Høytidsskammen

Mange voksne skammer seg over lite nettverk, dårlig økonomi eller personlige problemer, og trekker seg derfor unna i sosiale sammenhenger. I juletiden blir dette ofte ekstra synlig og sårt for dem som strever. Det kan være vanskelig å vite hvem som strever og hvem som trenger litt ekstra kontakt. Men, møter vi alle mennesker i nærmiljøet vårt med åpenhet, raushet og et ønske om å inkludere, vil vi treffe på noen det vil ha ekstra stor betydning for. Å se og inkludere andre voksne, er også å se barna.

Disse ordene skrev jeg på Facebook i dag, som en del av jobben min som fagansvarlig for prosjektet «Du kan være Den ene». Men ordene er ikke bare faglig korrekthet. De er også basert på personlige erfaringer med å være utenfor i jule- og nyttårstiden. Selv om det er skummelt, og jeg fortsatt kan kjenne på skammen over å være «en av dem», tør jeg endelig – inspirert av modige Kathrine Aspaas – å sette ord på noen av disse erfaringene.

Julen for 11 år siden var jeg nyskilt med delt omsorg for barna som da var nesten tre og fem år gamle. Fem tøffe måneder med sorg, fortvilelse og bekymring var tilbakelagt, og så skulle vi altså feire jul og nyttår. Etter en spesiell julaften sammen med min eksmanns familie, og juledager fylt med jobb, var det min tur til å ha barna da nyttårsaften kom. Det er fortsatt sårt å tenke tilbake på den dagen, og nyttårsaften fortsatte i mange år å være den vanskeligste av alle høytidsdager for meg.

Den første nyttårsaften som nyskilt feiret jeg alene med barna, og skamfull som jeg var, turde jeg ikke å fortelle noen at vi ikke var bedt noe sted. Jeg var fortsatt sår, motløs og uendelig sliten etter en tøff høst. Og jeg husker hvordan jeg lengtet etter fellesskap, trøst og det å kunne dele fine opplevelser med de nydelige barna mine, med andre voksne. Jeg husker jeg tenkte at det tross alt var bra at barna var så små at de ikke forstod så mye av nyttårsfeiringen, og heller ikke hadde noe forhold til hvordan de fleste andre markerte inngangen til det nye året – sammen. Jeg smilte bak tårene mens jeg lagde i stand til pølsefest. Jeg smilte bak tårene da vi var ute å tente stjerneskudd og akte i snøen etter barnetv. Og jeg gråt meg i søvn lenge før midnatt, etter å ha lovet meg selv at vi tre aldri skulle ha en slik nyttårsaften igjen – alene.

Vi har fortsatt å ha barna annenhver jul og nyttår. Barna er heldige – de opplever å være omgitt av alle sine i julen. Men nyttårsaften var lenge vanskelig. Ved en anledning lot jeg barna være hos pappaen sin fremfor hos meg, for nettopp å slippe at vi tre skulle være alene. Den beste løsningen for dem – og for meg – som kunne rømme på kveldsvakt og tjene ekstra penger til oss.

Etterhvert møtte jeg en ny mann og min eksmann en ny dame. Barna ble større, og en skulle tro at dette med nyttårsaften løste seg som en følge av dette. Men med dette bød nyttårsaften på nye utfordringer. De fleste av våre venner var i andre livsfaser enn oss. Enten hadde de små barn (betydelig mindre enn mine) – og feiret da med andre som hadde små barn, eller de var single og skulle feste. Det gjorde det vanskelige å skape egne tradisjoner med å be andre. Vi opplevde at «alle» hadde sine egne, og ville ikke trenge oss på.

Da vi en romjul med barna fortsatt ikke var bedt noe sted, kjente jeg panikken stige for hver dag vi nærmet oss nyttårsaften. På impuls, og i redsel for å bli sittende alene og skulle forklare det til barna, løste vi inn bonuspoeng og kastet oss på et fly til utlandet. Privilegerte som vi er (økonomisk) har vi siden reist til utlandet på nyttårsaften annethvert år. For min del alltid med et lite håp på forhånd om å bli invitert et sted med barn, alltid med litt usikkerhet rundt om økonomien ville tillate oss å reise – og alltid med billetter bestilt tett oppunder jul.

