Samvittighet på en lykkeskala

Jeg skal ikke påstå at dårlig samvittighet er medfødt, men så langt jeg kan huske tilbake i tid, så har jeg hatt dårlig samvittighet for noe. Selv om jeg har vært aldri så flink både på skole og i jobbsammenheng, har jeg tenkt at jeg kunne ha gjort mer – og burde ha gjort mer. Jeg har sågar tenkt tanker i retning av at jeg snart blir avslørt – at det nok kommer for en dag at jeg egentlig ikke er så flink, smart og snill som folk skal ha det til.

Underveis i alt som har skjedd det siste året, har jeg ved flere anledninger kjent på forventninger fra omgivelsene om at jeg burde være gladere, sveve høyere og være stoltere. Men når sant skal sies, så har det vært avsindig skummelt for en krølltopp med nevnte utfordringer, å eksponere seg ved å gi ut bok, bli intervjuet og holde foredrag for hundrevis av mennesker. Mer enn én gang har jeg fryktet at avsløringens time har vært nært forestående, og til tross for at alt har gått bra så langt, tenderer jeg fortsatt til å justere fallhøyden når det gjelder å satse på nye og store prosjekter.

Tross denne navlebeskuende redselen, finnes det neppe noe skumlere og mer samvittighetsfremkallende i hele verden enn å være mor. I så måte har de siste 12 årene vært de mest fantastiske, men også de skumleste så langt i livet. Å ha ansvaret for å ha satt to menneskebarn til verden – som begge fortjener å ha det trygt, forutsigbart og ellers alt det beste livet har å by på – er tidvis overveldende.  Som mange andre mødre og fedre, er jeg redd for ikke å være nærværende nok og har dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort – eller ikke burde ha gjort.

For en tid tilbake hadde jeg en nydelig samtale med barna hvor vi drømte om sommerferie, snakket om hva vi liker, hva som gjør oss glade og hva mennesker trenger for å ha det bra. Som et innfall, spurte jeg jentene: «Tenk dere en lykkeskala fra 1-10 hvor 1 = ulykkelig og 10 = superlykkelig. Hvor på skalaen er dere akkurat nå?»

Etter å ha tenkt seg om, og uten å snakke med den andre, skrev begge ned tallet 8. Da jeg spurte hva som skulle til for at tallet skulle bli høyere, svarte den yngste: «At alle de som klenger så fælt på bestevenninna mi, sluttet med det og at jeg ikke hadde blitt mobbet tidligere». Den eldste svarte strålende: «Det eneste jeg mangler i livet mitt for å bli en 10’er, er en kjæreste!»

Overrumplet over svarene, våget jeg meg på et oppfølgingsspørsmål. «Er det ikke NOE som burde være annerledes eller bedre her hjemme?»  Hvorpå jentene svarte: «Nei, mamma – bortsett fra at du og pappa er skilt og at vi har sykdom i familien – og det kan vi ikke gjøre noe med nå – så har vi det kjempebra. Vi har har jo to familier som er glade i oss og alt vi trenger»

Den yngste spurte plutselig:»Hva med deg da, mamma – hvor er du på skalaen akkurat nå?»

Der satt jeg, full av dårlig samvittighet over å være både sliten og fraværende, mens barna danset og lekte rundt meg – ubekymrede og lette i steget. Da jeg skulle til å svare, kom jeg på dette brevet og svaret sa seg selv: «Det finnes ikke høye nok tall for mammaer…»

Advertisements

25 thoughts on “Samvittighet på en lykkeskala

  1. Jeg synnes egentlig du stiller for høye forventninger til deg selv, jentene dine har fortalt deg at di er veldig lykkelige og derfor har det veldig bra sammen med deg.
    At du selv fortsatt føler at du ikke gjør nok eller ikke er bra nok er nok ikke riktig og har nok med at du har prøvd veldig hardt over lang tid…

    Kanskje det er på tide å nyte nuet, slappe av og sette pris på de flotte pikene du har og gjøre en masse «jenteting» mens dere fortsatt kan det?

    Du vet, jentene blir jo store en dag di også…

  2. Tilbaketråkk: Tweets that mention Samvittighet og lykkeskala « A Curly Life -- Topsy.com

  3. «Mer enn én gang har jeg fryktet at avsløringens time har vært nært forestående, og til tross for at alt har gått bra så langt, tenderer jeg fortsatt til å justere fallhøyden når det gjelder å satse på nye og store prosjekter.»

