Mobbing rammer hele familien

Når man snakker om mobbing, er det både naturlig og forståelig at hovedfokuset er på de involverte barna. Men mobbingen rammer ikke bare den som blir utsatt for den eller utøver den. Mobbingen rammer også den nærmeste familien og kan få konsekvenser det er lite legitimt å snakke om, men desto viktigere å sette ord på.

For å best kunne møte familiene, trenger vi kunnskap om deres reaksjoner på mobbing. Men, viktigst er kanskje at familiene også selv trenger kunnskap for å kunne forstå hva det er som skjer og hvorfor. Skam fører ofte til unnvikelse, tilbaketrekning og lite åpenhet, og foreldre som føler skam, kan ha særskilt behov for å bli anerkjent og støttet. Foreldre som opplever mye stress og er engstelige, kan lett bli overbeskyttende. Noen kan også bli altfor ettergivende overfor sine barn etter at de har opplevd det traumet som mobbing kan være. Noen kan også bli veldig pågående og aldri slutte å diskutere eller snakke med barna om det de har opplevd. Foreldres reaksjoner er, selv om de kan virke uforståelige for omgivelsene, og også for dem selv, naturlige reaksjoner på noe unormalt, og mest av alt et tegn på at de bryr seg om barna sine.

Jeg har de siste årene mottatt hundrevis av historier fra foreldre som beskriver hvordan det å ha et barn som blir mobbet og er utestengt fra fellesskapet, går utover søsken, samliv og arbeidsforhold. Mange beskriver langvarige bekymringer og konflikter både i og utenfor familien. Andre forteller om en lammende følelse av maktesløshet, sorg og sinne. Noen opplever også lange perioder med fysisk sykdom og utmattelse. En del beskriver også perioder hvor de ikke lenger klarer å fungere normalt, alt annet i livet må settes på vent. Historiene deres gjør dypt inntrykk, og jeg slutter ikke å forundres over hvor mye enkelte mennesker må tåle – og også viser seg å tåle. Jeg kjenner meg også godt igjen i mange av disse historiene.

I en periode på nærmere fire år opplevde jeg hverdagen som en unntakstilstand preget av lange, mørke daler og noen få oppturer. Jeg ble sykmeldt på grunn av tilbakevendende somatiske plager. I ettertid så både legen min og jeg at plagene hadde en helt klar sammenheng med stresset og bekymringene jeg levde med i denne perioden. Jeg hadde store søvnvansker, periodevis våknet jeg med hjertebank midt på natten. Da gråt jeg ved tanken på at jeg om noen timer måtte sende den tapre datteren min på skolen, vel vitende om hva som ventet henne av sjikane, latterliggjøring og utestenging. Jeg hadde tilbakevendende tanker om at hun en dag ikke ville orke mer, og kanskje avslutte livet sitt – for hvor lenge orker et lite menneske å leve slik?

I disse årene hadde jeg lite overskudd og motstandskraft. Jeg ble svært god til å finne unnskyldninger for å ikke bli med på sosiale aktiviteter. Jeg fryktet å måtte svare på spørsmål om hvordan jeg egentlig hadde det, og var redd for å revne fullstendig dersom jeg begynte å sette ord på situasjonen vi levde med.

Og når sant skal sies var jeg også redd for folks velmenende råd. Det var viktig for meg å vise at jeg mestret situasjonen, samtidig som jeg kjente på en dyp skam. Var det min feil at hun opplevde dette – at det skjedde fordi jeg var frodig/overvektig, og derfor hadde gjort henne ekstra sårbar? Det siste jeg derfor ønsket, var å bli fortalt noe jeg allerede visste; at hun burde slankes, at jeg burde slanke meg, og at det ikke var noe rart at dette skjedde. Irrasjonelle tanker, ser jeg i ettertid, men likevel reelle for meg der og da. Jeg brukte derfor mye energi på å unngå potensielle situasjoner hvor dette kunne bli et samtaleemne – så mange ble overrasket da jeg først åpnet opp, og de først gjennom blogg og intervjuer fikk vite deler av hva vi hadde vært gjennom. I ettertid ser jeg at reisen hadde blitt mindre ensom om jeg hadde klart å åpne meg mer for noen nære venner.

