Det uvirkelige blir virkelig

I formiddag ble jeg oppringt av NRK Alltid Nyheter, med spørsmål om å komme i studio i ettermiddag. Temaet skulle være viktigheten av å snakke med barna våre om de sterke inntrykkene vi eksponeres for fra Afrikas østkyst. Litt før halv fire, i det jeg pakker sakene mine for å dra til NRK, rister det i hele bygningen som huser UNICEF Norge. Sammen med flere kolleger løper jeg til vinduet for å se hva som hadde skjedd, og raskt konstaterer vi røyk i Kongens gate. Brann, tenker jeg, og ønsker kollegene mine god helg og god ferie, idet jeg strener ned trappen for å finne meg en taxi.

Vel ute av døren møtes jeg av en mengde små partikler som virvler i luften. Jeg kikker meg rundt, og ser flere holde klær og hender foran ansiktet. Jeg husker at jeg tenkte at det var en svært spesiell røyklukt – fra denne brannen. Bak meg kommer det to forsvarsmenn løpende med røde bereter og rød koffert. Jeg husker jeg tenkte hvor flott det er å ha så operative mennesker i nærheten.

Noen sekunder senere setter jeg meg i en taxi og ber om å bli kjørt til NRK. Vi kjører opp Prinsensgate, og jeg registrerer at flere av dem vi passerer ser svært sjokkerte ut. Noen holder rundt hverandre og enkelte gråter. Jeg ser med store øyne ut av bilvinduet og prøver å forstå alt oppstusset jeg ser brer seg. Sjåføren, som også hadde hørt smellet, jabber taktløst i vei om at han hadde vært på Bali da det smalt, og at han ikke var redd for noe lenger. Nå var han dessuten så gammel at det betydde ikke noe lenger, om noe slikt skulle råke ham.

Vi svinger bort Akersgata, hvor jeg ser mennesker som løper rundt. Noen roper. Andre står som forsteinet. og flere prøver å stoppe taxien «min». Jeg begynner å bli irritert på sjåføren. Har lyst til å be ham holde kjeft, og registrerer samtidig sirener fra alle retninger. Videre bortover Akersgata ser jeg utallige knuste vinduer og folk som flokker seg sammen i den trange gata.

Vi svinger i retning Tinghuset, hvor både utesteder og butikker har fått blåst ut vinduene sine. Det må ha vært en bombe, sier jeg til sjåføren, hvorpå han repliserer med at det sikkert er «disse muslimene» som står bak. På dette tidspunktet får jeg et vanvittig behov for å finne ut hva som har skjedd, og ber ham være stille fordi jeg må sende en melding. På Twitter skriver jeg hva jeg ser og spør om noen vet hva som skjer. @FinnErikRognan svarer: «En bombe har gått av».

Et par minutter senere går jeg ut av taxien utenfor NRK-huset. I resepsjonen møter jeg løpende mennesker – journalister og kameramenn på vei ut for å undersøke hva som har skjedd. Etter noen minutter blir jeg tatt i mot av en journalist, som beklager at de allikevel ikke kan ta meg i mot i studio da flere (!) bomber har gått av i sentrum. Mens vi prater resonnerer han litt, og kommer frem til at det som nettopp hadde skjedd – en katastrofe i vårt eget land – gjør det ekstra aktuelt å sette fokus på hvordan dette oppleves for barn. Jeg bekrefter at jeg har god tid, og godt kan bli med opp og se hva de får til.

I halvannen time sitter jeg i nyhetsredaksjonen og ser nyhetsfolk springe rundt. Det gjør inntrykk å se hvor berørt, men samtidig profesjonelt alle opptrer – og den fine, ivaretagende tonen som råder.

Mens jeg sitter der på anke – kikker innom Twitter, og bekrefter ovenfor venner og familie at jeg er i sikkerhet – kjenner jeg hjertebanken komme. For hva er det som egentlig skjer? Er jeg trygg hos NRK, dersom det er en ytterliggående gruppe som ønsker å hindre formidling av det som skjer? Betyr alt det som prates om rundt meg, at rusket som festet seg i håret mitt var fra en BOMBE?

Jeg fortsetter å smile til de som nikker til meg, men inni meg skjelver jeg – og gråter. Jeg tenker på at jeg skal snakke om hvordan barn blir påvirket og hvordan vi kan snakke med barn om det som skjer nå. At vi MÅ snakke med barn om det. I et lite øyeblikk får jeg intenst lyst til å ta bena fatt og løpe ut. Jeg kjenner at jeg må ha luft og at jeg må snakke med mine egne barn. I samme øyeblikk som jeg tar frem telefonen min for å ringe barna som er på ferie, får jeg melding fra en av mine døtre som spør om jeg var i Oslo sentrum. Jeg ringer henne og får mange spørsmål. Hun er fra seg av bekymring, og har allerede begynt å fantasere om hva som kunne ha skjedd.

