Skammen

Et ungt menneske med venner kommer ramlende inn på togvognen jeg sitter i. De smiler og tøyser, og støyen de lager får meg til å heve blikket fra boken ett lite øyeblikk. Den ene av dem dulter borti sidemannen, og i det vedkommende rigger seg til på setet, møtes blikkene våre.

Vedkommende blir brått stille og tankefull – jeg ser det gjør vondt.  Jeg representerer alt som ikke var, men nå er. Skammen og stigmaet – psykiatrien.

I løpet av et nanosekund forsvinner gleden, leken og fremtidsblikket. Tilbake er sorgen og stillheten.

Jeg vender blikket ned i boken, men ordene fester seg ikke.

Neste gang jeg hever blikket er vedkommende borte.

18 thoughts on “Skammen

  1. ”Det ble visst litt mye nå.
    Angsten kveler meg.
    Tanken om at jeg ikke hører hjemme her i livet er sterk.
    Jeg føler meg så annerledes.
    Det er vondt.
    Det føles meningsløst å være her i livet.
    Jeg blir visst innlagt nå – på gale hus.
    Kanskje jeg får litt fri.
    De kaller det depresjon og svarte tanker, men jeg er bare sliten.
    Alle sier at det er meg som står i fokus nå.
    Jeg, som aldri har gjort det, skal nå ta vare på meg selv.
    What is wrong with me? “

    Det var vel akkurat det som var det store spørsmålet:
    “hva er galt med meg?”
    Jeg var redd jeg hadde blitt gal.
    Jeg var redd for hva alle skulle tro om meg.
    Hvordan kunne jeg forklare dette til menneskene rundt meg?
    Hele meg var blitt omgjort til en stor svart sky av skam.

    ”Jeg får ikke puste.
    Jeg, av alle mennesker blir betegnet som suicidal – som det så pent heter.
    Jeg kan jo ikke være det.
    Det er jo skambelagt.
    Jeg skammer meg over meg selv.
    Situasjonen er uvirkelig.”

    Hele situasjonen var ikke til å tro. Det var som om alt var dratt ut av en film. Det var bare en vesentlig forskjell. Denne gangen var det jeg som spilte hovedrollen. Det var jeg som var regissør. Det var jeg som bestemte hvordan begynnelsen, handlingen og avslutningen skulle bli. Det var jeg som bestemte om dette var slutten på begynnelsen eller begynnelsen på slutten.

    ”Tidligere kalte de galehuset for asyl.
    Det betyr visst fristed.
    Jeg liker det begrepet egentlig.
    Nå kalles det sykehus.
    Det er vel et mindre degraderende begrep, som ikke kan vekke like negative assosiasjoner som galehus og asyl, kan jeg tenke meg.
    Likevel skammer jeg meg veldig.”

  2. Etter år med slit og lidelser kan jeg kalle meg frisk. Det eneste jeg sitter igjen med, er skammen. Skammen over det jeg opplevde som førte meg inn i psykiatrien. Skammen over at jeg var storforbruker av psykiatrien i mange år. Skammen over at jeg i dag ikke lever et liv med hus, mann, barn, hund og en jobb jeg liker – som en konsekvens av de ti årene jeg stort sett brukte på å overleve.

    Noen ganger møter jeg de som var mine hjelpere. Jeg går forbi dem på gaten,sitter plutselig på samme buss som dem eller de sitter på nabobordet på kaffebaren. Da møter jeg igjen skammen. Det er ubehagelig, men jeg klarer ikke helt å la være på se på dem. De klarer ikke helt å la være å se på meg heller. Det er spøkelser fra fortiden.

  3. Når jeg sitter på toget tenker jeg mye av det samme som deg, bortsett fra at jeg heller representerer det som har vært. Jeg klarer å ikke lenger skamme meg fordi jeg vet at jeg vil ikke komme noe videre av å se ned på meg selv.

    Dette var ikke om meg, mer noe jeg ville si til deg som også er mulig for deg å føle. Jeg håper du skriver om det den dagen du sitter med en god følelse over at livet vender seg. For det er mulig, så lenge man går inn for det og ønsker det for alt i verden – mer enn det som gjør vondt.

