Det trengs en hel landsby

Tanker etter Fakkeltog mot mobbing.

I november i fjor sa jeg ja til å være konferansier på Fakkeltog mot mobbing i Oslo. Jeg har verken før eller siden gått i fakkeltog, da jeg tenker det er lite forpliktende å stille opp for en god sak et par timer. Det er det daglige engasjementet, den daglige og systematiske jobbingen som i lengden vil gi resultater.

Likevel skal jeg innrømme at jeg håpet at fakkeltoget, som ble en sterk og rørende opplevelse, og de to ukene mediene var fylt med mobbesaker, skulle bli mer enn et blaff. Engasjementet var stort og fellesskapet sterkt. Vi var alle i mot mobbing disse dagene. Mange, som tidligere følte seg utenfor, fikk anledning til å fortelle sine historier og opplevde også massiv støtte – der og da. Aldri har jeg sett flere godord og varmende støtteerklæringer.

Til tross for at mediene har fulgt opp med noen saker i etterkant, har det likevel stilnet betydelig – også på Facebook og Twitter. Flere har attpåtil uttrykt at det er godt at vi endelig kan snakke om noe annet enn mobbing – noe jeg leste på Facebook for bare tre dager siden. De siste ukene har flere ungdommer kontaktet meg og fortalt, at med stillheten kom de vonde tankene tilbake, og at følelsen av å være akseptert og innafor bare var kortvarig. Hverdagen har ikke endret seg stort når alt kommer til alt, selv om jeg håpet det, skrev en jente til meg i julen.

Dessverre har jeg også nylig vært vitne til hvordan personer har blitt hengt ut og gått i åpen konflikt som direkte følge av fakkeltoget og Kongens tale. Det kan ikke være tvil om dette skader, mer enn det gagner denne viktige saken.

Alt dette får meg til å tenke på appellen jeg ble bedt om å holde denne fakkeltogsøndagen, hvor mitt hovedbudskap var: Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Kanskje er det viktigere enn noen sinne å minne hverandre på at mobbing ikke er noe som angår «de andre». Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Derfor angår det deg og meg, alltid.

Appellen i sin helhet

Som ansatt i UNICEF Norge, jobber mine kolleger og jeg hver eneste dag for at barns rettigheter skal bli ivaretatt både ute i verden og her i Norge. Og for å understreke alvoret i det som gjør at vi er samlet her i dag, har jeg lyst å dele med dere hva Barnekonvensjonen, som nettopp er ment å ivareta barns rettigheter, sier om mobbing: Den sier faktisk at mobbing av barn er et alvorlig brudd på barnets rettigheter. Og den har en egen bestemmelse (art. 19) som sier at barn skal beskyttes mot alle former for fysisk eller psykisk vold. Mobbing defineres altså som vold. Gjennom å tillate at mobbing skjer bidrar vi altså til å undergrave barns rettigheter, og begrenser deres muligheter til å utnytte sine potensialer. Mobbing er alvorlig, dere. Og det er ikke noe som angår ”de andre”. Mobbing er ikke bare et skoleproblem, men også et samfunnsproblem som angår oss alle – alltid.

Den siste uken spesielt, men når mobbing belyses i media generelt, kommer det stadig historier som forteller at barn og voksne ikke blir trodd når de forteller om det de opplever. Vi hører gang på gang om mobbing som blir bagatellisert, skjøvet under teppet og om barn som selv får skylda for at de mobbes.

Det er derfor all grunn til å stille spørsmål ved om barn generelt har dårligere rettssikkerhet enn voksne. Forvaltningssystemet er ikke lagt opp etter barns behov. Det fører til at barn ikke blir hørt eller trodd i tilstrekkeleg grad når de sier i fra om det de opplever. Dessverre er det nesten alltid de voksnes versjon som blir vektlagt. Dermed får ikke barn de tiltakene de har krav på, og heller ikke den beskyttelsen de trenger og har krav på. Slik kan vi ikke ha det, og det er jeg sikker på alle her OG politikerne på Stortinget, er helt enige om.

Det er mye sannhet i det gamle afrikanske ordtaket: Det må en hel landsby til for å oppdra et barn, og dette uttrykket er også høyst relevant når vi snakker om å forebygge og håndtere mobbing. Nøkkelen til å sørge for at alle barn får en trygg oppvekst, og sin rettmessige plass i fellesskapet, ligger nettopp i fellesskapets – eller landsbyens – evne og vilje til aktivt å ta ansvar for alle barn rundt seg – ikke bare sine egne. En investering i andres barn er en investering i egne barn. Og som vi sier i UNICEF: Alle barn er våre barn. Vi har ingen å miste.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å komme med en oppfordring nå som engasjementet vårt har vokst seg stort over hele landet, og følelsene våre er intense og sterke – på godt og vondt. Jeg vil be alle ta seg tid til å tenke over hvilke virkemidler også vi som privatpersoner bruker i kampen mot mobbing, og hvordan vi snakker om mobbing, mobbere og mobbeutsatte i det offentlige rom. I en fastlåst mobbesak finnes det ingen vinnere, og vi må passe oss så vi ikke plutselig befinner oss i en situasjon hvor vi benytter virkemidlene vi selv påberoper oss å kjempe i mot. Mobbing løses ikke med uthenging og sjikane. Det må vi huske også når sinnet koker og tårene spretter som følge av uretten vi er vitne til.

Helt til slutt vil jeg si: Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden alene, men nå, når jeg står her sammen med dere, så kjenner jeg sterkere enn noen gang, at sammen, så kan vi klare å gjøre verden til et tryggere og bedre sted for barn å vokse opp i. For er det noe vi vet med sikkerhet, så er det at ingen, verken barn eller voksne, klarer seg alene. Alle trenger å bli sett, trodd og anerkjent. Det er ikke bare skolens oppgave, men også landsbyens fremste oppgave.

PS.

Villemo og mammaen hennes fortjener en stor takk for sitt initiativ til Fakkeltog mot mobbing. Deres ståpåvilje og engasjement har inspirert – og inspirerer fortsatt – mange! Det gjorde også inntrykk å være tett på alle de frivillige som stilte opp for å gjøre arrangementet mulig. Listen over organisasjoner og enkeltpersoner ble lang. At det kom over 4000 mennesker, viser at når alle gode krefter drar i samme retning, er det mulig å utrette store ting på kort tid! Nå må vi finne sammen for å få det til å vare. 

Advertisements

Mobbing rammer hele familien

Når man snakker om mobbing, er det både naturlig og forståelig at hovedfokuset er på de involverte barna. Men mobbingen rammer ikke bare den som blir utsatt for den eller utøver den. Mobbingen rammer også den nærmeste familien og kan få konsekvenser det er lite legitimt å snakke om, men desto viktigere å sette ord på.

