For mest av alt er jeg mamma

De siste ukene har passert i et hesblesende tempo, og når sant skal sies har jeg på ingen måte vært forberedt på all viraken boken og engasjement rundt mobbing skulle utløse nå. Den 15.februar var det ett år siden boken ble sluppet på markedet, og de siste månedene har den vært mer aktuell, og fått mer oppmerksomhet enn noensinne.

Historiene fortsetter å renne inn, og det samme gjør invitasjoner til ulike arrangementer og forespørsler om å holde foredrag. Jeg har gjort utallige intervjuer i ulike medier. Telefonen ringer nesten daglig med fortvilede mennesker i andre enden som trenger noen å snakke med – mennesker som er i ferd med å miste håpet og som trenger å høre at det finnes løsninger, det finnes håp – livet kan bli godt igjen. Jeg blir stoppet på gaten og får spørsmål om mobbing over frysedisken på Kiwi. Jeg treffer kloke mennesker som utfordrer meg, jeg løser spennende oppgaver i UNICEF Norge, jeg trives, spiser, sover, har senebetennelse i armene og kan ikke skrive stort – og midt i det hele beslutter jeg store, viktige ting som får meg til å skjelve og som gir overskudd til å fortsette.

Men mesteparten av tiden lever jeg heldigvis stille og tilbaketrukket, og er svært nøye med prioriteringene mine. Jeg frekventerer håndballhaller og fotballbaner. Jeg kjører i bursdager, er med på metallkonserter, fordyper meg i det periodiske system, leser på sengekanten, diskuterer puberteten, analyser mer eller mindre innholdsløse sangtekster, løser gutteproblemer og nyter verdens lengste helgefrokoster med kakao og egg.

Og i kveld, etter en lang dag i ballsportens tegn, landet barna og jeg under pleddet med popcorn og filmen «Bienes hemmelige liv» som følge. Og mens jeg satt der med en stor og en litt mindre jente tett inntil meg på hver side, og mens vi alle tre gråt i strie strømmer av den triste historien og det sterke kvinnefellesskapet i filmen, kjente jeg plutselig én litt stor og én litt mindre hånd smyge seg inn i mine under pleddet. Den største klemte hardt, og den litt mindre strøk forsiktig.

Da jeg noe senere fulgte jentene i seng, sa den minste i det jeg var på vei ut av rommet hennes: Jeg er glad du alltid kommer til å elske meg akkurat sånn som jeg er jeg, mamma. Og at du aldri kommer til å forlate meg, og det vet jeg fordi det er akkurat som du ser inni meg og vet hva jeg trenger, selv om jeg ikke vet det selv alltid.

Dette innlegget skulle egentlig handle om oppfølgeren til «Fordi jeg fortjener det?», som er besluttet gitt ut til høsten, og jeg skulle ha skrevet noe klokt om prosessen videre. Men alt jeg egentlig klarer å tenke på, er at det går an å savne noen som enda ikke har reist og at det viktigste og fineste av alt, er å få være med på deres oppdagelsesreise.

Ord kan være overflødige og hjerter kan flomme over – som i kveld.

For mest av alt er jeg mamma.

Advertisements

Det holder å tro på seg selv

Den siste tiden har barna mine vært svært opptatt av det å tro på noe, versus ikke å ha en tro. Begge er åpenbart i en fase med økende bevissthet rundt det faktum at de er født som frie, selvstendige individer – og ingen av dem er redde for å sette spørsmålstegn ved både tradisjoner og valgene vi voksne rundt dem tar.  Under en av våre utallige samtaler om dette, sa minstejenta her en dag:

Du mamma, jeg har tenkt mye på dette med å tro på Gud, og jeg vil bare informere deg om en ting. Jeg har bestemt meg for at det holder at jeg tror på meg selv. Og siden du har sagt at man skal respektere alle menneskers tro, så regner jeg med at du synes det er greit, selv om jeg er døpt? Og apropos det med å tro på seg selv – når skal du egentlig begynne å tro ordentlig på at du er født til å skrive og ikke bare til å hjelpe andre mennesker, mamma?

I kveld smiler jeg lurt i krøllene, og kjenner at selv om den siste tiden har vært fylt med med mye tvil og mange ubesvarte spørsmål, så vet jeg hva jeg skal. Minstejenta har rett: Det holder å tro på seg selv.

