Den vanskelige åpenheten om barn som mobber

I arbeidet med boken ”Du er viktigere enn du tror”, forsøkte jeg å komme i kontakt med foreldre til barn som mobber, fordi jeg vet det er et skambelagt og vanskelig tema å snakke om. Dessverre lyktes jeg ikke i et slik omfang som jeg hadde håpet. Det er neppe fordi disse barna og deres familier ikke finnes. Til tross for forsikringer om at jeg ikke ønsket å moralisere over eller henge ut verken foreldre eller barn, var det kun én som sa seg villig til å fortelle historien om sin sønn, og hvordan det opplevdes fra en mors ståsted.

Jeg har derimot vært i kontakt med flere foreldre som har opplevd at barna deres har vært delaktige i ubehageligheter og det som kan oppfattes som mobbing. Jeg opplever at mange foreldre har vanskelig for å kalle det som skjer for mobbing. Ofte hører jeg de beskrive hendelser som etter min mening åpenbart dreier seg om mobbing, forklart som uheldige situasjoner, ubehageligheter eller ”bare plaging”. Denne motviljen mot å kalle det som skjer ved dets rette navn, tror jeg hindrer godt samarbeid og gode løsninger. I tillegg oppleves det som en provoserende bagatellisering for dem som utsettes for mobbingen.

Min erfaring er likevel at en del foreldre ser at barna sine mobber eller plager andre, og at det finnes foreldre som oppriktig for å få dem til å slutte. Dessverre opplever mange at de ikke klarer å nå frem eller hjelpe barnet sitt. Historiene ønsker de ikke gjengitt av hensyn til familien, men flere forteller om skammen over å være foreldre til et barn som viser seg å være slemme mot andre. For mange kommer skammen i tillegg til fordømmelsen og utestengningen både barna og de voksne opplever som en konsekvens av mobbingen barnet har vært med på.

Et foreldrepar jeg kjenner privat, forteller at de har opplevd å få mange sinte telefoner hjem fra andre foreldre. Og til tross for at de har forsøkt å samarbeide og være åpne om det som har skjedd, har de opplevd å bli ekskludert fra fellesmøter hvor situasjonen skulle diskuteres, og at tiltak ble besluttet uten at de fikk være delaktige. De opplevde også at sønnen, som følge av at det ble kjent for alle hva han hadde vært med på, sluttet å bli invitert i bursdager og alltid ble valgt til sist i lek og på treninger. De opplevde det de beskriver som en slags sosial aksept blant andre voksne – og barn – om­ at han skulle straffes og henges ut – helt uten mulighet til å gjøre opp for seg, og uten mulighet til å vise sine andre gode sider.

Samtidig vet jeg også av personlig erfaring, og gjennom hundrevis av andres historier, at mange møter foreldre som går i forsvar, som nekter å samarbeide og som ofte også skylder på barnet som blir mobbet. Angrep er det beste forsvar, hører jeg ofte. Jeg hører også ofte uttalelser som: ”Typisk at de foreldrene som trenger det mest ikke stiller på foreldremøter om mobbing”. Med tanke på hvordan det mange steder snakkes om barn som mobber og deres foreldre, er det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å være åpen om dette?

Jeg er ikke ute etter å male et glansbilde av barn som mobber og deres foreldre. Derimot ønsker jeg å bidra til åpenhet og bevisstgjøring rundt hvorfor vi reagerer som vi gjør – enten vi er foreldre til et barn som mobber eller blir mobbet. Vi trenger en nyansert og utforskende holdning til hvorfor mobbingen oppstår i utgangspunktet, og vi må snakke mer om ansvaret som hviler på oss alle når det gjelder hvordan vi håndterer og snakker med og om dem som mobber. Det krever raushet og innsikt, ja – men alternativet kan fort bli at vi glemmer å se sammenhenger og nyanser, og ender med å legitimere det vi egentlig påberoper oss å kjempe i mot. Da må vi også tåle at «ingen foreldre har barn som mobber».

Advertisements

2 thoughts on “Den vanskelige åpenheten om barn som mobber

  1. Lenge siden dette innlegget, men…

    Har tenkt en del på dette med mobberens rolle oppi alt det som skjer. Noen tenker kanskje at det ikke var så nøye fordi de var så mange som deltok i mobbingen, så da fordeler man skyld og man blir mindre skyldig selv. Og i saker der en veldig sterk person mobber en veldig «svak», så omtaler den sterke personen dette som krangling eller uenighet. Mobbing vil de iallefall ikke kalle det, og den som blir mobbet fremstår som en som bare oppfatter ting på feil måte.

    Har selv mye erfaring. Ble mobbet selv og har i veldig stor grad kjent konsekvensene på kroppen. Jeg tenker lite på mobbingen nå, men det hender jeg lurer på hva mobberen ville tenkt dersom hun så meg nå. Og jeg lurer på om de tenker på ting som skjedde i det hele tatt. Det som de mente var sleivete kommentarer for moro, var jo tross alt ramme alvor for meg, og mange nok av disse greide å ødelegge selvtilliten min. De endte kun med høyere status i klassen.

    Tror jeg skal kjøpe boken din. Hadde selv en historie i din forrige bok, men hadde rett og slett ikke oppfattet at du hadde gitt ut ny. Gleder meg til å lese.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s