For å best kunne møte familiene, trenger vi kunnskap om deres reaksjoner på mobbing. Men, viktigst er kanskje at familiene også selv trenger kunnskap for å kunne forstå hva det er som skjer og hvorfor. Skam fører ofte til unnvikelse, tilbaketrekning og lite åpenhet, og foreldre som føler skam, kan ha særskilt behov for å bli anerkjent og støttet. Foreldre som opplever mye stress og er engstelige, kan lett bli overbeskyttende. Noen kan også bli altfor ettergivende overfor sine barn etter at de har opplevd det traumet som mobbing kan være. Noen kan også bli veldig pågående og aldri slutte å diskutere eller snakke med barna om det de har opplevd. Foreldres reaksjoner er, selv om de kan virke uforståelige for omgivelsene, og også for dem selv, naturlige reaksjoner på noe unormalt, og mest av alt et tegn på at de bryr seg om barna sine.

Jeg har de siste årene mottatt hundrevis av historier fra foreldre som beskriver hvordan det å ha et barn som blir mobbet og er utestengt fra fellesskapet, går utover søsken, samliv og arbeidsforhold. Mange beskriver langvarige bekymringer og konflikter både i og utenfor familien. Andre forteller om en lammende følelse av maktesløshet, sorg og sinne. Noen opplever også lange perioder med fysisk sykdom og utmattelse. En del beskriver også perioder hvor de ikke lenger klarer å fungere normalt, alt annet i livet må settes på vent. Historiene deres gjør dypt inntrykk, og jeg slutter ikke å forundres over hvor mye enkelte mennesker må tåle – og også viser seg å tåle. Jeg kjenner meg også godt igjen i mange av disse historiene.

I en periode på nærmere fire år opplevde jeg hverdagen som en unntakstilstand preget av lange, mørke daler og noen få oppturer. Jeg ble sykmeldt på grunn av tilbakevendende somatiske plager. I ettertid så både legen min og jeg at plagene hadde en helt klar sammenheng med stresset og bekymringene jeg levde med i denne perioden. Jeg hadde store søvnvansker, periodevis våknet jeg med hjertebank midt på natten. Da gråt jeg ved tanken på at jeg om noen timer måtte sende den tapre datteren min på skolen, vel vitende om hva som ventet henne av sjikane, latterliggjøring og utestenging. Jeg hadde tilbakevendende tanker om at hun en dag ikke ville orke mer, og kanskje avslutte livet sitt – for hvor lenge orker et lite menneske å leve slik?

I disse årene hadde jeg lite overskudd og motstandskraft. Jeg ble svært god til å finne unnskyldninger for å ikke bli med på sosiale aktiviteter. Jeg fryktet å måtte svare på spørsmål om hvordan jeg egentlig hadde det, og var redd for å revne fullstendig dersom jeg begynte å sette ord på situasjonen vi levde med.

Og når sant skal sies var jeg også redd for folks velmenende råd. Det var viktig for meg å vise at jeg mestret situasjonen, samtidig som jeg kjente på en dyp skam. Var det min feil at hun opplevde dette – at det skjedde fordi jeg var frodig/overvektig, og derfor hadde gjort henne ekstra sårbar? Det siste jeg derfor ønsket, var å bli fortalt noe jeg allerede visste; at hun burde slankes, at jeg burde slanke meg, og at det ikke var noe rart at dette skjedde. Irrasjonelle tanker, ser jeg i ettertid, men likevel reelle for meg der og da. Jeg brukte derfor mye energi på å unngå potensielle situasjoner hvor dette kunne bli et samtaleemne – så mange ble overrasket da jeg først åpnet opp, og de først gjennom blogg og intervjuer fikk vite deler av hva vi hadde vært gjennom. I ettertid ser jeg at reisen hadde blitt mindre ensom om jeg hadde klart å åpne meg mer for noen nære venner.

Det var ikke bare det sosiale livet utenfor familien som fikk lide disse årene. Da mobbingen startet, var jeg relativt nyetablert med en ny mann. Det ble raskt lite tid og overskudd til å være kjæreste og venn, og liten mulighet til å utforske det fine vi nettopp hadde startet sammen. Samtidig som jeg trengte og søkte fellesskap, støtte og trøst i forholdet vårt, var det en avstand mellom det jeg hadde behov for og det jeg klarte å ta imot. Han opplevde meg som distansert og ble forvirret over signalene jeg sendte ut. Samtidig som jeg følte at jeg trengte ham, ble nærheten truende. Jeg brukte alle mine krefter på å holde meg gående. Kom han meg for nær, var jeg redd jeg ville miste det lille jeg hadde igjen av forsvar, og det kunne jeg i flere år ikke risikere.

Lenge trodde jeg – også etter at mobbingen hadde sluttet – at jeg hadde klart å være en rimelig god og ivaretagende mor for mitt andre barn. Men en dag brøt hun ut i gråt og sa: «Det er aldri noe spesielt med meg, mamma – aldri noen problemer. Det er nesten så jeg skulle ønske det var noe som skjedde meg også, så jeg også fikk så mye oppmerksomhet.» Da fikk jeg en real og hjerteskjærende oppvåkning. Hennes opplevelse var at jeg var svært problemorientert og orket lite, og at jeg i liten grad så og klarte å glede meg over alt det positive som skjedde i livet hennes. Denne samtalen ble begynnelsen på et langt og viktig oppgjør med meg selv. Jeg kunne ikke, og ville ikke, slutte å eksistere som følge av det vanskelige familien vår sto i. Jeg hadde mye annet jeg også måtte kjempe for, og som jeg ønsket å beholde.

Noen ganger er det slik at når det som skjer eller har skjedd, kommer for en dag, setter det i gang sterke reaksjoner i oss voksne. Da kan det være godt å ha noen tips å lene seg på:

  1. Vær åpen om det som skjer med både partner og søsken. Støtt hverandre, og ha toleranse for at man kan reagere ulikt. Selv om samboer/ektefelle ikke «går i kjelleren» eller reagerer sterkt på andre måter, betyr det ikke at vedkommende ikke er opprørt eller at hun/han ikke bryr seg like mye som deg.
  2. Det er lov – og viktig ­– å tillate seg å glede seg over fine, morsomme og spennende ting som skjer selv om et familiemedlem opplever mobbing. Alle trenger pusterom – også den som opplever mobbingen.
  3. Sett av tid til andre aktiviteter, både alene og sammen som familie. På den måten klarer man å skaffe seg små friminutt som kan gi anledning til å fokusere på annet enn problemer. Det gir også familien andre ting å snakke om senere. Spesielt er det viktig for søsken og den som utsettes for mobbing, at vi voksne opprettholder normalitet i en hverdag hvor mye oppleves som unormalt og vanskelig.
  4. Dersom du lever i et parforhold: Ikke slutt å være kjærester. Jobb for å beholde nærhet – både fysisk og mentalt. Men ha forståelse og raushet for at det kan være vanskelig å finne overskudd til det.
  5. Fortell noen nære venner eller familiemedlemmer om situasjonen dere står i. Det er viktig, også for barna, å vite at vi har noen som støtter oss og er der når livet er vanskelig.
  6. Ha lav terskel for å søke støtte hos BUP eller kommunens Barne- og familieenhet. De har ofte mye erfaring med å gi familier og par veiledning i krisesituasjoner.
  7. Skriv dagbok – ikke bare for å dokumentere det som faktisk skjer/ikke skjer, men også fordi det kan være et hjelpemiddel for å sortere og bearbeide vanskelige tanker.