Samvittighet på en lykkeskala

Jeg skal ikke påstå at dårlig samvittighet er medfødt, men så langt jeg kan huske tilbake i tid, så har jeg hatt dårlig samvittighet for noe. Selv om jeg har vært aldri så flink både på skole og i jobbsammenheng, har jeg tenkt at jeg kunne ha gjort mer – og burde ha gjort mer. Jeg har sågar tenkt tanker i retning av at jeg snart blir avslørt – at det nok kommer for en dag at jeg egentlig ikke er så flink, smart og snill som folk skal ha det til.

Underveis i alt som har skjedd det siste året, har jeg ved flere anledninger kjent på forventninger fra omgivelsene om at jeg burde være gladere, sveve høyere og være stoltere. Men når sant skal sies, så har det vært avsindig skummelt for en krølltopp med nevnte utfordringer, å eksponere seg ved å gi ut bok, bli intervjuet og holde foredrag for hundrevis av mennesker. Mer enn én gang har jeg fryktet at avsløringens time har vært nært forestående, og til tross for at alt har gått bra så langt, tenderer jeg fortsatt til å justere fallhøyden når det gjelder å satse på nye og store prosjekter.

Tross denne navlebeskuende redselen, finnes det neppe noe skumlere og mer samvittighetsfremkallende i hele verden enn å være mor. I så måte har de siste 12 årene vært de mest fantastiske, men også de skumleste så langt i livet. Å ha ansvaret for å ha satt to menneskebarn til verden – som begge fortjener å ha det trygt, forutsigbart og ellers alt det beste livet har å by på – er tidvis overveldende.  Som mange andre mødre og fedre, er jeg redd for ikke å være nærværende nok og har dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort – eller ikke burde ha gjort.

For en tid tilbake hadde jeg en nydelig samtale med barna hvor vi drømte om sommerferie, snakket om hva vi liker, hva som gjør oss glade og hva mennesker trenger for å ha det bra. Som et innfall, spurte jeg jentene: «Tenk dere en lykkeskala fra 1-10 hvor 1 = ulykkelig og 10 = superlykkelig. Hvor på skalaen er dere akkurat nå?»

Etter å ha tenkt seg om, og uten å snakke med den andre, skrev begge ned tallet 8. Da jeg spurte hva som skulle til for at tallet skulle bli høyere, svarte den yngste: «At alle de som klenger så fælt på bestevenninna mi, sluttet med det og at jeg ikke hadde blitt mobbet tidligere». Den eldste svarte strålende: «Det eneste jeg mangler i livet mitt for å bli en 10’er, er en kjæreste!»

Overrumplet over svarene, våget jeg meg på et oppfølgingsspørsmål. «Er det ikke NOE som burde være annerledes eller bedre her hjemme?»  Hvorpå jentene svarte: «Nei, mamma – bortsett fra at du og pappa er skilt og at vi har sykdom i familien – og det kan vi ikke gjøre noe med nå – så har vi det kjempebra. Vi har har jo to familier som er glade i oss og alt vi trenger»

Den yngste spurte plutselig:»Hva med deg da, mamma – hvor er du på skalaen akkurat nå?»

Der satt jeg, full av dårlig samvittighet over å være både sliten og fraværende, mens barna danset og lekte rundt meg – ubekymrede og lette i steget. Da jeg skulle til å svare, kom jeg på dette brevet og svaret sa seg selv: «Det finnes ikke høye nok tall for mammaer…»

Takk for at jeg får hvile, mamma

Barna er på en lang og etterlengtet ferie med sin far. Her hos meg har også freden senket seg. Skjønt, både kattene og jeg savner prinsessene. Førstnevnte tråler rommene deres og mjauer – som om om de roper på dem – før de legger seg i hver sin jenteseng. Noe jeg forøvrig også gjør innimellom. Det er godt bare å ligge der og kikke seg rundt. Det gir fred i sjela å kjenne at de er nær meg selv om de er langt borte.

Vi har hatt en krevende, men viktig vår sammen. Barna har vært omgitt av sykdom og dødsfall i nær familie og har ikke vært upåvirket av det som har skjedd rundt seg. Det kunne jo ha vært et poeng, ikke sant – å skjerme barna slik at de hadde forblitt upåvirket av det som skjer rundt seg. I en travel hverdag hadde det i sannhet vært både energi- og tidsbesparende om vi hadde valgt å skjerme dem. Med delt samvær, kunne vi med letthet ha sjonglert med når barna skulle være hvor, og på den måten ha minsket belastningene og skyndet oss igjennom sorg og bekymring.