Etter å ha sittet der i halvannen time, blir det klart at vi utsetter intervjuet til uken. På det tidspunktet er det åpenbart at dette temaet vil være brennaktuelt i mange uker fremover – grunnet en helt ufattelig tragedie her. I Norge.

Først på vei til taxien som skal bringe meg trygt til toget hjem, går det opp for meg at taxituren opp til NRK foregikk så kort tid etter bomben hadde gått av, at veiene ikke var sperret av enda. Jeg blir skjelven og uvel når det går opp for meg at det jeg trodde var en «uskyldig» brann, var en bombe og at jeg var der – før folk fikk hjelp.

I taxien på vei til toget sier sjåføren spøkefullt: «Jeg vet hvem som står bak bomben, jeg. (Jeg: Åja, hvem, da?) Sjåføren: Carl I.Hagen. Du vet, det er valg snart vet du, og det passer fint å få opp fremmedfrykten til folk. Dette vinner’n på, vet du.»

På toget hjem snakker jeg med min yngste datter på telefonen. Hun spør meg om hvordan dette kunne skje, om alle våre er i trygghet og om dette er en hevn fra muslimer eller andre som er sinte på Norge.

I taxien på vei fra toget og hjem til huset mitt, har jeg en sjåfør av pakistansk opprinnelse. På radioen rapporteres det at mange ungdommer blir skutt på AUFs sommerleir på Utøya. Blikket hans er trist, og han ser ikke opp i speilet en eneste gang. Jeg kjenner at han har det vondt, så jeg sier noe sånt som at dette er sannelig en vond dag, og at uansett hvem det viser seg at står bak, så må vi holde sammen. Han svarer: «Tusen takk for at du sier det. Dette er fryktelig. Jeg har vurdert om jeg skal kjøre hjem og sette fra meg bilen. Tenk om noen fra mitt folk står bak. Hvordan blir livet for oss da? Da kan jeg sette fra meg bilen for godt.» Da turen er over, går han ut av bilen og åpner døren for meg. Han bukker og takker for at jeg ville snakke med ham om dette.

Vel hjemme under pleddet, får jeg en rekke sms fra barna, som oppsummerer det ufattelige: «7 drepte, Mamma. Herregud». Neste melding: «Jeg kan ikke forstå at noe sånt kan skje. Så mange ungdommer også».

Det er sen kveld nå. Jeg tenker på dagens hendelser, og på sjåføren som sa det ikke betydde noe lenger om noe alvorlig skulle råke ham. Denne dagen har gitt meg viktige påminnelser om alt jeg har leve for. Alt jeg er redd for å miste. Alt jeg ikke er klar til å forlate.

18 thoughts on “Det uvirkelige blir virkelig

  1. Så flott at du hadde omtanke til å komme med den kommentaren til taxisjåføren. Flott, men ikke overraskende når det kommer fra deg. Godt å lese på en vond dag.

  2. Det fører til tanker om hvor dyrebart livet er og hvor fordømmende vi mennesker kan være. Jeg tror dessverre dette vil bli trøblete for de med annen etnisk opprinnelse på tross av at en nordmann nok står bak. Men nordmenn flest er vel reflekterte, rolige mennesker med handlingsvett og forståelse, så forhåpentligvis håndterer man denne hendelsen og forbereder oss på fremtidige hendelser på en best mulig måte.

  3. Tilbaketråkk: Det uvirkelige blir virkelig | Sosial På Norsk | Scoop.it

  4. Tilbaketråkk: Har vi en forståelse av tragediene?

  5. Tilbaketråkk: Vi lar oss ikke oppløse « A Curly Life

  6. Tilbaketråkk: En utvandret innvandrer langt hjemmefra

  7. Hei Kristin-

    Jeg følger deg på Twitter og vet du har grått mye, jeg vet også at du har trøstet mange mellom tårene. Takk for dine varme ord, din levende fortelling og din gode trøst. Det skulle vært så mange flere av deg og din alen!

    Klem

    Vargas

  8. Nå er det viktig at vi progressive fremdeles fortsetter å stå sammen i ukene og månedene som kommer. Vi må ta enda mer avstand fra frp og andre høyreekstreme som prøver å ødelegge oss, vi må fryse dem helt ut og vise at den slags holdninger ikke er akseptert i Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s