For mest av alt er jeg mamma

De siste ukene har passert i et hesblesende tempo, og når sant skal sies har jeg på ingen måte vært forberedt på all viraken boken og engasjement rundt mobbing skulle utløse nå. Den 15.februar var det ett år siden boken ble sluppet på markedet, og de siste månedene har den vært mer aktuell, og fått mer oppmerksomhet enn noensinne.

Historiene fortsetter å renne inn, og det samme gjør invitasjoner til ulike arrangementer og forespørsler om å holde foredrag. Jeg har gjort utallige intervjuer i ulike medier. Telefonen ringer nesten daglig med fortvilede mennesker i andre enden som trenger noen å snakke med – mennesker som er i ferd med å miste håpet og som trenger å høre at det finnes løsninger, det finnes håp – livet kan bli godt igjen. Jeg blir stoppet på gaten og får spørsmål om mobbing over frysedisken på Kiwi. Jeg treffer kloke mennesker som utfordrer meg, jeg løser spennende oppgaver i UNICEF Norge, jeg trives, spiser, sover, har senebetennelse i armene og kan ikke skrive stort – og midt i det hele beslutter jeg store, viktige ting som får meg til å skjelve og som gir overskudd til å fortsette.

Men mesteparten av tiden lever jeg heldigvis stille og tilbaketrukket, og er svært nøye med prioriteringene mine. Jeg frekventerer håndballhaller og fotballbaner. Jeg kjører i bursdager, er med på metallkonserter, fordyper meg i det periodiske system, leser på sengekanten, diskuterer puberteten, analyser mer eller mindre innholdsløse sangtekster, løser gutteproblemer og nyter verdens lengste helgefrokoster med kakao og egg.

Og i kveld, etter en lang dag i ballsportens tegn, landet barna og jeg under pleddet med popcorn og filmen «Bienes hemmelige liv» som følge. Og mens jeg satt der med en stor og en litt mindre jente tett inntil meg på hver side, og mens vi alle tre gråt i strie strømmer av den triste historien og det sterke kvinnefellesskapet i filmen, kjente jeg plutselig én litt stor og én litt mindre hånd smyge seg inn i mine under pleddet. Den største klemte hardt, og den litt mindre strøk forsiktig.

Da jeg noe senere fulgte jentene i seng, sa den minste i det jeg var på vei ut av rommet hennes: Jeg er glad du alltid kommer til å elske meg akkurat sånn som jeg er jeg, mamma. Og at du aldri kommer til å forlate meg, og det vet jeg fordi det er akkurat som du ser inni meg og vet hva jeg trenger, selv om jeg ikke vet det selv alltid.

Dette innlegget skulle egentlig handle om oppfølgeren til «Fordi jeg fortjener det?», som er besluttet gitt ut til høsten, og jeg skulle ha skrevet noe klokt om prosessen videre. Men alt jeg egentlig klarer å tenke på, er at det går an å savne noen som enda ikke har reist og at det viktigste og fineste av alt, er å få være med på deres oppdagelsesreise.

Ord kan være overflødige og hjerter kan flomme over – som i kveld.

For mest av alt er jeg mamma.

15 thoughts on “For mest av alt er jeg mamma

    • Ja, det er akkurat slik det er – og det er uendelig godt å stoppe opp i blant og dvele litt ved den tanken! For vi er heldige – heldigst!

      Og jeg savner deg forresten – vil så gjerne treffe deg snart! Med god tid🙂

  1. Å, kjære. Den setningen fra din minste fikk tårene fram i øyekroken. Jeg mister litt ordene. «det er akkurat som du ser inni meg og vet hva jeg trenger, selv om jeg ikke vet det selv alltid…» Å kunne si det, og KJENNE det… Ja, ord forsvinner. De merker at mest av alt er du mamma! Heldige de, og heldige deg!

    • Takk for gode ord, Maryathome! Ja, jeg er i sannhet heldig – dette er det største av alt. Og det å bety så mye for noen, det er både skremmende i blant – og veldig, veldig fint. Slik stunder gjemmer jeg på og lever lenge på…

  2. Så vakkert, ble helt rørt. Heldige de som har deg, og heldige du som dem!
    Kjenner at jeg blir enda mer takknemlig (om mulig) for at jeg går gravid og skal få oppleve dette selv.

    • Kjære Villkatta!

      Hyggelig å se deg igjen! Og gratulerer så uendelig mye med graviditeten! Håper du er i god form og kan lade opp til alt det fine som er i vente…
      🙂

  3. Tilbaketråkk: Ab imo pectore » Alt man må mestre

  4. Så godt innlegg å lesa! Har ikkje besøkt bloggen din før, men denne skal eg finna att🙂 Kjenner nesten eg gler meg til borna blir større og ein kan gjera slikt med dei.. Men så er det koseleg med ei lubben hand rundt halsen òg.😉 Eg har ein diktblogg der ein skreiv eit dikt om mobbing for ei tid tilbake. Kom til å tenkja på det når eg såg du var engasjert i saka. Kanskje det kan interessera deg å lesa det? http://diktfordagen.blogspot.com/2011/02/trystedikt.html

  5. Hei Røsslyng,

    Og hjertelig velkommen til bloggen min! Du har mye godt i vente, det er jeg sikker på! Jeg for min del savner i blant den lille lubne hånda rundt halsen min, og kjenner et snev av vemod når jeg samtidig vet at den tiden er ugjenkallelig…

    Nydelig blogg – dikt gjør seg aller best på nynorsk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s