Det skal ikke underslåes at det var med tungt hjerte jeg gav slipp på barna for at de skulle få være tilstede og delaktige i noe av det vondeste livet har å by på. Det fristet å si at de skulle bli værende hos meg og heller avledes med fotballkamper og hyggeturer. Men, vi valgte det annerledes. Et nærmest umenneskelig, men like fullt riktig valg. I en telefonsamtale konkluderte vi med at – sammen eier vi tiden som skal til for å gå igjennom livets gang sammen med barna – inkludert den delen som er vond og brutal.

For noen måneder siden bekymret jeg meg for eldsteprinsessa, som sjelden er med noen hjem eller har med seg noen hjem etter skolen. Da jeg tok opp dette med henne – for å utforske om noe var galt – fikk jeg et tankevekkende svar:

Ærlig talt, mamma. Jeg er sammen med venner hele dagen på skolen. Jeg er sammen med andre barn på teaterskolen, håndballen og dansingen. Du av alle i hele verden, som elsker å være alene, må da vel skjønne at jeg vil være litt alene også – uten mas? Du trenger ikke å bekymre deg, jeg har venner men jeg orker bare ikke å være sammen med dem hele tiden.

For noen uker siden, da vårens turbulens omsider var i ferd med å dempe seg, stod jeg vanen tro på kjøkkenet en ettermiddag og skyndet meg å lage middag før barnas fotballtrening. Minsteprinsessa satt mistenkelig stille ved spisebordet og gjorde lekser. Da jeg kikket inn til henne, så jeg en trist jente som satt slukøret og svor over norskbøkene. I det jeg påpekte at hun måtte forte seg å gjøre leksene – så hun fikk spist før trening – oppdaget jeg at de ellers så gnistrende øynene var matte. Plutselig fór en tanke gjennom hodet mitt om at – nå er det nok! Jeg vil ikke mer! Dette er galskap! Hvorfor i all verden må hun på fotballtrening i dag? Hvorfor kan hun ikke gjøre lekser etter å ha hvilt litt i stedet?

Jeg bråsnudde, gikk inn til henne  og sa at jeg trodde hun egentlig trengte å slippe trening i dag. Hvorpå hun straks svarte: Kan jeg virkelig det, mamma?

Etter middagen forsvant begge jentene opp på rommene sine, hvor de lekte, sang og spilte på pcene sine. Da det begynte å nærme seg leggetid, kom den minste smilende ned til meg å sa:

Takk for at du lot meg få være hjemme å hvile i kveld, mamma…

Det er mange grunner til at man tidvis kan føle seg som en dårlig mor, men denne kommentaren sier mer enn noe annet om hva jeg var i  ferd med å bli. Ei batteridreven høne under sterk påvirkning av aviser, helsesøstre, lærere og legers stadige påpekninger om at dagens barn er så skrekkelig inaktive, og  at vi virkelig må passe oss for alle helsefarene forbundet med dette. Barn må trene, være sosiale og for ikke å glemme – de må være kule og som alle andre barn. Får man til alt dette, helst hele tiden, da er man en god mor, da.

Høstens mantra, som for alvor starter på vår 14 dagers ferie i Hellas senere i sommer, er stjålet fra boken Slow av Carl Honoré: Let’s speed up The Slow Revolution…

Gratis smitte

Høytlesningsstund hos familien Krøll i går kveld. Bok: Så lenge jeg lever av Sally Nichols.

(Mini avbryter)

Mini: Når jeg får barn, mamma – jeg mener hvis jeg er så heldig å få barn – så håper jeg at jeg blir en god mor og at jeg kanskje har lært litt fra deg innen den tid. Jeg mener, hadde jeg vært Sam (hovedpersonen i boken), så hadde jo du latt meg besøke min beste venn på sykehuset, selv om han kanskje lå for døden, ikke sant? Var bare det jeg skulle si. Les videre. Nei, vent – Binna vil sitte i armkroken din først. Sånn!

Mamma: (leser videre i boken): … Liste nr.5. Hvordan leve evig? 1. Si hver morgen: Jeg skal si dette igjen i morgen. 2. Bli vampyr. Håp at du ikke treffer Buffy. 3. Kopier hjernen din over på en CD og lev på en datamaskin. Håp at du ikke får virus…

Mini (avbryter igjen, mens hun stryker meg på hånden og er salig i blikket): Du mamma, jeg elsker å være på stranden med deg!

Mamma: Jaha? Jeg liker å være på stranden med dere også. Der er vi frie og har god tid til å være sammen. Men hvorfor kom du på det akkurat nå?

Mini: Jo, fordi jeg kom til å tenke på da vi var på stranden på søndag og de to barna som solgte armebånd de selv hadde laget. Husker du dem?