    Håper du får en god dag.

  4. Skammen for meg handler ikke i all hovedsak om at jeg har vært innlagt ved en psykiatrisk avdeling, men mer om hvilken rolle jeg fikk i den situasjonen. Hvor naken og blottlagt jeg ble, og følelsen av å bli umyndiggjort i tråd med en tvangsparagraf. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis var galt fra sykehusets side, men forsøker å forklare min opplevelse i etterkant av denne uvirkelige situasjonen knyttet til fenomenet ”skam.”
    Jeg vil anse at jeg var på mitt svakeste punkt i livet da jeg var innlagt. Jeg var sliten og syk. Jeg var ikke i stand til og verken ta vare på meg selv eller mitt eget liv på det tidspunktet. Jeg var i det de kalte en ”livskrise”. Menneskene som tok vare på meg reddet livet mitt, noe jeg er uhorvelig takknemmelig for den dag i dag, men det betyr ikke at opplevelsen bare kan knyttes til noe positivt. Å møte de menneskene på gaten som den gang var der for meg er ikke nødvendigvis knyttet til personen selv, men mer om tanken at de vet alt om meg. Ikke bare vet de hele min sykdomshistorie, men de vet omtrent eksakt hvordan jeg ser ut uten klær til og med– grunnet at jeg måtte gå på do og dusje med tilsyn. Skammen er knyttet opp til hvilken oppførsel som jeg hadde på dette tidspunktet. Det jeg forsøker å formidle er ikke at skammen jeg innehar nødvendigvis er fordi jeg har vært innlagt. Det kan jeg gjerne stå for. Jeg er ikke flau over det.

  5. Anonym: Enig med deg. Skammen handler ikke bare om å ha vært innlagt. Den handler like mye om at de har sett meg i ytterste nød – og uten klær.

    Det kan være ganske rart å møte igjen hjelperne i en annen sosial setting, i normale omgivelser. For psykiatrisk avdelig er ikke helt normalt. Rollene er plutselig ikke de samme som man er vant til.

    En stund jobbet jeg i en butikk. De hendte de som var mine hjelpere kom innom. Rollene ble byttet om, og nå var det de som trengte mine råd og min veiledning. Det føltes godt, for nå var jeg som var «eksperten». Likevel var det et alltid med et snev av ubehag, for de visste jo «alt» om meg.

  6. Curly: Jeg er glad for at du skrev denne bloggposten. Den ga meg et lite innblikk i hva den andre tenker i et slikt møte.

  7. Jeg kan tenke meg at det føltes godt for deg, miss, med et såkalt rollebytte. Selv om fortidens minner lyste igjennom selv i en slik situasjon.
    Det er nødvendig som et menneske å føle at man kan herske over seg selv i ulike situasjoner. Det er en vesentlig del av selvfølelsen å føle at man kan kontrollere seg selv – selv i perioder hvor livet utfordrer en. I min situasjon, og sikkert i mange andres situasjoner, så var det akkurat dette jeg trengte hjelp til. Jeg måtte bøye meg for min egen stolthet. Jeg måtte få hjelp til noe jeg trodde skulle være medfødt og gå av seg selv. Jeg trengte hjelp til absolutt alt og mer enn det. Jeg klarte ikke styre mine egne følelser, tanker og handlinger. Jeg var egentlig en helt vanlig jente, utad, men jeg har dessverre opplevd mye i løpet av mitt par og tjueårige liv. Noe som akkurat da satte sine spor på dette tidspunktet. Jeg har null problem med å verken innrømme eller stå for, slik jeg skrev tidligere, at jeg trengte hjelp. Det jeg sliter med er å møte mennesker som så meg i denne fasen. Mennesker som dopet meg ned, mennesker som måtte x-antall ganger legge en så fortvilet og desperat meg i belter, mennesker som til en hver tid – døgnet rundt – måtte se til meg. Mennesker jeg i tide og utide ba dra til helvete, ikke fordi jeg direkte mislikte dem, men jeg hadde mistet all kotroll over både verbal og fysiske handlinger. Men det skal sies, det er et menneske som jeg møtte på min vei, som jeg ikke føler en slik skam til. Kanskje fordi dette mennesket minner meg om meg selv, har mye like tanker og tidligere erfaringer/opplevelser – eller kanskje fordi dette mennesket ikke satte seg selv i en slik maktposisjon som mange andre i en slik jobb kan gjøre. Selv om dette mennesket ikke ”utnyttet” sin posisjon, så gjorde dette mennesket akkurat de samme oppgavene og utførelsene som alle de andre i personalgruppen. Kanskje kan skammen henge sammen med måten ting blir utført på? Dette har jeg tenkt nøye over. Kanskje er det akkurat det å være menneskelig oppi en slik situasjon man trenger i en ballansegang av å trene nødvendig helsehjelp med de gode og vonde opplevelser dette innebærer? Jeg vet ikke, men erfaringen min er at jeg skammer meg ikke over alle jeg møter..

