Den som roper i sosiale medier, risikerer å få svar

«Når du deler i det offentlige rom legger du et slags ansvar på de som leser. Det ansvaret vil de forvalte ulikt,” sa bloggeren @Iskwew, under en diskusjon vedrørende om- og på hvilken måte man skal intervenere i sosiale medier når noen kommer med utsagn som skaper bekymring og kan tolkes i suicidal forstand.

Som aktiv og nysgjerrig deltager i sosiale medier, kommer jeg i kontakt med mange forskjellige mennesker som alle har ulike agendaer for sin tilstedeværelse – og som alle opererer med sin spesielle uttrykksform. Mange har en profesjonell tilnærming til sin tilstedeværelse, mens andre skriver åpent og personlig om fysisk og psykisk sykdom og/eller relasjonelle problemer. Personlig liker jeg mangfoldet dette representerer, og jeg frekventerer- og trives i begge leire.

Fra tid til annen kommer jeg dog over utsagn og innlegg som både opprører og bekymrer meg. Mer enn en gang har jeg kommet i sterk tvil om jeg burde forfølge den urolige magefølelsen, og forsøke å hjelpe til på et vis – eller snu ryggen til og surfe videre.

For omlag halvannet år siden fulgte jeg bloggen til et ungt menneske som skildret kampen for å leve og trangen til å dø. På et tidspunkt uttrykte vedkommende – i sin hjerteskjærende fortvilelse – ikke bare et sterkt ønske om å dø, men også planer. Da jeg kom over det som etter mitt skjønn bare kunne oppfattes som et avskjedsbrev, bestemte jeg meg for å handle, slik jeg har skrevet om i innlegget ”Om å bry seg – og bry seg om”.

Nylig var jeg tilskuer til en diskusjon om hvorvidt det var riktig – på grunnlag av sterk bekymring for om en person kom til å ta livet seg – å ringe politiet etter ikke å ha oppnådd kontakt med vedkommende (som hadde gitt uttrykk for dyp fortvilelse i et nettsamfunn). Personen som i dette tilfellet hadde ringt, opplevde i etterkant å bli beskyldt for alvorlige overtramp og krenkelse av privatlivets fred.  Personlig mener jeg at vedkommende gjorde helt rett i å ringe politiet – og at vi alle – ikke bare i henhold til loven, som sier at det er straffbart å forlate noen i livsnød om man har en reell mulighet til å hjelpe – har en moralsk plikt til å bry oss og gjøre det som er nødvendig for å redde et liv vi opplever er i fare.

I etterkant av en slik hendelse kan det være betimelig med en diskusjon om hvorvidt man kunne gjort noe annerledes, og om tiltakene som ble iverksatt stod i forhold til alvorlighetsgraden i utsagnene. Rett nok er det forskjell på å gi uttrykk for en depressiv tilstand, og komme med utsagn om at man ikke orker mer og at man har lyst til å dø, og det å si at nå går jeg og tar jeg livet mitt.

Men, kan man virkelig forutsette at folk flest oppfatter og forstår disse nyansene? Kan man forvente at folk flest har innsikt i at de som virkelig ønsker å ta livet av seg, mest sannsynlig ikke forteller det til noen –  og på den måten sørger for å lykkes med gjennomføringen?

De færreste som frekventerer sosiale medier har en faglig ballast og et klinisk blikk, som tilsier at de er kvalifiserte til å ta slike vurderinger. Dessuten vil det, etter min mening, være et urimelig stort ansvar å pålegge folk, uansett. I tillegg vil folks oppfatning av om de har en reell mulighet til å hjelpe, være fundert i deres subjektive opplevelse av situasjonen – folk vil naturlig nok handle ut i fra sine forutsetninger. Heldigvis er de fleste av oss utstyrt med en sterk ansvars- og omsorgsfølelse som tilsier at vi går langt for å redde et annet menneskes liv – også i sosiale medier.

De som velger sosiale medier som en arena for å lette på et sterkt lidelselstrykk må ta høyde for at noen vil kunne bli bekymret – og at de vil handle deretter. Man kan ikke på den ene siden velge å involvere oss som lesere, og samtidig – eller i etterkant – pålegge oss begrensninger i forhold til hvordan- og i hvilken grad vi skal få lov til å reagere. Som Iskwew sa – når du deler i det offentlige rom, så legger du et slags ansvar over på den som leser. De fleste av oss tar det ansvaret alvorlig – selv om vi forvalter det ulikt.

Det er nå en gang slik, at den som roper i sosiale medier, risikerer å få svar. Enten man vil eller ikke – og uavhengig av tema. Og slik håper jeg det forblir. Vi må aldri slutte å bry oss – og bry oss om.