I boken min ”Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing”, har jeg også skrevet om hvordan det er å være foreldre til barn som mobber, samt tips til både foreldre og nettverket rundt.

Jakten på idealkroppen

minien minMin datter på 14 har bedt om ordet på bloggen: Kroppspress har blitt et økende problem i dagens samfunn. Presset om å ha ”idealkroppen” vokser, og hvor enn man ser blir man møtt av syltynne modeller og annonser for slankekurer. Idealet om en tynn kropp er overalt, og det er umulig å komme seg unna. Aldri har det vært større fokus på kropp, og på at kroppen skal innfri visse krav. Men hvem har egentlig rett til å sette disse kravene? Hvem har rett til å bestemme hva som er den ideelle kroppen og hva som ikke er det? Kroppspressmarerittet begynte for meg allerede da jeg startet på barneskolen. Det gikk ikke lang tid før det å høre noen rope hvor stygg og feit jeg var ble en daglig rutine. Allerede som seksåring begynte jeg å drømme om å være en annen. En annen som hadde en finere kropp enn det jeg selv hadde. Jeg husker at jeg så på Barbie-dukkene mine og håpet at jeg en dag ville få en like fin kropp som dem. Tanken om å sulte meg selv for å bli tynnere lå i underbevisstheten hele tiden, men det å gjennomføre det klarte jeg heldigvis aldri. For hver dag som gikk begynte jeg å hate kroppen min mer og mer. Tankene jeg hadde om min egen kropp som seksåring er ikke noe noen burde ha, uavhengig av alder. Barndommen var ikke lenger så uskyldig som det den en gang var. Forakt for egen kropp er ikke noe man blir født med, det er noe man lærer. Som små barn går man ofte rundt og drar opp t-skjorten for å vise frem magen, spiser på hender og tær mens man smiler og ler. Man utforsker sin egen kropp, og lærer sin egen kropp å kjenne. Kroppen er i et lite barns øyne noe interessant og fascinerende, og man tenker ikke over om den er pen eller stygg. Den er et verktøy, ikke pynt. Med årene lærer man hvordan man egentlig bør se ut. Barbie og Ken blir de store forbildene, de alle skal se ut som. Senere har filmer som for eksempel High School Musical vist oss tydelig hvilke type kropper som er vakre og akseptert, og hvilke som ikke er det. Man får skjønnhetsidealene banket inn med hammer og spiker, og idealkroppen triumferer sin vei gjennom media. Ytterst få av oss har denne kroppen naturlig. Konsekvensen av dette, blir at de som en gang ikke brydde seg om hvordan kroppen sin så ut, men heller hvordan den fungerte, begynner å mislike kroppen sin mer enn noe annet. Hele konseptet med ”idealkroppen” er kvalmende. Hvorfor lengte etter en kropp som ikke er din egen? Burde ikke idealkroppen være den kroppen du selv har? Det kan vel ikke finnes en kropp som er mer ideell for deg enn din egen? Idealkroppen er et bilde på det perfekte mennesket. Det mennesket vi alle tilsynelatende burde strebe etter å være. Sannheten er at de aller færreste har muligheten til å oppnå ”idealkroppen”. Så hvorfor finnes den da? Og hvorfor lar vi jakten på idealkroppen styre livene våre når den mest sannsynlig vil være umulig for oss å oppnå? Det er mange som sier at ingen er perfekte, og at alle har sine feil. For meg er det nettopp disse feilene som gjør et menneske komplett! Og når et menneske er komplett, kan man ikke da si at det er perfekt? Alle begår- og har sine feil. Ingen av oss er feilfrie. Og det er helt greit! Det er menneskelig både å begå- og ha sine feil. Da kan man jo spørre seg selv: Hvorfor streber vi etter å være feilfrie, når det å være feilfri ikke egentlig er menneskelig? Det at man allerede i så ung alder blir utsatt for ekstremt kroppspress burde være en vekker for mange. Noe er helt klart feil. At til og med barn må gå rundt og bekymre seg over om kroppen er bra nok, er utrolig alvorlig og urovekkende. Dessuten ser vi at kroppspress kan ha store og alvorlige konsekvenser. Det kan føre til dårlig selvtillit, farlige spiseforstyrrelser og det kan enten skape eller trigge alvorlige psykiske lidelser. Det kan også føre til at folk setter livet sitt på vent, ved at de utsetter ting til de har gått ned et visst antall kilo eller klesstørrelser. I de mest ekstreme tilfeller ser vi også at misnøye ved egen kropp kan føre til selvmord. Noe må gjøres! Foreldre, søsken, barnehagelærere, lærere og alle vi andre, må lære barn at det ikke er noe fasitsvar på hvordan en kropp skal se ut. Kropper kommer i alle mulige størrelser og fasonger, og dette må de lære at er normalt. Vi har alle et ansvar for å sørge for at de kommende generasjonene skal slippe å vokse opp med det samme presset vi vokser opp med nå. Nå er jeg blitt fjorten. Fortsatt tar jeg meg selv i å ønske at jeg hadde kroppen til min yndlings Barbie-dukken. Fortsatt knekker jeg sammen over at jeg ikke har den kroppen samfunnet vil at jeg skal ha. Jeg sliter med å finne de vakre tingene ved meg selv, de tingene som gjør meg ”perfekt”. Ofte står jeg foran speilet og vrir og vender på meg mens jeg stadig oppdager nye feil ved kroppen min. En føflekk på feil sted. Et øye som er bittelitt større enn det andre. Feil jeg egentlig ikke vet om i det hele tatt eksisterer, men som jeg ser likevel. For meg er alt ved utseende mitt feil. Det er det jeg har blitt fortalt, og det er det jeg etterhvert har endt opp med å tro på. Men nå er det på tide at jeg tar et oppgjør med meg selv. Jeg må bestemme meg for om jeg skal velge å elske kroppen min, eller hate den. Men det er ikke bare jeg som må endre meg. Samfunnet må også endre sine skjønnhetsidealer, og fjerne tanken om idealkroppen. Vi må innse at skjønnhet ikke kan defineres utfra en størrelse eller et tall på en vekt, og at både tynne og tykke kropper er vakre. Alle kropper er vakre, uansett. Jeg er veldig opptatt av at vi må ha større fokus på hvem vi er, fremfor hva vi er. Men, samtidig må vi lære oss å elske kroppen vår. Den er tross alt en del av det som gjør oss til mennesker. Og den er vakker. Så utrolig, utrolig vakker. Uavhengig av størrelse. Det blir som om du finner en utrolig fin genser i størrelse small i butikken. Legger du den ved siden av den samme genseren i størrelse XL så er den jo fortsatt like fin, bare at det er en større versjon av den mindre genseren! Til slutt er det viktig at vi stiller oss selv spørsmålet: Hva definerer meg? Er det hvordan jeg ser ut, eller er det hvem jeg er som person? Jeg er en jente på fjorten år. Kroppen min er full av ting jeg skulle ønske jeg kunne endre på. Men jeg vil velge å elske den akkurat sånn som den er. For ”feilene” ved den er det som gjør den så fin. Det er ikke en perfekt kropp, og det er akkurat det som gjør den så perfekt! Vi er alle forskjellige, og ingen, men alle er egentlig perfekte. Hilsen Henriette Oudmayer Simensen

Sommer med klump i magen

”Jeg har en stor klump i magen, som jeg vet kommer til å være der hele sommeren. Den kommer til å bli litt mindre når det nærmer seg skolestart, for da har jeg noen å være sammen med. Men jeg gruer meg litt også, for jeg vet ikke hva jeg skal svare når de andre spør hva jeg har gjort.”