Det var ikke bare det sosiale livet utenfor familien som fikk lide disse årene. Da mobbingen startet, var jeg relativt nyetablert med en ny mann. Det ble raskt lite tid og overskudd til å være kjæreste og venn, og liten mulighet til å utforske det fine vi nettopp hadde startet sammen. Samtidig som jeg trengte og søkte fellesskap, støtte og trøst i forholdet vårt, var det en avstand mellom det jeg hadde behov for og det jeg klarte å ta imot. Han opplevde meg som distansert og ble forvirret over signalene jeg sendte ut. Samtidig som jeg følte at jeg trengte ham, ble nærheten truende. Jeg brukte alle mine krefter på å holde meg gående. Kom han meg for nær, var jeg redd jeg ville miste det lille jeg hadde igjen av forsvar, og det kunne jeg i flere år ikke risikere.

Lenge trodde jeg – også etter at mobbingen hadde sluttet – at jeg hadde klart å være en rimelig god og ivaretagende mor for mitt andre barn. Men en dag brøt hun ut i gråt og sa: «Det er aldri noe spesielt med meg, mamma – aldri noen problemer. Det er nesten så jeg skulle ønske det var noe som skjedde meg også, så jeg også fikk så mye oppmerksomhet.» Da fikk jeg en real og hjerteskjærende oppvåkning. Hennes opplevelse var at jeg var svært problemorientert og orket lite, og at jeg i liten grad så og klarte å glede meg over alt det positive som skjedde i livet hennes. Denne samtalen ble begynnelsen på et langt og viktig oppgjør med meg selv. Jeg kunne ikke, og ville ikke, slutte å eksistere som følge av det vanskelige familien vår sto i. Jeg hadde mye annet jeg også måtte kjempe for, og som jeg ønsket å beholde.

Noen ganger er det slik at når det som skjer eller har skjedd, kommer for en dag, setter det i gang sterke reaksjoner i oss voksne. Da kan det være godt å ha noen tips å lene seg på:

  1. Vær åpen om det som skjer med både partner og søsken. Støtt hverandre, og ha toleranse for at man kan reagere ulikt. Selv om samboer/ektefelle ikke «går i kjelleren» eller reagerer sterkt på andre måter, betyr det ikke at vedkommende ikke er opprørt eller at hun/han ikke bryr seg like mye som deg.
  2. Det er lov – og viktig ­– å tillate seg å glede seg over fine, morsomme og spennende ting som skjer selv om et familiemedlem opplever mobbing. Alle trenger pusterom – også den som opplever mobbingen.
  3. Sett av tid til andre aktiviteter, både alene og sammen som familie. På den måten klarer man å skaffe seg små friminutt som kan gi anledning til å fokusere på annet enn problemer. Det gir også familien andre ting å snakke om senere. Spesielt er det viktig for søsken og den som utsettes for mobbing, at vi voksne opprettholder normalitet i en hverdag hvor mye oppleves som unormalt og vanskelig.
  4. Dersom du lever i et parforhold: Ikke slutt å være kjærester. Jobb for å beholde nærhet – både fysisk og mentalt. Men ha forståelse og raushet for at det kan være vanskelig å finne overskudd til det.
  5. Fortell noen nære venner eller familiemedlemmer om situasjonen dere står i. Det er viktig, også for barna, å vite at vi har noen som støtter oss og er der når livet er vanskelig.
  6. Ha lav terskel for å søke støtte hos BUP eller kommunens Barne- og familieenhet. De har ofte mye erfaring med å gi familier og par veiledning i krisesituasjoner.
  7. Skriv dagbok – ikke bare for å dokumentere det som faktisk skjer/ikke skjer, men også fordi det kan være et hjelpemiddel for å sortere og bearbeide vanskelige tanker.

I boken min ”Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing”, har jeg også skrevet om hvordan det er å være foreldre til barn som mobber, samt tips til både foreldre og nettverket rundt.

