«Det kommer aldri til å bli noe av henne»

I høst  ble jeg intervjuet av bladet KK i forbindelse med en reportasje som het «Ordene jeg aldri glemmer». I reportasjen fortalte jeg om hvordan jeg som barn overhørte (et på den tiden) inngiftet familiemedlem uttale seg om at hun ikke trodde det noensinne kom til å bli noe av meg – med den bakgrunnen jeg hadde.

Årsaken til hennes nokså bastante konklusjon var sammensatt og på ingen måte tatt helt ut av det blå. For ja, barndommen min var tidvis turbulent med rusmisbruk tett på livet, mobbing på barneskolen og uforutsigbarhet i enkelte nære relasjoner. Allikevel glemmer jeg aldri sjokket og krenkelsen jeg opplevde da jeg hørte ordene. Tross disse utfordringene hadde jeg aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg her i livet. Der og da gikk det derfor en djevel i meg og jeg bestemte meg for – i trappen hjemme hos mine besteforeldre – at vedkommende aldri – aldri – skulle få rett. Jeg skulle klare meg uansett og jeg skulle klare meg godt. Allerede den gang så jeg på meg selv som en overlever.

I kveld har jeg sett den sterke filmen «Precious» på kino, basert på novellen «Push» av Sapphire. En hjertrå film som tvinger oss til å innlede et nært forhold til en grotesk del av virkeligheten mange vil ha vanskeligheter med å tro på at eksisterer. Jeg leste i Magasinet i dag at Trude Ringheim, som hadde sett filmen på pressevisningen, mener at morsrollen til Mary Jones er en ekstrem karakter – utenfor alle anerkjente morsroller og at den derfor ikke skaper gjenkjennelse. Og heldigvis for det.

Personlig har jeg har aldri grått, forbannet og hatt mer vondt under en film, enn i kveld – nettopp fordi den skaper gjenkjennelse. Filmen forteller historien til mange pasienter jeg har stiftet bekjentskap med i årene jeg har jobbet i psykiatrien. Noen av dem kjenner jeg svært godt og er veldig glad i. Sterke, modige mennesker som har vist og lært meg at det finnes mødre (og fedre) som forgriper seg, som tier i hjel overgrep, som mishandler, projiserer skyld og lar barna sine vokse opp med vissheten om at de er uønsket, ikke verdt noe og at de er monstre det aldri vil bli noe av og som ingen noensinne vil elske. Det finnes mødre som forlater barna sine for selv å kunne overleve. Det finnes barn og voksne som lever i troen på at de ikke har fortjent bedre og at de dessuten selv er ansvarlig for overgrep og omsorgssvikt. For enkelte blir ferden for å akseptere akkurat sitt liv, uendelig. Andre velger å avslutte ferden – og livet – i den tro at livet aldri kan bli godt.

Filmen viser også en annen del av min virkeligheten – den delen som gjør jobben min meningsfylt. Den viser med tydelighet viktigheten av gode relasjoner som inneholder humor, varme, tydelighet og mot til å stille de ubehagelige spørsmålene mange lengter etter å kunne få svare på – men som ingen stiller. Den viser at selv når håpet kan virke borte, så nytter det å bry seg – og bry seg om. Det finnes nemlig utallige overlevere der ute.

Tidligere i dag fikk jeg denne hyggelige meldingen fra en dame jeg ikke ennå har møtt:

«Må bare fortelle deg at episoden du fortalte om i Hjemmet (tror jeg det var) om da du snudde i trappen da du hørte at de snakket nedsettende om deg, har festet seg helt i minnet mitt. Foreløpig tenker jeg på det hver gang jeg ser deg på twitter eller her og gleder meg ekstra stort over å tenke på alt du opplever nå sett i lys av den opplevelsen og metaforen. Kommer aldri til å glemme det bildet. Klem fra Hilde»

Ta godt vare på det viktige håpet.