Mamma: Klart jeg husker det. Det var skikkelig fine armebånd

Mini: Du mamma, jeg tror de barna kommer til å huske oss en god stund fremover

Mamma: Hvorfor tror du det?

Mini: Jo, du var så utrolig hyggelig mot dem. Måten du snakket til dem på selv om du ikke hadde med deg lommeboka

Mamma: Det var vel ikke noe spesielt. De solgte fine ting og man skal jo være hyggelig når man kan. Skulle bare mangle

Mini: Joda, men du kunne jo bare sagt nei. Litt sånn (krass) Nei, det vil jeg absolutt ikke-aktig. Det er ganske mange voksne som ville ha sagt det sånn, skal jeg si deg. Og da ville det ha blitt en helt annen dag for de barna, kanskje. Kanskje de aldri hadde turd å spørre noen igjen. Jeg ble så glad for at du viste interesse – de hadde jo sikkert stridd en del

Mamma: Hmm, jeg tenkte ikke spesielt over det jeg sa, men du har kanskje rett – det viser hvor lite som skal til for å glede noen. Jeg håper du og storesøster aldri glemmer det – hvor  viktig det er å være oppmerksom og ha respekt for andre. Si hei til folk man kjenner, se på folk som snakker til dere osv

Mini: Jeg pleier å smile til folk jeg møter i gangen på skolen for eksempel – selv om jeg kanskje ikke kjenner dem så godt. Det er jo så hyggelig med et smil og dessuten er det gratis!

Mamma: Det har du sannelig rett i, jenta mi! Men, hva skjer når du smiler til folk på den måten?

Mini: Da smiler jo de aller fleste tilbake, selvsagt! Det er ikke mange som kan motstå et smil, vet du! (Mamma gjesper mens hun snakker) Apropos det, Mamma (Mini gjesper en lang gjesp). Det er ikke bare smil som er smittsomt, det er gjesping også. Les videre du nå. Vi må jo få greie på om moren til slutt tok til vettet og lot Sam få besøke den syke vennen sin

Limousin eller taxi?

Under fredagstacoen ble det i går snakket om den forestående mobbeboka for voksne, og om gjentatt bruk av uttrykk som «din dompapp, pakkis og polakk», er uttrykk som kan karakteriseres som mobbing. Ganske raskt kom vi (nok en gang) inn på Nina Karin Monsen og Fritt ord-prisen. Vi voksne er rimelig enige om at det hun fikk prisen, er konskevensen av demokrati og ytringsfrihet i praksis. Vi føler oss sikre på at hun representerer fåtallet her i landet, og at det har blitt synliggjort gjennom at hun fikk prisen. Alle er ogå enige om at hun balanserer hårfint i forhold til å bryte loven ved å trakassere enkeltgrupper.

Mini: Mener dere at det ikke er mobbing når hun (NMK) mener ting som at homofile ikke er gode foreldre? De er jo minst like gode foreldre, det er jeg sikker på. Man kan jo virkelig ikke forfølge enkelte fordi de er noe de selv ikke liker eller vil være.

Mamma: Nei, det har du helt rett i. Det gjelder å være raus, som vi har snakket om mange ganger før. Det er viktig at det er en plass til alle.

Mini: Jeg har for eksempel hørt om Det blå rommet, hvor det bodde en jente som het Synnøve, men det navnet var for vanskelig, så nå blir hun bare kalt Linda. I Det blå rommet, som er på et hotell her i Norge – du skjønner jeg har lest en bok om spøkelseshistorier som jeg lånte på skolebiblioteket – de har den forresten i Asker også. Men på det rommet, så drepte kjæresten hennes seg selv. Og det var fordi de ikke fikk lov til å være kjærester. Så nå går han igjen der – visstnok. Det er nemlig sånn mange steder i verden, at andre folk mener mye om hvem man skal være kjæreste med osv. Noen blir til og med tvunget til å flytte på grunn av gifting. Det er jo helt skrekkelig. Man kan jo ikke bare drive å bestemme sånt over andre. Jeg skal i hvert fall bestemme selv, sånn som du gjorde da du giftet deg med pappa, før dere ble skilt. Men nå kan du heldigvis velge om du vil gifte deg igjen. Ingen kan bestemme det, selv om de er uenige.

Mamma (med ordet frihet på tungen): Hvorfor er du så opptatt av dette og hvorfor mener du det er så viktig?

Mini: Fordi alle mennesker faktisk skal være frie, hvis du ikke vet det! Vi er jo født frie!