Advertisements

Sommer med klump i magen

”Jeg har en stor klump i magen, som jeg vet kommer til å være der hele sommeren. Den kommer til å bli litt mindre når det nærmer seg skolestart, for da har jeg noen å være sammen med. Men jeg gruer meg litt også, for jeg vet ikke hva jeg skal svare når de andre spør hva jeg har gjort.”

Disse ordene tilhører en 13 år gammel gutt fra en av Oslos drabantbyer. I min jobb i UNICEF Norge, kommer det stadig henvendelser fra barn og unge, og også voksne, som gruer seg til sommerferien. Historiene deres gjør inntrykk og gir noe å tenke på for oss som kanskje er på vei til drømmeferien med våre nærmeste.

”Jeg lurer på hva dem sier hvis jeg sier at jeg ikke har gjort noe annet enn å passe på moren min. At jeg har handlet og vasket klær. Jeg kan jo ikke si det, så jeg får finne på noe å si sånn som jeg pleier å gjøre, selv om jeg veit jeg ikke skal juge”, sier 13-åringen.

Mange unge forteller at de gruer seg, fordi alt som er tøft og vanskelig kjennes sterkere når de daglige rutinene faller bort. Tankene får mer tumleplass. En gutt fortalte meg at ferien er hans hemmelige mareritt fordi han blir usynlig når alle er opptatt med sitt og nesten ingen er hjemme. Han ville ikke være til bry, men ba om tips til hvem han kunne kontakte hvis foreldrene ble for fulle og kranglete – eller ikke kom hjem når de skulle. For han måtte jo få mat.

Andre opplever sommeren som lang og tung fordi det forventes at man skal være glad og delta i fellesskapet – selv når man egentlig ikke hører til noe sted.

Voksne forteller om økonomiske bekymringer og følelsen av utilstrekkelighet, fordi de ikke klarer å gi barna de samme opplevelsene som vennene deres får. Noen forteller også at de mangler et voksennettverk og skulle ønske at de kunne bli invitert med på ting som ikke koster så mye penger.

Du kan være ”Den ene” solsikke

Barn som allerede lever i en utsatt hverdag blir mer sårbare i ferien, når de sosiale nettverkene også tar sommerferie. Nettopp derfor er ferien en god anledning til at vi tar oss litt ekstra tid til å bry oss om de barna vi har rundt oss, ikke bare våre egne.

«Alle gleder seg over ferien bortsett fra meg. Foreldrene mine bare krangler hele sommeren, og ingen av oss liker å være sammen hele tiden. Ikke har vi noen som vil være sammen med oss heller. Alle er bare opptatt med sitt”, skriver en 15 år gammel jente.

For denne jenta, og andre i hennes situasjon, kan vi alle med enkle grep utgjøre en forskjell og bidra til at sommerferien blir litt lysere. Uendelig mange historier viser at lite skal til for å utgjøre en forskjell for et barn som har det vanskelig.

Forskning viser at et fellestrekk hos barn som på tross av en vanskelig oppvekst klarer seg bra, er at de har hatt minst én voksen som de har hatt et sterkt bånd til. Ikke nødvendigvis til foreldre eller en fagperson, men kanskje faren til en kamerat, en tante, en fotballtrener eller en nabo. De har hatt ”Den ene”.

Ikke så mye som skal til

Ta en titt rundt deg, og tenk etter om det kanskje er noen som trenger å bli sett, inkludert, akseptert og få være med på noe hyggelig. Kan du invitere nabogutten med på grilling eller luftetur med hunden? Kan du inkludere ett barn til med på badeturen med familien? Eller kanskje invitere en nabojente over gjerdet for å så frø og dyrke planter i kjøkkenhagen? Det er ikke alltid så lett å vite hvem som trenger dette. Men, møter du folk i feriehverdagen din, med et ønske om å skape gode ferieminner sammen, treffer du mest sannsynlig på noen dine initiativ vil bety ekstra mye for.

Budskapet er enkelt: Det er ikke så mye som skal til for å gjøre barn og voksnes hemmelige feriemareritt mindre vondt. Én som ser, én bryr seg og én som er villig til å gi litt av sin tid kan være nok. Du kan være «Den ene». Du kan være den ene som sørger for at den unge gutten fra drabantbyen slipper å lyve for klassekameratene når ferien er over.

