Usynligheten er overalt

Jeg har lenge tenkt på hvordan- og om jeg skulle skrive om dette. Etter å ha konferert med et par av de involverte, har jeg kommet frem til at det er riktig – og viktig – å fortelle om usynligheten vi alle omgir oss med. De unge menneskene vi vet finnes, men som vi ikke ser.

De siste månedene har jeg fått flere henvendelser fra ungdommer som forteller om svik, mishandling og mobbing. Om selvskading og rus. Om det å være usynlig.

En ung gutt skrev til meg i forrige uke: «Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som kan utgjøre en forskjell – noen som får meg til å føle det annerledes?» Da jeg spurte ham om hva skulle til for at et annet menneske kunne utgjøre en slik forskjell, svarte han: «At noen av dem som vet jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det og at de tåler svaret mitt. Kanskje det skjer en dag.»

En jente jeg har hatt kontakt med en stund, spurte meg her en dag om jeg kunne være reservemammaen hennes. Etter litt betenkningstid – jeg må innrømme at jeg trengte det – svarte jeg at jeg kan være en som svarer på meldinger, som i blant spør hvordan det går og noen ganger kommer med råd – og at det å være reservemamma er en veldig alvorlig ting.

Hun svarte: «Kan du gi meg noen regler som jeg må følge? Kan du bestemme litt? Her bare maser alle på meg, og ingen bryr seg om hva jeg gjør, så jeg gjør masse dumme ting.» Jeg spurte henne om hvorfor hun ville at jeg skulle bestemme, og da svarte hun: » Fordi jeg tror du kan hjelpe meg å slutte og sånt. Og bli bra. Du er den eneste jeg vet som bryr seg om meg. Kan jeg sende deg en god morgen melding i morgen?»

Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden, og det er lenge siden jeg innså at jeg ikke kan være tilgjengelig for alle, alltid. Men det jeg kan være – jeg som lever et varmt og rikt liv – det er en som spør, en som tåler og en som rommer. Jeg kan være en som gjør usynligheten litt mindre. Det kan du også.

Her kan du forresten lese mer om hvordan: www.denene.no

22 thoughts on “Usynligheten er overalt

    • Tusen takk! Man kan gi tid – og seg selv. Samtidig er det en utfordring å sette grenser for seg selv. Heldigvis er det ikke umulig å gjøre litt av begge deler.

    • Tusen takk for det, Andreas – du gjør også et veldig viktig arbeid. Hadde vært spennende å møtes (ja, vet det var min feil at det ikke ble noe av i Bergen)og utveksle erfaringer!

  1. Veldig viktig innlegg. Det å være usynlig er så mye. Alt fra de store alvorlige usynlighetene som du skisserer over, til de mindre som kanskje er enda mer usynlige. Den lille gutten som ikke er helt med i guttegjengen i barnehagen, eller hun som går for seg selv på skolen, og sier hun liker det.. De som alltid er i trøbbel i barnebursdager… Jeg tenker at det er viktig som voksen å se de små usynlighetene også når de er så små at vi kanskje med små grep kan unngå at de får så alvorlige konsekvenser.

    Jeg og minsten (6 år) har en søt favorittbok om dagen. http://www.iko.no/sider/tekst.asp?side=310
    Den heter den gule streken, og er en barnebok som handler om å bli sett, og å ta med andre, og at man da blir mer synlig..

  2. Igjen Kristin – du har et tastatur og et helstøpt hjerte som omfavner ordene – for å nå frem til alle oss som valser forbi mellom trikkeskinner, nistepakker, overtid og egnevalgte tidsklemmer. Du skriver til alle oss som ikke vet hva vi skal si, ikke tør å bry oss i frykt for om det er feil, til alle oss som ikke våger å ta del i andres sorg. Til alle oss som har nok med vår egen sorg.

    Det å redde verden, ER å være den ene så godt man kan. Det er å la lyset skinne på de som har blitt stuet og skøvet bort i skyggen.

    Takk for at du med dine ord, og ditt engasjement, løfter blikket vårt og ber oss se omverdenen vår i øynene.

  3. Tilbaketråkk: Tweets that mention Usynligheten er overalt « A Curly Life -- Topsy.com

  4. Dette var sterkt og veldig viktig budskap å få servert på en fredags morgen, Kristin! Tusen takk! Løfte blikket og se seg rundt! Bry seg når en kan! Jeg minnes så fryktelig godt artikkelen – mulig knyttet til prosjektet «Den ene» – i Amagasinet?.

    Grenser er kanskje det vanlige barn ønsker minst, men i etterkant ser at de trengte mest. Jeg har i voksen alder takket mamma og pappa for at de valgte å være veldig tilstede og satte veldige klare grenser. Det tok noen år før jeg forstod at ikke alle hadde det like trygt og godt som meg.

    • Takk for fin kommentar, Karianne – jeg tror vi alle kan trenge en påminnelse om hvor lite som egentlig skal til, for å utgjøre en stor forskjell i noens liv.

  5. Ja, tenk om flere kunne ta seg tid og faktisk høre etter🙂.

    Det er så mange flotte, unge fremadstormende og søkende mennesker der ute som har behov for grensesetting og bare det at det er noen voksne som har tid til dem og høre på hva de har på hjerte🙂.

    Dette innlegget belyser en meget viktig sak og det er så viktig at det blir tatt frem slik som i dette innlegget. Flott.

  6. Jeg får helt frysninger på ryggen når jeg leser om barn som sliter sånn og er så søkende etter voksenpersoner de kan stole på. Hvorfor er det ingen i denne jentas krets som virkelig ser henne og tar tak? Hvorfor griper ikke foreldre, lærere, slektninger, venner inn?? Er det blinde? VIL de ikke? Husj, nå ble jeg litt sint også.

  7. Tilbaketråkk: Året da mye ble litt skummelt « A Curly Life

  8. Det du skriver om er så viktig. Jeg tror ikke jeg har vært noens kanditat til reserve-mor-«jobben», men jeg vet at jeg har vært den voksne vennen for flere. Gjennom tidligere jobber har jeg møtt ungdom virkelig har møtt veggen, og bare det å se dem, la dem fortelle om hva de sliter med, ta dem seriøst, det har så ufattelig mye å si. I noen av tilfellene hadde de foreldre som var så strenge at ungdommen gjorde opprør og ropte for å bli sett – uten å bli det. I andre ble de totalt oversett når foreldrene begynte å slite selv. Forferdelig å være vitne til, og jeg tok – og tar – meg flid med å gi det lille ekstra til disse, når jeg ser det trengs. Nå som jeg har barn selv håper jeg at jeg klarer å se ham også, selv om jeg vet at man kan bli litt mer blind innen egen familie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s