På den ene siden har dette fortsatt å være sårt – for meg. På den andre siden har det gitt oss mulighet til å skape en helt egen tradisjon sammen med barna. Det å oppleve nyttårsfering rundt i Europa har gitt oss mange fantastiske minner, og gjort oss enda mer sammensveiset som familie. Det er svært verdifullt, men også vanskelig å snakke om.

Til de få vennene jeg har fortalt om bakgrunnen for tradisjonen vår, er reaksjonene nesten alltid de samme: «Dere som har så stort nettverk – dere må da ha mange å være sammen med?» Andre har sagt: «Men dere kunne jo ha kommet til oss, hvis vi hadde visst at dere ikke hadde noen å være sammen med! Vi som trodde dere hadde mange å velge mellom». Og nettopp slike reaksjoner har gjort det ekstra vanskelig å snakke om hvordan vi opplever dette. For hvordan sier man i fra til andre om dette? Inviterer man seg selv, risikere å være til bry, trenge seg på og inn i andres tradisjoner? Vi er ressursterke og sosiale mennesker, som har vært utafor selv om vi i det daglige er fullstendig innafor.

Livet har forandret seg betydelig de siste par årene. For min del har livet aldri vært bedre. Barna er fjortiser, og vi er omgitt av gode venner og fin familie. I år velger vi faktisk å reise en siste gang til utlandet med barna på nyttårsaften. Neste gang de er hos på nyttårsaften vil de være opptatt med egne venner og festligheter. Nå vil vi nyte samværet med dem så lenge vi kan. Og jeg er ikke lenger redd for å være alene på nyttårsaften.

Med ønske om en raus og inkluderende jule- og nyttårsfeiring!

19 thoughts on “Høytidsskammen

  1. For et flott innlegg, Kristin! Jeg tror det er mange som har det sånn, enten man har barn eller ikke, har samboer eller ikke. Hilsen feiret-nyttårsaften-og 17.mai-alene et par ganger.🙂

