Redsel og dype inntrykk

I kjølvannet av boken  «Fordi jeg fortjener det?», har jeg det siste halvåret holdt mange foredrag om mobbing, og fortsatt renner det inn med nye forespørsler. En skulle tro jeg etterhvert hadde blitt så dreven at dette var noe jeg kunne gjøre med en viss letthet, men slik er det altså ikke, og de siste dagene har jeg tenkt mye på hvorfor.

I forkant av hvert foredrag kjenner jeg på en sterk redsel for at det jeg skal snakke om ikke vil oppleves hverken riktig eller viktig for tilhørerne. I tillegg kjenner jeg hvordan sjenansen nesten tar overhånd, og den lille djevelen som mener jeg ikke skal tro at jeg er noe, hvisker meg i øret. Alt med det som resultat at jeg på den ene siden blir ekstremt fokusert eller selvopptatt om du vil, og på den andre siden sårbar, lei meg og redd for å eksponere meg. Det hele virker nokså uforståelig og absurd for dem rundt meg – for som jeg ofte hører: Det går jo alltid bra.

Og de har rett. Foredragene går som regel bra. Noen ganger helt passe, og andre ganger så bra at jeg blir oppstemt og ikke får sove av ren lykke og lettelse, og/eller fordi jeg er beveget og rørt over responsen fra menneskene jeg har møtt.

Når jeg holder foredrag om mobbing, snakker jeg mest om forebygging og ansvar, men også en hel del om konsekvensene av mobbing. Selv om både engasjementet og enigheten er stor når jeg snakker om førstnevnte, er det som regel først når jeg snakker om konsekvensene, at de virkelig sterke reaksjonene kommer.

For litt over en uke siden holdt jeg foredrag for Mental Helse i Molde, i et intimt og hyggelig lokale med fyr på peisen. Temaet var mobbing i arbeidslivet, og forsamlingen bød på friske diskusjoner og mange gjenkjennende nikk, da jeg snakket om lav selvtillit, angst, stress og søvnløshet. Som ofte ellers, brukte jeg setningen:

Mobbing rokker ved den grunnleggende og livsnødvendige tryggheten vi trenger for å kunne stole på- og fungere godt i samhandling med andre mennesker.

Etter foredraget kom en tilhører bort til meg og sa at han var dypt takknemlig for at jeg satte disse ordene på det han selv har levd med i mange år, men at han samtidig ble opprørt. Han synes det var vanskelig å si noe mer om det, fordi det han ble fysisk kvalm og uvel av alle de gamle minnene som dukket opp igjen. Han klemte meg hardt og takket nok engang i det han gikk.

For noen dager siden holdt jeg foredrag på Humanismens hus i Oslo. I forkant av dette foredraget hadde jeg også sterke kvaler. Jeg var redd for at jeg skulle komme til å kjede tilhørerne – som om jeg hadde noe å fare med som skulle tilsi at jeg kunne innlede til en debatt om mobbing? Også denne gangen opplevde jeg å få god kontakt med tilhørerne, og jeg fikk mange gjenkjennende nikk undeveis. I pausen, før debatten skulle starte, var det flere som hadde kommentarer og spørsmål, og jeg rakk å knytte nye og viktige kontakter.

Debatten som fulgte ble utfordrende – mye på grunn av det høye kunnskapsnivået blant deltagerne, men også på grunn de personlige erfaringene flere delte underveis og etterpå. En av tilhørerne tok på et tidspunkt ordet og sa at hun særlig hadde festet seg ved det jeg sa om konsekvensene av mobbing – og da spesielt det som omhandlet selvtillit og vanskeligheter med å bygge nære relasjoner. Den modige, flott kvinnen fortalte på innsiktsfullt vis om mobbing i skoleårene og påfølgende selvmordsforsøk. Med mannen sin tilstede i salen, fortalte hun om hvordan hun i over ti år har forsøkt å overbevise ham om at hun ikke er verdt å være sammen med – at hun ikke er noe  og at hun ikke fortjener det gode han tilbyr henne.

Jeg har spurt meg selv et utall ganger om hvorfor i all verden jeg velger å utsette meg for all denne redselen og usikkerheten det å holde foredrag frembringer. Etter de siste ukenes foredrag tror jeg at jeg vet svaret. Jeg har begynt å få tilbake den grunnleggende tryggheten jeg ofte snakker om,  og det kommer ikke på tale at redsel og sjenanse får ta overhånd nå.

Jeg har nemlig viktige ting å gjøre. Jeg skal fortsette å møte mennesker der de er, og aldri slutte å bryte ned tabuer.

8 thoughts on “Redsel og dype inntrykk

  1. Tilbaketråkk: Tweets that mention Redsel og dype inntrykk « A Curly Life -- Topsy.com

  2. Leser med interesse om mobbearbeidet ditt.

    Særlig det med fokus, både på mobberen i stedet for offeret, og på ansvaret vi alle har.
    Syns du gjør et viktig arbeid med å sette fokus på litt andre sider enn den «nå må du slutte å mobbe, for det er slemt»-tankegangen.
    Har enda ikke fått lest boken din, men den står på ønskelisten.

    Så jeg er glad for at du fortsetter og fortsetter. Og så er jeg litt glad for at selv «sånne som du» kan føle både usikkerhet og Jante gripe tak.

    Lurer litt på en ting: Vet du om noen jobber aktivt med etterarbeid/debriefing av mobbere/mobbeofre etter skolen? Mye mobbing skjer i skoleårene, og mange går med dype sår inn i voksenlivet uten å vite hva man skal gjøre. Eller AT man bør gjøre noe. Jeg har alltid tenkt at det er DA man skulle hørt om sin manglende trygghet i møte med andre. DA man skulle få bearbeide. Jeg tror det kunne spart mange mye vondt.
    Gjøres det? Er det mulig å gjøre det?

    • Takk for fin kommentar og et viktig innspill!

      Jeg tror dessverre det er slik at med mindre man kommer i kontakt med hjelpeapparatet, så er det ikke mye det snakkes om- og gjøres av etterarbeid. Og det er svært synd. Jeg tror mange hadde opplevd det som lettere å leve med erfaringene fra mobbing, dersom de visste mer om hva som er «normalreaksjoner» og mer alvorlige reaksjoner på mobbing. Ikke bare lever de med konsekvensene, men de gjør alene og i den tro at de er unormale og alene om å ha det slik.

  3. Så flott skrevet!
    Trøsten er at om du blir helt vant til disse foredragene, kan nerven og styrken i foredraget ditt bli borte. Så bli aldri helt trygg, ta sats hver gang og behold gnisten.
    Ha en fin dag! Klem fra Kari.

    • Kjære Kari,

      Takk for hjertevarm kommentar! Jeg velger å tro på deg – at noe av nerven i foredragene kommer fra at foredragene aldri blir noen vane for meg.

      God klem til deg

  4. Hei Kristin,
    Jeg er glad du er med på å sette fokus på mobbing og dens vesen.
    Det betyr mye for meg, og for mange andre også.
    Ha en fin dag.
    Vennlig hilsen Berit.

    • Hei Berit,

      Og velkommen i bloggen! Takk for støtten – det gir en ekstra motivasjon å vite at det jeg gjør gir mening og betyr noe også for andre.

      Beste hilsen
      Kristin

  5. Tilbaketråkk: Året da mye ble litt skummelt « A Curly Life

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s