Voksne verre enn barn? Når læreren mobber.

”Jeg stiller meg helt uforstående til dette, men beklager hvis hun kan ha opplevd tilværelsen i klassen slik.”  (Min lærer til Dagbladet, 23.september 2011)

Fredag 13.juni kunne vi høre på Kveldsnytt at 1 av 10 elever opplever mobbing fra læreren, eller andre voksne på skolen. Dersom man går ut i fra at disse tallene stemmer, mobbes flere elever av voksne på skolen, enn av medelever. Det gir all grunn til å undre seg over om det kan være en sammenheng mellom manglende inngripen og voksnes egne aktive rolle som mobbere. En ubehagelig tanke riktignok, som aldri vil bli bekreftet, men kan det være slik at noen lærere faktisk synes enkelte elever får som fortjent?

Jeg har tidligere både snakket og skrevet åpent om mine barneskoleår, som i stor grad var preget av mobbing. Jeg hadde for stort hår (Tranby-heksa, det var meg), utstående tenner, var klønete, hadde feil klær og trodde jeg var noe, ifølge de andre barna. De første årene fikk jeg også ofte spørsmål om hvorfor jeg hadde så rare klær og om det var fordi vi var fattige. En tung bør å bære for et barn.

Likevel, når jeg tenker tilbake på disse årene, så var ikke mobbingen fra barna på skolen det vondeste. Manglende inngripen, systematisk uthenging og mobbing fra læreren var det vondeste da – og det vondeste å tenke på som voksen. Selv om mobbingen er et tilbakelagt stadiet for mange år siden, kan jeg likevel som 40-åring, huske følelsen av å være maktesløs, ydmyket og fullstendig prisgitt dette voksne mennesket som hadde all makt over mine skoledager.

Da som nå, var jeg et krevende og engasjert hvem-hva-hvordan-hvorfor-menneske. Det var ikke særlig velkomment. Både jeg og andre husker fortsatt hvordan læreren tydelig tilkjennega sin oppgitthet med de andre barna tilstede. Dette kom til uttrykk gjennom sukking, himling med øynene, brå bevegelser og det faktum at jeg ble oversett når jeg rakk opp hånden. Med det som resultat at jeg konstant følte meg som en brysom unge, og ble enda mer usikker og klønete. Før sommerferien pleide læreren å sende et personlig brev til alle elevene i klassen – brev vi selvsagt sammenlignet. Alle brev ble avsluttet likt; læreren skrev for eksempel til Anita: «Det er veldig hyggelig å ha Anita i klassen.» Den linjen fikk aldri jeg.

At min mor forsøkte å tale min sak på konferansetimer, og fortelle om hvordan jeg hadde det, gjorde læreren mer negativt innstilt til meg. Forholdet ble så anstrengt at moren min ved flere anledninger måtte velge å sende en god venninne på skolearrangementer, så jeg ikke skulle måtte betale for det dagen etter.

Til min mors store forskrekkelse, tok skolen ved en anledning initiativ til at jeg skulle underlegges observasjon i klasserommet. Dette skjedde med bakgrunn i at at læreren mente det måtte være noe galt med meg som var så krevende. En psykolog var til stede i noen skoletimer. Hun konkluderte med at «eleven  var velfungerende og intellektuelt hadde stor kapasitet». Ingenting tilsa videre oppfølging, og slik ble det heller ikke.

I forbindelse med et Dagbladet-intervju i 2011, tok avisen kontakt med min gamle lærer, som ønsket at følgende skulle komme på trykk: ”Jeg stiller meg helt uforstående til dette, men beklager hvis hun kan ha opplevd tilværelsen i klassen slik”.

I to samtaler med Dagbladet gjentar læreren en rekke ganger, at hvis jeg følte meg utenfor, var det familien min som hadde skylden for det, og at terskelen for hva som kalles mobbing i dag er blitt veldig lav.

