Aldri bra nok. For alltid ensom?

I dag leste jeg en artikkel om ensomheten rusavhengige skrives ut til etter endt behandling. Artikkelen omhandlet manglende oppfølging og behandling etter utskrivelse. Jeg skulle ønske den også handlet om ensomheten og tomheten mange må leve med resten av livet fordi de aldri blir bra nok for dem rundt seg. Og at det fulgte med en liste over ting som kan gjøre ensomheten litt mindre. Et slags «ensomhetens quick fix».

Som mange kanskje vet, har jeg en bror som har slitt med rusproblemer store deler av livet. Jeg har tidligere vært nokså åpen om hvilke utfordringer jeg opplevde som pårørende. Jeg har vært en av dem som har ropt om å inkludere oss i behandlingen, og om ikke å gi heroin på resept. Jeg har også lang erfaring som ansatt i psykiatrien, og har jobbet mye med det mange ynder å kalle dobbeltdiagnoser – som om de ikke er hele mennesker, og/eller er dobbelt så vanskelige som andre. Ropene mine står fortsatt ved lag – selv om jeg hverken er såret eller sint lenger.

Men, lei meg og redd, det er jeg. For ensomheten.

Broren min har nå vært rusfri over en lengre periode, og sjelden har jeg sett et menneske ta større grep om eget liv, enn han. Sjelden har jeg sett noen investere så mye i å gjøre opp for seg – for å kunne være både far, sønn og bror. For å kunne studere, jobbe og betale regninger – akkurat som oss andre. Sjelden har jeg sett en mer ydmyk og reflektert mann enn min bror. Men sjelden har jeg også sett en med mer skam i blikket, og med et sterkere ønske om bekreftelse, enn ham.

Jeg har alltid tenkt om min bror at han ikke passet til å være rusavhengig. Han var (og er) rett og slett for klok og anstendig til å leve det livet han gjorde i noen år. Jeg vet at han alltid har hatt de samme ønskene for livet sitt som meg, men vi har hatt ulike forutsetninger når det gjelder å kunne leve dem ut.  Nå har han omsider kommet dit at også han tilsynelatende kan leve det livet han ønsker. For endelig innfrir han den uendelig lange listen av forventninger og krav, som sett gjennom samfunnets øyne, definere oss som gode mennesker – men som i praksis viser seg ikke å være nok allikevel.

Resultatet av et liv med rus innebærer for mange et utall brutte relasjoner og en økonomi det kan ta et liv å rette opp.  Det innebærer alltid å være forsvarsposisjon – men samtidig være svært ydmyk. Det er et liv hvor mange rundt en aldri klarer å glemme det som har vært, og hvor nye mennesker som kommer inn i livet, aldri vil bli klare til å vite alt. Det er et liv som i praksis betyr å bære på mange hemmeligheter – vel vitende om at samfunnets dom over levd liv aldri opphører. Det er en tung bør å bære for en som kun har tre ønsker: å bli inkludert, få være likeverdig og slippe å være ensom resten av livet.

Fra å være en som benyttet alle rundt seg mye, ser jeg nå et menneske som bruker mange av sine krefter på å skåne andre. En som hele tiden forsøker å være oppmuntrende og positiv. Som er den første til skrive anerkjennende kommentarer til andre på Facebook. En som ser andre. Og en som gir av seg selv, men som aldri opplever at det han gir er bra nok eller mye nok. Jeg ser en som får lite eller ingenting tilbake.

Samtidig krever vi – samfunnet – rusfrihet og utholdenhet. At han skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten å løfte en finger for å gjøre ensomheten litt mindre.

Merknad: Et sted i teksten skriver jeg at jeg alltid har tenkt om min bror at han ikke passer til å være rusavhengig. Det betyr ikke at jeg mener andre passer til det. Setningen beskriver en følelse og tanke jeg tror (og vet) mange pårørende har. En tanke som bunner i at man hverken kan se for seg- eller ønsker et slikt liv for noen man er glad i.