Relevant saker:

Skrev självmordsbrev till 1 082 Facebook-vänner: ingen agerade

«För varje gång jag dog drog jag ner någon i mitt fall»

12 thoughts on “Den som roper i sosiale medier, risikerer å få svar

  1. Langt på vei enig med både deg og Iskwew, men jeg
    forbeholder meg retten til å ikke involvere meg – blant annet fordi
    det finnes mange, altfor mange dessverre, eksempler der ute av
    mennesker som holder andre som følelsesmessige gisler. Litt tid på
    nettforumer om f.eks. helse og du vil raskt se at det også finnes
    de som utnytter andres ønske om å nettopp hjelpe for å få
    oppmerksomhet. Skrive selvmordsbrev til 1082 Facebook-venner uten
    at noen av dem reagerer sier meg egentlig ikke så mye annet enn at
    «Facebook-venner» er svake relasjoner, og sier heller ikke noe om
    vedkommede har sterke relasjoner/gode venner/familie som har hørt
    dette mange ganger før og til slutt gir opp å tilby hjelp fordi det
    er ikke hjelpen som teller, men oppmerksomheten. Det er selvsagt
    trist at det er sånn, men man kan ikke holde andre som gisler for
    egne følelser dersom man selv ikke viser vilje til bedring over
    tid. MEN – når det er sagt, velger man å ta mikrofonen i det
    offentlige rom for å snakke, så kan man ikke si at de man snakker
    med/til ikke har lov å reagere. Trodde at litt av poenget med
    sosiale medier, nettopp er å være sosial, hvilket betyr at man er i
    kontinuerlig dialog med andre rundt seg. Da må man også forvente
    reaksjoner på alle plan. Det er som regel en fin ting. Som
    regel…

  2. Jag håller med VamPus. En stor svensk bloggare som numera
    klarar sig mycket bättre har skrivit om det här:
    http://www.hannafriden.com/politik-samhalle/for-varje-gang-jag-dog-drog-jag-ner-nagon-i-mitt-fall/
    och det är både tung och krass läsning. Var går gränsen för
    ansvaret? Hur ska man kunna göra den bedömningen på ett klart och
    bra sätt, när det handlar om människor man oftast vet väldigt lite
    om på ett mer handfast vardagsplan? Det är givetvis upp till varje
    enskild person, som du skriver, att göra det enligt egna
    förutsättningar. Men – ett av problemen är väl att mycket av det
    som sker i sociala medier är ett slags lek med tanken, en ventil
    och ett lufthål för känslor. Var och när det faktiskt går över i
    allvar är svårt att veta, och även om man vet det kan man inte, som
    i Hannas fall här ovan, vara en slags anonym medberoende till alla.
    Svår balansgång, det där.

  3. Tror ikke jeg er så uenig med Vampus her. Mitt poeng i min «oppsummering» på twitter er nettopp at vi alle må ta ansvar for de budskapene vi sender. Legger vi dem for åpne for tolkning, så vil vi kunne få reaksjoner vi ikke forventer.

  4. Jeg er enig med dere alle tre : ) Det er hverken riktig eller å forvente at alle skal bry seg, alltid. Og som du sier, Vampus, det finnes dessverre en hel del mennesker der ute, som utnytter folks vilje til å hjelpe, og (mine ord:) dyrker muligheten til å få oppmerksomhet.

    Det kan være vanskelig – slik du er inne på Suz – for folk å vurdere hva som er riktig å gjøre. Og ofte tenker jeg at det strengt tatt ikke er riktig at ukjente på nettet skal måtte ta stilling til slikt i det hele tatt. Men det skjer – og det gjør det viktig at vi tør snakke om at avsenderen av et slikt budskap, selv har et ansvar for hvordan det en skriver påvirker andre – og hvilke konsekvenser det kan få. Mange lesere blir sittende igjen med en opplevelse av et stort ansvar (som ikke nødvendigvis er reelt), og vil handle deretter. Mange vil føle seg utilstrekkelige – og som Vampus sier – i en følelsesmessig gisselsituasjon.

    Det er etter mitt skjønn helt urimelig at de som har forsøkt å hjelpe til – i beste mening – skal få kastet etter seg de styggeste kommentarer, og nærmest bli beskyldt for overgrep. Roper man i sosiale medier, risikerer man å få svar. Ønsker man ikke svar, bør man la være å meddele seg.

    Når alt dette er sagt – jeg håper fortsatt at vi fortsetter å tørre å vise at vi bryr oss og at vi handler når det kan virke nødvendig. Men like viktig – jeg håper også at folk er bevisst sitt eget ansvar, og ikke utnytter potensiale som ligger i sosiale medier når det gjelder muligheten for oppmerksomhet og folks hjelpsomhet.

