Et upassende vakuum

Så har det altså skjedd igjen. Jeg har havnet i den uutholdelige og smertefulle situasjonen hvor jeg både har diaré og forstoppelse. Sagt med andre og mer sømmelige ord: Skrivetrang og skrivesperre – samtidig. Når sant skal sies gjør det meg både tom og sprekkferdig, og uttrykket «å leve i et vakuum», blir stadig tilført nye dimensjoner.

Egentlig har jeg lyst til å skrive om den nye boken jeg skriver, som har arbeidstittelen: «Historier om overlevelse», og som er oppfølgeren til «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar». Jeg gleder meg over å kunne videreføre engasjementet mitt i en ny bok. Jeg gleder meg til å gå i dybden, og til på ny å skrive en bok mange trenger og ser frem til. Samtidig er jeg livredd. For etter halvannet år med høy profil og svært mye medieomtale, kan jeg ikke fri meg fra tanken på  «Bløffersyndromet» og at jeg kanskje ikke holder mål allikevel. Og da forsvinner ordene.

Jeg har lyst til å skrive om foredragene jeg har holdt det siste året – om det å skape arenaer for dialog om et vanskelig tema. Om åpne og lukkede ansikter, skam og om tårer det ikke er mulig å skjule. Jeg har lyst til å rope ut (med Caps lock på) om stoltheten over å bli kontaktet av selveste BroAschehoug, og gleden over å skulle bli en av deres foredragsholdere fra høsten av.

Jeg har også lyst til å skrive om brev, telefoner og epost fra folk som trenger noen å snakke med. Om alle de unge menneskene som mangler nære relasjoner, og som ikke har noen å betro seg til. Om eldre damer, som med skjelvende hånd i brevs form, takker for det jeg skriver og snakker om. Om unge som forteller at andres åpenhet gir dem håp, og om alle de andre fantastiske menneskene som gjør dypt og uslettelig inntrykk på meg.

Jeg har ofte tenkt at det er et innlegg verdig i seg selv, det at jeg i mye større grad enn før må vurdere konsekvensene av det jeg skriver: Vil det støte noen? Hva risikerer jeg? Har jeg tid til å følge opp reaksjonene? Og at disse avveiningene ofte resulterer i at ordene forsvinner og at tastaturet får hvile.

Jeg har lyst til å skrive om at jeg mest av alt bare er Kristin. At jeg er sjenert og redd for å være til bry. Og derfor synes det er vanskelige å fortelle om bekymringene jeg har for både alvorlig sykdom og ensomhet i nær familie. At jeg i blant kan kjenne med hele meg at noen synes det blir for mye av meg, og at jeg også derfor velger å holde tilbake. At jeg opplever mer enn de fleste kan drømme om. At jeg er ydmyk og takknemlig og at jeg har mye å fordøye.

Så, om jeg virker ordknapp og tilbakektrukket, eller har lang latenstid når det gjelder sms, epost, bloggkommentarer osv, så er det altså fordi jeg sitter fast – med diaré eller forstoppelse. Og som et siste desperate forsøk på å få stabilisert fordøyelsen, har jeg nå presset meg selv til å prøve tvangsblogging som medisin. Jeg er spent på virkningen. Jeg har ikke tid til dette upassende vakuumet.

13 thoughts on “Et upassende vakuum

  1. Skrivesperre kombinert med behov for å formidle, er slitsomt. Akkurat nå for tida strever jeg med at jeg tenker det ikke er noen vits i å skrive. Gjør det noen forskjell, egentlig? Har jeg noe meningsfylt å formidle? Sånne tanker som setter en stopper for…det meste…, og skaper skrivesperre. I hvert fall hos meg. Så hvordan komme tilbake «on track»? Du gjør noe fint; skriver om hvordan det er å være deg; med dine utfordringer, sårhet og gleder. Det er en styrke å kunne formidle seg selv også i vakuum!

    • Kjære Maria.

      Det er en bøyg å komme over dette, men jeg har etterhvert erfart at det kan hjelpe å sette ord på hvordan jeg har det – for på et plan så forstår jeg hvorfor det stopper. Fortsatt har ikke ordene kommet løpende, men jeg kjenner at de er på vei, nå som jeg har sortert litt.

  2. Jeg kjenner det godt igjen, og slik er det vel for alle som skriver? Av og til, iallfall.
    Hva har du gjort tidligere når du har opplevd det samme?

    Jeg er ingen «profesjonell skriver», men har et behov for å uttrykke meg skriftlig og det kjennes ganske likt med mye av det du skriver i denne bloggposten når jeg ikke klarer å skrive. Noen ganger er det nok å ta en pause og så bare skrive om det som faller meg inn, som ikke trenger struktur og som ikke har noe mål. Andre ganger hjelper det å gjøre andre ting, praktiske ting, slik at ny inspirasjon kommer til. Og så tror jeg man må legge bort all selvkritikken og skrelle fram den intuitive stemmen. Det er jo den som driver en mot målet.

    Lykke til med skrivingen framover, håper det løser seg for deg snart!

    • Hei du!

      Når jeg har opplevd dette tidligere, så har det stort sett hjulpet å skrive om det jeg opplever at hindrer meg i å skrive. Så langt har det ikke hjulpet denne gangen, men jeg håper inderlig på en forløsning snart!

  3. Tilbaketråkk: Skrive og skrivelyst : Tommy`s Tanker

  4. «Bløffersyndromet». Et flott ord på en alt for kjent tilstand.
    Fortsett å tvangsblogge. Det løste skrivesperren min. Nå er boken snart i trykken🙂
    Good luck.

  5. Lukke til, du gjer ein god jobb Kristin. Men den er vanskeleg, den skrivesperra. Eg kjenner til det vakuumet, tvangsblogging hjelper, det! Eg ynskjer deg alt godt med arbeidet ditt, og vonar det vert lettare for deg å skrive snart.

    • Kjære Villkatta,

      Godt å se deg her i bloggen – som alltid!

      Jeg må bli flinkere til å tvangsblogge. Har trua på at det er veien å gå. Men finner ikke tid nok…

      Håper du har det bra!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s