Jakten på idealkroppen

minien minMin datter på 14 har bedt om ordet på bloggen: Kroppspress har blitt et økende problem i dagens samfunn. Presset om å ha ”idealkroppen” vokser, og hvor enn man ser blir man møtt av syltynne modeller og annonser for slankekurer. Idealet om en tynn kropp er overalt, og det er umulig å komme seg unna. Aldri har det vært større fokus på kropp, og på at kroppen skal innfri visse krav. Men hvem har egentlig rett til å sette disse kravene? Hvem har rett til å bestemme hva som er den ideelle kroppen og hva som ikke er det? Kroppspressmarerittet begynte for meg allerede da jeg startet på barneskolen. Det gikk ikke lang tid før det å høre noen rope hvor stygg og feit jeg var ble en daglig rutine. Allerede som seksåring begynte jeg å drømme om å være en annen. En annen som hadde en finere kropp enn det jeg selv hadde. Jeg husker at jeg så på Barbie-dukkene mine og håpet at jeg en dag ville få en like fin kropp som dem. Tanken om å sulte meg selv for å bli tynnere lå i underbevisstheten hele tiden, men det å gjennomføre det klarte jeg heldigvis aldri. For hver dag som gikk begynte jeg å hate kroppen min mer og mer. Tankene jeg hadde om min egen kropp som seksåring er ikke noe noen burde ha, uavhengig av alder. Barndommen var ikke lenger så uskyldig som det den en gang var. Forakt for egen kropp er ikke noe man blir født med, det er noe man lærer. Som små barn går man ofte rundt og drar opp t-skjorten for å vise frem magen, spiser på hender og tær mens man smiler og ler. Man utforsker sin egen kropp, og lærer sin egen kropp å kjenne. Kroppen er i et lite barns øyne noe interessant og fascinerende, og man tenker ikke over om den er pen eller stygg. Den er et verktøy, ikke pynt. Med årene lærer man hvordan man egentlig bør se ut. Barbie og Ken blir de store forbildene, de alle skal se ut som. Senere har filmer som for eksempel High School Musical vist oss tydelig hvilke type kropper som er vakre og akseptert, og hvilke som ikke er det. Man får skjønnhetsidealene banket inn med hammer og spiker, og idealkroppen triumferer sin vei gjennom media. Ytterst få av oss har denne kroppen naturlig. Konsekvensen av dette, blir at de som en gang ikke brydde seg om hvordan kroppen sin så ut, men heller hvordan den fungerte, begynner å mislike kroppen sin mer enn noe annet. Hele konseptet med ”idealkroppen” er kvalmende. Hvorfor lengte etter en kropp som ikke er din egen? Burde ikke idealkroppen være den kroppen du selv har? Det kan vel ikke finnes en kropp som er mer ideell for deg enn din egen? Idealkroppen er et bilde på det perfekte mennesket. Det mennesket vi alle tilsynelatende burde strebe etter å være. Sannheten er at de aller færreste har muligheten til å oppnå ”idealkroppen”. Så hvorfor finnes den da? Og hvorfor lar vi jakten på idealkroppen styre livene våre når den mest sannsynlig vil være umulig for oss å oppnå? Det er mange som sier at ingen er perfekte, og at alle har sine feil. For meg er det nettopp disse feilene som gjør et menneske komplett! Og når et menneske er komplett, kan man ikke da si at det er perfekt? Alle begår- og har sine feil. Ingen av oss er feilfrie. Og det er helt greit! Det er menneskelig både å begå- og ha sine feil. Da kan man jo spørre seg selv: Hvorfor streber vi etter å være feilfrie, når det å være feilfri ikke egentlig er menneskelig? Det at man allerede i så ung alder blir utsatt for ekstremt kroppspress burde være en vekker for mange. Noe er helt klart feil. At til og med barn må gå rundt og bekymre seg over om kroppen er bra nok, er utrolig alvorlig og urovekkende. Dessuten ser vi at kroppspress kan ha store og alvorlige konsekvenser. Det kan føre til dårlig selvtillit, farlige spiseforstyrrelser og det kan enten skape eller trigge alvorlige psykiske lidelser. Det kan også føre til at folk setter livet sitt på vent, ved at de utsetter ting til de har gått ned et visst antall kilo eller klesstørrelser. I de mest ekstreme tilfeller ser vi også at misnøye ved egen kropp kan føre til selvmord. Noe må gjøres! Foreldre, søsken, barnehagelærere, lærere og alle vi andre, må lære barn at det ikke er noe fasitsvar på hvordan en kropp skal se ut. Kropper kommer i alle mulige størrelser og fasonger, og dette må de lære at er normalt. Vi har alle et ansvar for å sørge for at de kommende generasjonene skal slippe å vokse opp med det samme presset vi vokser opp med nå. Nå er jeg blitt fjorten. Fortsatt tar jeg meg selv i å ønske at jeg hadde kroppen til min yndlings Barbie-dukken. Fortsatt knekker jeg sammen over at jeg ikke har den kroppen samfunnet vil at jeg skal ha. Jeg sliter med å finne de vakre tingene ved meg selv, de tingene som gjør meg ”perfekt”. Ofte står jeg foran speilet og vrir og vender på meg mens jeg stadig oppdager nye feil ved kroppen min. En føflekk på feil sted. Et øye som er bittelitt større enn det andre. Feil jeg egentlig ikke vet om i det hele tatt eksisterer, men som jeg ser likevel. For meg er alt ved utseende mitt feil. Det er det jeg har blitt fortalt, og det er det jeg etterhvert har endt opp med å tro på. Men nå er det på tide at jeg tar et oppgjør med meg selv. Jeg må bestemme meg for om jeg skal velge å elske kroppen min, eller hate den. Men det er ikke bare jeg som må endre meg. Samfunnet må også endre sine skjønnhetsidealer, og fjerne tanken om idealkroppen. Vi må innse at skjønnhet ikke kan defineres utfra en størrelse eller et tall på en vekt, og at både tynne og tykke kropper er vakre. Alle kropper er vakre, uansett. Jeg er veldig opptatt av at vi må ha større fokus på hvem vi er, fremfor hva vi er. Men, samtidig må vi lære oss å elske kroppen vår. Den er tross alt en del av det som gjør oss til mennesker. Og den er vakker. Så utrolig, utrolig vakker. Uavhengig av størrelse. Det blir som om du finner en utrolig fin genser i størrelse small i butikken. Legger du den ved siden av den samme genseren i størrelse XL så er den jo fortsatt like fin, bare at det er en større versjon av den mindre genseren! Til slutt er det viktig at vi stiller oss selv spørsmålet: Hva definerer meg? Er det hvordan jeg ser ut, eller er det hvem jeg er som person? Jeg er en jente på fjorten år. Kroppen min er full av ting jeg skulle ønske jeg kunne endre på. Men jeg vil velge å elske den akkurat sånn som den er. For ”feilene” ved den er det som gjør den så fin. Det er ikke en perfekt kropp, og det er akkurat det som gjør den så perfekt! Vi er alle forskjellige, og ingen, men alle er egentlig perfekte. Hilsen Henriette Oudmayer Simensen

