Om å bli mobbingen

I oppveksten var jeg et sårbart barn som hadde det tøft på barneskolen. I flere år opplevde jeg nesten daglig mobbing fra eldre elever og en lærer. I tillegg hadde jeg periodevis rus og psykisk sykdom tett innpå livet, noe som gjorde den totale livssituasjonen vanskelig. Summen av disse faktorene gjorde at jeg i perioder strevde med å holde motet oppe, og synes det var vanskelig å se en mening med alt jeg skulle gå igjennom.

I et familieselskap overhørte jeg som 11-12-åring en inngiftet voksenperson si til en annen voksen: ”Det kommer aldri til å bli noe av Kristin. Med den bakgrunnen hun har, kommer hun aldri til å klare seg”. En sjokkerende og skjellsettende opplevelse for en ung jente i en brytningstid. Skulle ikke jeg klare meg?

Selv om jeg levde med store belastninger, hadde aldri tanken på å gi opp streifet meg. Jeg hadde heller aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg – at ikke jeg kunne bli hva jeg ville. Der og da, i trappen i mine besteforeldres hus, bestemte jeg meg for at vedkommende aldri skulle få rett.

I dag, nesten 30 år senere, kan jeg huske hvordan dette åpenbarte seg som et valg for meg. Jeg kunne altså velge å gi meg over av alle problemene mine, eller, jeg kunne kjempe og bli en som klarte seg uansett. I ettertid ser jeg at det neppe var den hendelsen alene som gjorde at jeg ble noe annet – noe mer – enn mobbeofferet og ”stakkars Kristin”.

Heldigvis hadde, og har jeg, en mor som kunne være ganske nådeløs. Når jeg syntes livet var vanskelig, var såret og lei meg over måten jeg ble behandlet på, lot hun meg alltid gråte ut, og hun syntes synd på meg – men bare til en viss grense. Ofte, litt raskere enn jeg selv var klar for, skiftet hun fokus til alt det andre jeg var: leken, kreativ, nysgjerrig, smart og snill. Gjennom sine forventninger til meg, sørget hun for å hente ut de andre ressursene jeg hadde. På den måten ble jeg ikke mobbingen. Jeg var fortsatt Kristin, som kunne bli hva jeg ville – og som ble det.

Jeg får nesten ukentlig henvendelser fra fortvilede foreldre som opplever at barna deres slutter å eksistere. At livet kun dreier seg om alt det vonde de har opplevd, at de ikke lenger har interesse for annet enn mobbingen – og at de nærmest dyrker det vonde og rollen som mobbeoffer. Foreldre opplever også at mobbingen blir en «universalunnskyldning» for ikke å ta ansvar, ikke fullføre skole eller andre aktiviteter.

Gjennom sosiale medier og blogger jeg følger, ser jeg også hvordan særlig unge mennesker, gjennom å eksponere seg i rollen som mobbeoffer, får store mengder omsorg, beundring og oppmuntring. Ofte fra andre med lignende erfaringer. I noen tilfeller dannes det sterke fellesskap med utgangspunkt i det vonde de har opplevd. Jeg har tro på åpenhet, og at det er godt og konstruktivt å dele erfaringer med likesinnede.

Likevel synes jeg å registrere at det i mange slike fellesskap også råder en ”oss mot dem”-holdning. Sagt med andre ord ”ofre mot overgripere”-holdning, og at det er lite åpenhet for innspill om hvordan man kan komme seg ut av dette vanskelige. Slik blir identiteten deres sterkt knyttet opp til rollen som offer, noe som kan skape begrensninger på sikt. For noen medfører det at det blir skummelt å skulle klare seg: For hvem er de egentlig, uten å ha mobbingen ”å lene seg på”?

At barn og unge ikke klarer å gå videre i livet etter at de har opplevd mobbing, skyldes ofte at de ikke i tilstrekkelig grad har fått bearbeidet det de har vært igjennom. For enkelte kan det ta flere år, og mange kan også trenge (og burde få tilbud om) profesjonell hjelp for å komme videre – selv om det er lenge siden mobbingen opphørte. Dette er det viktig at omgivelsene, og særlig foreldre har forståelse for. Konsekvensene av mobbing kan føre til at man blir svært sjenert, selvkritisk og/eller utvikler sterk angst. Dette kan igjen føre til at oppgaver vi anser som selvsagte, blir vanskelige å mestre – og for noen umulige å gjennomføre.

Likevel er det viktig for barna og ungdommen at omgivelsene fortsetter å fokusere på deres ressurser, og at vi fortsetter å forvente deres deltagelse i det daglige. På den måten tillater vi ikke at livet kun skal dreie seg om det som er vanskelig og vondt. Når livet er kaotisk og vanskelig, er det, som ved håndtering av andre traumer, av ekstra stor betydning at voksne sørger for normalitet i hverdagen.