Disse ordene tilhører en 13 år gammel gutt fra en av Oslos drabantbyer. I min jobb i UNICEF Norge, kommer det stadig henvendelser fra barn og unge, og også voksne, som gruer seg til sommerferien. Historiene deres gjør inntrykk og gir noe å tenke på for oss som kanskje er på vei til drømmeferien med våre nærmeste.

”Jeg lurer på hva dem sier hvis jeg sier at jeg ikke har gjort noe annet enn å passe på moren min. At jeg har handlet og vasket klær. Jeg kan jo ikke si det, så jeg får finne på noe å si sånn som jeg pleier å gjøre, selv om jeg veit jeg ikke skal juge”, sier 13-åringen.

Mange unge forteller at de gruer seg, fordi alt som er tøft og vanskelig kjennes sterkere når de daglige rutinene faller bort. Tankene får mer tumleplass. En gutt fortalte meg at ferien er hans hemmelige mareritt fordi han blir usynlig når alle er opptatt med sitt og nesten ingen er hjemme. Han ville ikke være til bry, men ba om tips til hvem han kunne kontakte hvis foreldrene ble for fulle og kranglete – eller ikke kom hjem når de skulle. For han måtte jo få mat.

Andre opplever sommeren som lang og tung fordi det forventes at man skal være glad og delta i fellesskapet – selv når man egentlig ikke hører til noe sted.

Voksne forteller om økonomiske bekymringer og følelsen av utilstrekkelighet, fordi de ikke klarer å gi barna de samme opplevelsene som vennene deres får. Noen forteller også at de mangler et voksennettverk og skulle ønske at de kunne bli invitert med på ting som ikke koster så mye penger.

Du kan være ”Den ene” solsikke

Barn som allerede lever i en utsatt hverdag blir mer sårbare i ferien, når de sosiale nettverkene også tar sommerferie. Nettopp derfor er ferien en god anledning til at vi tar oss litt ekstra tid til å bry oss om de barna vi har rundt oss, ikke bare våre egne.

«Alle gleder seg over ferien bortsett fra meg. Foreldrene mine bare krangler hele sommeren, og ingen av oss liker å være sammen hele tiden. Ikke har vi noen som vil være sammen med oss heller. Alle er bare opptatt med sitt”, skriver en 15 år gammel jente.

For denne jenta, og andre i hennes situasjon, kan vi alle med enkle grep utgjøre en forskjell og bidra til at sommerferien blir litt lysere. Uendelig mange historier viser at lite skal til for å utgjøre en forskjell for et barn som har det vanskelig.

Forskning viser at et fellestrekk hos barn som på tross av en vanskelig oppvekst klarer seg bra, er at de har hatt minst én voksen som de har hatt et sterkt bånd til. Ikke nødvendigvis til foreldre eller en fagperson, men kanskje faren til en kamerat, en tante, en fotballtrener eller en nabo. De har hatt ”Den ene”.

Ikke så mye som skal til

Ta en titt rundt deg, og tenk etter om det kanskje er noen som trenger å bli sett, inkludert, akseptert og få være med på noe hyggelig. Kan du invitere nabogutten med på grilling eller luftetur med hunden? Kan du inkludere ett barn til med på badeturen med familien? Eller kanskje invitere en nabojente over gjerdet for å så frø og dyrke planter i kjøkkenhagen? Det er ikke alltid så lett å vite hvem som trenger dette. Men, møter du folk i feriehverdagen din, med et ønske om å skape gode ferieminner sammen, treffer du mest sannsynlig på noen dine initiativ vil bety ekstra mye for.

Budskapet er enkelt: Det er ikke så mye som skal til for å gjøre barn og voksnes hemmelige feriemareritt mindre vondt. Én som ser, én bryr seg og én som er villig til å gi litt av sin tid kan være nok. Du kan være «Den ene». Du kan være den ene som sørger for at den unge gutten fra drabantbyen slipper å lyve for klassekameratene når ferien er over.

Voksne verre enn barn? Når læreren mobber.

”Jeg stiller meg helt uforstående til dette, men beklager hvis hun kan ha opplevd tilværelsen i klassen slik.”  (Min lærer til Dagbladet, 23.september 2011)

Fredag 13.juni kunne vi høre på Kveldsnytt at 1 av 10 elever opplever mobbing fra læreren, eller andre voksne på skolen. Dersom man går ut i fra at disse tallene stemmer, mobbes flere elever av voksne på skolen, enn av medelever. Det gir all grunn til å undre seg over om det kan være en sammenheng mellom manglende inngripen og voksnes egne aktive rolle som mobbere. En ubehagelig tanke riktignok, som aldri vil bli bekreftet, men kan det være slik at noen lærere faktisk synes enkelte elever får som fortjent?

Jeg har tidligere både snakket og skrevet åpent om mine barneskoleår, som i stor grad var preget av mobbing. Jeg hadde for stort hår (Tranby-heksa, det var meg), utstående tenner, var klønete, hadde feil klær og trodde jeg var noe, ifølge de andre barna. De første årene fikk jeg også ofte spørsmål om hvorfor jeg hadde så rare klær og om det var fordi vi var fattige. En tung bør å bære for et barn.

Likevel, når jeg tenker tilbake på disse årene, så var ikke mobbingen fra barna på skolen det vondeste. Manglende inngripen, systematisk uthenging og mobbing fra læreren var det vondeste da – og det vondeste å tenke på som voksen. Selv om mobbingen er et tilbakelagt stadiet for mange år siden, kan jeg likevel som 40-åring, huske følelsen av å være maktesløs, ydmyket og fullstendig prisgitt dette voksne mennesket som hadde all makt over mine skoledager.

Da som nå, var jeg et krevende og engasjert hvem-hva-hvordan-hvorfor-menneske. Det var ikke særlig velkomment. Både jeg og andre husker fortsatt hvordan læreren tydelig tilkjennega sin oppgitthet med de andre barna tilstede. Dette kom til uttrykk gjennom sukking, himling med øynene, brå bevegelser og det faktum at jeg ble oversett når jeg rakk opp hånden. Med det som resultat at jeg konstant følte meg som en brysom unge, og ble enda mer usikker og klønete. Før sommerferien pleide læreren å sende et personlig brev til alle elevene i klassen – brev vi selvsagt sammenlignet. Alle brev ble avsluttet likt; læreren skrev for eksempel til Anita: «Det er veldig hyggelig å ha Anita i klassen.» Den linjen fikk aldri jeg.