Mamma: Du er rett og slett fantastisk, vet du det? Du har et klokt hode, jenta mi.

F: Her har vi sannelig et fremtidig Venstre-medlem!

Mini: Aldri i verden! Jeg har da ikke tenkt å være til venstre?!

Mamma (ler): Nei, jeg tror ikke du hadde passet helt inn der. Du er nok altfor opptatt av å ta vare på dem som ikke klarer å ta ansvar selv – de svake (gremmes over bruken av det siste ordet) Du er vel heller en sosialdemokrat – du  tenker alltid på fellesskapet.

Mini: Blir det Arbeiderpartiet eller SV da, eller?

Mamma: Jeg tror det er mer forenlig med det du tror på, ja. Alle partier har sin «tro», og Arbeiderpartiet har tro på sosialdemokratiet. Venstre sin «tro» heter sosialliberalisme.

Mini: Liker du ikke Venstre?

Mamma: Jo, jeg er enig i veldig mye av det Venstre står for. Men jeg synes ikke de alltid tenker riktig når det gjelder å ta vare på dem som ikke klarer seg så godt selv.

Mini: Jeg liker jo å tenke på det beste for alle, jeg.

Mamma: Ja, det gjør du virkelig! Og det er en god egenskap som du må ta godt vare på når du blir voksen også. Den bør du bruke til noe – jobbe med mennesker på en eller annen måte.

Mini: Jammen, jeg skal jo bli popstjerne! Men det er sikkert ikke uvanlig at popstjerner har to jobber. Det kan jo jeg ha også, ikke sant?!

Mamma (ler): Så da tenker du at du kan jobbe ekstravakter på et psykiatrisk sykehus for eksempel – ved siden av karrieren som popstjerne?

Mini: Ja, det er akkurat det jeg har tenkt til. Men jeg kan ikke ta kveldsvakter og sånt, da. For det er tross alt da konsertene foregår, vet du.

F: Da kan du ikke ta dagvakter heller, da? Går vel ikke å feste hele natten, når man skal tidlig opp?

Mini (meget oppgitt): Hallooo?! Jeg trenger vel ikke feste og drikke hele natten dah…

Mamma: Nei, du skal jo aldri drikke – du skal jo bli avholds, du.

Mini: Det har jeg da aldri sagt?! Jeg skal sikkert ta meg et glass øl eller vin etter russetiden. Men jeg skal aldri oppføre meg som en drita full tulling, tenk! Hva er vitsen med det liksom?

F: Så du skal ta et par glass øl og kjøre hjem, mener du?

Mini: Er du helt på jordet, eller? Man kan jo ikke kjøre bil når man har drukket, da. Nei, da tar jeg bare limousinen min eller en taxi. Så kan jeg jobbe dagen etter. Takk for maten, jeg går opp på rommet mitt og hører litt på Spotify, jeg.

 

 

Ja til burkini!

Sofasamtale hos familien Krøll

Mamma: I går ettermiddag da jeg var i Oslo, så jeg mange russejenter i hijab. De danset og hadde det gøy, akkurat som de andre russejentene de var sammen med.

Eldsteprinsessa (himler med øynene): Hvorfor forteller du det nå liksom? Vi snakket jo om Alexander Rybak, Perez Hilton og blogging. Miley Cyrus er dritsur på ham forresten. Men hva med hijaben?

Mamma: Jeg kom sikkert til å tenke på det fordi vi snakket om Rybak, 17.mai osv. Og fordi jeg synes det var et flott syn. De virket både stolte, frie og glade!

Minsteprinsessa: Det skulle jo bare mangle om de ikke fikk være russ og ha det gøy bare på grunn en hijab. Tror ikke jeg hadde tenkt over det om jeg hadde sett det engang, jeg.

Eldsteprinsessa: Åh, nå kom jeg på noe skikkelig idiotisk! Vet du hva, eller? I Nederland av alle land i verden, så er det forbudt med burkini i svømmehaller. Det er faktisk flere muslimske jenter som har blitt bortvist når de har møtt opp for å bade i burkini (reiser seg nesten opp i sofaen og skumper borti lillesøsters lår).

Minsteprinsessa: AU!! Hvor mange ganger må jeg si at jeg faktisk har et sår akkurat der? Slutt!

Mamma: Hvorfor i all verden har de blitt bortvist på grunn av det?

