Voksne verre enn barn? Når læreren mobber.

”Jeg stiller meg helt uforstående til dette, men beklager hvis hun kan ha opplevd tilværelsen i klassen slik.”  (Min lærer til Dagbladet, 23.september 2011)

Fredag 13.juni kunne vi høre på Kveldsnytt at 1 av 10 elever opplever mobbing fra læreren, eller andre voksne på skolen. Dersom man går ut i fra at disse tallene stemmer, mobbes flere elever av voksne på skolen, enn av medelever. Det gir all grunn til å undre seg over om det kan være en sammenheng mellom manglende inngripen og voksnes egne aktive rolle som mobbere. En ubehagelig tanke riktignok, som aldri vil bli bekreftet, men kan det være slik at noen lærere faktisk synes enkelte elever får som fortjent?

Jeg har tidligere både snakket og skrevet åpent om mine barneskoleår, som i stor grad var preget av mobbing. Jeg hadde for stort hår (Tranby-heksa, det var meg), utstående tenner, var klønete, hadde feil klær og trodde jeg var noe, ifølge de andre barna. De første årene fikk jeg også ofte spørsmål om hvorfor jeg hadde så rare klær og om det var fordi vi var fattige. En tung bør å bære for et barn.

Likevel, når jeg tenker tilbake på disse årene, så var ikke mobbingen fra barna på skolen det vondeste. Manglende inngripen, systematisk uthenging og mobbing fra læreren var det vondeste da – og det vondeste å tenke på som voksen. Selv om mobbingen er et tilbakelagt stadiet for mange år siden, kan jeg likevel som 40-åring, huske følelsen av å være maktesløs, ydmyket og fullstendig prisgitt dette voksne mennesket som hadde all makt over mine skoledager.

Da som nå, var jeg et krevende og engasjert hvem-hva-hvordan-hvorfor-menneske. Det var ikke særlig velkomment. Både jeg og andre husker fortsatt hvordan læreren tydelig tilkjennega sin oppgitthet med de andre barna tilstede. Dette kom til uttrykk gjennom sukking, himling med øynene, brå bevegelser og det faktum at jeg ble oversett når jeg rakk opp hånden. Med det som resultat at jeg konstant følte meg som en brysom unge, og ble enda mer usikker og klønete. Før sommerferien pleide læreren å sende et personlig brev til alle elevene i klassen – brev vi selvsagt sammenlignet. Alle brev ble avsluttet likt; læreren skrev for eksempel til Anita: «Det er veldig hyggelig å ha Anita i klassen.» Den linjen fikk aldri jeg.

At min mor forsøkte å tale min sak på konferansetimer, og fortelle om hvordan jeg hadde det, gjorde læreren mer negativt innstilt til meg. Forholdet ble så anstrengt at moren min ved flere anledninger måtte velge å sende en god venninne på skolearrangementer, så jeg ikke skulle måtte betale for det dagen etter.

Til min mors store forskrekkelse, tok skolen ved en anledning initiativ til at jeg skulle underlegges observasjon i klasserommet. Dette skjedde med bakgrunn i at at læreren mente det måtte være noe galt med meg som var så krevende. En psykolog var til stede i noen skoletimer. Hun konkluderte med at «eleven  var velfungerende og intellektuelt hadde stor kapasitet». Ingenting tilsa videre oppfølging, og slik ble det heller ikke.

I forbindelse med et Dagbladet-intervju i 2011, tok avisen kontakt med min gamle lærer, som ønsket at følgende skulle komme på trykk: ”Jeg stiller meg helt uforstående til dette, men beklager hvis hun kan ha opplevd tilværelsen i klassen slik”.

I to samtaler med Dagbladet gjentar læreren en rekke ganger, at hvis jeg følte meg utenfor, var det familien min som hadde skylden for det, og at terskelen for hva som kalles mobbing i dag er blitt veldig lav.