Advertisements

4 thoughts on “Jakten på idealkroppen

  1. Dette er så flott, Henriette. Jeg er så glad for at unge mennesker som deg ser hvilken idioti vi driver med. Det stopper ikke heller, skjønner du. Jeg kunne vært bestemoren din og også min aldersgruppe blir oversvømt med tips og råd om hvordan vi skal bli perfekte. Vi har til og med presset om å se unge ut. Vi skal helst dø som friske, slanke, glatte og unge hundreåringer. Vi får stå på, både du og jeg. Du fortsetter å skrive dine flotte innlegg og jeg kommer ut med bok i januar om noe av det samme – om å være ung og perfekt uansett alder. Bravo til deg fra meg 🙂

  2. Kjære Henriette, takk for at du deler 🙂
    Du skjønner det at jeg som er godt voksen – 54 år- husker at jeg hadde det akkurat likedan. Jeg har helt siden jeg var barn hatt en «stødig» kropp, en kropp med mage, rumpe og etter hvert bryster. Jeg har en datter som nå er 12 år, og hun har den samme kroppen som jeg hadde når jeg var barn. Og jeg ser nå at jeg var helt normal. Allerede på 60-tallet var det mye fokus på kropp. Mødre på den tiden slanket seg like mye da som nå- og slanking var ofte ett tema rundt måltidene. Det var ananaskurer og slankepiller fra utlandet som var IN da. Og etterhvert ble det den ene mirakelkuren etter den andre. Og mødrene bet på.
    Jeg skulle så gjerne hatt en slik kropp som de andre i klassen hadde- de var uten rumpe, mage og bryster. De var flate overalt og det ville jeg også bli. Men det var helt umulig, for kroppsbygningen min var ikke slik. Jeg husker jeg ville begynne på ballett sammen med besteveninnen min- men hun fortalte at de ( familien hennes ) hadde snakket om det ved middagen og faren hadde sagt at jeg nok var for stor i kroppen så jeg ville ikke gjøre det bra i balletten. Så uklokt kan voksne snakke så barna hører på- og så går det videre til barna. Jeg danset Jazz- men jeg begynet aldri på den balletten.
    Da hun på 12 begynte på skolen hun går nå- det var i fjerde klasse – så var det en av jentene i klassen hennes som ville vise henne hva hun måtte gjøre for å få six-pack – det var første skoledagen og vi hadde nettopp kommet !
    Ordet slanking har aldri vært noe tema hos oss- for selv om jeg har hatt fokus på kost så har jeg aldri brukt slanking som ord. » Mamma si meg hva er slanking ? «- spurte hun en dag. Og jeg ble egentlig litt stolt inni meg.
    Det er som du sier ett stort press på de unge når det gjelder kropp. Å kjøpe barneklær kan være vanskelig for ei som er større enn de målene som er for de under 14 år. Jeg har skrevet brev til en av de største butikkene i Norge på barnetøy. Du vet den butikken som heter WOW- der er klærne så små og smale i størrelsen at det er umulig for mange 10-åringer å finne noe som passer, selv om de skal ha tøy opp til 14 år. Det er særlig buksene som er helt tullete i fasongen. Der kan du snakke om å ha Barbie som modell ! På de store kjedene er det den samme opplevelsen hva angår størrelser. Og jenter prater mye om størrelser. Det er ikke sikkert det er noe de har lært av tv-programmer. Jeg opplever at mange unge foreldre ikke tenker seg om når de snakker om kropp og barn lytter til. Det er mange voksne som er uheldig opptatt av kroppen sin- og det er nok mediapåvirket OG slikt de snakker med veninnene sine om. Jeg har en voksen sønn også- da han var på din alder var han lubben og guttene sliter også med slike idealer som du tar opp i ditt innlegg. Det var vanskelig for han å være «lubben»- det vi voksne kaller valpefett. Nå er han kjempelang og slank. Det er som du sier ett fokus på det som mange kaller » den perfekte kroppen «- som noe de ikke har men skal få. Nå som jeg er godt voksen og kroppen min har båret to barn så har kroppen forandret seg veldig. MEN jeg har ett godt forhold til kroppen min. Slik er den og slik vil den være.