Eldsteprinsessa: Fordi det mener det er et kvinneundertrykkende plagg! Herregud! Det er jo ikke det. Det er jo motsatt. Det er et plagg som gir dem en frihet de ikke har hatt før. Nå kan de tross alt bade sammen med klassen sin osv – og det er de helt sikkert kjempeglade for. Litt sånn: YES! Endelig kan jeg bade offentlig sammen med vennene mine uten å vise for mye hud.

Minsteprinsessa: Ja, det har jeg lest om også, eller om jeg hørte det på nyhetene, det husker jeg ikke. Har du hørt noe så korka? Korka er forresten et ord X i klassen min bruker mye. Det er jo tross alt bare snakk om en våtdrakt med en badehette festet på. Kan aldri tenke meg at de hadde stengt døra til svømmehallen og bedt vedkommende om å gå, hvis det var presidenten, eller hva det er i Nederland, som hadde bestemt seg for å bade med våtdrakt og badehette? Svømmetrenerene mine bruker forresten alltid våtdrakt.

Mamma: Hva mener dere er feil med at de behandler jenter med burkini på den måten, da?

Eldsteprinsessa: Jeg kan ikke fatte hvorfor de på vegne av de jentene som faktisk bare har fått det bedre på grunn burkinien, mener at det er kvinneundertrykkende! Burde de ikke i det minste mene det selv først, før noen andre velger å holde dem utenfor på grunn av det? Det må vel være viktigere enn alt annet, hvordan jentene selv opplever det? Hadde jeg brukt hijab, så hadde jeg blitt kjempeglad for en burkini. Alle vil jo ha mest mulig frihet. Det som er frihet for meg er jo ikke nødvendigvis frihet for andre.

Minsteprinsessa: Jeg synes man kan sammenligne det med å bære et stort og synlig kors jeg. Er ikke det lov i en svømmehall der nede heller? Eller enda verre, i dag for eksempel, så har jeg på meg klær jeg trives godt i og som passer til den runde formen min. Om noen hadde tvunget meg til å gå i andre klær, fordi det passet dem bedre, så hadde jeg ikke følt at jeg var fri til å leke og ha det gøy slik jeg elsker. Da er det jo viktigere at jeg har de klærne som passer, så jeg kan gjøre det jeg vil, ikke sant?

(Eldsteprinsessa fniser av søsterns resonnement og klemmer henne flat samtidig)

Minsteprinsessa: Men i alle dager, sa jeg ikke nettopp at jeg hadde et sår der? Nå kommer det til å sprekke, bare fordi du blir så gærn på grunn tanken på burkinier.

Eldsteprinsessa: Mamma, skal du blogge oss nå, tror du? I så fall så må du huske på at det ikke er jeg som sier alle de rare tingene. Det er henne (peker).

Mamma: Jeg vet ikke enda, men du sier da sannelig mye rart og fint du også!

Eldsteprinsessa: Nei, jeg kommer bare med saksopplysninger, jeg. Husk det.

På en benk

Nei til selvmord

Minsteprinsessa: Jeg lurer på hvorfor det er så mange som driver og avliver seg selv jeg, Mamma. Jeg kunne aldri ha jobbet med det du jobber med, da hadde jeg vært redd hele tiden og kanskje aldri fått sove mer.

Eldsteprinsessa: Man blir sikkert vant til det også, vet du – det å ha en sånn jobb. Men det burde ikke være lov til å drepe seg selv heller.

Mamma: Det blir aldri en vane å jobbe med mennesker som ikke ønsker å leve. Men heldigvis så vet man nå om mange måter å jobbe på som gjør det mulig å bære håpet om et bedre liv – for dem som selv ikke har det håpet. Før så var det forresten straffbart å begå selvmord i England.

Minsteprinsessa: Pføy! Det var vel en unødvendig lov? Hvis man først var dø, så kunne man jo ikke få straff?

Eldsteprinsessa: Noen mente før, tror jeg,  at man kom til helvete om man tok livet av seg. Det kan vel sies å være en slags straff?

Mamma: Dersom noen ble reddet fra selvmord, så kunne de bli  dømt til fengsel.

Minsteprinsessa: Herregud! Hvorfor fikk dem ikke hjelp til å ville leve i steden? Man kan jo ikke være frisk om man ikke ønsker å leve. Hvis man for eksempel vil dø – og har barn- da må man jo være syk som ønsker å forlate dem og ikke skjønner at de barna aldri vil kunne få et godt liv igjen uten moren eller faren sin?

Eldsteprinssa: Det heter depresjon og da vet man ikke alltid hva man gjør.

Mamma: Her i Norge er det sånn at man kan bestemme at folk må være på sykehus selv om de ikke ønsker det.