  2. Dette er ett innlegg som berører meg- fordi jeg kjenner meg igjen. Det er flere grunner til at jul og nyttår er vanskelig for meg. Barndommens minner fra ferier som alltid betydde store doser alkohol, sinne, krangel, vold og seksuelle ovegrep iblandet det som faktisk VAR hyggelig. Å våkne dagen etterpå til en stue full av festrot, flasker og overfyllte askebeger på palisanderbordet. Lyden av høy latter og krangling og den lyden «feststemmene» fikk hang enda i ørene mine- det var alltid en spesiell lyd i stemmene som «varslet» meg. Det er nok derfor jeg hører så godt nå- det ørlille i lyden som forteller meg det som EGENTLIG blir sagt. Ville dagen bli god, eller ville den bli vond ? Det var avhengig av formen til de voksne. Noen ganger var de veldig morsomme å være sammen med – dagen derpå. Andre ganger fortsatt krangelen, og slossingen. Da gjemte jeg meg. På rommet, og på ett sted inni meg. Nå er foreldrene mine døde, og jeg er voksen. Men jeg erkjenner at oppveksten har gjort mere med meg enn det jeg selv er istand til å ta inn. Jeg gjemmer meg enda- når noe er vanskelig. Jula har vært mitt ansvar i 27 år, jeg har vært alenemamma i 27 år. To barn, den minste er 11. Vi har ikke mange i familien. Jeg har noe familie der jeg kommer fra, men de aller fleste liker ikke at jeg snakker sant- om det som var. Så derfor kan jeg ikke være sammen med dem. Det har gått utover barna mine at voksne ikke tørr se det som er sant. Den største klarer seg fint – han vet og forstår. Den minste forstår ikke så mye enda, for hun vet ikke alt. Hun synes bare alt er anderledes enn hos andre. Pappa´n hennes evner ikke å være pappa- han er så tørst, – det vet hun. Og familien hans vil ikke ta det innover seg og er medavhengig. Så de skylder på meg. Og jeg beskytter henne. I 11 år har jeg beskyttet henne, vært den eneste som egentlig ser henne. 365 dager i året. Så da er vi uten familie – slik de aller fleste ser familie i høytiden og hverdagen. Jeg kompenserer for alle som er borte- i jula. Under treet ligger gaver fra nissen, nissa, og alle andre. Nå er hun så stor så hun kan ikke lures lengre🙂. Jeg ser at jeg kompenserer for alle som ikke er tilstede. Jeg har ikke råd til det. Jula er vanskelig, økonomisk og emosjonelt. Så hvert år nå så blir det færre gaver. I år blir det ikke julekjole-jeg tror ikke det har noe å si for på julaften er vi bare oss tre og har på oss fint kosetøy og synes det er deilig.Noen ganger sier hun at hun føler seg fattig. Det hjelper ikke at jeg sier vi skal være glade for at vi har mat i maven, varme klær når det er kaldt, og at vi er trygge for terror og krig. Vi bor ett sted hvor det er mange som har » god råd». Det hun ser er at mange bor i eid hus, har to biler og drar på ferie, og får «alt de ønsker seg», og er sammen med besteforeldre, onkler og tanter. Hun føler skam over at vi bor i en leid sokkelleilighet. At bilen vår er så gammel, og at vi snart er uten bil- den må repareres. Jeg har ikke råd å reparere den så den skal avskiltes. I jula venter hun på at dørene åpner seg- hos alle de som har juleselskap med familien og de er ferdige med feiringen. Nyttårsaften var vond for meg som var voksen når hun var liten for da var jeg alene. I husene ved siden av der vi bodde var alle samlet til nyttårsfest. Vi to tusla ut og så på andres raketter- med stjerneskudd i hånda. Å se på andres raketter synes jeg er flott- jeg synes raketter for myyyye penger er galskap. Når hun var liten var det greit for henne. Hvis broren var hjemme så spiste vi middag sammen før han feiret med venner, og det var alltid stas. Han har studert i utlandet siden han var 21, men er nå nærmere- i hovedstaden. Og jeg har alltid vært opptatt av at han skal være fri til å gjøre det han har lyst til- fri og glad. Og det er han ! Når den minste ble større så ville hun også i selskap på nyttårsaften. Men det var ikke så lett å finne ett sted der barna kom først. Jeg er godt voksen og de jeg kjenner har voksne barn og livet er på en annen måte. De som tok det rolig på nyttårsaften sa » du kan godt komme til oss»- og jeg sa ja takk, men så ble det ikke fulgt opp med ordentlig invitasjon og jeg ville ikke mase…….trenge meg på. Så flyttet vi til ett sted på østlandet. Her kjenner alle hverandre, og jeg er hun som flyttet hit. Jeg hadde en nær veninne her- men vennskapet ble skeivt og nå er vennskapet over. Vi var der de siste nyttårsaftene, og hadde det kjempekoselig, litt vin til maten , god mat og spleiselag- iallefall kom ikke jeg tomhendt. 2 kilo pinnekjøtt sist. Der begynte de unge å bli ungdommer forrige gang og de voksne ville egentlig ha det slik. Så hun på 11 var mellom to stoler. Nå er vennskapet blitt skeivt også, og den minste har spurt om hva vi gjør i år. Det har vært vanskelig- for jeg kjenner ingen her vi bor.Jeg har en veninne «i skogen» – hun er en trygg havn når vi møtes, og det er ikke så ofte men vi «føler» hverandres nærhet. Jeg er glad jeg har henne. Og jeg har vært utfordret med angst i lang tid. Jeg holder meg for meg selv- er bare sammen med folk når hun på 11 spiller kamp. Hun spiller håndball, og jeg har to som vet at jeg sliter med angst. Så jeg begynner å bli trygg i foreldregruppa. Og så sover jeg etterpå- 2 timer rett ut. Utmattet. Helsesøster snakker med hun på 11 for å gi henne ett rom å snakke i, jeg tok kontakt og helsesøster er fin. Hun på 11 vil ikke høre på meg- sier jeg ikke er syk. Jeg har ingen grunn til å være redd sier hun. Fordi hun forstår ikke alt, og vet ikke alt. JEg er vel ikke syk- slik jeg ser det heller. Bare forferdelig utmattet. Og jeg vil komme meg opp av dalen, men må nok se på dette som ett alvorlig varsel om at jeg har tålt nok. Jeg ønsker meg flere venner, men vet ikke hvor jeg finner de🙂 Jeg ringte til venner som har bygd nytt hus og som har barn, og som vet at jeg er redd. » Skal dere være hjemme nyttårsaften » ? «Ja, jeg må vel ta vare på min demente mor-» sa hun. Det begrenser deres utfoldelse, men jeg snakker godt med de som er dement så det er bare hyggelig for meg. Hun har mye humor i seg mamma´n. Der er det veninnen min , hennes mann som er DELTAGENDE når vi er der på besøk, og ei på 9 år.Vi møttes på ferie for snart 2 år siden. » kan vi komme til dere i år » ? Så feirer vi sammen, men vi må hentes og bringes og ligge over hvis det er plass for bilen er ikke iorden. Ja det ordner seg – dere er velkommen . Vi har ikke tenkt så langt , men det blir hyggelig🙂 Så i år var jeg flink- jeg turde spørre. Så i år skal vi være sammen med venner, god mat, litt vin til maten, himmelskrud med raketter og rolig samvær.
    Det ble langt det her Kristin, men det måtte bli så langt for jeg skrev fra skrivesjelen min. Jeg kunne brukt det på egen blogg- men det var viktigere her. Fordi du tok opp tema, og fordi du har så mange tilhørere. Jeg har delt åpent og nakent- som alltid. Og når JEG kommer meg forbi dolpa jeg er i nå så skal JEG bruke meg i langt større grad for å sette både dette og hint på agendaen. Jeg må bruke min erfaring ! Takk for at du tok opp tema❤