  5. Sosiale medier er ikke en dagbok. Vi vet at vi kommuniserer
    med andre selv om vi sitter beskyttet bak en skjerm. Jeg vil påstå
    at det er få som ville snudd ryggen til dersom noen fallt om på
    gaten eller ropte om hjelp. Hvordan ville samfunnet ha reagert
    dersom man gjorde det? Vi har et lovverk som pålegger oss anvar i
    forhold til andre mennesker. Men selv uten dette vil de fleste føle
    ansvar for å gjøre det de kan for å hjelpe. Det skal ikke være slik
    at observatøren skal vurdere om ropet om hjelp er troverdig eller
    ikke. Til det kjenner man som regel situasjonen for dårlig. Hva om
    det går galt? Skal den som valgte å tro at dette ikke var ett rop
    om hjelp, men noe annet, føle skyld? Selvsagt gjør man det. Vi vet
    at det desverre av og til går galt. Er det virkelig slik at noen
    mener det er riktig å reagere først etter at det er for sent? Jeg
    kan forstå at det kan oppleves skummelt når omverdenen reagerer
    anderledes enn man forventer. Men det kan jeg ikke ta hensyn til.
    Jeg ønsker meg ikke ett samfunn hvor man ikke skal bli tatt på
    alvor når man ber om hjelp.

  6. På hvilket grunnlag kan du si at «de som virkelig ønsker å
    ta livet av seg, mest sannsynlig ikke forteller det til noen – og
    på den måten sørger for å lykkes med gjennomføringen?» Det er ikke
    riktig at den som snakker om selvmord ikke vil gjøre det. Selv om
    de fleste som kommuniserer selvmordsimpulser ikke tar livet sitt,
    er det slik at de fleste som tar livet av seg har gitt varsler.
    Iallfall hevder Retterstøl, Ekeberg og Mehlum dette i boken
    «Selvmord» fra 2002. Har du nyere forskning å vise til?

  7. Jeg synes at den bloggverdenen hvor mennesker gir uttrykk
    for psykiske problemer er veldig vakker. Hos psykologen sitter de
    kanskje og vrir seg og ser ned i golvet av mangel på tillit. Så
    kommer de hjem, setter seg ved datamaskinen og gir uttrykk for
    følelser og tanker nesten uten selvsensur. Og det som går fra ett
    hjerte når inn til andres hjerter. Også mennesker som kanskje selv
    sliter, gjør sitt beste for å vise dem varme og omsorg. Det finnes
    få slanger i paradiset, og de som viser seg blir raskt kverket av
    andre bloggere. La oss ikke plages av dårlig samvittighet fordi vi
    ikke alltid vet hva som er riktig. Vi kan bare gjøre vårt beste,
    for vi er ikke guder.

  8. Tilbaketråkk: Alle mennesker er like. Er leger likere?

  9. Tilbaketråkk: Alle mennesker er like. Er leger likere? « Marias Metode

  10. Jeg vil ikke bo i et samfunn hvor vi ikke bryr oss, hvor vi
    bare er oss selv nok. Ja, roper man i skogen, kan man få svar.
    Kanskje ikke alle svarene er like gode, og noen svar er kanskje
    overbeskyttende, men så lenge noen roper, har de krav på svar. Er
    man redd for at noen gjør noe desperat, og man er i stand til å
    hjelpe, da gjør man det. Vi vet når vi må handle og når vi kan la
    være. I tilfelle vi overreagerer er det greit. Vi har lært, og den
    det gjelder har lært. Kamelryttersken postet sist: Det å
    være vis

  11. Leste denne om igjen nå, og ville bare takke deg for en klok artikkel.
    Jeg omgås mange fortvilte ME-pasienter på nett, og har også opplevd å miste flere som har tatt selvmord fordi de ikke holdt ut å leve med sykdommen lenger.
    Det gjør at jeg er mer på vakt, og jeg har vært i situasjoner der jeg synes folk går ubehagelig langt i å skrive om at de ikke orker mer, vil ut av livet etc. (Tar ikke mer detaljer her.)
    Det er godt å få bekreftet fra flere at man har både et lovmessig og moralsk ansvar!

    For det som i hvertfall er ille er å få beskjed om at noen tenker på å ta selvmord, men at du IKKE skal reagere på det. Argumentet kan være at de selv må få velge å avslutte sitt eget liv fordi de ikke opplever noen livskvalitet lengre. Det kan så være, men ved å fortelle gir de et «medansvar» jeg føler meg fullstendig inkompetent og uskikket til å ha. Det er veldig hardt og trist, synes jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s