Da jeg fikk gjengitt disse sitatene av journalisten, kjente jeg i et lite øyeblikk usikkerhet og redsel for at jeg hadde tatt feil – at jeg hadde overdrevet, og at det faktisk var min egen og min families skyld. Fortsatt, så mange år etterpå, klarte læreren å mobilisere den samme sterke følelsen av annerledeshet og frykt. Etter å ha fordøyet ordene, kom lettelsen. Uttalelsene var en etterlengtet bekreftelse på at det jeg opplevde den gang, faktisk hadde skjedd – og at det ikke handlet om meg, men om et menneske som ikke hadde forandret seg på nesten 30 år.

Ettersom årene har gått, og jeg har snakket åpent om mine opplevelser, har flere tidligere klassekamerater tatt kontakt. Noen for å si at jeg kunne fortalt langt verre historier fra den tiden (historier jeg selv har fortrengt). Andre har tatt kontakt for å fortelle hvordan de selv opplevde å bli uthengt og latterliggjort av den samme læreren: For å glemme ting hjemme og ikke å kunne lese godt nok.

Skolen skal være et sted hvor barn undervises, ikke reduseres. Skolen skal være et sted hvor det er en del av den voksnes jobb å finne noe å like ved hver eneste elev. Dette gjelder også de som utfordrer, trigger negative følelser og skaper uro. Det er voksnes fordømte plikt å ha raushet til å se bakenfor for det de ikke liker og ikke forstår.

Man trenger ikke å være barnepsykolog for å forstå at all atferd har en årsak. Det er voksnes ansvar å huske at barn ikke er vanskelig, barn har det vanskelig. Ingen blir mobbet, såret eller utestengt fordi de fortjener det.

 

24 thoughts on “Voksne verre enn barn? Når læreren mobber.

  1. «Hat» er ikke et ord jeg bruker ofte, men jeg merker at jeg synes det er veldig vanskelig å snakke om klasseforstanderen min i 8. og 9. klasse uten å ty til frasen «Jeg hatet ham». For han ville være kul, og for å være kul måtte han være kompis med de kule, så han mobbet. Ikke meg, i alle fall ikke direkte, jeg var for god til å svare for meg, så de tilfellene jeg vet om der jeg følte meg direkte mobbet var det snakk om baksnakking (og, altså, hvem gjør sånt? Baksnakker elever framfor klassekamerater?), men han plukket på de svakeste i klassen, de som allerede var halvveis utstøtt av «de kule».

    Jeg opplevde periodevis gjennom både barne- og ungdomsskolen det jeg vel ikke kan kalle annet enn mobbing fra jevnaldrende, men dem kan jeg langt på vei tilgi, men læreren? Aldri. Du har ingenting i skolen å gjøre – og dette var snakk om en fyr som faktisk VILLE være lærer, jeg har hatt mange nok lærere som egentlig ville noe annet, men som havnet i skolen – om du ikke kan behandle alle elever med respekt.

  2. Bra innlegg!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

  3. Det som er vanskelig med denne formen for mobbing er at den er så vag, vanskelig å ta fatt i, å sette ord på. Når opplevelsene ikke bekreftes, kommer en i tvil. Det er psykisk skadelig.

    Jeg tror denne formen for mobbing (jeg kaller den stille), er utbredt. De fleste forbinder mobbing med vold, knuffing, åpenbar navnsetting og nedrakking.

    Å ta tak i den stille krever mye. Vi har en stor jobb å gjøre der.

    Deler du denne i Samfunnspraten? https://www.facebook.com/groups/samfunnspraten/

  4. det finnes dessverre ingen som er voksne.Vi er alle barn,fra vugge til grav,og som vi alle har fått lære,er det like barn som leker best.

  5. Jeg opplevde min «mannlige» lærere som svært barnslige på skolen,og deres morsomme (for dem) mobbing,ble sett på,av klassen,som skøyeraktige påfunn i den ellers så grå skolehverdagen.De hadde lov å mobbe,siden de var sjefen og hadde fått utlevert autoritet til å opptre som «lærere»
    mvh. Ådne

  6. Laskestad barneskole var et sant helvete på jord! Der gjennomgikk jeg daglig psykisk tortur i seks år, bare fordi jeg var usedvanlig stygg og handikappet. Bildene fra den tiden taler for seg selv. I første klasse var jeg fremdeles et sunt og lykkelig barn, i femte klasse så jeg ut som en zombie, jeg veide nesten like lite som i første klasse og jeg fikk bare så vidt til å presse fram et smil når jeg var nødt til det. Jeg er glad denne artikkelen ga meg mot

  7. Nå kjenner jeg det rykker i den vonde hjertestrengen. Det er mer enn tjue år siden, men jeg hører ham ennå le. Han ler når jeg griner, og jeg griner ofte, av frustrasjon og sinne. «Se på Sirkus Stine,» roper han til de andre. Sånn får du et stempel. Og når det er læreren som setter det, er det opplest og vedtatt.