    Kommer ut av skyggene i et lite øyeblikk for å kommentere denne. Akkurat det du skriver om å bli avslørt, traff meg rett i brystet. Jeg har slitt med slike følelser selv. Ventet på den anklagende fingeren, selv om jeg burde vite bedre. Mennesket er en merkelig maskin.

    Nå handlet riktignok denne bloggposten om noe litt annet, men det var dette jeg bet meg merke i. Derfor ville jeg bare si fra at jeg har lest denne bloggen en liten stund, og jeg har fulgt med på mobbebokprosjektet, og jeg tror nok ikke du er en person som trenger å være redd for å bli «avslørt» for noe som helst. Det er et godt tiltak, og du besitter tydeligvis evnene som skal til.

    Vi mennesker er ikke alltid like flinke til å rose når noen gjør noe bra, men vi er veldig flinke til å si fra når de gjør noe vi ikke liker. Det er synd.

    • Takk for fin kommentar og for at du leser bloggen min. Jeg deler tanken din om at menneske er en merkelig maskin – og føyer til at det er merksnodig hvor strenge vi er med oss selv vs andre.

  4. Dårlig samvittighet er jo egentlig bortkastet tid. Jeg har tenkt mye på dette og jeg tror at den største gaven jeg kan gi mine barn er å ikke ha dårlig samvittighet.
    Det er så lett å gjøre så mye, krype, «kjøpe» seg «fri» fordi den dårlige samvittigheten tar en.

    Jeg er den jeg er, uten dårlig samvittighet..Å be om unskylding når en har gjort noe som virket dårlig eller at en kan gjøre ting bedre, er ikke det samme som å ha dårlig samvittighet.

    Jeg lurer seriøst om dette er vår kristne, protestantiske arv?

    Jeg har også sett på nærthold hvordan barn blir brutt ned av foreldes dårlige samvittighet. Der foreldre føler så mye skyld at det ubevisst går utover barna.Bara sliter selv med dårlig samvittighet uten å forstå hvor det kommer fra. Så jeg sier NEI TAKK! Jeg lever et liv uten dårlig samvittighet..slik er det bare.

    Takk for nydlig tekst og ord til ettertanke

  5. Jeg er også en av dem som går rundt med evig dårlig samvittighet, og jeg prøver virkelig å slutte med det!! Det er utrolig slitsomt, tar mye tid og er egentlig fryktelig unødvendig.

    Jeg ville aldri drømme om å være så kritisk mot en venninne som jeg er mot meg selv. Det er noe å tenke på!

    • Helt enig, Cathrine – vi er som regel betydelig strengere mot oss selv, enn andre.

      Jeg jobber stadig med å kvitte meg med dårlig samvittighet – og synes jeg stadig blir flinkere 😉

  6. *tåre i øyekroken*
    De er fine disse barna våre. Og du gjorde jo akkurat det riktige for å finne ut samvittigheten bare var rotet i deg: Du spurte dem. Det er så lett å glemme – enten det gjelder barna eller andre – å spørre hvordan de har det, hva de tenker på osv. Noen ganger vil eller orker de ikke å svare på sånne spørsmål, men du gjorde det på en veldig fin måte, litt indirekte via lykkeskalaen fikk du dype viktige svar. Takk for den innfallvinkelen! Den tar jeg med meg videre 🙂

    • Takk for varm og fin kommentar, og velkommen hit. Det er fint når man kan dele nye innfallsvinkler – og skalaer, de kan brukes til så mangt 🙂

  7. Det var dette med å være «god nok», da. De aller fleste er nok gode nok. Ikke best, ikke flinkest, ikke snillest – men gode nok.
    Jeg prøver å minne meg selv på akkurat det, gang på gang, men faller stadig i den fella du snakker om; avsløringen. Når skal jeg avsløres for å bare være den jeg er. For å være meg …
    Det ser jo ikke så farlig ut på trykk, men å bare være… meg?
    Jeg liker meg godt her inne hos deg. Du har mye vettugt å «drodle rundt» 🙂

    • Jeg tenker mye på det for tiden – hva er godt nok og hvem besitter retten til å definere det?

      Takk for kompliment angående bloggen – som forøvrig kan returneres. Jeg abonnerer på bloggen din, og har stor glede av dine refleksjoner 🙂

  8. Jeg har en liten annen vri på tilbakemedling til denne bloggen. Ble bare veldig rørt av døtrene dines poengsum, kommentarer og brev – snufs… så søtt. Det er vel nok til en 10-er i hjertet, eller hva? Viser jo at du har gjort en veldig bra jobb. Nyt dagen og kose deg med suksessen. http://hildemarstrander.wordpress.com/

    • Takk, Hilde – og så fint å se deg her inne!