    Jeg forsøker å lære hun på 12 det du snakker om- men det er ikke så lett å bli hørt. Jeg er ikke jentegjengen- så jeg vet ikke hva jeg snakker om skjønner du 🙂 – jeg håper likevel at det jeg lærer henne av holdninger likevel når inn ett sted så hun tross alt press står stødig i seg selv ett sted. For det er det det handler om Henriette. Å stå stødig i seg selv- uansett. Det kan være ensomt – men det er så absolutt verdt det. Stå på Henriette- jeg forstår at du er ei klok jente med mange fine tanker som sikkert flere unge skulle likt å høre.
    Vær stolt av den du ER 🙂

  3. Hei, Henriette. Jeg er veldig glad for at du skrev dette innlegget. Samfunnet trenger sterke mennesker som deg – mennesker som våger å være en motpol til dagens perfeksjonshysteri. Mennesker som utfordrer vårt syn på det «perfekte», og minner oss på skjønnheten i det «uperfekte». Det er ikke til å komme forbi at det glatte «Barbiegirl» idealet setter standard for mange unge og også voksne, noe jeg synes har blitt spesielt påfallende de siste årene. Da moren din og jeg var unge, var idealene annerledes, i hvert fall slik jeg husker det. Man kom – i hvert fall etterhvert – lengre med å være reflektert og «spennende», og det var et pluss hvis dette gjenspeilet seg i det ytre.
    Nå har jeg ikke sett annet enn bilder av deg, men utfra det jeg har sett, kan jeg si: Du er utrolig vakker. Ikke på Barbiemåten, heldigvis for deg, men på den virkelige måten. Stå på, vær et fyrtårn.

    Best, YG

  4. Hei Henriette.
    Jeg så Sykt perfekt i dag, og har en del ting jeg ønsker du skal høre.
    For det første vil jeg si at det at du stilte til denne serien og at du så åpent fortalte om dine kritiske tanker om deg selv, det skal du være utrolig stolt av. At du som en 15 år gammel jente tør å snakke så åpent om noe som er så utrolig viktig, men likevel så sårt, det er rett og slett utrolig modig gjort.
    Det er ekstremt kroppsfokus i dagens samfunn, og det ødelegger mye for mange. Jeg håper du fikk se deg selv i et litt annet lys når du så deg selv på skjermen. Du virker som en utrolig positiv, smart og herlig jente. Jeg håper du en dag innser at du er vakker!

    Jeg håper også at du forstår at den eneste du ”jobber” for i livet er deg selv. Dine prestasjoner på skolen handler kun om dine egne målsetninger. Det å bare ha toppkarakterer skal ikke komme foran selve livet. Det skal ikke gå på bekostning av ditt sosiale liv eller din trivsel. Jeg forstår at du og veldig mange andre på din alder er utsatt for mye press, og det er utrolig trist. Jeg tror den innsatsen du gjorde ved å stille på tv, kan hjelpe utrolig mange andre og ikke minst deg selv. Så i bunn og grunn vil jeg bare takke deg for personen du er og for et utrolig modig valg.
    Ønsker deg masse lykke til videre

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s