Da jeg fikk gjengitt disse sitatene av journalisten, kjente jeg i et lite øyeblikk usikkerhet og redsel for at jeg hadde tatt feil – at jeg hadde overdrevet, og at det faktisk var min egen og min families skyld. Fortsatt, så mange år etterpå, klarte læreren å mobilisere den samme sterke følelsen av annerledeshet og frykt. Etter å ha fordøyet ordene, kom lettelsen. Uttalelsene var en etterlengtet bekreftelse på at det jeg opplevde den gang, faktisk hadde skjedd – og at det ikke handlet om meg, men om et menneske som ikke hadde forandret seg på nesten 30 år.

Ettersom årene har gått, og jeg har snakket åpent om mine opplevelser, har flere tidligere klassekamerater tatt kontakt. Noen for å si at jeg kunne fortalt langt verre historier fra den tiden (historier jeg selv har fortrengt). Andre har tatt kontakt for å fortelle hvordan de selv opplevde å bli uthengt og latterliggjort av den samme læreren: For å glemme ting hjemme og ikke å kunne lese godt nok.

Skolen skal være et sted hvor barn undervises, ikke reduseres. Skolen skal være et sted hvor det er en del av den voksnes jobb å finne noe å like ved hver eneste elev. Dette gjelder også de som utfordrer, trigger negative følelser og skaper uro. Det er voksnes fordømte plikt å ha raushet til å se bakenfor for det de ikke liker og ikke forstår.

Man trenger ikke å være barnepsykolog for å forstå at all atferd har en årsak. Det er voksnes ansvar å huske at barn ikke er vanskelig, barn har det vanskelig. Ingen blir mobbet, såret eller utestengt fordi de fortjener det.

 

Den vanskelige åpenheten om barn som mobber

I arbeidet med boken ”Du er viktigere enn du tror”, forsøkte jeg å komme i kontakt med foreldre til barn som mobber, fordi jeg vet det er et skambelagt og vanskelig tema å snakke om. Dessverre lyktes jeg ikke i et slik omfang som jeg hadde håpet. Det er neppe fordi disse barna og deres familier ikke finnes. Til tross for forsikringer om at jeg ikke ønsket å moralisere over eller henge ut verken foreldre eller barn, var det kun én som sa seg villig til å fortelle historien om sin sønn, og hvordan det opplevdes fra en mors ståsted.

Jeg har derimot vært i kontakt med flere foreldre som har opplevd at barna deres har vært delaktige i ubehageligheter og det som kan oppfattes som mobbing. Jeg opplever at mange foreldre har vanskelig for å kalle det som skjer for mobbing. Ofte hører jeg de beskrive hendelser som etter min mening åpenbart dreier seg om mobbing, forklart som uheldige situasjoner, ubehageligheter eller ”bare plaging”. Denne motviljen mot å kalle det som skjer ved dets rette navn, tror jeg hindrer godt samarbeid og gode løsninger. I tillegg oppleves det som en provoserende bagatellisering for dem som utsettes for mobbingen.

Min erfaring er likevel at en del foreldre ser at barna sine mobber eller plager andre, og at det finnes foreldre som oppriktig for å få dem til å slutte. Dessverre opplever mange at de ikke klarer å nå frem eller hjelpe barnet sitt. Historiene ønsker de ikke gjengitt av hensyn til familien, men flere forteller om skammen over å være foreldre til et barn som viser seg å være slemme mot andre. For mange kommer skammen i tillegg til fordømmelsen og utestengningen både barna og de voksne opplever som en konsekvens av mobbingen barnet har vært med på.

Et foreldrepar jeg kjenner privat, forteller at de har opplevd å få mange sinte telefoner hjem fra andre foreldre. Og til tross for at de har forsøkt å samarbeide og være åpne om det som har skjedd, har de opplevd å bli ekskludert fra fellesmøter hvor situasjonen skulle diskuteres, og at tiltak ble besluttet uten at de fikk være delaktige. De opplevde også at sønnen, som følge av at det ble kjent for alle hva han hadde vært med på, sluttet å bli invitert i bursdager og alltid ble valgt til sist i lek og på treninger. De opplevde det de beskriver som en slags sosial aksept blant andre voksne – og barn – om­ at han skulle straffes og henges ut – helt uten mulighet til å gjøre opp for seg, og uten mulighet til å vise sine andre gode sider.