  8. Anonym. Det du skriver om den ene som utførte de samme oppgavene,men som hadde en helt annen virkning på deg,var interessant. Tror du forskjellen ligger i at den ene behandlet deg som et subjekt– en helhetlig person på linje med seg selv hvor all forskjell besto i at du hadde mer uflaks, mens de andre behandlet deg som et objekt?
    Som du sier er det noen ganger nødvendig med maktbruk når mennesker mister kontrollen over seg selv,men burde ikke formen for maktbruk bli diskutert med dem på forhånd før situasjonen blir så prekær? Jeg vet f.eks. at en ville velge et lite,polstret rom med en luke. Etter min mening burde det under en slik krise hele tiden være en trygg,omsorgsfull person i nærheten.

  9. Jeg kjente at jeg ble veldig engasjert i dette temaet knytte opp til skam og psykiatri.

    Jeg forsøker å endevende hodet mitt på hva egentlig skammen handler om. Hvem og hva er det som skaper skammen? Er det samfunnet eller er det en selv, eller er det kanskje en sammenheng mellom hva som anses som ”normalt” i dagens samfunn knyttet opp til sine egne følelser av å opptre avvikende. Reelt sett kan man vel ikke skille mellom normalitet og avvik i et samfunn som skal anerkjenne og inkludere alle. Hvem er det som egentlig bestemmer hva som er normalt, og hva som er avvikende?

    Jeg tenker tilbake og roter i alle notatene mine fra den tiden. Jeg husker jeg fikk en ny diagnose da jeg var innlagt. I all hovedsak burde min reaksjon være en lettelse over at det er noen som forstår hvorfor jeg har den atferden som jeg har. Det burde være en lettelse i form av at vi endelig har et utgangspunkt å jobbe ut ifra. Det burde være en indikasjon på at jeg ikke er gal ut av en annen dimensjon, som jeg selv trodde. Det burde gitt meg håp og tro. Dagboknotatene mine har en helt annen vending:

    ”Da har dommen falt. Jeg har diagnosen X. Fremmedfrykt, fordommer, degraderende merkelapper og alt som kan gå under betegnelsen stigmatisering sniker seg inn i kroppen min.
    Hvorfor meg? Alle tanker, følelser og stygge bemerkninger om meg selv strømmer på.”

    En annen episode på en annen avdeling var at jeg var så uheldig at en overlege la an på meg. Heldigvis gikk det ikke så langt at det var av en fysisk karakter. Utfallet på hele epiosoden var at det var JEG som satt igjen med skam, dårlig samvittighet og skyldfølelse. Dagboknotatet mitt fra episoden er som følgende:

    ”Først smigret alt meg. Så syntes jeg ting begynte å bli litt rart. Han skrev vel mye som ikke burde vært skrevet av han. Jeg visste ikke om jeg turte si nei til det han spurte om. Jeg syntes så synd på han, på en eller annen merkverdig måte. Han tok meg i et svakt øyeblikk, for å si det sånn. På det svakeste punktet i livet mitt, så utnytter han meg, og jeg sitter igjen med skam, skyldfølelse og selvforakt. For meg gir dette mening, men ikke for alle andre.”