Barn og unge som opplever, eller har opplevd mobbing, trenger tydelige voksne som ikke mister troen på dem – som bærer håpet når de selv ikke har håp. De trenger voksne som veileder dem i vanskelige situasjoner, og som gir dem alternativer å handle ut i fra når det de frykter mest skjer. De trenger også voksne som tør å stille krav til dem og som tåler at det kan ta tid før de selv klarer å tro at de fortjener å ha det bra. Barn og unge trenger voksne som forstår at man ikke er det man utsettes for. Det er forskjell på å være et offer og det å forbli i offerrollen.

Tips til hvordan voksne kan bidra til å opprettholde normalitet, samt være en god støtte for barn og unge som mobbes, finnes i boken min «Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing». 

15 thoughts on “Om å bli mobbingen

  1. Bra blogg, Kristin!

    Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange lesere? Ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.
    🙂

  2. Finally – someone said it. There is to much focus on the whole «we have to prevent bullying» part of the debate, and not enough focus on how to actually deal with it when it occurs. Well written.

  3. Takk! «Gjennom sine forventninger til meg, sørget hun for å hente ut de andre ressursene jeg hadde. På den måten ble jeg ikke mobbingen.»
    Det er utrolig viktig det du sier her! Har selv hatt et barn som har opplevd vanskelige ting, men jeg har også tenkt at barnets identitet ikke skal knyttes mot det negative, men det positive! Dette ser jeg vi har vunnet på i dag! Mine barn lever ut drømmene – de positive!😀

    • Hei Anne,
      Så fint å høre at barna dine lever ut drømmene i dag! Det er så viktig nettopp det du nevner, at barnets identitete ikke blir knyttet opp til det det opplever. Selv om man selvsagt er summen av de erfaringene og livet man lever.

  4. kjempebra skrevet,jobber med skadereduksjon i rusmiljøet og ser at desverre er det alt for mange som har valgt feil og tro på det folk sier om dem.det som overasker meg stadig er alle de som mener å modde ikke er greit ,så snur de seg og mobber en annen gruppe for noe annet uten å engang å forstå at det de driver med er nettop mobbing

  5. Veldig godt formulert og kjenner meg veldig igjen. Jeg kan ikke si at jeg har blitt mobbet fordi jeg alltid hadde ¨hevn¨ i meg. Lot meg aldri kue meg ned. Takk for at du skriver dette. Håper flere unge tar det til seg. Hakke mer å si. Stå på!! Mvh
    Fatima N.

  6. Det er mye her jeg er enig i. Særlig det med at nødvendig bearbeidelse er nødvendig.
    Samtidig skulle jeg ønske vi sluttet å snakke om offerroller. Det begrepet trenger vi ikke. tror jeg. Etter min mening gjør det stundom vondt verre for en del mennesker, både voksne og barn.
    For det er fort gjort å skyve unna andres smerte (også våre barns) ved å be dem ta seg sammen eller komme seg ut av offerrollen. Som om livet var en enkelt valgt rolle. Det tror ikke jeg.

    • Jeg håper ikke du oppfattet meg dithen at jeg mener vi skal si til barn at de skal ta seg sammen og komme seg ut av offerrollen? Det mener jeg på ingen måte, og det har jeg heller aldri noensinne uttalt. Jeg ønsker å sette fokus på hvordan vi voksne best kan støtte og hjelpe barn og unge som opplever mobbing. En viktig del av den hjelpen – noe som gjelder ved andre vanskelige overgrep man blir påført også – er å hjelpe dem med ikke å bli det de utsettes for. Forøvrig er jeg, selv om jeg bruker ord som offer og offerroller selv, enig med deg i at ordene ikke er gode.

      • Nei, jeg har ikke forstått deg dithen. Jeg tror vi er noenlunde enige. Men de ordene svirrer rundt i media og rammer hardt.
        Jeg er helt enig i at hjelpen må ha selvhjelp (ta vare på seg selv) som mål. Men siden mobbehistoriene er individuelle, også forhistoriene til de som ble mobbeofre, ja så trengs det ulike tilnærminge, mener jeg.
        Jada, jeg har egenerfaring, både som hjelper og mobbeoffer. Og skulle jeg brukt samme type terminologien om meg selv, så ville det være at jeg spilte ikkeoffer i førti år før det ikke gikk lenger. Og da var ikke just noen fornøyelse.
        Jeg ble utsatt for umiddelbar «legg det bak deg»- retorikk. Behagelig for de voksne, sikkert godt ment, men ikke spesielt helsebringende i livsløpsperspektiv.
        Bruker ikke si så mye direkte om meg selv, men det får gå for denne gangen.