    Jeg er sju år.

    Opplest og vedtatt – og permanent. Mine gamle klassekamerater ler fremdeles av «Sirkus Stine» når vi treffes. Jeg ler ikke. Jeg synes ikke det er morsomt. Og jeg hater at det plager meg ennå. Og at jeg ikke kan få dem til å forstå hvorfor det plager meg.

    Det hører med til historien at jeg fikk en annen lærer senere. En som kalte meg «fargerik» i stedet for «brysom». Takk og pris at de også finnes!

    Jeg er lærer selv nå. Jeg vet hvilken type jeg ønsker å være. Takk for at du minner meg på at det ikke kommer av seg selv.

  8. I midt tilfelle ble jeg mobbet av medelever pluss elever i andre klasser, jeg ble skolens søppeldunk, samtidig var læreren nyutdannet, han var meget svak og turte ikke gripe inn for og hindre mobbingen, i stede gjorde han narr av meg slik at de som mobbet hadde fått lærer med på laget. Skoletiden har ødelagt meg som person.Selvbildet er totalt vraket. Hjemme var det alkohol så jeg hadde det utrygt både på skolen og hjemme. Nå går jeg til psykolog to ganger i uken. Ser ut til at jeg psykisk blir verre og verre for vær dag som går. Ble videre mobbet i arbeidslivet så etter mange nederlag og utstøtelse har jeg resignert og isolert meg selv fra omverdenen. Det føles tryggest

  9. Viktig og god artikkel.

    Jeg har opplevd mobbing både fra elever og lærere. Spesielt en lærer var grundig til å mobbe. Da han skulle dele ut karakterbøkene rett før jul med halvårsresultatene, falt det på vintersolverv, årets mørkeste dag. Det gjorde han et stort nummer ut av, og sa at det passet sammen med karakterene. Jeg opplevde en lærer som leste opp norskstiler som han mente var dårlige, for deretter å håne eleven, meg også, foran hele klassen. Fyren hadde tidligere jobbet som journalist. Han likte vel å henge ut sine mobbeofre i avisspaltene også.

    Vi hadde ingen lærebøker eller skriftlige hjelpemidler til hjelp for hvordan stiler skulle skrives. Læreren var fasiten. Og han var et vulkanutbrudd og jordskjelv av en plage.

    Vi har psykologer fordi noen mennesker mangler empati og ødelegger andres liv. Sånn hjelp fikk jeg aldri. Jeg klarte aldri å fortelle mine foreldre hvordan det var på skolen. Tror skamfølelsen av utilstrekkelighet var grunnen. Pussig nok bar jeg aldri nag til denne fyren. Men det ble etter hvert så mange vonde minner fra hjemstedet at jeg i voksen alder aldri kunne klare å bo der.

    Hadde jeg hatt en far som involverte seg mer i mitt liv, kunne det gått bedre. Kan du fortelle noe om hvordan din far var?

  10. Viktig og god artikkel.

    Jeg har opplevd mobbing både fra elever og lærere. Spesielt en lærer var grundig til å mobbe. Da han skulle dele ut karakterbøkene rett før jul med halvårsresultatene, falt det på vintersolverv, årets mørkeste dag. Det gjorde han et stort nummer ut av, og sa at det passet sammen med karakterene. Jeg opplevde en lærer som leste opp norskstiler som han mente var dårlige, for deretter å håne eleven, meg også, foran hele klassen. Fyren hadde tidligere jobbet som journalist. Han likte vel å henge ut sine mobbeofre i avisspaltene også.

    Vi hadde ingen lærebøker eller skriftlige hjelpemidler til hjelp for hvordan stiler skulle skrives. Læreren var fasiten. Og han var et vulkanutbrudd og jordskjelv av en plage.