At min mor forsøkte å tale min sak på konferansetimer, og fortelle om hvordan jeg hadde det, gjorde læreren mer negativt innstilt til meg. Forholdet ble så anstrengt at moren min ved flere anledninger måtte velge å sende en god venninne på skolearrangementer, så jeg ikke skulle måtte betale for det dagen etter.

Til min mors store forskrekkelse, tok skolen ved en anledning initiativ til at jeg skulle underlegges observasjon i klasserommet. Dette skjedde med bakgrunn i at at læreren mente det måtte være noe galt med meg som var så krevende. En psykolog var til stede i noen skoletimer. Hun konkluderte med at «eleven  var velfungerende og intellektuelt hadde stor kapasitet». Ingenting tilsa videre oppfølging, og slik ble det heller ikke.

I forbindelse med et Dagbladet-intervju i 2011, tok avisen kontakt med min gamle lærer, som ønsket at følgende skulle komme på trykk: ”Jeg stiller meg helt uforstående til dette, men beklager hvis hun kan ha opplevd tilværelsen i klassen slik”.

I to samtaler med Dagbladet gjentar læreren en rekke ganger, at hvis jeg følte meg utenfor, var det familien min som hadde skylden for det, og at terskelen for hva som kalles mobbing i dag er blitt veldig lav.

Da jeg fikk gjengitt disse sitatene av journalisten, kjente jeg i et lite øyeblikk usikkerhet og redsel for at jeg hadde tatt feil – at jeg hadde overdrevet, og at det faktisk var min egen og min families skyld. Fortsatt, så mange år etterpå, klarte læreren å mobilisere den samme sterke følelsen av annerledeshet og frykt. Etter å ha fordøyet ordene, kom lettelsen. Uttalelsene var en etterlengtet bekreftelse på at det jeg opplevde den gang, faktisk hadde skjedd – og at det ikke handlet om meg, men om et menneske som ikke hadde forandret seg på nesten 30 år.

Ettersom årene har gått, og jeg har snakket åpent om mine opplevelser, har flere tidligere klassekamerater tatt kontakt. Noen for å si at jeg kunne fortalt langt verre historier fra den tiden (historier jeg selv har fortrengt). Andre har tatt kontakt for å fortelle hvordan de selv opplevde å bli uthengt og latterliggjort av den samme læreren: For å glemme ting hjemme og ikke å kunne lese godt nok.

Skolen skal være et sted hvor barn undervises, ikke reduseres. Skolen skal være et sted hvor det er en del av den voksnes jobb å finne noe å like ved hver eneste elev. Dette gjelder også de som utfordrer, trigger negative følelser og skaper uro. Det er voksnes fordømte plikt å ha raushet til å se bakenfor for det de ikke liker og ikke forstår.

Man trenger ikke å være barnepsykolog for å forstå at all atferd har en årsak. Det er voksnes ansvar å huske at barn ikke er vanskelig, barn har det vanskelig. Ingen blir mobbet, såret eller utestengt fordi de fortjener det.

 

Om å bli mobbingen

I oppveksten var jeg et sårbart barn som hadde det tøft på barneskolen. I flere år opplevde jeg nesten daglig mobbing fra eldre elever og en lærer. I tillegg hadde jeg periodevis rus og psykisk sykdom tett innpå livet, noe som gjorde den totale livssituasjonen vanskelig. Summen av disse faktorene gjorde at jeg i perioder strevde med å holde motet oppe, og synes det var vanskelig å se en mening med alt jeg skulle gå igjennom.

I et familieselskap overhørte jeg som 11-12-åring en inngiftet voksenperson si til en annen voksen: ”Det kommer aldri til å bli noe av Kristin. Med den bakgrunnen hun har, kommer hun aldri til å klare seg”. En sjokkerende og skjellsettende opplevelse for en ung jente i en brytningstid. Skulle ikke jeg klare meg?

Selv om jeg levde med store belastninger, hadde aldri tanken på å gi opp streifet meg. Jeg hadde heller aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg – at ikke jeg kunne bli hva jeg ville. Der og da, i trappen i mine besteforeldres hus, bestemte jeg meg for at vedkommende aldri skulle få rett.

I dag, nesten 30 år senere, kan jeg huske hvordan dette åpenbarte seg som et valg for meg. Jeg kunne altså velge å gi meg over av alle problemene mine, eller, jeg kunne kjempe og bli en som klarte seg uansett. I ettertid ser jeg at det neppe var den hendelsen alene som gjorde at jeg ble noe annet – noe mer – enn mobbeofferet og ”stakkars Kristin”.

Heldigvis hadde, og har jeg, en mor som kunne være ganske nådeløs. Når jeg syntes livet var vanskelig, var såret og lei meg over måten jeg ble behandlet på, lot hun meg alltid gråte ut, og hun syntes synd på meg – men bare til en viss grense. Ofte, litt raskere enn jeg selv var klar for, skiftet hun fokus til alt det andre jeg var: leken, kreativ, nysgjerrig, smart og snill. Gjennom sine forventninger til meg, sørget hun for å hente ut de andre ressursene jeg hadde. På den måten ble jeg ikke mobbingen. Jeg var fortsatt Kristin, som kunne bli hva jeg ville – og som ble det.

Jeg får nesten ukentlig henvendelser fra fortvilede foreldre som opplever at barna deres slutter å eksistere. At livet kun dreier seg om alt det vonde de har opplevd, at de ikke lenger har interesse for annet enn mobbingen – og at de nærmest dyrker det vonde og rollen som mobbeoffer. Foreldre opplever også at mobbingen blir en «universalunnskyldning» for ikke å ta ansvar, ikke fullføre skole eller andre aktiviteter.

Gjennom sosiale medier og blogger jeg følger, ser jeg også hvordan særlig unge mennesker, gjennom å eksponere seg i rollen som mobbeoffer, får store mengder omsorg, beundring og oppmuntring. Ofte fra andre med lignende erfaringer. I noen tilfeller dannes det sterke fellesskap med utgangspunkt i det vonde de har opplevd. Jeg har tro på åpenhet, og at det er godt og konstruktivt å dele erfaringer med likesinnede.

Likevel synes jeg å registrere at det i mange slike fellesskap også råder en ”oss mot dem”-holdning. Sagt med andre ord ”ofre mot overgripere”-holdning, og at det er lite åpenhet for innspill om hvordan man kan komme seg ut av dette vanskelige. Slik blir identiteten deres sterkt knyttet opp til rollen som offer, noe som kan skape begrensninger på sikt. For noen medfører det at det blir skummelt å skulle klare seg: For hvem er de egentlig, uten å ha mobbingen ”å lene seg på”?

At barn og unge ikke klarer å gå videre i livet etter at de har opplevd mobbing, skyldes ofte at de ikke i tilstrekkelig grad har fått bearbeidet det de har vært igjennom. For enkelte kan det ta flere år, og mange kan også trenge (og burde få tilbud om) profesjonell hjelp for å komme videre – selv om det er lenge siden mobbingen opphørte. Dette er det viktig at omgivelsene, og særlig foreldre har forståelse for. Konsekvensene av mobbing kan føre til at man blir svært sjenert, selvkritisk og/eller utvikler sterk angst. Dette kan igjen føre til at oppgaver vi anser som selvsagte, blir vanskelige å mestre – og for noen umulige å gjennomføre.