    Det jeg lurer på, etter å ha opplevd en del ulike ting innenfor psykiatrien er hvorfor skal en sitte igjen med skam? Vi skriver om at det er nedverdigende å måtte bli sett på når man går på do, dusjer, bli umyndiggjort ect. Og JA, det var det, men dersom man snur hele fenomenet til ”å være på et medisinsk sykehus for å eksempelivisha brukket beinet. Du klarer ikke gå på do uten hjelp, og må ha følge.”

    Situasjonen blir nøyaktig den samme: man må ha tilsyn på toalettet. Forskjellen er at jeg tror ikke jeg hadde sittet igjen med den samme skammen, selvforakten og fremmedfrykten av å se ”den sykepleieren som så meg på toalettet” på gaten, caféen eller klesbutikken. Det er for min del en refleksjon til ettertanke.

  10. Inger:
    Ja, jeg tror du har kommet litt inn i kjernen av det jeg har erfart. Jeg tror så absolutt at du har rett i det du skriver om at det er vesentlig at man møter personer som behandler deg på linje med en selv, bare utifra den situasjonen man stå i akkurat der og da. Jeg tror ikke minst at det er viktig å være med på prosessen selv, og vite hva som kommer til å skje dersom en uventet situasjon oppstår, og for all del: HVORFOR. Jeg tror det er svært nødvendig å bli forklart hvorfor ting skjer. Hvorfor man er nødt til å benytte seg av midler som eksempelvis belter. Og jeg deler fullt og holdent meningen din med at det bør, under en slik krise, være mennesker som man stoler på rundt en. Jeg var veldig heldig å ha en slik person rundt meg, og jeg vet at denne personen vet dette. Jeg håper også, og tror, at jeg har formidlet til denne personen hvor mye han/hun betyr for meg, og hvor heldig jeg var som hadde denne personen rundt med i en slik sårbar tid av livet. Jeg forstår også at det skal mye til for at alle personer på et slikt sted skal passe med alle, men jeg tror det er litt til ettertanke å være mer medmenneskelig, så langt det lar seg gjøre, enn å utnytte sin makt i en slik situasjon. Jeg vet også, etter min egen tid ”bak en låst dør,” at jeg trakk strikken rimelig langt flere ganger akkurat pga. utrygghet. Men det er ikke det denne tråden handler om.

  11. Jeg fortsetter tråden.

    Jeg gikk meg en tur i sta. Jeg gikk med musikk i ørene og tenkte igjennom over hva Kristin skrev i blogginnlegget, hva andre har svart og hva jeg selv har svart. Det slo meg plutselig at jeg utgir meg selv som ”anonym.” Jeg stilte meg selv videre spørsmålet: ”hvorfor?” Svaret jeg klarte å gi meg selv var at jeg er redd for hva mennesker som kjenner meg egentlig skal tro om meg dersom de visste alt hva jeg har vært igjennom. Tenk om den og den visste at jeg hadde vært innlagt på en psykiatrisk akutt seksjon? Tenk om jeg aldri får en ny start hvis folk jeg kjenner vet det? Det er ikke dette jeg vil at folk skal identifisere meg med.Det slo meg faktisk hvor skamfull jeg egentlig er. Det er egentlig veldig trist fordi dette er en del av MEG, det er en del av hvordan jeg har blitt formet som et menneske og det er jo også en del av min identitet selv om jeg egentlig hyler i det jeg skriver det svart på hvitt nå. Selv om det er en del av meg er det ikke ensbetydende om at man er den personen man var i den såkalte kritiske perioden, men likevel, uansett hvordan jeg vrir og vender på det har dette hendt MEG.
    Det betyr jo at jeg er skamfull over meg selv. Det er egentlig ganske urettferdig når jeg tenker meg om.

  12. Jeg har tenkt mye på dette med skam i dag. Teamet engasjerer tydeligvis flere.

    Da jeg var i psykiatrien, kjente jeg ikke mye på den skammen jeg gjør i dag. Jeg var tvert imot svært åpen. Jeg var en som var modig og brøt tabuer, og dette har jeg i ettertid også blitt belønnet for. Dette er jeg egentlig veldig stolt av.

