramor), bestemte jeg meg for å vise dem hva jeg hadde drevet med til tonene av Flashdance. Jeg ryddet vekk de lange filleryene på stuegulvet og satte på sang nr. 1 på stereoanlegget i stua, hvor jeg danset meg gjennom «What a Feeling». Frem og tilbake over stuegulvet og uten å snuble en eneste gang. Jeg var fullstendig oppslukt av dansen, musikken og følelsen av endelig å ha full kontroll over min egen kropp. Jeg følte meg som den stygge andungen – en rosenknopp i blomstring.

Grete og min mor, gråt, klappet, klemte hverandre og meg da jeg var ferdig med å danse. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg danset for dem den kvelden og andre kvelder senere – med hevet hode og bena stadig tryggere plantet på linoleumen – uten å snuble.

Etter dette begynte jeg å danse på klubben sammen med de andre og jeg gikk kurs både i jazzballett og breakdance – uten noensinne å bli en stor danser. Derimot la det grunnlaget for at jeg senere i livet har turt å presse meg selv til å mestre ting jeg har vært redd for ikke å klare, til å eksponere meg selv og ta plass, til tross for konstant fare for overtråkk og uforutsette snubletråder.

Her en dag kom jeg ved en tilfeldighet over dette klippet fra Flashdance, og jeg fylles fortsatt av den sterke følelsen om at jeg kan klare alt når jeg ser videoen og spiller denne sangen høyt:

Advertisements

7 thoughts on “Snubletråder og vendepunkt

  1. Jeg kjenner meg så godt igjen når jeg leser dette. Ikke bare var jeg en «snublefot», men hadde også en tendens til å glippe alt ut av hendene mine. ALT! Kunne ha klisterlim på tingene, men vips der falt de i bakken. Vendepunktet for meg kom vel i 14-15-16 årsalderen, ikke mer snublefot… Men ting «glipper» fortsatt ut av hendene på meg..hehe… Men bare innimellom 🙂

    Fantastisk flott blogg!

    • Tusen takk, Anne-Marie – og velkommen til bloggen!

      Tror mange kjenner seg igjen dette med å være klønete og litt snublefot. Og kanskje er det slik at vi alle sammen også går rundt og tror vi er alene om å være sånn. Jeg trodde i hvert fall det : )

  2. Smiler bredt her…følelsen av mestring, å lykkes, overvinne barrierer, den er så viktig! Derfor er det så viktig at barn oppmuntres til å prøve, får lov til å mislykkes, og oppmuntres til å prøve igjen. Før eller senere vil de lykkes første gang, og plutselig så sitter det!

    • Det er en svært viktig følelse, ja!
      Og vi må aldri slutte å oppmuntre barne – dog er det en hårfin balansegang mellom det og press/forventning. Viktig at vi har det klart for oss, hvem de skal oppleve mestringen for.

  3. Jeg var hos optikeren i går og fikk tilpasset briller. De spilte «What a feeling» i bakgrunnen og jeg tenkte straks på dette blogginnlegget. Ble litt skuffet nå, da jeg ser at YouTube har fjernet videoen. (P.S: forøvrig synes jeg at det er veldig flott det du skriver her. Det er nok relevant for svært mange, ja. Det er nok IKKE sant at samtlige av dagens barn drømmer om å bli kjendis, om å komme på TV og slikt)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s