Det trengs en hel landsby

Tanker etter Fakkeltog mot mobbing.

I november i fjor sa jeg ja til å være konferansier på Fakkeltog mot mobbing i Oslo. Jeg har verken før eller siden gått i fakkeltog, da jeg tenker det er lite forpliktende å stille opp for en god sak et par timer. Det er det daglige engasjementet, den daglige og systematiske jobbingen som i lengden vil gi resultater.

Likevel skal jeg innrømme at jeg håpet at fakkeltoget, som ble en sterk og rørende opplevelse, og de to ukene mediene var fylt med mobbesaker, skulle bli mer enn et blaff. Engasjementet var stort og fellesskapet sterkt. Vi var alle i mot mobbing disse dagene. Mange, som tidligere følte seg utenfor, fikk anledning til å fortelle sine historier og opplevde også massiv støtte – der og da. Aldri har jeg sett flere godord og varmende støtteerklæringer.

Til tross for at mediene har fulgt opp med noen saker i etterkant, har det likevel stilnet betydelig – også på Facebook og Twitter. Flere har attpåtil uttrykt at det er godt at vi endelig kan snakke om noe annet enn mobbing – noe jeg leste på Facebook for bare tre dager siden. De siste ukene har flere ungdommer kontaktet meg og fortalt, at med stillheten kom de vonde tankene tilbake, og at følelsen av å være akseptert og innafor bare var kortvarig. Hverdagen har ikke endret seg stort når alt kommer til alt, selv om jeg håpet det, skrev en jente til meg i julen.

Dessverre har jeg også nylig vært vitne til hvordan personer har blitt hengt ut og gått i åpen konflikt som direkte følge av fakkeltoget og Kongens tale. Det kan ikke være tvil om dette skader, mer enn det gagner denne viktige saken.

Alt dette får meg til å tenke på appellen jeg ble bedt om å holde denne fakkeltogsøndagen, hvor mitt hovedbudskap var: Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Kanskje er det viktigere enn noen sinne å minne hverandre på at mobbing ikke er noe som angår «de andre». Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Derfor angår det deg og meg, alltid.

Appellen i sin helhet

Som ansatt i UNICEF Norge, jobber mine kolleger og jeg hver eneste dag for at barns rettigheter skal bli ivaretatt både ute i verden og her i Norge. Og for å understreke alvoret i det som gjør at vi er samlet her i dag, har jeg lyst å dele med dere hva Barnekonvensjonen, som nettopp er ment å ivareta barns rettigheter, sier om mobbing: Den sier faktisk at mobbing av barn er et alvorlig brudd på barnets rettigheter. Og den har en egen bestemmelse (art. 19) som sier at barn skal beskyttes mot alle former for fysisk eller psykisk vold. Mobbing defineres altså som vold. Gjennom å tillate at mobbing skjer bidrar vi altså til å undergrave barns rettigheter, og begrenser deres muligheter til å utnytte sine potensialer. Mobbing er alvorlig, dere. Og det er ikke noe som angår ”de andre”. Mobbing er ikke bare et skoleproblem, men også et samfunnsproblem som angår oss alle – alltid.

Den siste uken spesielt, men når mobbing belyses i media generelt, kommer det stadig historier som forteller at barn og voksne ikke blir trodd når de forteller om det de opplever. Vi hører gang på gang om mobbing som blir bagatellisert, skjøvet under teppet og om barn som selv får skylda for at de mobbes.

Det er derfor all grunn til å stille spørsmål ved om barn generelt har dårligere rettssikkerhet enn voksne. Forvaltningssystemet er ikke lagt opp etter barns behov. Det fører til at barn ikke blir hørt eller trodd i tilstrekkeleg grad når de sier i fra om det de opplever. Dessverre er det nesten alltid de voksnes versjon som blir vektlagt. Dermed får ikke barn de tiltakene de har krav på, og heller ikke den beskyttelsen de trenger og har krav på. Slik kan vi ikke ha det, og det er jeg sikker på alle her OG politikerne på Stortinget, er helt enige om.

Det er mye sannhet i det gamle afrikanske ordtaket: Det må en hel landsby til for å oppdra et barn, og dette uttrykket er også høyst relevant når vi snakker om å forebygge og håndtere mobbing. Nøkkelen til å sørge for at alle barn får en trygg oppvekst, og sin rettmessige plass i fellesskapet, ligger nettopp i fellesskapets – eller landsbyens – evne og vilje til aktivt å ta ansvar for alle barn rundt seg – ikke bare sine egne. En investering i andres barn er en investering i egne barn. Og som vi sier i UNICEF: Alle barn er våre barn. Vi har ingen å miste.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å komme med en oppfordring nå som engasjementet vårt har vokst seg stort over hele landet, og følelsene våre er intense og sterke – på godt og vondt. Jeg vil be alle ta seg tid til å tenke over hvilke virkemidler også vi som privatpersoner bruker i kampen mot mobbing, og hvordan vi snakker om mobbing, mobbere og mobbeutsatte i det offentlige rom. I en fastlåst mobbesak finnes det ingen vinnere, og vi må passe oss så vi ikke plutselig befinner oss i en situasjon hvor vi benytter virkemidlene vi selv påberoper oss å kjempe i mot. Mobbing løses ikke med uthenging og sjikane. Det må vi huske også når sinnet koker og tårene spretter som følge av uretten vi er vitne til.

Helt til slutt vil jeg si: Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden alene, men nå, når jeg står her sammen med dere, så kjenner jeg sterkere enn noen gang, at sammen, så kan vi klare å gjøre verden til et tryggere og bedre sted for barn å vokse opp i. For er det noe vi vet med sikkerhet, så er det at ingen, verken barn eller voksne, klarer seg alene. Alle trenger å bli sett, trodd og anerkjent. Det er ikke bare skolens oppgave, men også landsbyens fremste oppgave.

PS.

Villemo og mammaen hennes fortjener en stor takk for sitt initiativ til Fakkeltog mot mobbing. Deres ståpåvilje og engasjement har inspirert – og inspirerer fortsatt – mange! Det gjorde også inntrykk å være tett på alle de frivillige som stilte opp for å gjøre arrangementet mulig. Listen over organisasjoner og enkeltpersoner ble lang. At det kom over 4000 mennesker, viser at når alle gode krefter drar i samme retning, er det mulig å utrette store ting på kort tid! Nå må vi finne sammen for å få det til å vare. 

2 thoughts on “Det trengs en hel landsby

  1. Ja, slik er det. Det er lett å støtte de gode fanesakene i offentlighetens lys, eller som en frase i hverdagen. Det politisk korrekte ……..MEN jeg tror likevel at det hjelper litt Kristin. De små dryppene med «den ene» eller flere som gjør noe konkret for å vise rygg til mobbing. Bevisstheten skal ikke bare vekkes, den skal igangsette endring også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s