(Innlegget er postet med samtykke fra min bror)

23 thoughts on “Aldri bra nok. For alltid ensom?

  1. Hei Kristin🙂

    Så godt å høre at broren din er på bedringens vei!🙂 Det er tøft å komme ut fra behandling og skulle stå på egne ben. Det høres kanskje litt rart ut siden vi prater om voksne mennesker. Men det er voksne mennesker som ikke har lært å leve på samfunnets premisser. Veldig synd at ettervernet er så dårlig, det er etter behandlingen at livet begynner. Det er da man trenger disse bekreftelsene på at man gjør det bra eller riktig. Jeg kan huske selv at jeg skulle betale min første husleie som rusfri, det var et stort øyeblikk😉 Jeg skjønner deg godt når du sier at du ikke synes broren din passer til å være rusavhengig og jeg tenker tilbake til alle de menneskene jeg har møtt gjennom mitt liv som rusavhengig. Det finnes utrolig mange kloke og gode mennesker som tyr til rus. Det å være rusavhengig i dag er ikke det samme som for kanskje 20 år siden. I dag har de fleste vært borti en eller annen form for narkotika. Dette fordi det finnes så mye forskjellig… Ville bare skrive noen ord! Du tar opp et viktig tema! Og det varmer hjertet mitt hver gang jeg hører om noen som greier å komme ut av det🙂 Lykke til med broren og håper samholdet dere imellom blir bedre og bedre🙂

    Klem

    • Hei Kate,

      Godt å se deg i bloggen!

      Og takk for en åpenhjertelig og fin kommentar. Jeg ble rørt av ordene dine : )
      Jeg er hjertens enig i at det er etter behandling det virkelige livet starter, og det er da man trenger folk som tør å være tett på og nære…

      Jeg er utrolig glad for at du har klart deg så bra – du er et forbilde, og det er flott at du deler dine tanker i kommentaren.

      Varm klem

  2. Hei!
    Veldig sterkt og fint å lese om din bror. Han høres ut til være et flott menenneske og et sterkt menneske.
    Så godt å lese at han har kommet så fint videre. Det med ensomheten er veldig alvorlig.
    Her har samfunnet en stor jobb å gjøre.

    • Hei Inger Johanne,

      Takk for gode ord! Ja, min bror er et fint menneske som fortjener å kunne leve godt. Det at folk lever alene med sin lidelse og aldri kan nå opp – uansett hva – er et alvorlig samfunnsproblem, og handler dypest sett om menneskesynet vårt. Om hvordan vi rommer annerledeshet og hvor rause vi er…

  3. Viktig tekst, Kristin, men du kunne vel så gjerne satt mobbeoffer som rusavhengig. For dét er min erfaring. Dét er ikke samfunnet som skal ta seg sammen, men den utsatte. Dét er ikke samfunnet som skal gjøre dét godt igjen, men den utsatte som til stadighet må bevise at han er bra nok. Og dét er et slit uten like. For dét er de sterke, og ikke de svake, som blir ivaretatt i vårt samfunn. Vel slår flere og flere ned på mobbing og får den stanset, men hvor er alle disse når senvirkningene og nedbrutt selvfølelse over år melder seg. Når man løper og løper, og prøver og prøver, å få aksept på lik linje med andre, men kun møter motstand fordi man kanskje ikke har lært seg, eller forstår, de sosiale spillereglene? Når man blir møtt med fordømmelse enda man sliter seg ut på å være positiv, hyggelig, oppmuntrende og fin mot andre, – og blir slått hånden av fordi man er ‘annerledes’? Samfunnet trenger mye mer kunnskap om senvirkninger slik at fordommer kan falle og inkludering kan finne sted. For den utsatte blir jo dette bare enda en ny måte å bli mobbet på, om enn ordene ikke er så brutale som tidligere, så er avvisning den største krenkelse en person kan bli utsatt for. Og dét bare fordi vedkommende ønsker å være god mot andre, og fungere i samfunnet, men dessverre mangler sosial forståelse. Håper folk snart kan ta en titt på fordommene sine og se hva de faktisk gjør med oss som faller utenfor. Har vi ikke fått nok nå?