    Vi har psykologer fordi noen mennesker mangler empati og ødelegger andres liv. Sånn hjelp fikk jeg aldri. Jeg klarte aldri å fortelle mine foreldre hvordan det var på skolen. Tror skamfølelsen av utilstrekkelighet var grunnen. Pussig nok bar jeg aldri nag til denne fyren. Men det ble etter hvert så mange vonde minner fra hjemstedet at jeg i voksen alder aldri kunne klare å bo der.

    Hadde jeg hatt en far som involverte seg mer i mitt liv, kunne det gått bedre. Kan du fortelle noe om hvordan din far var?

  11. Så lenge dine venner og foreldre løfter deg opp og roser deg, er stolt av deg og gir deg oppløftende tilbakemeldinger, tar deg med på aktiviteter og får deg til å mestre, da skal det mye til å la seg bli trøkket ned med mobbing på skolen. Men hvis du til stadig opplever at alle rundt deg rakker ned på deg, da blir du et offer, da blir det vanskelig, som barn, å takle det negative presset over tid. Derfor mener jeg at foreldre har et stort «aktivt» ansvar for hvordan barn vokser opp i et samfunn med mobbe problemer. «Mobberne» får du ikke gjort noe med, det er feil fokus. Dine barn og deg selv kan du aktivt påvirke. Jeg skriver dette fordi jeg selv har blitt mobbet, men var sterk nok til å motstå og til å med ta igjen med samme mynt. Mine foreldre og venner løftet meg over hverdagens hindringer. Så oppfordringen min til foreldre til «mobbeoffer» er; ta med barna på tur og aktiviteter, la de mestre, la de smile og le, la de også gjerne feile slik at de lærer å mestre det. De blir sterke og de blir ikke et offer for mobbing. Barn trenger flere sosiale arenaer enn skolen, det er sunt. Selvsagt er det synd på de som sliter med mobbing, men slaget er ikke tapt, det er aldri det, man skal aldri gi opp! Som min bestefar pleide å si; «Den som gir seg er en dritt» 😉

  12. lærere må vær forsiktig med hva og hvordan de sier ting til en elev, det kan lett misforstås av andre elever som hører det. det skjedde med meg når eg gikk på barneskolen. lærer sa noe til meg, som oppfattet helt annerledes av mine med elever, som igjen utartet seg til mobbing😦

  13. Jeg ble mobbet av en lærer i 8. 9. og 10. klasse. Jeg skulle ønske jeg kunne nevne navn på personen.
    Uansett hva jeg gjorde, så fikk jeg aldri mer enn karakter 2 i faget, eller så strøyk han meg. Han hadde kalle navn på meg og hengte meg ut forran alle i klassen, noe som ikke er lett når man er 14 år og har dårlig selvtilitt. Ettersom læreren mobbet meg så var det liksom greit for andre i klassen å mobbe meg også.
    Det var møter med denne læreren, meg og rektor som egentlig skulle være nøytral, noe han virkelig ikke var.
    Det var nyttesløst å gjøre noe med det, så jeg måtte bite tennen sammen i de 3 årene.
    Min mor snakket også med rektoren på skolen uten forbedringer.
    Grunnen til at jeg forteller dette, er fordi jeg tror det er en del mørke tall når det er snakk om mobbing fra lærer.
    Takk for at du skriver om dette, jeg føler meg ikke så alene om det lengere.