Samtidig vet jeg også av personlig erfaring, og gjennom hundrevis av andres historier, at mange møter foreldre som går i forsvar, som nekter å samarbeide og som ofte også skylder på barnet som blir mobbet. Angrep er det beste forsvar, hører jeg ofte. Jeg hører også ofte uttalelser som: ”Typisk at de foreldrene som trenger det mest ikke stiller på foreldremøter om mobbing”. Med tanke på hvordan det mange steder snakkes om barn som mobber og deres foreldre, er det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å være åpen om dette?

Jeg er ikke ute etter å male et glansbilde av barn som mobber og deres foreldre. Derimot ønsker jeg å bidra til åpenhet og bevisstgjøring rundt hvorfor vi reagerer som vi gjør – enten vi er foreldre til et barn som mobber eller blir mobbet. Vi trenger en nyansert og utforskende holdning til hvorfor mobbingen oppstår i utgangspunktet, og vi må snakke mer om ansvaret som hviler på oss alle når det gjelder hvordan vi håndterer og snakker med og om dem som mobber. Det krever raushet og innsikt, ja – men alternativet kan fort bli at vi glemmer å se sammenhenger og nyanser, og ender med å legitimere det vi egentlig påberoper oss å kjempe i mot. Da må vi også tåle at «ingen foreldre har barn som mobber».

Om å bli mobbingen

I oppveksten var jeg et sårbart barn som hadde det tøft på barneskolen. I flere år opplevde jeg nesten daglig mobbing fra eldre elever og en lærer. I tillegg hadde jeg periodevis rus og psykisk sykdom tett innpå livet, noe som gjorde den totale livssituasjonen vanskelig. Summen av disse faktorene gjorde at jeg i perioder strevde med å holde motet oppe, og synes det var vanskelig å se en mening med alt jeg skulle gå igjennom.

I et familieselskap overhørte jeg som 11-12-åring en inngiftet voksenperson si til en annen voksen: ”Det kommer aldri til å bli noe av Kristin. Med den bakgrunnen hun har, kommer hun aldri til å klare seg”. En sjokkerende og skjellsettende opplevelse for en ung jente i en brytningstid. Skulle ikke jeg klare meg?

Selv om jeg levde med store belastninger, hadde aldri tanken på å gi opp streifet meg. Jeg hadde heller aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg – at ikke jeg kunne bli hva jeg ville. Der og da, i trappen i mine besteforeldres hus, bestemte jeg meg for at vedkommende aldri skulle få rett.

I dag, nesten 30 år senere, kan jeg huske hvordan dette åpenbarte seg som et valg for meg. Jeg kunne altså velge å gi meg over av alle problemene mine, eller, jeg kunne kjempe og bli en som klarte seg uansett. I ettertid ser jeg at det neppe var den hendelsen alene som gjorde at jeg ble noe annet – noe mer – enn mobbeofferet og ”stakkars Kristin”.

Heldigvis hadde, og har jeg, en mor som kunne være ganske nådeløs. Når jeg syntes livet var vanskelig, var såret og lei meg over måten jeg ble behandlet på, lot hun meg alltid gråte ut, og hun syntes synd på meg – men bare til en viss grense. Ofte, litt raskere enn jeg selv var klar for, skiftet hun fokus til alt det andre jeg var: leken, kreativ, nysgjerrig, smart og snill. Gjennom sine forventninger til meg, sørget hun for å hente ut de andre ressursene jeg hadde. På den måten ble jeg ikke mobbingen. Jeg var fortsatt Kristin, som kunne bli hva jeg ville – og som ble det.

Jeg får nesten ukentlig henvendelser fra fortvilede foreldre som opplever at barna deres slutter å eksistere. At livet kun dreier seg om alt det vonde de har opplevd, at de ikke lenger har interesse for annet enn mobbingen – og at de nærmest dyrker det vonde og rollen som mobbeoffer. Foreldre opplever også at mobbingen blir en «universalunnskyldning» for ikke å ta ansvar, ikke fullføre skole eller andre aktiviteter.