    • Kjære Renate,

      Takk for lang og innsiktsfull kommentar. Du har helt rett i at dette er overført i flere sammenhenger – dette gjelder mange mennesker, og beskriver et samfunnsproblem. Det handler om manglende raushet, og som jeg skrev til Inger Johanne over deg, om menneskesynet vårt.

      Vi har alle et ansvar for å gjøre usynligheten og ensomheten litt mindre.

  4. Dette er en viktig debatt. Og gjelder vel atskillig flere enn rusavhengige. Hva med psykiatriske pasienter, de med ferdig sonet fengselsstraff, og alle andre som av en eller annen grunn har vært på kant med det vi kaller samfunnet (som jo er oss alle)? Det å skape seg et nytt liv, alene, i et ukjent terreng er en gedigen styrkeprøve. Tenk om broren din kunne forstå at den kampen han kjemper er en atskillig tyngre kamp enn de aller fleste av oss trenger å kjempe. Og at hans seier er mye større enn de som skrives om i aviser, med store ord og jubelbrus.
    Jeg jubler gjerne litt for han … mye faktisk. Jeg vet litt om hva som kreves. Det er ikke småtteri. Han fortjener å lykkes, og å få det godt i livet.
    Men … er det noen som passer bedre til å være rusavhengige enn andre? …

    • Hei Gunnhild,

      Som jeg skriver til damene over deg – dette er helt klart overført til andre typer situasjoner og lidelser. Symptomatisk for dem alle, er at de opplever seg alene om lidelsene sine – og mange av dem har sammensatte utfordringer – både rus, psykiatri og fengsel.

      Jeg håper av hele mitt hjerte at broren min leser kommentaren fra deg, Gunnhild. Han trenger å lese hva slags reaksjoner dette innlegget har skapt – både her og på Facebook.

      Når det gjelder om noen passer bedre til å være rusavhengige enn andre, så er det selvsagt ikke tilfelle. Fordi flere nå har spurt meg om det, har jeg lagt til en merknad nederst i teksten, som forklarer hva den setningen betydde.

  5. Veldig godt å lese dette, Kristin. Du vet at jeg har fått med meg hva du har skrevet om dette tidligere, og både du og han skal vite at det gjør utrolig godt å få vite at han har kommet så langt. Det er sterkt gjort, og med den styrken han har vist at han har vil han kunne fortsette på den veien, det er jeg helt sikker på!

    • Hei min gode venn,

      Ja, du er en av de som vet litt om dette og som har vært en god støtte for meg, når jeg har vært både bekymret og sint. Det er jeg veldig takknemlig for.

      Broren min har nærmest utrettet mirakler på egne vegne, det burde lønnes godt i form av å bli verdsatt, inkludert og å være likeverdig.

  6. Dette er det problem min egen datter sliter med. Hun roper varsku om at hun ikke klarer mer, men inget skjer mer en at hun må prestere mer vise mer og orke mer, og bli mer ensom. Systemet rundt problematikken rusavhengig er mer gal en noensin… Kraven høyere og ensomheten dypere, skamen og stempelen er dypere.
    En god dyp og inderlig kjær venn av min datter døde nyligen han ble bare 21 år, han var rusbrukere men han døde ikke av det. min datter søkte NAV om reise hjem til hjemkomunen for å kunne være med på begravelsen noe som betydde enormt mye for henne, hun hørte aldrig fra NAV, så hun brukte sine penger og står no mer eller mindre helt tom. Når vi satte spørsmål på NAV om hvorfor hun ikke fikk noe svar, kom det…» det var ju bare enda en narkoman venn som døde»…
    Hun føler at hvor mye hun en prøver å vise seg sterk så er det ikke bra nok, hvor mange foredrag hun holder eller avis/ukeblad artikkler så er det ikke bra nok for ensomheten den blir bare dypere og dypere.
    Takk for et godt poengtert inlegg og belysning på et veldigt stort problem. Synnøve

    • Kjære Synnøve,

      Vi har fulgt hverandres liv i et par år nå, og jeg har fulgt med på datteren din sin kamp – og sett den fantastiske støtten hun har i deg. Det har rørt meg mer enn én gang. Senest i går kveld, leste jeg det siste innlegget datteren din har skrevet – som egentlig handler om det samme som dette innlegget. Om den uendelige kampen, om ensomhet og vaklende tro på at livet er godt ment.