      Veldig godt sagt – en 10-er i hjertet, det er akkurat slik det føles å være mammaen til prinsessene.

  9. Lurer på om dårlig samvittighet er en dameting. Ikke ofte vi hører menn utrykke seg om dette.
    Mulig vi har blitt endel av en kultur, hvor jenter fra både 60- og 70-tallet var snille, flinke piker og gjorde det som ble forventet av dem i henhold til jobb, mann og barn.
    Ikke vet jeg, men kjenner selv at egne forventninger til meg selv er høyere enn andres, og den dårlig samvittigheten kiler i ryggmargen, for hva kan skje ? Jeg kan jo bli avslørt, men avslørt som hva? Egentlig er svaret enkelt, som meg selv. En alminnelig dame midt i livet, som har både positive og negative ting på innsiden, med opp- og nedturer som livet er en del av, og slik som de fleste opplever livet. Likevel, jeg tillater fortsatt å la dårlig samvittighet kile meg, for å bare være meg.

  10. Og det finnes ikke høye nok tall for fedre, heller, og det er så mye vi burde, det er så masse vi skulle sagt. Takk for at du nedtegnet denne vare, lille hverdagshistorien som setter ord på det noen av oss aldri har fått sagt. Men kanskje er det aldri for sent å si ting.

  11. Tilbaketråkk: Samvittighet og lykkeskala « A Curly Life

  12. Jeg, som så mange andre, deler denne følelsen av konstant dårlig samvittighet… en ulmende følelse i magen om at man ikke strekker til, ikke er god nok eller flink nok. Man er så, som tidligere nevnt i kommentarene, uendelig mye mer kritisk til seg selv enn til andre.

    Tidvis tror jeg på at dette er en god egenskap. Det er en god egenskap fordi dette er endel av motivasjonen til å strekke seg litt lenger, til å vokse som person, gjør ting bare hakke bedre. Men det kan gå så fryktelig galt vist det tipper over… vist det blir for mye av denne dårlige samvittigheten, følelsen av og ikke strekke til.

    Det er da det er så sinnsykt viktig å ta et steg tilbake, litt ut av deg selv for å kunne se alt det fine andre snakker om når de kommenterer hvor flink du er, hvor mye du smiler eller hvor høyt du svever… Da må du forstå at det faktisk er deg de snakker om, det er faktisk slik du blir oppfattet… at dette er, tro det eller ei, egenskaper som folkene rundt deg tillegger deg og som de syns beskriver deg. Ta til deg skryt du får:)

  13. Jeg tror det finnes en enkel test på om barn blir bra behandlet:
    * Hvis de respekteres som helhetlige personer, vil de
    reagere med takknemlighet.
    * Hvis forelderen vil forme og kontrollere dem etter
    egne behov,vil de låses fast i takknemlighetsgjeld.

    Ordet samvittighet er i seg selv interessant. Det betyr å vite sammen med. Hvem vet en sammen med? «Dårlig samvittighet» skapes nok av at foreldre har lagt ned forventninger i den ubevisste hukommelsen som vi aldri klarte å tilfredsstille.

    Jeg tror ikke noe på at samvittigheten er «guds stemme» eller en følelse av at vi bryter livskreftenes lover,for historien har nok av eksempler på at mennesker har utført bestialske handlinger med den aller beste samvittighet.

  14. Å ha en slik samtale med barna sine – det tror jeg er viktig å ta seg tid til, våge og se nødvendigheten av. Du beskriver en åpenhet, trygghet som jeg rett og slett beundrer veldig. Det er modig å stille barna sine et slikt spørsmål. Jeg synes det forteller mye godt om deg! Det er ingen selvfølge å bli sett, å oppleve seg sett og møtt- selv om jeg skulle ønske det var det.

  15. Du tar opp et viktig tema som jeg tror sliter ut både menn og kvinner. Selv tror jeg det er mulig å bli kvitt dårlig samvittighet, men det krever øving. Jeg øver meg selv ved å si nei til ting jeg egentlig ikke har tid til. Om foreldrekafeen blir avlyst for at jeg ikke baker kake, er det ikke verdens undergang, tenker jeg, når jeg øver meg til å ikke få dårlig samvittighet.
    Historien om døtrene dine var vakker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s