Gjennom sosiale medier og blogger jeg følger, ser jeg også hvordan særlig unge mennesker, gjennom å eksponere seg i rollen som mobbeoffer, får store mengder omsorg, beundring og oppmuntring. Ofte fra andre med lignende erfaringer. I noen tilfeller dannes det sterke fellesskap med utgangspunkt i det vonde de har opplevd. Jeg har tro på åpenhet, og at det er godt og konstruktivt å dele erfaringer med likesinnede.

Likevel synes jeg å registrere at det i mange slike fellesskap også råder en ”oss mot dem”-holdning. Sagt med andre ord ”ofre mot overgripere”-holdning, og at det er lite åpenhet for innspill om hvordan man kan komme seg ut av dette vanskelige. Slik blir identiteten deres sterkt knyttet opp til rollen som offer, noe som kan skape begrensninger på sikt. For noen medfører det at det blir skummelt å skulle klare seg: For hvem er de egentlig, uten å ha mobbingen ”å lene seg på”?

At barn og unge ikke klarer å gå videre i livet etter at de har opplevd mobbing, skyldes ofte at de ikke i tilstrekkelig grad har fått bearbeidet det de har vært igjennom. For enkelte kan det ta flere år, og mange kan også trenge (og burde få tilbud om) profesjonell hjelp for å komme videre – selv om det er lenge siden mobbingen opphørte. Dette er det viktig at omgivelsene, og særlig foreldre har forståelse for. Konsekvensene av mobbing kan føre til at man blir svært sjenert, selvkritisk og/eller utvikler sterk angst. Dette kan igjen føre til at oppgaver vi anser som selvsagte, blir vanskelige å mestre – og for noen umulige å gjennomføre.

Likevel er det viktig for barna og ungdommen at omgivelsene fortsetter å fokusere på deres ressurser, og at vi fortsetter å forvente deres deltagelse i det daglige. På den måten tillater vi ikke at livet kun skal dreie seg om det som er vanskelig og vondt. Når livet er kaotisk og vanskelig, er det, som ved håndtering av andre traumer, av ekstra stor betydning at voksne sørger for normalitet i hverdagen.

Barn og unge som opplever, eller har opplevd mobbing, trenger tydelige voksne som ikke mister troen på dem – som bærer håpet når de selv ikke har håp. De trenger voksne som veileder dem i vanskelige situasjoner, og som gir dem alternativer å handle ut i fra når det de frykter mest skjer. De trenger også voksne som tør å stille krav til dem og som tåler at det kan ta tid før de selv klarer å tro at de fortjener å ha det bra. Barn og unge trenger voksne som forstår at man ikke er det man utsettes for. Det er forskjell på å være et offer og det å forbli i offerrollen.

Tips til hvordan voksne kan bidra til å opprettholde normalitet, samt være en god støtte for barn og unge som mobbes, finnes i boken min «Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing». 

«Du er viktigere enn du tror»

Endelig. Med lettelse, stolthet og skrekkblandet fryd: Boken min, ”Du er viktigere enn du tror. En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing”, er klar for lansering 12. februar. Det er oppriktig talt med hjertet i halsen jeg skriver disse ordene.

bokomslagI 2010 gav jeg ut boken ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”. I følge hjemmesiden til forlaget mitt, Humanist, ble boken en stor suksess. Noe den også kan sies å ha vært for meg personlig. Gjennom bokideen og utgivelsen åpnet det seg en ny verden. Etter å ha jobbet 17 år i psykiatrien, fikk jeg jobb i UNICEF Norge som prosjektleder, og senere som fagansvarlig for prosjektet ”Du kan være Den ene”. Jeg har reist land og strand rundt med foredrag om forebygging av mobbing og inkludering av sårbare barn. Jeg har skrevet kronikker, vært gjesteskribent i flere tidsskrifter og har også de to siste årene hatt min egen spalte i bladet Hjem & Skole. Alt som følge av det som startet med å være en veldig sinna og engasjert mor.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg i løpet av de fire årene det har gått siden forrige utgivelse, hadde knekt Den store mobbekoden. Det har jeg ikke. Derimot har jeg vært heldig å få snakke om forebygging av mobbing for tusenvis av mennesker. Jeg har truffet hundrevis av mennesker med sterke historier å fortelle, og jeg blir kontaktet av mange hver eneste måned. I sin dype fortvilelse, skam og sorg, ber de om råd til hva de kan gjøre for egne barn, for andres barn eller hvordan de selv skal kunne klare å leve med det de har opplevd.