Likevel er det viktig for barna og ungdommen at omgivelsene fortsetter å fokusere på deres ressurser, og at vi fortsetter å forvente deres deltagelse i det daglige. På den måten tillater vi ikke at livet kun skal dreie seg om det som er vanskelig og vondt. Når livet er kaotisk og vanskelig, er det, som ved håndtering av andre traumer, av ekstra stor betydning at voksne sørger for normalitet i hverdagen.

Barn og unge som opplever, eller har opplevd mobbing, trenger tydelige voksne som ikke mister troen på dem – som bærer håpet når de selv ikke har håp. De trenger voksne som veileder dem i vanskelige situasjoner, og som gir dem alternativer å handle ut i fra når det de frykter mest skjer. De trenger også voksne som tør å stille krav til dem og som tåler at det kan ta tid før de selv klarer å tro at de fortjener å ha det bra. Barn og unge trenger voksne som forstår at man ikke er det man utsettes for. Det er forskjell på å være et offer og det å forbli i offerrollen.

Tips til hvordan voksne kan bidra til å opprettholde normalitet, samt være en god støtte for barn og unge som mobbes, finnes i boken min «Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing». 

«Du er viktigere enn du tror»

Endelig. Med lettelse, stolthet og skrekkblandet fryd: Boken min, ”Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing”, er klar for lansering 12. februar. Det er oppriktig talt med hjertet i halsen jeg skriver disse ordene.

bokomslagI 2010 gav jeg ut boken ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”. I følge hjemmesiden til forlaget mitt, Humanist, ble boken en stor suksess. Noe den også kan sies å ha vært for meg personlig. Gjennom bokideen og utgivelsen åpnet det seg en ny verden. Etter å ha jobbet 17 år i psykiatrien, fikk jeg jobb i UNICEF Norge som prosjektleder, og senere som fagansvarlig for prosjektet ”Du kan være Den ene”. Jeg har reist land og strand rundt med foredrag om forebygging av mobbing og inkludering av sårbare barn. Jeg har skrevet kronikker, vært gjesteskribent i flere tidsskrifter og har også de to siste årene hatt min egen spalte i bladet Hjem & Skole. Alt som følge av det som startet med å være en veldig sinna og engasjert mor.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg i løpet av de fire årene det har gått siden forrige utgivelse, hadde knekt Den store mobbekoden. Det har jeg ikke. Derimot har jeg vært heldig å få snakke om forebygging av mobbing for tusenvis av mennesker. Jeg har truffet hundrevis av mennesker med sterke historier å fortelle, og jeg blir kontaktet av mange hver eneste måned. I sin dype fortvilelse, skam og sorg, ber de om råd til hva de kan gjøre for egne barn, for andres barn eller hvordan de selv skal kunne klare å leve med det de har opplevd.

Etter utgivelsen av forrige bok ble det tidlig klart at det var behov for en oppfølger av mer praktisk karakter. I denne boken går jeg derfor i dybden på ulike temaer og tabuer knyttet til mobbing. Hvert tema etterfølges av råd til hvordan man kan håndtere vanskelige situasjoner som oppstår, når man er foreldre, søsken, venn eller jobber med barn. Også denne gangen har jeg vært heldig å bli vist stor tillit fra både voksne og barn, som deler sine sterke historier og kloke tanker. Boken tar også for seg ringvirkningene mobbingen har for omgivelsene. Når et barn mobbes, er det er ikke bare barnet som rammes, men også foreldre og søsken lider ofte betydelig. Dette gjelder også familiene til barn som mobber.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling når det gjelder å forebygge og håndtere mobbing. Men, så lenge vi fortsetter å se på mobbing som et skoleproblem, og ikke det samfunnsproblemet det faktisk er, fratar vi ikke bare mange et viktig ansvar, men vi fratar også mange muligheten til å bidra og til å utgjøre en forskjell for de barna som trenger det mest. Det er mye sannhet i det gamle afrikanske uttrykket: ”Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn”. Selv om barneoppdragelse tradisjonelt sett er en svært privat affære i Norge, er jeg overbevist om at nøkkelen til å sørge for at alle barn får en trygg oppvekst i fellesskap med andre, nettopp ligger i fellesskapets – eller landsbyens – evne og vilje til aktivt å ta ansvar. Til å tørre å vise at det bryr seg – også om de barna som skiller seg ut, som det er vanskelig å like eller som ingen forstår.

“Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som får meg til å føle det annerledes? Tenk om en av dem som egentlig vet at jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det, at de tåler svaret mitt og at de tåler meg? Kanskje det skjer en dag.” skrev en da 16 år gammel gutt til meg i 2011. I den grad han opplevde å få oppmerksomhet, var den negativ, og for det meste følte han seg helt usynlig for omgivelsene. Historien hans, og mange andres, har ikke bare gjort dypt inntrykk, men de har også gjort meg fast i troen på hvor viktig det er å fortsette å skrive og snakke om mobbing. Tørre å si noe der andre tier. Tørre å bruke mine egne erfaringer, selv om det gjør meg sårbar.

Jeg kunne ha valgt å skrive en kritisk bok som peker på alt som ikke fungerer, og alle som svikter både av mennesker og systemer. Men selv om jeg tror på åpenhet, også om dette, ønsker jeg ikke å bidra til verken uthenging, moralisering eller demonisering.

Gjennom denne boken, som er bygget på mine erfaringer og mitt arbeid mot mobbing og med inkludering, ønsker jeg derimot å løfte frem hvor viktig akkurat DU, som innbygger i denne landsbyen er. Jeg ønsker å løfte frem betydningen du som innbygger har som rollemodell, og jeg håper å gi deg alternativer å handle ut i fra nå det oppstår vanskelige situasjoner. Jeg ønsker å inspirere deg til å velge å være tilstede for barn som trenger det. Og jeg håper vi ved bokens slutt, kan være enige om at det å investere i andres barn, også er en investering i egne barn.

Du er viktigere enn du tror.

Ved forhåndsbestilling av ”Du er viktigere enn du tror” før 6.februar, får du ”Fordi jeg fortjener det?” med på kjøpet. www.humanistforlag.no

Har du lyst til å være med på lanseringsfesten? Den går av stabelen onsdag 12.februar kl.18 på Litteraturhuset. Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen skal bokbade meg, og du er hjertelig velkommen! Lenke til Facebook-arrangement: https://www.facebook.com/events/514253182022475/?fref=ts

 

 

 

Når pasientene ikke er viktigst

Debatten om bruk av tvang og mangel på tiltak i psykiatrien raser i ulike medier – med rette. Det får meg til å tenke tilbake på min egen tid som ansatt. Det er nesten ikke til å tro, men allerede som 18-åring hadde jeg mine første vakter på et psykiatrisk sykehus. En ungjente med planer om, ikke bare å bli psykolog, men også å redde verden. Ved siden studier og familieliv, vekslet jeg de neste 18 årene mellom å jobbe med unge nysyke, på regional sikkerhetsavdeling og på lukket akutt. De siste ti årene jobbet jeg som ansvarlig for oppfølging av barn som pårørende på akuttavdeling. Et ansvar som brakte med seg en ny og meningsfull dimensjon i jobben jeg allerede var stolt av å utføre. Disse årene var uten tvil de mest innholdsrike, lærerike og sjelsettende årene i livet mitt.