Minsteprinsessa: Men hvordan får man dem til sykehus når de ikke vil da?

Mamma: Hvis det handler om å redde et menneske fra dø, så kan man i verste i fall bruke politiet til å kjøre dem til sykehuset.

Minsteprinsessa: Hender det at dere må slåss med folk for å få dem til å ville leve igjen? Hvis det skjer med deg Mamma, så kommer jeg til tvinge deg til sykehuset du jobber på, altså.

Eldsteprinsessa: Det er en veldig viktig jobb å redde livet til folk og man må være ganske modig for å tørre og snakke med folk om så vonde ting. Hvem som helst kan ikke jobbe med det, og jeg tror forresten ikke jeg skal bli lege men dyrlege isteden – ved siden av å være kjendis. Men, tenk om de ikke skjønner det selv engang, da – at de er syke? Hva sier du når du prøver å tvinge dem til å leve? Jeg visste ikke at man kunne tvinge noen til å få håp…

bære håp

Dagens homodebatt

Fra minstejenta i fullt fotballutstyr under kveldens Tabloid (etter å ha grusa Billingstad-jentene 3-1):

– Jasså, så hun fikk den prisen, ja. Og de sier det er fordi hun kaller en spade for en spade, ikke sant? Det er akkurat som meg det. En spade er jo en spade, da kan man ikke kalle den noe annet, ikke sant? Man skal jo si det man mener, det gjør jo i hvert fall jeg, for jeg er jo et fritt menneske heldigvis.

– Hun Friele, er det hun med det korte håret? Hun er glup hun, eller? Det virker jo som hun tenker at alle mennesker er like mye verdt i det minste. Sånn som vi her hjemme.

– Mamma, du er heterofil, ikke sant? For det er det man er når man liker det man ikke er selv? Jeg er heterofil i hvert fall. Og hva med deg, Lizsie (katten) – du er vel heterofil tenker jeg?! Du med den skjønne, men dumme datteren din som går ute på gjerdet her. Men du er glad i henne uansett, vet du. Akkurat som oss.

– Altså, du Mamma – hvis jeg vil bli kjæreste med en jente når jeg blir stor, så blir jeg jo bare det – hvis det er det som passer meg best. Og hvis vi vil ha barn sammen, så får vi oss det på den ene eller andre måten. Du husker hun i barnehagen som hadde to mødre? Hun var jo et lykkelig barn. Jeg vet ikke helt hvordan vi skulle fått til å lage det barnet sammen, da, men om vi adopterer et barn sammen, så vil jo det barnet være like mye verdt for meg og kjæresten min som jeg er for deg – fordi vi har ønsket oss det barnet, vet du.

(Avbryter seg selv)

– Oj, nå leste jeg akkurat på teksten under dem som prater, noe jeg har tenkt på mange ganger. At barn som har det godt, er barn som bor hos snille mennesker som har det fint. Du vet, det er snille mennesker rundt seg, barn trenger. Og homofile er sikkert minst like snille som oss, tror du ikke?

(Her kommer jeg med et lite innspill som underbygger tankene hennes om at ja, vi er like mye verdt uansett hva slags kjønn vi velger å være kjæreste med. At det er det som bor inni mennesker som er viktig – og at det ikke har med hudfarge eller om man er homofil å gjøre)

– Altså, jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det må ha et navn engang jeg? Må det hete homo og lesbe, da? Jeg synes ikke folk skal måtte ha sånne navn på seg. Det høres jo ikke akkurat fint ut når man spytter det ut, sånn som hun Monsen. Jeg liker det indre jeg. Og nå skal jeg jo snart ha meg en ny kjæreste, som du vet. Og han jeg vil ha, han er ikke så veldig søt – i hvert fall ikke når han er svett – æsj. Men det er fordi han er snill og fordi han har skjønt det med å be om unnskyldning. Det går jo bare ikke an å motstå ham da – ikke når han er svett engang.

– Du, Mamma – må jeg spise før jeg dusjer eller kan jeg spise etterpå?

(Jeg svarer at hun kan velge, da det er god tid til hun skal legge seg)

– Ok, jeg går og dusjer nå, så jeg kan kose meg nede med havregryn etterpå.

(Hun stopper på vei mot trappen)

– Men, du Mamma… (drar veldig på det) Bare én ting før jeg går og dusjer. Kan du love meg én ting – og kan du ta meg i hånda på det også? Altså, du må virkelig love det?

(Jeg sier at jeg må høre hva det gjelder først)

– Kan du love at du aldri, og da mener jeg ALDRI-ALDRI, selger meg eller adopterer meg bort?

