Ordenes uutholdelige fravær

Allerede mens jeg skriver denne første linjen, tenker jeg: Hvorfor i all verden skriver jeg dette? Har jeg egentlig noe mer å melde omverden? Tanker som helt sikkert overrasker dem som kjenner meg godt (eller tror de gjør det). Noe jeg godt kan forstå. Fra jeg var liten har jeg vært et hva, hvordan- og hvorformenneske med sterke meninger og også meningers mot.

Fortsatt undrer jeg meg en hel del, og de sterke meningene dukker også opp til overflaten innimellom. Men, mesteparten av tiden kjenner jeg på en tomhet når det gjelder både ord og sterke meninger. Ikke fordi jeg ikke mener eller bryr meg, men fordi jeg føler det meste er sagt og tenkt før. Dessuten farer livet i vei et forrykende tempo med formidling både i foredrag og media. Og hvis jeg skal være helt ærlig – det siste året er det lite som har virket viktig på ordentlig og verdt å sette ord – uten at det hadde blitt for privat. Fra å være en som stadig formidlet seg – gjerne med utropstegn – har jeg inntatt en mer betraktende rolle, hvor jeg stadig klør meg i krøllene og lurer på hvordan i all verden folk orker alt de forteller at de gjør hele tiden – for ikke å glemme – hvordan har de tid til å blogge, facebooke og tvitre om det? Og attpåtil takke så innmari mye etterpå – for at noen har retvitret, lest eller kommentert?

Det siste året har jeg blitt kvalm og flakkende i blikket av påminnelser om det faktum at jeg har en blogg, at jeg har gitt ut en bok og har en ny på gang. Selv om påminnelsene utelukkende har vært i form av gode ord fra noen som har lest noe de har likt, og fra folk som har tro på meg. Både blogg og bok ligger der ute som en evindelig påminnelse om flere ting som krever tiden min, og som jeg ikke klarer å følge opp slik jeg ønsker. Fordi, som med så mye annet, enten det gjelder å være sosial, trene, gå til legen, prate lenge på telefonen med en venninne: Jeg har ikke lenger ordene, tiden eller motet – og ingenting virker uansett viktig nok til å vie et «helt» innlegg eller et kapittel. Paradoksalt nok kan jeg allikevel kjenne en sterk trang til å skrive, og savner oppriktig tiden da jeg satt opp til langt på natt, skrev og diskuterte. Med fare for at jeg idylliserer, så mener jeg bestemt at det gav energi og inspirasjon til å skrive enda mer. Det ønsker jeg tilbake!

Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget – kanskje jeg hadde håpet at det ville gi meg inspirasjon og mer å skrive om? Foreløpig kjenner jeg ingen forskjell, og kjenner at lukten av nybakt Focaccia overgår lysten til å bekjempe ordenes uutholdelige fravær. Avslutter derfor med en lenke til en blogg jeg opprettet i høst, og som kanskje også blir til en bok (Dersom, hvis, om ordene kommer): Til deg mamma. Ord som venter når du våkner. 

13 thoughts on “Ordenes uutholdelige fravær

  1. En hilsen fra en som nå for tiden blir overfalt av ordene, nesten drukner i dem, må be dem stille seg pent i kø og vente på tur til å bli formidlet, som gjerne skulle hatt et år eller to til nærkontakt med ordene og ikke noe annet …

    Og som har opplevd en lang periode med ordtørke, så lang at jeg trodde at noe inni meg var ødelagt, at kontakten med ordene var brutt og de aldri ville vende tilbake til meg …

    Kanskje det går an å stole på ordene? Stole på at de kommer når tiden er inne? Stole på at tiden nå er en tid til andre sysler, til å nyte focaccia, medmennesker, trening, kanskje dette er tiden til å skape en dyp og næringsrik grobunn til ordene, slik at de kan vokse i skjul og spire når tiden er inne?

    • Ingrid Johanne,

      Takk for fin kommentar. Jeg er nok der du var for en stund siden – føler at ordene borte for godt. Føler at jeg spises opp av alt jeg må hele tiden, og at jeg har for liten råderett over egen tid. I tillegg har jeg en jobb som i all hovedsak går ut på formidling av ting jeg brenner for – tror en del av ordenes fravær kommer av det også. At jeg hele tiden formidler meg i andre kanaler, og føler meg litt «oppbrukt»?

      Er i ferd med å gjøre grep for å finne mer tid til meg selv – til trening og andre ting jeg vet gjør meg godt. Og håper, håper at ordene kommer tilbake.

  2. Jeg må si som Ingrid Johanne, at kanskje tiden din nå ikke inneholder å mene så mye, skrive så mye, produsere ord. Kanskje tiden nå er for å samle alt det som senere blir til ord?

    Det er en tid for alt. Ordene kommer når de kommer.

  3. Har bare en bitteliten blogg nesten uten lesere, men kjenner meg utrolig godt igjen. Og jeg tror at det er helt greit. Vi får det vi skal gi videre når tiden er inne. Ellers så trenger vi bare å leve.

  4. Ikke stress🙂 Av og til trenger man en pause. Og etter en pause er det vanskelig å komme igang. Ordene kommer ikke like lett. Men det løsner til slutt.

    Vi skal ikke ha dårlig samvittighet. Blogg når du vil. Skriv det du vil. Hvor ofte du vil.

    Og ja. Jeg sier det samme som Ingrid Johanne, bare på guttemåten😉

    Du er flink åkke som!

  5. Flo og fjære, kjære Kristin. Naturens gang. Når vannet trekker seg tilbake, er det ingen mening i å tvinge det frem. Enkelt sagt: Når man trenger hvile, trenger man hvile. Ofte er det ikke verre enn som så.

    Jeg har tittet innom her i rykk og napp. Klappet i hendene og gledet meg på dine vegne. Tenkt på deg og dine nærmeste. Denne gangen følte jeg for å kommentere.
    Mamma fortalte at hun hadde truffet deg i forbifarten før jul. «Hun gikk hånd i hånd med kjæresten sin. Smilte. Det virket så lyst og godt det hele». Det var fint å høre.

    Ønsker deg alle gode ting fremover også. Ordene kommer tilbake, tro meg.
    Klem fra din gamle erterisvenninne, YG

    • Kjære, gode YG! Fantastisk godt å høre fra deg og godt å vite at du kikker innom i rykk og napp. Jeg tenker stadig på deg, og alt vi delte i de viktige, vanskelige og morsomme ungdomsårene. Jeg håper du har det godt! Og jeg håper for det nye året, at vi får anledning til å dele et glass vin, mimre og se fremover.

      God klem,
      Kristin

  6. Sett deg i et lite «høl» i Italia, Kristin, i total ensomhet en måned. Da kommer ordene. Tro meg. Ikke bare; been there – done that. Am there – do that.
    I dette lille hjørnet i Italia, på denne tiden av året, er det ingenting annet å gjøre enn å skrive.
    Og jeg har så avgjort vært der du er. Nå flyter det gitt🙂
    Lykke til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s