I disse dager er det drøye tre år siden jeg forlot psykiatrien til fordel for jobben jeg har i dag. En avgjørelse som var riktig på så mange måter. Fra jeg begynte som 18-åring i 1992, og frem til jeg sluttet i 2010, skjedde det en enorm utvikling, sett fra mitt ståsted. Fra bokstavelig talt å sitte vakt på svært syke pasienter, skjerme dem for inntrykk (inkludert menneskelig kontakt og samtaler), opplevde jeg en mer human og holistisk tilnærming de siste årene. Fra å bruke beltelegging som en konsekvens av uønsket og uakseptabel atferd, (eller straff og «realitetsorientering», om du vil), opplevde jeg at bruk av belter og andre former for tvang, stadig oftere ble brukt som absolutt siste utvei, og at de ansattes kompetanse var i stor, positiv endring når det gjaldt å finne gode alternativer til tvangsbruk.

Samtidig som jeg var en av mange pådrivere for denne utviklingen, skal jeg ikke legge skjul på at jeg også de siste årene opplevde å bli involvert i situasjoner som medførte tvangsbruk jeg personlig ikke kunne stå inne for. Situasjoner som frembrakte både usikkerhet og dårlig samvittighet. I tillegg hadde det sin pris å være en som satte spørsmålstegn ved avgjørelser, og som så at det var mulig å velge andre alternativer.

Desto mer kompetanse jeg fikk om alternativer, og jo mer erfaring og aksept jeg fikk for å bruke meg selv og denne kunnskapen som redskap, desto vanskeligere og mer belastende opplevde jeg det å være en del av systemer hvor feilvurderinger ikke ofte nok ble snakket om. Et system hvor altfor mye av vår tid og energi, endte opp i frustrasjon rundt begrensninger av innleie, enda kortere liggetid og innsparinger. I et skakkjørt system som ikke hadde tilstrekkelig tid til å involvere dem det det gjaldt – pasientene.

På stedene jeg jobbet, var jeg heldig å få mye ansvar for ting jeg synes var viktig, og jeg har hatt mange spennende oppgaver. Jeg opplevde sterkt samhold, og har hatt mange gode relasjoner til kolleger – flere av dem er blant mine beste venner i dag. Jeg opplevde ofte å få gode tilbakemeldinger på jobben jeg utførte, selv om jeg vet at min omstendelighet når det gjaldt rapportskriving, og det at jeg brukte så god tid på enkeltpasienter, i blant drev andre til vanvidd og var gjenstand for stor irritasjon hos enkelte – og også konflikter.

Jeg opplevde ved flere anledninger å bli beskyldt for å bry meg for mye om pasientene mine. Jeg var visst «for caring». Dette ble sagt med hånlig overbærenhet, og som om det å bry seg ikke var forenlig med samtidig å være tydelig og sette grenser når det var nødvendig. Jeg kunne oppleve irritasjon for at jeg gikk «for mye inn i ting», og lot pasientene få knytte for tette bånd til meg. Tilsynelatende uten å tenke over hvor godt det kunne være for pasienten å få snakke om vanskelige ting – og mengden av viktig informasjon det gav oss. Jeg fikk også høre at det var «farlig» at pasientens tiltro til meg ble så sterk at andre opplevde det vanskelig å komme i posisjon – for jeg kunne jo (rett nok) ikke være på jobb hele døgnet. Men skulle jeg da ta meg mindre tid, holde mer avstand, snakke mindre med, lytte mindre til – for at de skulle føle at de gjorde en bedre jobb? Og for at pasientene ikke skulle trives for godt, og derfor kunne bli «vanskelige» å få skrevet ut? En provoserende undervurdering av pasientene, og av meg som fagperson.

Drivkraften gjennom alle disse årene i psykiatrien, ikke bare som fagperson, men også som medmenneske og en som selv har vokst opp med psykiatri og rus tett på livet, har hele tiden vært de gode samtalen, være tilstede, være et medmenneske, tåle og holde ut når pasientene selv ikke har hatt håp og ikke har tålt seg selv. Min erfaring er at de aller fleste som jobber «på gulvet» i psykiatrien, tenker på samme måte. De ønsker at pasientene skal få den beste hjelpen på den mest humane måten. At pasientene selv skal få påvirke behandlingen – uten unødig inngripen i form av tvang.

Dessverre skal de samme menneskene klare seg med et minimum av ressurser, tenke på sin nærmeste leders budsjett fremfor trygghet. De skal bære pasienters liv og kollegers sikkerhet i sine hender, vakt etter vakt. De skal være lojale oppover og effektive «nedover». De skal fortsette å måtte si nei til gåturer fordi det ikke er nok ansatte på jobb, og samtidig brenne inne med kunnskap om hvor viktig fysisk aktivitet er – og for ikke å glemme relasjonen- og samtalens betydning i behandling.

Jeg er stolt av å ha jobbet i psykiatrien, og takknemlig og ydmyk for alt jeg har lært, og alle menneskelivene jeg har fått ta del i. Men jeg er også lettet. Lettet over ikke lenger å være en del av sykehussystemet i verdens rikeste land, hvor bedriftsøkonomiske prinsipper er viktigere enn kunnskap og varme, og hovedpersonene selv; pasientene.

Ser du bakenfor?

Dette innlegget ble skrevet på forespørsel fra Tidsskrift for Den norske legeforening, og publisert i desember 2012. 

 

Forskning og statistikk er viktig når vi snakker om mobbing, men min oppfatning er at om vi utelukkende snakker om alvorlige, mellommenneskelige temaer på en overordnet måte, skaper det en distanse til realitetene og menneskene det gjelder. Det ønsker ikke jeg å være en formidler av.

Jeg ønsker å skape nærhet til det vi ikke forstår, det vi synes er ubehagelig og ikke tror angår oss. For når alt kommer til alt, er det slik at mobbing handler om hva vi mennesker gjør og ikke gjør. Det handler om hva du som lege velger å se og hvordan du velger å se det. Det handler om å se bakenfor magevondten, søvnproblemene, spiseforstyrrelsene og selvskadingen mange barn og unge strever med. Det handler om legens ansvar for å skape en mulighet for barn til å fortelle om hva som ligger bak de tilsynelatende uforståelige handlingene og symptomene – som selv ikke foreldrene forstår.