    • Du er modig og tøff som har turd å spørre! Skulle ønske jeg hadde hatt den styrken og motet da jeg trengte det (trenger det fortsatt i blant – er fortsatt redd for å være til bry, og jobber med å klare å sette ord på hva jeg trenger av dem rundt meg). Jeg tror ikke løsningen er å sitte og vente på å bli invitert, og har mye å lære av dem som tør å være mer aktive, slik som deg, Nina!

      Jeg er glad for at du deler og er så ærlig! Og jeg gleder meg til du er forbi dolpa – du har mye å by verden på med din innsikt og klokskap🙂

      Ønsker deg av hele mitt hjerte et en god jul og et godt og innholdsrikt 2014! God klem til deg.

  3. Jeg merker att jeg egentlig blir litt små provosert når jeg leser innlegget dit ! Skjønner att du jobber med ett flott prosjekt som gjelder de som sitter alene ,har ett lite nettverk , dårlig økonomi,personlige problemer eller ingen familie ,og det er fint .Samtidig så skriver du da om dine opplevelser som» alene» mor på noen nyttårsaftener . Det er da jeg merker att jeg litt provosert .Du skriver att du feira » alene» ,med barna . Da feiret du vel ikke alene. Selv om de var 3 og 5 år så måtte det vel gå an å kose seg en nyttårsaften med de uten att det var nødvendig å ha andre voksne rundt seg. For det andre så har du hatt økonomiske midler til å kjøpe deg ut av ensomheten ,og for det tredje, slik jeg forstår det så har du alltid hatt ett stort nettverk rundt deg med venner og bekjente,og til slutt fikk du og en ny mann som du kunne feire med . .Så egentlig mener jeg att du aldri virkelig har «smakt » på det å være alene . Det har da vært mange ganger jeg ikke har hatt noe spesielt å gjøre på nyttårsaften (har og sittet alene på nyttårsaften og 17 mai)men har da spurt andre venner hva de skal ,så har vi alltid fått ordna en gjeng .Du er en ressurssterk person,og det hadde sikkert ikke vært noe problem for deg heller å spurt noen å være sammen med . Jeg skjønner att det du vil ha frem er att vi skal se og skal bry oss om de som år etter år sitter helt alene på høytidsdager ,for de er det virkelig synd på .Det er fullt forståelig att de gruer seg til dette .Ingen fortjener dette ,viss de ikke vil det selv .. Jeg vil ønske deg lykke til i prosjektet ,og håper att vi fremtiden kan unngå att det er så mange som blir sittende alene i høytider .Ha en kjempefin jul ,og ett godt nytt år !🙂

    • Hei Arne-Egil,

      Takk for lang kommentar!

      Du blir provosert av å lese innlegget mitt, og jeg kjenner jeg blir litt provosert av svaret ditt. For, hvordan kan du påstå at jeg aldri har smakt på ensomhet? I dette innlegget beskriver jeg kun en liten del av livet mitt – det som er knyttet til høytidene, fordi det var det som var aktuelt akkurat nå. Synes generelt man skal være forsiktig med å generalisere og gradere ensomhet. Og man kan da fint være ensom og ønske seg samvær og nettverk, selv om man i øyeblikket (slik har det overhodet ikke alltid vært for min del) har økonomiske midler til å reise bort? For min del hadde jeg foretrukket sterkere og større nettverk, og gode tradisjoner sammen med barna mine, fremfor å reise bort. Jeg tror ikke det går an å kjøpe seg ut av ensomhet. For min del har det krevd mye arbeid, som betaler seg i form av nettverk nå.