  14. Får så vondt i magen når jeg leser dette. Mobbing fra lærere har vært til alle tider. Min mann er nå 57 år og kan fortelle om en lærer som begynte å le høyt og oppfordret de andre elever å gjøre det samme når han skulle lese høyt i klassen. Han også ofte sendte han ut om vinteren til å spise matpakka si alene, han fikk ikke lov å ta på seg jakka si. Min bror ble mobbet av elever uten at lærere grep inn. En gang ble han banket opp bakerst i klasserommet og læreren sa at han merket ikke at det var noe uro i klassen. Heldigvis var det et par elever som var villige til å si ifra hva de hadde sett og denne læreren fikk en «advarsel». Når jeg gikk på skolen var det ei kjempe søt jente som dessverre bærte på for mange kilo. Når vi hadde svømmetimer ropte gymlæreren at hun måtte ikke hoppe i vannet fordi de ville beholde noe av vannet i bassenget og en annen gang som hun løp over gulvet sto han ristet på kroppen som om det var jordskjelv. Han også ba henne løpe alene fram og tilbake i gymsalen mens alle i klassen så på. Jeg gikk ut og løp med henne. Læreren kjeftet på meg og sa at hvis jeg ikke stilte meg ut til siden igjen, ville han sende meg til rektoren. Jeg ba han å værsågod gjør det for da ville jeg fortelle hva slags monster han var. Alle de gangene fikk han mange elever med seg på latteren. Når min egen datter hadde juleverksted på skolen, var jeg med for å hjelpe. Det var en gutt i klassen som ikke klarte å lage et perfekt stearinlys og læreren kalte han «stupid» foran alle som var der. Stakkars gutten bare sank sammen. Jeg har enda flere historier men det forteller meg at hvis jeg personlig kjenner til så mange eksempler, da må det jammen meg være tusenvis av skrekk historier rundt om. De voksne som mobber eller vender ryggen når andre blir mobbet burde skammet seg!! Et mobbeoffer er merket for livet!

  15. Det finnes mange lærere som aldri skulle vært i yrket. Det som skulle være en hyggelig avslutningstur i 10. klasse ble et mareritt for meg. Selv om jeg hadde levert legeerklæring på at jeg ikke kunne være med på alle gåturene som ble satt opp spilte ikke det noen rolle for klasseforstanderen. Det var først etter flere gråtende telefoner til mine foreldre, og at medelever backet meg opp at læreren endelig skjønte at han ikke hadde noen makt over en leges vurdering. Da sa han: «har DU ?» «Ja,» svarte jeg. «- det er jo det jeg har prøvd å si hele tiden, jeg har jo til og med gitt legeerklæring til dere.» Da ristet han bare på hodet og gikk. Som om ikke det var nok å drite meg slik ut på en avslutningstur gav han meg også karakter 2 i gym fordi jeg ikke ble med på EN av gåturene, som jeg attpåtil hadde gyldig grunn for å ikke være med på. Jeg var ikke alene om å mistrives på denne turen, medelevene jeg hadde i ryggen ble heller ikke trodd for sine sykdommer selv om de også hadde legeerklæring.

    Det verste var at de andre lærerne backet ham opp under hele turen. Det er ikke så lett for en femtenårig jente å forsvare seg mot 3+ lærere som konspirerer mot deg, selv med legeerklæring, foreldre og medelever i ryggen. På grunn av denne ene uken husker jeg ikke 10. klasse som noe annet enn et helvete, for først etter denne turen innså jeg hvor udugelige og rett og slett mobbende flere av lærerne på denne skolen var. Flere og flere uakseptable episoder dukket opp i hodet mitt.

    Bare det å se på at en elev strigråter i fortvilelse, for så å FORTSETTE å argumentere mot en leges vurdering… foran hele 10. klasse… det er rett og slett helt utrolig, og jeg håper i mitt stille sinn at disse lærerne leser denne kommentaren. Dere ødela hele skoleavslutningen for meg, hvorfor ville dere gjøre noe sånt? Var ikke det en tur som vi elevene hadde spart opp penger til? Da er det vel meningen at det skulle bli en hyggelig tur for alle? Dere er en av grunnene til at jeg har rømt byen for lengst, jeg ville rett og slett ikke tåle å se trynene deres igjen.

  16. «Jeg har sett slike jenter som deg, stående i tollbodgaten, det er dit du skal»
    Sa min lærer til meg i avgangsåret på ungdomsskolen.
    «Jaså, er det der du pleier å være?» repliserte jeg.
    Han plaget meg aldri igjen….
    Men dessverre er ikke alle like rappe i kjeften som meg, har full forståelse for at mobbing fra lærere, potensielt, kan ødelegge liv.
    Dette er klart et stort problem.

