Ser du bakenfor?

Dette innlegget ble skrevet på forespørsel fra Tidsskrift for Den norske legeforening, og publisert i desember 2012. 

 

Forskning og statistikk er viktig når vi snakker om mobbing, men min oppfatning er at om vi utelukkende snakker om alvorlige, mellommenneskelige temaer på en overordnet måte, skaper det en distanse til realitetene og menneskene det gjelder. Det ønsker ikke jeg å være en formidler av.

Jeg ønsker å skape nærhet til det vi ikke forstår, det vi synes er ubehagelig og ikke tror angår oss. For når alt kommer til alt, er det slik at mobbing handler om hva vi mennesker gjør og ikke gjør. Det handler om hva du som lege velger å se og hvordan du velger å se det. Det handler om å se bakenfor magevondten, søvnproblemene, spiseforstyrrelsene og selvskadingen mange barn og unge strever med. Det handler om legens ansvar for å skape en mulighet for barn til å fortelle om hva som ligger bak de tilsynelatende uforståelige handlingene og symptomene – som selv ikke foreldrene forstår.

Mobbing er barn og unges hemmelige mareritt, og det finnes ikke den test i verden som kan bevise eller avkrefte hvor vondt de har det. Selv om det kan være vanskelig for rasjonelle voksne som liker å forholde seg til slikt det finnes en kur mot, må vi ta innover oss at det kan være mange grunner til at vi ikke får vite første gang vi foretar en undersøkelse. Mange barn er redde for å bli mobbet mer dersom de forteller om det til noen – og noen har også erfart at det stemmer i skolesammenheng. Det var lite status forbundet med å være sladrehank da vi vokste opp, og slik er det for barn i dag også.

Noen opplever å ha trusler hengende over seg hvis de skulle finne på å sladre til noen. Dessuten er det et faktum at barn ønsker å være vellykkede barn og ikke vil bekymre foreldrene sine med å være en «taper», og heller ikke vise dem at de har fått et upopulært barn. Mange barn og unge bærer også på en sterk skam over ikke å klare seg selv og plukker forbausende tidlig opp voksnes – og noen legers – holdninger om at mobbeofre selv må ta en del av skylden, at de må tåle «litt» og med fordel kan bli litt likere de andre som er mer tilpasningsdyktige (les: de populære barna). Dette er holdninger som bidrar til å lukke barn som trenger å åpne seg.

Hvordan kan du som lege møte et barn som er blitt eller blir mobbet?

  • Signaliser at du ønsker å finne ut hva som har skjedd, men unngå lange forhør. Ikke konkluder og fastslå sannheter før barnet selv opplever at det har fått sagt det som er viktig

  • Følg barnets tempo – ikke vær styrt av ditt eget behov for å vite eller av at du har dårlig tid. De færreste barn ønsker å være til bry og lar da heller være å si noe – av hensyn til deg

  • La barnet foreslå tiltak og løsninger for å redusere følelsen av maktesløshet. Nei, man kan ikke sende mobberen eller foreldrene til månen, men barn har ofte mange kloke tanker om små endringer som kan gjøre situasjonen litt lettere

  • Ikke lov noe du ikke kan holde. Som lege i kontakt med barn kan man, selv om man er profesjonell, bli svært beveget og få sterk trang til å hjelpe og beskytte. Ikke lov et barn som lider betydelig overlast at akkurat mobbingen kan forbli mellom dere. Mobbingen må løses i barnets nettverk. Lov ikke at de aldri skal oppleve dette igjen, si heller at du vil gjøre alt du som lege kan for at de som kan hjelpe til, skal gjøre jobben sin

Verdien av å lytte og evnen til å se bakenfor det du ikke forstår

Så i stedet for statistikk som forteller deg om omfanget av barn som utvikler depresjoner, spiseforstyrrelser, søvnproblemer og selvskading som følge av mobbing, tillater jeg meg å be om at du tar deg tid til å se bakenfor det du ikke forstår.

Kanskje finner du et barn med en historie det er verdt å lytte til. Et barn som blir eller er blitt mobbet og som følge av dine gode, empatiske spørsmål endelig åpner seg. Det vil i så fall gjøre deg til den ene, viktige voksenpersonen – og legen – som bringer håp om at livet kan bli godt og at barnet ikke må stå i dette alene.

Du er viktigere enn du tror.

Advertisements

6 thoughts on “Ser du bakenfor?

  1. Det du skrvier er veldig viktig og jeg er opptatt av at vi alle kan ta deler av ansvaret og ikke reservere det til fagpersoner. Jeg ser at innlegget har vært publisert hos legeforeningens tidsskrift og dermed har dem som målgruppe, jeg ville bare nevne det private initiativet. Det er viktig å huske på at vi alle kan gjøre noe.

    Det er rart hvor lite som skal til, vi tror gjerne at det skal stor innsats til for å gjøre livet bedre for andre, men det er ikke alltid slik. Heldigvis.

  2. Hei Kristin!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

    Hilsen Magne i VG

  3. Den første gangen jeg ble mobbet i barneskolen (den gang kalt folkeskolen) hadde jeg tilfeldigvis et balltre i hånda siden vi slo rotte. Jeg ble så sint at jeg smelte til hovedmobberen i trynet med det så han brakk nesa og begge fortennene. Det var utrolig hvordan den grisen blødde og synet skremte livet av de andre som sto rundt for å nyte mobbingen. (For å være helt ærlig skremte synet meg selv også.)

    Herregud for et rabalder alt dette utløste. Foreldrene mine ble innkalt og det endte med at jeg ble sparket ut av skolen for en tid. Da de etterhvert tok meg tilbake hadde jeg fått et rykte om å være klin gæern og utilregnelig, men jeg ble aldri mobbet igjen og hadde ingen videre problemer.

    Jeg anbefaler denne fremgangsmåten. Vold er det eneste mobbere forstår og det er en fin måte å sette seg i respekt på. Men det er litt risikabelt, mest på grunn av de voksne som vrir hendene og leter etter «løsninger,» og hvis en slår mobberen blir en plutselig til en overgriper som alle konsentrerer seg på. Jeg ble til og med sendt til en idiot psykolog som ville grave og granske grunnen til at jeg slo mobberen i stedet for å be de voksne om hjelp, som om det ville ha brakt en slutt på mobbinga. (Voksne kan være utrolige idioter – noe som jeg vet nå siden jeg er voksen selv 🙂

    Knepet er å overkomme redselen og slå det første slaget. Etter det tar naturen over og kraften kommer av seg selv fra det indre. Vi har innebygde mekanismer som gir oss krefter i kamp. Bruk dem!

  4. Skulle si at ofte lærere vil lukke øyene på det som skjer mellom elever,gutten min ble mobbet av skolekamerater og han ble mobbet lenge at det hjælp ikke at jeg klaget over og til slutt det gikk at de kastet stein(og den var ikke litten stein!!!) på han og lærere sto ute og så på,herregud og jeg var plutselig der og fikk se dette,da løp jeg og tok hard på den ene gutten i armen da ropte en av læreren at jeg har ikke lov å ta tak på andre sin barn.Jeg var i sjokk at det er greit at barna kaster stein på hverandre?!!!Heldigvis steinen fløy forbi øyene til gutten min!!!Hva ville det sjedd hvis den traff?!!!Hæ?!! Sykt! Etter noen dager jeg tok gutten fra skole for alltid.Mobbingen på skoler må ta slutt!GJØR NOE SLUTT Å SNAKKE BARE!!!

  5. Tilbaketråkk: Netthets, sjikane og trusler ender med selvmord | vargas12.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s