      Ønsker deg også en fin jul og et godt nyttår🙂

  4. Jeg skjønner at mange måler suksess med bla hvor mange venner man har, men jeg forstår det ikke. Er det virkelig slik at det å ikke ha en invitasjon til fest på nyttårsaften, er det samme som at du er mislykket? Og enda verre, er det noe som skader barna? Nå snakker jeg ikke om de som er ensomme hver dag, året igjennom, og slik forstår jeg heller ikke det jeg leser her.

  5. Gretha, jeg forstår ikke hvordan du kan lese meg dithen at jeg føler meg mislykket på bakgrunn av hvor mange – eller få – venner jeg har. For det første er det ikke det dette innlegget handler om, og for det andre har jeg aldri målt meg selv på den måten. Når det er sagt, hva er poenget med å gradere ensomhet og følelsen av å være utenfor pga dårlig/skjørt nettverk? Mine barn tok ingen skade av vår nyttårsaften alene sammen, men jeg synes det var vondt – en bekreftelse på at nettverket var (og fortsatt er) skjørt og en følelse av å være usynlig og veldig alene. Den gangen var det ekstra vondt fordi jeg var nyseparert og følte meg alene med alt.

  6. Kjære Kristin. Du er så absolutt ikke et menneske jeg tenker på som mislykket, men det er noe i teksten din som får meg til å tolke det dit hen at er vi alene, så er det en «skam». Det er sikkert ikke din intensjon, men for meg ble opplevelsen slik.

  7. En kan være ensom i rom fyllt med mennesker………… En kan ha et skjelvende indre selv om andre sier vi står støtt. Og er det ensomhet år ut og år inn som er grensen for når en kan si at en føler seg ensom, eller alene og få aksept for akkurat den opplevelsen. Jeg fyller det vilkåret- selv om det er mange som overhode ikke vil tro at jeg føler meg heeelt utenfor samværet og livet slik jeg observerer andre lever sitt. Jeg har også to barn- så jeg er ikke alene, men som familie så er vi anderledes enn de fleste familier. Og voksenensomheten er reell, særlig i høytiden. Det er kanskje ensomhet i anderledesheten som er sterkest…og i tilhørigheten som er lagt på en ubetinget grunn..at vonde følelser ligger i bunnen og at mange av oss som er de «sterke» så gjerne vil bli sett og omfavnet en gang eller tre. Ensomheten som den ene som skal ordne så alle skal ha det fint. Å banke på døra hos noen er ikke så lett- særlig for oss som ikke vil forstyrre eller være til bry som du sier. Jeg har også ett velutviklet omsorgsgen hvor andres potensielle ubehag blir vurdert av meg før jeg spør- det ender som regel opp med at jeg ikke spør. Ganske tullete. De jeg ringte til er slik at har de ikke tid, så sier de det. Der er det kort vei mellom spørsmål og ærlig svar. JEg VET de bryr seg om oss , og jeg vet de er rett fram. Ikke noe fiksifakseriet. Og der er det trygt, om jeg skulle bli redd😉 GOD Jul til deg gode Kristin. JEg ønsker meg en treff med deg i 2014 – og ser frem til at det passer .
    Juleklem til deg og ALLE dine❤

  8. Kjære Kristin. Takk for ærlig og åpen deling! Du inspirerer andre til å tørre å sette ord på sine vanskelige tema. Jeg kjenner meg godt igjen fra tidligere år, dette med sårhet i forhold til nyttårsaften. Jeg var ikke alene engang, jeg var gift. Vi hadde stort nettverk, men det var sjelden at vi ble invitert noe sted. Likevel var vi nesten alltid sammen med noen på nyttårsaften, både hos andre hjemme hos oss. Samtidig var det vondt å kjenne på sårheten i forhold til hvor vi ville ende opp nyttårsaften, år etter år. Det var en grusom tanke å skulle være alene, mannen og jeg. Men hvorfor er det så fælt egentlig, spurte jeg meg selv for noen år siden. Det er mange som feirer alene hjemme stille og rolig, som ikke tenker på at de skulle vært sammen med andre. For meg henger det sammen med selvfølelsen min, har jeg funnet ut. Nå som jeg har jobbet mye med å styrke den, har jeg ingen problemer med å være alene på nyttårsaften, til og med helt alene. Det er godt. Jeg tror det er veldig mange som har det som vi har hatt det, Kristin.