  7. Jeg tror det du sier ikke vil hjelpe noen. Når man er så dypt nede trenger man ikke at noen sier at de må slutte å være et offer. Man trenger noen som hjelper dem ut av tankegangen. Drar deg med ut, eller setter på en film og tar frem snacks, eller finner på noe annet som får tankene ut av det samme vonde sporet. Og helt ærlig: Hvis man er i stand til å tenke «jeg skal vise dem» eller «jeg skal ta igjen» er man ikke dypest nede. Istedenfor å tenke at alle andre bør gjøre som deg, pris deg lykkelig for at du aldri har vært helt nede psykisk. Og å si at noen «dyrker mobbingen», selv reduserer seg til mobbeoffer og at det hadde vært så mye bedre hvis de bare skjerper seg, at de bør sluttet å være ofre … Jeg merker jeg blir direkte forbanna bare av tanken. Hvis noen føler seg uønsket av alle medelever på skolen og gang på gang blir dolket i ryggen av «venner», og til slutt føler at han/hun ikke har noen venner i det hele tatt, så er ikke det noe som bare ordner seg på magisk vis hvis man selv endrer innstilling! Prøv selv å tenke deg hvordan livet ditt hadde vært hvis du ikke hadde hatt NOEN andre enn din nærmeste familie, alle andre du var påtvunget å omgås hver eneste dag avskyr deg, og så skal du liksom ikke få lov til å være nedfor fordi det er feil å «oppføre seg som et offer»? Det er ikke den som blir mobbet sitt ansvar å ta grep; det er de rundt, medmenneskene. En som blir mobbet har ingen skyld, og å laste noen for deres reaksjoner og hvordan de takler en situasjon er så stygt at jeg har ikke ord.

    • Hei Hanna,

      Takk for langt svar.

      Først av alt vil jeg si at vi ikke er så uenige. Jeg har aldri sagt og aldri ment, at det bare er å ta seg sammen. Jeg har jobbet mange år med traumatiserte mennesker, og har god kunnskap om viktigheten av å anerkjenne og romme folks erfaringer og opplevelser. Hadde det vært så enkelt som bare å ta seg sammen, så tror jeg de fleste av oss hadde gjort det, fremfor å lide i lang tid. Og vi sier egentlig mye det samme, dog med ulike ord. Jeg mener at voksne må fokusere på andre sider hos den som blir mobbet – ikke bare snakke om det vanskelige, men avlede, ha forventninger til deltagelse i det daglige, gjøre hyggelige ting sammen – rett og slett endre fokus, noe som kan få dem ut av tankegangen, slik du selv beskriver det.

      Dernest må jeg si at jeg blir litt provosert over at du antar at jeg ikke har hatt det så vanskelig som det du beskriver. Det vet du ingenting om. Det faktum at man klarer seg, og til og med klarer seg bra, utelukker ikke at livet har vært veldig annerledes en gang. Det var ikke slik at jeg hørte hva dette voksne mennesket sa om meg, og så hadde jeg det ikke vanskelig lenger, fordi jeg bestemte meg for det. Mitt liv har vært, og er fortsatt en kamp, men heldigvis klarer jeg meg.

      Forøvrig mener jeg at detaljer om min historie ikke burde være viktig i denne sammenheng. Mitt anliggende med dette innlegget er å sette fokus på hvordan vi voksne best kan støtte og hjelpe barn og unge som opplever mobbing. En viktig del av den hjelpen – noe som også gjelder ved andre overgrep man blir påført – er å hjelpe dem med ikke å bli det de utsettes for, hente frem andre ressurser, avlede og skifte fokus. Det hjelper ingen bare å bli synes synd på. I tillegg til å bli rommet, anerkjent, trodd på, trøstet og støttet, er det viktig at voksne står stødig ved deres side, og ikke slutter å ha tro på alt det andre de er. Må bare understreke igjen at jeg har aldri skrevet, ment eller uttalt at man skal si til folk at de må slutte å dyrke offerrollen, at de bare må ta seg sammen, at det er deres egen skyld – og heller ikke at de ikke skal få være nede.

      Vil råde deg til å lese begge bøkene jeg har skrevet om mobbing – da vil du garantert få et mer solid inntrykk av min tilnærming til disse vanskelige spørsmålene. Jeg er overhodet ikke ute etter å ansvarliggjøre noen for det de opplever, men jeg vil gjerne bidra til at det blir lettere å leve med, og at folk rundt forstår mer.

  8. For hvem er de egentlig, uten å ha mobbingen ”å lene seg på”?
    Takk, det trengte jeg å lese. Jeg har vel aldri tenkt det på den måten før.
    Hvem er jeg egentlig? Jeg har ganske lenge (altfor lenge) tenkt på meg selv som et offer, selv om mobbingen sluttet for mange år siden.

    Mobbingen fikk mange uønskede konsekvenser for meg, og jeg har dessverre definert meg selv som et mobbeoffer i mange år, men aldri tenkt på hvem jeg egentlig er, om jeg ikke lener meg på mobbingen. Veldig godt sagt! Jeg har den siste tiden begynt å se på mine gode kvaliteter, istedenfor å begrave meg selv i selvmedlidenhet, og det føles bra.

    Tusen takk Kristin, du er nok en stor hjelp for mange.
    Lykke til videre i ditt gode arbeid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s