      Jeg blir trist av å lese NAVs tilbakemeldinger til dere. Selv om det jobber mange fantastiske mennesker i NAV, så reflekterer svaret allikevel et menneske- og samfunnsyn, som gjør meg slukøret med tanke på håpet både din datter og min bror trenger.

  7. Hei Curly=O)
    Ja det er mange gode mennesker som jobber innom NAV, men jeg må si med tunghet i brystet at det er systemet som gjør slike enkelt beskjeder. Mange av de som jobber med denne problematikken vil så gjerne hjelpe, men systemet blokerer og vansklig gjør det meste for rukere og for behandlere. Som du vet går min datter på LAR. I høst la de ned Fyrst på ski, det er der mange brukere går for å gi urinprøver, nå må de in til Oslo og vid siden av plata. Min datter har slitt så hardt i det siste at hun ikke har turt å reise in, da hun er redd for at det kan bli sprekk. Hun har tatt opp problemet med både NAV og lege, men ingen har kommet opp med en løsningsorientert plan. Hun har jobbet hardt med seg selv og etter mye om og men greide hun å reise in til Oslo, men da fikk hun ikke levere urin prøver fordi LAR og fastlege ikke har skrevet ny rekvisisjon på den. Samtidigt som de da pålegger henne å vise tl reine prøver… Kominikasjonen mellom etatene og de ulike behandlerne er mangelfull, kominikasjon mellom lege, NAV, LAR og bruker er mer eller mindre lik 0. Og til syvende og sist så er det brukeren som står ensom, isolert og tomhent igjen.
    Håpet om et bedre liv, et verdigere liv virker til tider så allt for fjernt og hinderne på veien så allt for mange, men de må alikevell bevise at de kan og ønsker dette. Er det rart de sliter???

    • Hei Synnøve.

      Håper det går bra med dattern din..Ser hun har problem ang.levering av urinprøver,men har de undersøkt om de kan få hjemmesykepleien hjem til henne for å ta den..Vært greit å få til det og det kan jo være forebyggende når hun er redd for å reise til hovedstaden…
      Masse lykke til🙂 Cathrine.

  8. Tilbaketråkk: Godbiter fra uke 13 | kaffedamen

  9. Utrolig bra skrevet. Jobber selv i psykiatrien, og møter «disse dobbeldiagnosene» hver dag. .hvem kom først-høna eller….???? Diagnoser kan være svært stigmatiserende, og de er ikke alltid riktige. Tror på en helhetlig behandling der egostyrking er det mest sentrale. Det er jo det alt handler om…hvordan vi føler oss….alt springer ut derfra..Nytter ikke med en pille for alt, ELLER Å NETTOPP SLUTTE MED PILLENE OG DET SOM STERKERE ER, OM MAN IKKE HAR NOE Å FYLLE LIVET MED..

    • Nettopp – livet etter rus med må erstattes med noe annet meningsfylt – som gjør livet verdt å leve. Hadde det vært en enkel sak som hver og en kunne klare alene, ville heller ikke så mange havnet utpå med rus…

  10. Hei Kristin..

    Veldig bra skrivi,men det er som du skriver veldig mye ensomhet og mennesker som er redd for å væra aleine..Ikke lett da de som oftest har brent alle bruer..Heldig bror din som har ei stå på søster.. Han må ikke glemme at det ikke hadde gått hvis det ikke er en fighter i han.STÅ PÅ broder’n!!
    Cathrine

  11. Tilbaketråkk: Slåsskamp til ettertanke « A Curly Life

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s