Etter utgivelsen av forrige bok ble det tidlig klart at det var behov for en oppfølger av mer praktisk karakter. I denne boken går jeg derfor i dybden på ulike temaer og tabuer knyttet til mobbing. Hvert tema etterfølges av råd til hvordan man kan håndtere vanskelige situasjoner som oppstår, når man er foreldre, søsken, venn eller jobber med barn. Også denne gangen har jeg vært heldig å bli vist stor tillit fra både voksne og barn, som deler sine sterke historier og kloke tanker. Boken tar også for seg ringvirkningene mobbingen har for omgivelsene. Når et barn mobbes, er det er ikke bare barnet som rammes, men også foreldre og søsken lider ofte betydelig. Dette gjelder også familiene til barn som mobber.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling når det gjelder å forebygge og håndtere mobbing. Men, så lenge vi fortsetter å se på mobbing som et skoleproblem, og ikke det samfunnsproblemet det faktisk er, fratar vi ikke bare mange et viktig ansvar, men vi fratar også mange muligheten til å bidra og til å utgjøre en forskjell for de barna som trenger det mest. Det er mye sannhet i det gamle afrikanske uttrykket: ”Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn”. Selv om barneoppdragelse tradisjonelt sett er en svært privat affære i Norge, er jeg overbevist om at nøkkelen til å sørge for at alle barn får en trygg oppvekst i fellesskap med andre, nettopp ligger i fellesskapets – eller landsbyens – evne og vilje til aktivt å ta ansvar. Til å tørre å vise at det bryr seg – også om de barna som skiller seg ut, som det er vanskelig å like eller som ingen forstår.

“Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som får meg til å føle det annerledes? Tenk om en av dem som egentlig vet at jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det, at de tåler svaret mitt og at de tåler meg? Kanskje det skjer en dag.” skrev en da 16 år gammel gutt til meg i 2011. I den grad han opplevde å få oppmerksomhet, var den negativ, og for det meste følte han seg helt usynlig for omgivelsene. Historien hans, og mange andres, har ikke bare gjort dypt inntrykk, men de har også gjort meg fast i troen på hvor viktig det er å fortsette å skrive og snakke om mobbing. Tørre å si noe der andre tier. Tørre å bruke mine egne erfaringer, selv om det gjør meg sårbar.

Jeg kunne ha valgt å skrive en kritisk bok som peker på alt som ikke fungerer, og alle som svikter både av mennesker og systemer. Men selv om jeg tror på åpenhet, også om dette, ønsker jeg ikke å bidra til verken uthenging, moralisering eller demonisering.

Gjennom denne boken, som er bygget på mine erfaringer og mitt arbeid mot mobbing og med inkludering, ønsker jeg derimot å løfte frem hvor viktig akkurat DU, som innbygger i denne landsbyen er. Jeg ønsker å løfte frem betydningen du som innbygger har som rollemodell, og jeg håper å gi deg alternativer å handle ut i fra nå det oppstår vanskelige situasjoner. Jeg ønsker å inspirere deg til å velge å være tilstede for barn som trenger det. Og jeg håper vi ved bokens slutt, kan være enige om at det å investere i andres barn, også er en investering i egne barn.

Du er viktigere enn du tror.

Ved forhåndsbestilling av ”Du er viktigere enn du tror” før 6.februar, får du ”Fordi jeg fortjener det?” med på kjøpet. www.humanistforlag.no

Har du lyst til å være med på lanseringsfesten? Den går av stabelen onsdag 12.februar kl.18 på Litteraturhuset. Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen skal bokbade meg, og du er hjertelig velkommen! Lenke til Facebook-arrangement: https://www.facebook.com/events/514253182022475/?fref=ts