22 thoughts on “«Det kommer aldri til å bli noe av henne»

  1. Utrolig hva voksne mennesker kan få seg til å si! Jeg blir så sint på dine, og andre som har opplevd lignende, sine vegne. Fantastisk når de tar så feil. Har lyst til å se «Precious», men vet ikke om jeg orker. Slike sterke historier gikk inn på meg tidligere også, men etter at jeg selv fikk barn blir det nesten uutholdelig. Maktesløsheten råder…

    • Den filmen er rett og slett smertefull å se, men samtidig så bringer den håp – den viser at det er mulig å overleve under de utroligste forhold, og det må vi aldri glemme : )

  2. Den harde sannhet er dessverre ofte gjenkjennelig. Blir sint og forbannet selv bare ved å lese slikt og samtidig vedkjenne at dette foregår hver eneste dag. Når jeg leser om voksene eller barn som blir mobbet pga. idiotiske ting som klær, utsende ol. blir jeg matt. Enda verre er det når foreldrene gjør det samme. Det er et sant helvete.

    Jeg håper enkelte vitterlig snart begynner å tenke på hvordan de kan ødelegge mennesker med tullete kommentarer og psykisk mobbing (som er den verste), ikke bare for nåtiden, men også hele fremtiden. Selvsagt mange som kommer seg videre i livet, men også mange som dessverre ikke gjør det. For de er ofte livet kjørt i grøfta.

    Bra at tematikken er i fokus for tiden, men ikke la det bli noen sovepute.

    Ønsker dere således lykke til på lanseringen : )

    • Velkommen i bloggen!

      Du påpeker viktige ting – og jeg setter pris på innspillene dine også på Twitter!

      Lover å gjøre mitt for at disse temaene ikke blir hvileputer fordi det har vært mye fokus en stund nå!

  3. Var det deg, jeg leste den artikkelen og synes den var flott og modig, sterk er du!
    Du har sannelig bevist at den personen tok så feil!
    Jeg er glad du har klart å reise deg, tross krenkelser.
    Og som du sier det finnes overlevere, du er en av de!
    Ønsker deg alt godt og lykke til videre, ikke minst med bokprosjektet!
    Jeg heier på deg!
    Fortsatt god helg!
    Klem Lokki

  4. Veldig viktig at du skriver om dette. Det er nok mange som husker slike bemerkninger! Noen får rett for det blir nesten en selvoppfyllende profeti. De kjemper ikke for de vet de ikke klarer det…tror de. Mens andre er som deg, som SKAL vise «de»! Det er godt å høre slike historier!
    Og du verden for en viktig jobb du gjøre både i psykiatrien med å se de pårørende barna, som kanskje også kan høre slike kommentarer, og med Mobbeboka di. Verden blir et rikere sted ved at det finnes slike som DEG!
    Lykke til med lanseringen, tankene dine og jobben din!

    • Kjære Jorun!

      Jeg blir virkelig rørt og veldig glad for dine generøse tilbakemeldinger. Og for at du RT’er og deler innlegg du synes er viktig. På den måten blir vi mange som engasjerer oss og som utgjør en forskjell.

      Mange klemmer og stor, varm takk🙂

  5. Kjære Kristin,
    Takk for viktig bidrag. Tankeløshet, det vil si, ikke å tenke seg om før man snakker, kan være veldig sårende. Du nevner at du overhørte, med andre ord var det ikke meningen at du skulle høre. Men det finnes også mange voksne som slenger ord og karakteristikker ut av seg til sine nærmeste i sinne affekt eller irritasjon. Barn er sårbare individer, og det å få en karakteristikk fra en voksen, som for eksempel at du er slem, trollete, tjukk eller liknende, kan prege et menneske for resten av livet.
    Det forundrer meg ofte at mange oppfører seg bedre og mer høflig mot fremmede enn mot dem som virkelig betyr noe i livet deres. Det er da vitterlig i forhold til dem vi bør tenke oss om og tenke på hva vi sier.

    • Jeg er helt enig i med deg i at vi alle må tenke over hva vi sier og hvor – selv om det ikke må ødelegge for spontanitet og inderlighet.

      Vi har alle godt av å tenke over hvordan vi formidler oss og hvordan vi intraherer med andre mennesker.