Mobbing er barn og unges hemmelige mareritt, og det finnes ikke den test i verden som kan bevise eller avkrefte hvor vondt de har det. Selv om det kan være vanskelig for rasjonelle voksne som liker å forholde seg til slikt det finnes en kur mot, må vi ta innover oss at det kan være mange grunner til at vi ikke får vite første gang vi foretar en undersøkelse. Mange barn er redde for å bli mobbet mer dersom de forteller om det til noen – og noen har også erfart at det stemmer i skolesammenheng. Det var lite status forbundet med å være sladrehank da vi vokste opp, og slik er det for barn i dag også.

Noen opplever å ha trusler hengende over seg hvis de skulle finne på å sladre til noen. Dessuten er det et faktum at barn ønsker å være vellykkede barn og ikke vil bekymre foreldrene sine med å være en «taper», og heller ikke vise dem at de har fått et upopulært barn. Mange barn og unge bærer også på en sterk skam over ikke å klare seg selv og plukker forbausende tidlig opp voksnes – og noen legers – holdninger om at mobbeofre selv må ta en del av skylden, at de må tåle «litt» og med fordel kan bli litt likere de andre som er mer tilpasningsdyktige (les: de populære barna). Dette er holdninger som bidrar til å lukke barn som trenger å åpne seg.

Hvordan kan du som lege møte et barn som er blitt eller blir mobbet?

  • Signaliser at du ønsker å finne ut hva som har skjedd, men unngå lange forhør. Ikke konkluder og fastslå sannheter før barnet selv opplever at det har fått sagt det som er viktig

  • Følg barnets tempo – ikke vær styrt av ditt eget behov for å vite eller av at du har dårlig tid. De færreste barn ønsker å være til bry og lar da heller være å si noe – av hensyn til deg

  • La barnet foreslå tiltak og løsninger for å redusere følelsen av maktesløshet. Nei, man kan ikke sende mobberen eller foreldrene til månen, men barn har ofte mange kloke tanker om små endringer som kan gjøre situasjonen litt lettere

  • Ikke lov noe du ikke kan holde. Som lege i kontakt med barn kan man, selv om man er profesjonell, bli svært beveget og få sterk trang til å hjelpe og beskytte. Ikke lov et barn som lider betydelig overlast at akkurat mobbingen kan forbli mellom dere. Mobbingen må løses i barnets nettverk. Lov ikke at de aldri skal oppleve dette igjen, si heller at du vil gjøre alt du som lege kan for at de som kan hjelpe til, skal gjøre jobben sin

Verdien av å lytte og evnen til å se bakenfor det du ikke forstår

Så i stedet for statistikk som forteller deg om omfanget av barn som utvikler depresjoner, spiseforstyrrelser, søvnproblemer og selvskading som følge av mobbing, tillater jeg meg å be om at du tar deg tid til å se bakenfor det du ikke forstår.

Kanskje finner du et barn med en historie det er verdt å lytte til. Et barn som blir eller er blitt mobbet og som følge av dine gode, empatiske spørsmål endelig åpner seg. Det vil i så fall gjøre deg til den ene, viktige voksenpersonen – og legen – som bringer håp om at livet kan bli godt og at barnet ikke må stå i dette alene.

Du er viktigere enn du tror.

Nei til overvåking av barn

– Ja til åpenhet og dialog. 

I en artikkel på dt.no 19.mai, kan man lese politibetjent Kari Benjaminsen fortelle om hvor svette politiet blir av hvor lite foreldre vet om hva som skjer på ungdomsfester. Som tenåringsmor leste jeg artikkelen med stor interesse inntil jeg kom til avsnittet hvor Benjaminsen (nok en gang) først sier at det er et problem at foreldre skal være kompis med barna sine, for i neste setning oppfordre foreldre til å sette tydelige grenser, og si at dersom 13-åringen din vil på Facebook, kan du si ja dersom du som forelder får tilgang på passordet og får lov til å være venn med ham/henne der inne.

At Benjaminsen intensjoner er gode, ser jeg ingen grunn til å tvile på. Derimot ser jeg med bekymring på råd som legitimerer og oppfordrer til at man som et utgangspunkt skal mistro barna sine og ty til overvåking. Uten samtidig (eller istedenfor) å peke på viktigheten av at man som foreldre har ansvaret for å skape en åpenhetskultur hjemme. At det er voksne som må legge grunnlaget for at tillit kan utvikles, slik at barn og unge får vokse opp med mulighet til både å få og ta ansvar. Mistenkeliggjøring og overvåking gir ikke barn og unge de nødvendige verktøyene de trenger for å håndtere press og ungdommelig nysgjerrighet.

Foreldre må i større grad oppfordres til å være aktive deltagere i de unges liv gjennom å initiere samtaler og diskusjoner hjemme som gir både unge og voksne anledning til å tilkjennegi sine holdninger og hvor grensene går. Vi må invitere til samtaler med utgangspunkt i at vi er interessert i det som interesserer dem, og få dem til å fortelle og vise hva de er opptatt av, hva de bruker nettet til, hvordan de beskytter seg og hvordan de opplever press fra miljøet rundt seg. La dem gjerne, med klare avtaler og begrensninger, få sitte med pcen i stua. Barn og unge som opplever å bli møtt av voksne som er nysgjerrige, åpne, trygge og velmenende, prater lettere om stort og smått. De får også erfare at de blir tatt på alvor, at de har anledning til å påvirke det som skjer – og viktigst av alt: De har noen å gå til når noe vanskelig skjer.

Unge som møtes med mistro, anklager, overdreven engstelse, moralisering – og overvåking, mister disse privilegiene. Ikke bare kan det føre til at den unge blir krenket, men også at kommunikasjonen flyttes over til kanaler vi voksne ikke er kjent med – med det som resultat at vi mister all oversikt. Og når alt som skjer «må» holdes hemmelig, vil/kan heller ikke den unge si i fra om presset blir for stort, om de har delt noe dumt eller om noen sjikanerer dem. Jeg kan ikke tro at det finnes voksne som ønsker barna sine dette.

Det er flere ting som bekymrer meg med at politiet, med sin autoritet, stadig går ut med anbefalinger om overvåking. For, i følge Barnekonvensjonens artikkel 16, har alle barn rett til privatliv. En rett jeg er opptatt av at mine barn skal oppleve å få ivaretatt, og som jeg er svært opptatt av at de respekterer når det gjelder andre barn – og voksne. Når voksne ser det som sin rett å sjekke barn og unges meldinger, lagre samtalelogger, lese mail etc – og barn vokser opp med at overvåking er et akseptabelt virkemiddel, uavhengig av om problemet kan løses på en mindre inngripende måte, ser jeg med stor bekymring på perspektivene de mister når de selv blir voksne og skal være deltagende og gode forbilder i samfunnet vårt. Hvordan blir de som kjærester – og hvordan blir de selv som foreldre når den tid kommer?

Det finnes ingen motsetninger i å ivareta barns rett til privatliv, og samtidig sørge for tydelige grenser og en åpenhetskultur. Fremfor å frita oss voksne fra ansvar ved å ty til lettvinte løsninger som overvåking tross alt er, ønsker jeg meg et politi som heller oppfordrer og veileder oss når det gjelder å være etterrettelige, trygge, åpne og tydelige voksne.

Slike voksne vi ønsker at våre egne barn en gang skal bli.