    Men da jeg kunne vinke farvel til psykiatrien for godt, da dukket skammen opp. Nå var det på tide å begynne en ny epoke i livet mitt. Psykiatri og lidelse var jeg så fed up av, at jeg besluttet å la det ligge i fortiden. Heretter skulle jeg ikke snakke om fortiden min til nye mennesker jeg møtte. Jeg anså det som nødvendig for å kunne bygge meg opp et nytt liv.

    Flere år han gått, men jobben med å bygge seg et nytt liv har gått svært tregt. Ofte setter jeg meg ned og filosoferer over hvorfor. Hvorfor tramper jeg fortsatt rundt i sirup? Det er ikke et enkelt svar på det, men det har slått meg at en del av det kan ha noe med denne skammen jeg sitter igjen med. Jeg får et stort forklaringsproblem når folk spør meg hva jeg drev med før. Det er bare ikke til å lyve seg vekk ifra. Jeg klarer ikke å svare ordentlig og noen synes nok jeg svarer dem på en underlig måte.

    De ti årene i psykiatrien har blitt en hemmelighet, og jeg vet ikke hvor bra det er. En ting er i alle fall sikkert – det er slitsomt å skamme seg.

    Samtidig må jeg si at jeg er utrolig stolt av meg selv og at jeg klarte å reise meg igjen fra det som visstnok var umulig. Rett som det er ser jeg meg i speilet og synes jeg er flott, sterk og tøffere enn toget! Men jeg skammer meg også…

  13. Jeg kommer nettopp fra det offentlige badet,og der er vi nakne sammen i dusjen uten at noen føler skam ved det,så hvorfor føler du skam ved at noen ser deg i dusjen på sykehuset? Slike spørsmål tror jeg det er viktig å stille for å få tak i de dypereliggene psykologiske mekanismene.
    Jeg tror at svaret ligger i det å ha kontroll over seg selv. Ekte selvfølelse er – som ordet sier,føling med selvet.Hvis vi skal få føling med selvet, må vi fungere ut fra oss selv,ha makten over vårt eget liv.

    Når psykiatriske sykehus påfører klinentene en følelse av skam, tror jeg det nettopp er fordi de umyndiggjøres og depersonifiseres,frataes selvkontrollen. Men dette burde det være mulig å gjøre noe med. Legene burde pålegges å forberede klientene på alt som skal skje,diskutere forskjellige alternativer med dem,og gjøre sitt beste for å følge opp deres ønsker. De burde være de nærmeste til å forstå at det å myndiggjøre mennesker og gi dem størst mulig kontroll over egne liv, utgjør det beste av alle grunnlag for fremgang og sunnhet.

  14. I forhold til det du spør om «hvorfor det er så farlig å bli sett naken i dusjen på sykehus?»

    Jeg kan bare svare for min egen del. Det jeg føler på er ikke konkret sett «å bli sett naken». Det er vel mer følelsen av å ikke bestemme om man skal bli sett naken eller ei. Umyndiggjørelsen av å ikke kunne bestemme over seg selv og sin egen kropp, pga tilstanden blir vurdert sånn og sånn. Det er vel også «hele pakka» av opplevelsen som skaper skammen, ikke den enkle opplevelsen av å eksempelvis bli overvåket ved toalettbesøk.

    Jeg deler helt og holdent det du skriver » og gi dem størst mulig kontroll over egne liv, utgjør det beste av alle grunnlag for fremgang og sunnhet.»

    Min opplevelse ga meg mindre opplevelse av kontroll. Jeg ble nok provosert til kontrolltap. Dette har jeg snakket med behandlere om i ettertid. Det skal jo ikke være slik at man skal få mindre tap av kontroll ved å bli ivaretatt? Da mener jeg at NOE bør gjøres.

  15. «Å tildekke seg selv.»
    Skammens tale.
    Ordlyden kan beskrive en følelse av å være bevisst en fordømmelse av seg selv.

  16. Tilbaketråkk: Du skulle skamme deg! « A Curly Life

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s