  6. … men så er det heldigvis også eksempler på utsagn med motsatt fortegn. En nydelig gammel dame jeg kjenner fortalte meg om et kurs hun hadde vært på. Der fikk de spørsmålet: «Hvilken setning, eller hvilke ord har vært med på å forme livet ditt?» Jeg spurte henne hva hennes svar var. «Jeg hadde en svensk bestefar,» sa hun. «Da jeg var liten tok han meg på fanget, og sa: «Snälla deg». Jeg ble overrasket over at han fortalte meg at jeg var snill. Men jeg trodde ham.»
    Hun er i dag en av de «snilleste» og skjønneste gamle damer jeg vet om.
    En annen jeg kjenner fortalte meg nettopp at faren hennes sa til henne at han ikke var redd for henne. «Det er noe spesielt med deg,» sa han. «Du kommer alltid til å klare deg.»
    I dag er hun meget alvorlig syk, men ikke redd for fremtiden. «Jeg tror jeg kommer til å klare meg,» sier hun. «Uansett hva som skjer.»
    Dette var bare for å sukre den bitre pille litt.
    Gudskjelov er de aller fleste foreldre gode nok. Men alle har vi vel en eller annen gang sagt noe vi ikke burde, eller angret på etterpå. Vi har kjeftet på barna våre, eller vært urettferdige, når begeret har flytt over. Jeg tror det aller viktigste er å kunne si unnskyld etterpå, og ta oss tid til å snakke åpent sammen.
    Hvis vi alltid skal måtte tenke over hva vi sier, forvinner spontaniteten ut døra. Og det er synd …

    • Jeg tror ikke den forsvinner – og om så er – bare midlertidig. Jeg er derimot enig med deg i at det å forsterke det positive ofte har den sterkeste kraft i seg – og det er et godt, lite råd å ha bakhodet når man formidler seg – enten det er skriftlig eller muntlig.

  7. Tilbaketråkk: Tweets that mention “Det kommer aldri til å bli noe av henne” « A Curly Life -- Topsy.com

  8. Hei Kristin
    Fint bogginnlegg du har skrevet, om hvor viktig det er for voksne å være varsomme når det gjelder å bedømme barns evner muligheter og begrensninger.
    Jeg har også opplevd noe tilsvarende som det du beskriver, om enn ikke så dramatisk.

    Også for min egen del var nedvurderingen en kime til tanken om at «jeg skal sannelig vise dem…..»
    I valget mellom det behagelige og det utfordrende har det ført til at jeg i livet mitt omtrent alltid har valgt det utfordrende, som det har vist seg at jeg har mestret.
    På en litt pervers måte så føler jeg idag takknemlighet mot disse som nedvurderte meg fordi jeg har vært heldig å klare å snu det til noe godt.
    Livet er underlig, svaket kan bli gjort til styrke og styrke til svaket.

    Gleder meg til å lese boken din!
    Hilsen Helge

    • Tusen takk for hyggelige ord, Helge – og fint å treffe på deg også her i bloggen!

      Jeg må si jeg kjenner igjen takknemligheten din – jeg har tatt meg selv i – mange ganger – å lure på hvor jeg ville ha vært i livet nå, om jeg ikke hadde overhørt den kommentaren. I øyeblikket er jeg svært tilfreds med livet og erfaringene det har gitt meg.

      Håper du kommer til å like boken!

  9. Slikt setter seg, selv om de ikke er myntet på en selv. Jeg husker en gang at lærerinnen min sa det til en klassekamerat da jeg gikk i fjerde klasse. Han var bråkete, men hallo… Jeg husker ikke mye fra den tiden, for det er lenge siden, men akkurat dette har etset seg fast. Jeg husker klasserommet, vi som var der, luktene. Og det gjør jeg selvsagt på grunn av ordene som falt. En ting er et ondskapsfullt familiemedlem, men jeg tror faktisk det er hakket verre når det kommer fra en, for barn, opphøyet person som en lærer.

    • Det tror jeg du har helt rett i – slike uttalelser vil ha betydelig mer påvirkningskraft når det kommer fra en voksen og/eller autoritetsperson. Noe svært mange av oss er – og noe som betyr at det hviler et svært stort ansvar på hver og en av oss ift hvordan vi formidler oss.

  10. Så mange vi er som er glad for at det «der og da gikk en djevel i deg» Det må ha vært en fandenivoldsk, sta, snill og kraftfull liten sak..🙂

    Virkeligheten er nesten for gjennkjennbar av og til, de vanskelige historiene mer virkelige enn historier.Og vi omgir oss med mennesker som har blitt såret og skadet. Historiene viser hvordan både relativt små og store ord/ handlinger setter seg og lager sår, det kan kanskje se ut som om relasjonene og eller settingen er viktigere enn selve ordene/ handlingene. De fleste mennesker reiser seg likevel igjen på tross av..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s