    Etter at jeg ble skilt for noen år siden, meldte jeg meg inn i en venneklubb på Facebook. Det er flere hundre medlemmer, stort sett enslige, med voksne barn eller med små barn. Mye sosiale aktiviteter hele tiden, som en kan velge å delta på eller ikke. Mange inviterer hjem til seg både til høytider og ellers i året. Alle er ute etter det samme: fellesskap med mennesker som er varme og inkluderende. Og det erfarer jeg også!

    Ellers er jeg medlem i Aleneforeldreforeningen, som jeg tror har avdelinger over hele landet. Der møtes vi enslige foreldre både til kino, bading, teater, halloweenfeiring (for de som liker det) og ferieturer innenlands, sponset delvis av foreningen også.

    Til slutt: Kristin, du synes det er vanskelig å be om det du trenger, og er redd for å være til bry. Sånn har jeg også hatt det, helt til en dag jeg lærte følgende: «Du kan alltid be om det du trenger, men aldri kreve å få det». Konsekvensen av dette er at hvis du ber om det du trenger, har du 50% sjanse til å få det. Spør du ikke, har du null sjanse til å få det du trenger! Lykke til videre! Og riktig god jul til deg og alle som leser dette.

  9. Da jeg skulle lese gjennom før jeg postet det, og scrollet opp med pilen, ble det postet uten min vilje. Kan jeg få redigere innlegget? Ser det er noe uklart på slutten, og det mangler et «og» i begynnelsen.

  10. Kjære Kristin. Takk for ærlig og åpen deling! Du inspirerer andre til å tørre å sette ord på sine vanskelige tema. Jeg kjenner meg godt igjen fra tidligere år, dette med sårhet i forhold til nyttårsaften. Jeg var ikke alene engang, jeg var gift. Vi hadde stort nettverk, men det var sjelden at vi ble invitert noe sted. Likevel var vi nesten alltid sammen med noen på nyttårsaften, både hos andre, og hjemme hos oss. Samtidig var det vondt å kjenne på sårheten i forhold til hvor vi ville ende opp nyttårsaften, år etter år. Det var en grusom tanke å skulle være alene, mannen og jeg. Men hvorfor er det så fælt egentlig, spurte jeg meg selv for noen år siden. Det er mange som feirer alene hjemme stille og rolig, som ikke tenker på at de skulle vært sammen med andre. For meg henger det sammen med selvfølelsen min, har jeg funnet ut. Nå som jeg har jobbet mye med å styrke den, har jeg ingen problemer med å være alene på nyttårsaften, til og med helt alene. Det er godt. Jeg tror det er veldig mange som har det som vi har hatt det, Kristin.

    Etter at jeg ble skilt for noen år siden, meldte jeg meg inn i en venneklubb på Facebook. Der er flere hundre medlemmer, stort sett enslige, med voksne barn eller med små barn. Det er mye sosiale aktiviteter hele tiden, som en kan velge å delta på eller ikke. Mange inviterer hjem til seg både til høytider og ellers i året (mest uten barn). Alle er ute etter det samme: fellesskap med mennesker som er varme og inkluderende.

    Ellers er jeg medlem i «Aleneforeldreforeningen» (Affo), som jeg tror har avdelinger over hele landet. Der møtes vi enslige foreldre med barna våre både til kino, bading, teater, halloweenfeiring (for de som liker det), ferieturer innenlands (sponset delvis av foreningen også), og andre kjekke ting. Vi har en side på FB der vi legger ut interessante ting, og tar kontakt med hverandre i forhold til aktiviteter, turer, hjelp til ting, osv. Veldig bra å være med der!

    Til slutt: Kristin, du synes det er vanskelig å be om det du trenger, og er redd for å være til bry. Sånn hadde jeg det også, helt til jeg en dag lærte følgende: «Du kan alltid be om det du trenger, men aldri kreve å få det». Konsekvensen av dette er at hvis du ber om det du trenger, har du 50% sjanse til å få det. Spør du ikke, har du null sjanse til å få det du trenger! Lykke til videre! Og riktig god jul til deg og alle som leser dette.

    Din kommentar avventer moderasjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s