(Det tok vi hverandre i hånden på og nå står hun i dusjen og synger Womanizer)

Mini debatterer videre i dette innlegget: Limousin eller taxi

Nei til krig og brenning av hijab

Ettermiddagsnytt hos familien Krøll

Her i huset til familien Krøll, snakker vi alltid om dagens hendelser mens vi spiser middag. På mandagene spesielt, oppsumerer vi hvordan prinsessene har hatt det hos pappaen sin foregående uke. Gårsdagen var i så måte intet unntak.

Først snakket vi litt om snøballkasting, skøytemesterskapet på skolen, talentiaden, planene for denne uken og ikke minst om hvem som flørter med hvem – både på 3. og 5.trinn. Sistnevnte førte oss inn på hendelser i eldsteprinsessas busdag for litt siden. «Sex and the City» and «Desperate Housewifes» – go home! Under selskapet endte jeg opp med å trøste en av de virkelig søte og kule guttene i klassen. Han gråt sine modige tårer over å ha blitt avbrutt mens han danset. Som han sa: «Endelig fikk jeg danse med hun jeg er forelsket i, og så ble jeg avbrutt av ***** som trodde han var tøff  og lekte paparazzifotograf, og da stakk hun fra meg» Det skal føyes til at to av de andre tøffe guttene på trinnet, kom bort og klappet ham på skuldren (den ene klemte ham faktisk) og sa: «Det er du som er tøff som turde å by henne opp. Han andre er bare misunnelig skjønner du. Dessuten – husk på at du har oss. Vi er sammen for alltid.» I forlengelsen av dette tillot jeg meg å si noe sånt som at – det er sannelig fine gutter å ha som kamerater og man trenger venner man kan gå i krigen med.

I det jeg nevner ordet krig, blir jeg iherdig avbrutt av miniprinssesa som betuttet opplyser om at Nord-Korea har tenkt til å gå til krig mot USA fordi de skal skyte opp en rakett. 5.klassingen avbryter henne og opplyser om at det er motsatt – at det er Nord-Korea som skal skyte opp en rakett, som egentlig ikke er en rakett. Men at USA mener det er truende og derfor vurderer å gå til krig mot dem, og at det da kan bli verdenskrig. Etter flere avbrytelser frem og tilbake, kommer de til enighet om – uten hjelp av oss voksne – at det hele skjer fordi USA skal ha militærøvelse samtidig. Pinlig nok, er dette en nyhet jeg mer eller mindre har gått glipp av – men nå er jeg heldigvis oppdatert.

Litt senere på kvelden nevner jeg i en bisetning at jeg ikke hadde sett mange innspill i media hvor folk ytrer seg mot hijabbrenningen på kvinnedagen, men at SOS rasisme heldigvis er på banen. Igjen blir jeg avbrutt av minsteprinsessa, som kommer med en enetale av dimensjoner (og som varte i minst 5 minutter), her følger et lite utdrag:

«Jeg fatter ikke at noen kan gjøre noe sånt. Tenk hvordan det føles for dem som ser på hijab som et hellig plagg, og som er stolte over å gå med det. Det er faktisk noen som liker å gå med det, og som gjør det frivillig. Tenk å gjøre noe sånt på selveste kvinnedagen?! Tenkte hun overhodet ikke på andre kvinner enn seg selv?» Her blir hun avbrutt av eldsteprinsessa som kan opplyse om at Sara Azmeh Rasmussen aldri hadde gått med hijab selv – noe som fyrer opp den minste desto mer: «Da gjorde hun det bare for å få oppmerksomhet på kvinnedagen selv, da. Hun må jo være dum hvis hun tror alle kvinner med hijab er like. Og tenk hvordan det ville vært for oss om noen brant flagget vårt – som vi er så stolte av? Eller om noen bare brant korset i kirken?»

Her blir det forsøkt med et innspill om at vedkommende mener hun har rett til det på grunn av ytringsfriheten, og da sprekker hun helt:»

«»Selv om man har lov til å mene hva man vil her i landet, så skal man behandle folk med respekt.  Jeg synes vi heller skal hjelpe dem som ikke vil gå med hijab og som ikke får lov til å slutte med det. Det der – å brenne ting – er IKKE å behandle andre med respekt.»

Før vi gikk opp for å lese Molly Moon på sengekanten, spurte jeg henne om hun hadde hørt andre voksne snakke sammen om denne nyheten. Svaret jeg fikk gjorde meg ekstra varm om hjertet da jeg tuslet opp til henne.