  17. Jeg har også blitt mobbet av lærere. Først på barneskolen, der vi hadde en lærer som blant annet tvang meg til å lese engelsk høyt i klassen for så å sitte å hånle «nei vi må nok lage en dummies gruppe til deg, for du er håpløs!» – lite viste vel han at jeg kom til å få 6 på muntlig engelskeksamen noen år senere, og aldri har en karakter smakt bedre!
    På ungdomsskolen hadde vi en gymlærer som sto å lo da jeg fikk et astmaanfall og sa «det er ikke astma, det er fedme. når en er så stor som deg er det klart man blir andpusten» og også mente at når vi hadde kondistest så kunne jeg jo egentlig bare sette meg og se på for jeg kom til å stryke uansett. Greit jeg var tykk, men det hjalp jo ikke på saken når han kom med små og store stikk hele tiden.
    På videregående så hadde vi en lærer som hver gang det ble stilt et spørsmål ingen rakte opp hånda til, smilte fandenivoldsk og ba meg svare, og svarte jeg vet ikke, så sa læreren «vet du i det heletatt noen ting?» Eller «Nei du vet vel ikke du, for det trengs en vis IQ for å svare på slikt» og lignende fraser lirte hun ut av seg hver eneste time vi hadde henne.
    I alle årene ble jeg også mobbet av medelever, men de kan tilgis – de var barn som ikke viste bedre, men lærerne de voksne som liksom skulle være får trygghet i skolehverdagen, aldri om jeg tilgir dem!

  18. Mobbere sier ofte at det er du som mobbe-offer som har skylden for at du blir mobba. Jeg ble da jeg startet på ungdomskolen satt i rollen som mobbe offer. Av både lærer og elever. Men nåde den som sa et ord. Selv læreren fikk seg en real en bare én eneste komentar skulle nedsette meg. 25 anmerkninger for tilsnakk. Fikk alle strøket. Det man trenger er støtte. Henvis deg til direktoratet. Anmeldte saken også saken. Anmeldelsen nådde ikke retten engang men alle anmerkningene var strøket med det samme skolen mottok anmeldelsen. Bruk rettighetene dine. Nåde den som sier deg noe! Men det skal sies at jeg hadde en god del venner på min side. I tillegg våget ingen å ta på meg. Lar du det gå vil det fortsette. Og har det begynt, vil det ikke stoppe. Du må slå det første slaget. Så det svir i tryne på dem resten av livet. Nåde den som mobber.

  19. Dette er en av grunnene til at jeg selv vil bli lærer. Jeg tror enkelte mennesker har lett for å gjøre lærer-elev forholdet mer vennskapelig enn å la det være et profesjonelt arbeidsforhold (hvilket det faktisk er). Og det kan være veldig positivt for å nå fram til elevene, men ofte tar folk med seg denne «ertende» og «tullete» holdningen også. Mange ser ikke seg selv fra et annet ståsted, og har derfor vanskeligheter med å skjønne at de mobber eller at deres personlige meninger skinner altfor godt igjennom.

    Et utrolig flott innlegg du har skrevet; det er viktig at disse aspektene også blir belyst.

  20. I 2003 begynte jeg på Hafstad vgs allmennfag. som muslim og 21 åring med 15 åringer som klassekamerat virket det ikke særlig koselig å gå på skolen. I tillegg hadde jeg lært bokmål på språkkurs, mens lærere og elever snakket nynorsk/ Førde dialekt. Det verste jeg opplevde var fra min engelsk lærer som er opprinnelig fra England. Han pleide alltid å skryte av engelskmenn og klasseskille i hjemlandet. En dag sa han » I England er det tre klassefolk, øverst er det briter, nummer to kommer innvandrere med høy utdannelser som leger og advokater, helt i bunnen er de som jobber som taxisjåfører og pizzabakere, sånne som henne»! og han pekte rett på meg…… hele klassen snudde seg mot meg i påvente av en reaksjon, men jeg var ikke vant til å krangle eller tilsnakke med lærerne ……..

  21. Jeg vil være anonym. En gutt i klassen på Algarheim barnesole ble hver dag mobbet av læreren vår ! Det var på landsbygda i 1967. Det gjør også at vi unger dengang gjorde det samme,fordi vi stolte på læreren. Lurer på hvordan det står til med Jan i dag?Vera

  22. Tilbaketråkk: Legg ned kommentarfeltet! | HansPetter.info

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s