Når pasientene ikke er viktigst

Debatten om bruk av tvang og mangel på tiltak i psykiatrien raser i ulike medier – med rette. Det får meg til å tenke tilbake på min egen tid som ansatt. Det er nesten ikke til å tro, men allerede som 18-åring hadde jeg mine første vakter på et psykiatrisk sykehus. En ungjente med planer om, ikke bare å bli psykolog, men også å redde verden. Ved siden studier og familieliv, vekslet jeg de neste 18 årene mellom å jobbe med unge nysyke, på regional sikkerhetsavdeling og på lukket akutt. De siste ti årene jobbet jeg som ansvarlig for oppfølging av barn som pårørende på akuttavdeling. Et ansvar som brakte med seg en ny og meningsfull dimensjon i jobben jeg allerede var stolt av å utføre. Disse årene var uten tvil de mest innholdsrike, lærerike og sjelsettende årene i livet mitt.

I disse dager er det drøye tre år siden jeg forlot psykiatrien til fordel for jobben jeg har i dag. En avgjørelse som var riktig på så mange måter. Fra jeg begynte som 18-åring i 1992, og frem til jeg sluttet i 2010, skjedde det en enorm utvikling, sett fra mitt ståsted. Fra bokstavelig talt å sitte vakt på svært syke pasienter, skjerme dem for inntrykk (inkludert menneskelig kontakt og samtaler), opplevde jeg en mer human og holistisk tilnærming de siste årene. Fra å bruke beltelegging som en konsekvens av uønsket og uakseptabel atferd, (eller straff og «realitetsorientering», om du vil), opplevde jeg at bruk av belter og andre former for tvang, stadig oftere ble brukt som absolutt siste utvei, og at de ansattes kompetanse var i stor, positiv endring når det gjaldt å finne gode alternativer til tvangsbruk.

Samtidig som jeg var en av mange pådrivere for denne utviklingen, skal jeg ikke legge skjul på at jeg også de siste årene opplevde å bli involvert i situasjoner som medførte tvangsbruk jeg personlig ikke kunne stå inne for. Situasjoner som frembrakte både usikkerhet og dårlig samvittighet. I tillegg hadde det sin pris å være en som satte spørsmålstegn ved avgjørelser, og som så at det var mulig å velge andre alternativer.

Desto mer kompetanse jeg fikk om alternativer, og jo mer erfaring og aksept jeg fikk for å bruke meg selv og denne kunnskapen som redskap, desto vanskeligere og mer belastende opplevde jeg det å være en del av systemer hvor feilvurderinger ikke ofte nok ble snakket om. Et system hvor altfor mye av vår tid og energi, endte opp i frustrasjon rundt begrensninger av innleie, enda kortere liggetid og innsparinger. I et skakkjørt system som ikke hadde tilstrekkelig tid til å involvere dem det det gjaldt – pasientene.

På stedene jeg jobbet, var jeg heldig å få mye ansvar for ting jeg synes var viktig, og jeg har hatt mange spennende oppgaver. Jeg opplevde sterkt samhold, og har hatt mange gode relasjoner til kolleger – flere av dem er blant mine beste venner i dag. Jeg opplevde ofte å få gode tilbakemeldinger på jobben jeg utførte, selv om jeg vet at min omstendelighet når det gjaldt rapportskriving, og det at jeg brukte så god tid på enkeltpasienter, i blant drev andre til vanvidd og var gjenstand for stor irritasjon hos enkelte – og også konflikter.

Jeg opplevde ved flere anledninger å bli beskyldt for å bry meg for mye om pasientene mine. Jeg var visst «for caring». Dette ble sagt med hånlig overbærenhet, og som om det å bry seg ikke var forenlig med samtidig å være tydelig og sette grenser når det var nødvendig. Jeg kunne oppleve irritasjon for at jeg gikk «for mye inn i ting», og lot pasientene få knytte for tette bånd til meg. Tilsynelatende uten å tenke over hvor godt det kunne være for pasienten å få snakke om vanskelige ting – og mengden av viktig informasjon det gav oss. Jeg fikk også høre at det var «farlig» at pasientens tiltro til meg ble så sterk at andre opplevde det vanskelig å komme i posisjon – for jeg kunne jo (rett nok) ikke være på jobb hele døgnet. Men skulle jeg da ta meg mindre tid, holde mer avstand, snakke mindre med, lytte mindre til – for at de skulle føle at de gjorde en bedre jobb? Og for at pasientene ikke skulle trives for godt, og derfor kunne bli «vanskelige» å få skrevet ut? En provoserende undervurdering av pasientene, og av meg som fagperson.

Drivkraften gjennom alle disse årene i psykiatrien, ikke bare som fagperson, men også som medmenneske og en som selv har vokst opp med psykiatri og rus tett på livet, har hele tiden vært de gode samtalen, være tilstede, være et medmenneske, tåle og holde ut når pasientene selv ikke har hatt håp og ikke har tålt seg selv. Min erfaring er at de aller fleste som jobber «på gulvet» i psykiatrien, tenker på samme måte. De ønsker at pasientene skal få den beste hjelpen på den mest humane måten. At pasientene selv skal få påvirke behandlingen – uten unødig inngripen i form av tvang.

Dessverre skal de samme menneskene klare seg med et minimum av ressurser, tenke på sin nærmeste leders budsjett fremfor trygghet. De skal bære pasienters liv og kollegers sikkerhet i sine hender, vakt etter vakt. De skal være lojale oppover og effektive «nedover». De skal fortsette å måtte si nei til gåturer fordi det ikke er nok ansatte på jobb, og samtidig brenne inne med kunnskap om hvor viktig fysisk aktivitet er – og for ikke å glemme relasjonen- og samtalens betydning i behandling.

Jeg er stolt av å ha jobbet i psykiatrien, og takknemlig og ydmyk for alt jeg har lært, og alle menneskelivene jeg har fått ta del i. Men jeg er også lettet. Lettet over ikke lenger å være en del av sykehussystemet i verdens rikeste land, hvor bedriftsøkonomiske prinsipper er viktigere enn kunnskap og varme, og hovedpersonene selv; pasientene.

7 thoughts on “Når pasientene ikke er viktigst

  1. veldig fint innlegg som nok mange som jobber i psykiatrien kjenner seg igjen i. All honnør for at du stod for dine valg om å vere medmenneske først og fremst, sjølv om det sikkert blei konflikter og misnøye rundt det av og til. Et slikt innlegg er nok godt å lese fra fleire som kan kjenne på frustrasjon, og gir videre håp for å fortsette å tru på verdiene en står for sjølv:)

  2. Presis akkurat de samme psykiatriske metodene brukes nå som da, for å si det mildt. At omfanget av bruken av de elendige metodene er endret, er en helt annen sak. At færre utsettes for elendigheten, eller at flere utsettes for elendigheten på en mindre vond måte, hjelper svært lite for dem som faktisk utsettes for den.

  3. Og at elendigheten man utsettes for er mindre vond, betyr ikke at den ikke er vond, for den er vond – den psykiatriske elendigheten som vi påføres var og er grusomt vond, for å si det mildt. Og i tillegg må vi slite med vonde ettervirkninger, grusomt vonde de også, for å si det mildt.

  4. Modig og inntil beinet, Kristin. Selv om ditt område ikke er mitt, tør jeg å påstå det.
    Jeg forstår hvor du «kommer fra». Erfaringen din og stemmen din er viktig i denne diskursen. Som journalist forstår jeg argumentene for faglig distanse, men menneskelig distanse er et annet tema. Stå på, kloke deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s