«Jeg gav ham litt menneskelighet…»

Forleden satt vi sammenkrøpet under pleddet, da Mini-me – en diplomat av dimensjoner og et fredens menneske – fortalte at hun i løpet av de siste dagene hadde funnet ut noe veldig viktig om en gutt i klassen. Dette er en gutt som over lang tid har provosert og utfordret henne. Ikke bare slår han henne (irriterende nok) i sjakk, men hun føler seg ofte maktesløs i forhold til hvordan hun skal takle sinnet hans, som kommer brått og ofte ødelegger gode lekestunder.

Denne kvelden fortalte hun med forundring, at hun endelig hadde fått blikkontakt med ham (noe hun tydeligvis hadde gjort flere forsøk på). For som hun sa:«Det nytter ikke å snakke ordentlig med folk som ikke ser deg i øynene, Mamma». Hun fortalte at i det hun fikk se de fine blå øynene (som hun ikke visste var hverken blå eller fine), så kunne hun se tankene  i øynene hans.

Jeg spurte hva hun så at han tenkte, og hun svarte:«Jeg så at han trengte mer menneskelighet enn han har fått før. At vi ikke har forstått hvem han egentlig er, fordi vi ikke har sett øynene hans.»

Jeg forsøkte meg på et forsiktig oppfølgingsspørsmål om hva hun gjorde med det hun så. Da svarte hun:»Jeg gjorde sånn som jeg gjør med andre iblant. Jeg strakk ut en usynlig hånd til ham. Du vet mamma, en sånn hånd som holder på følelsene til folk. Jeg fikk endelig spurt hvorfor han ble så sint noen ganger, og hva han likte best at andre gjorde når han ble så sint. Han svarte at han likte best at folk snakket rolig til ham uten å bruke stygge ord, for da ville han kunne roe seg ned noen ganger. Og så sa han at han ikke ville at vi skulle gå etter ham, men la ham komme tilbake selv. Så nå har jeg og «Pelle» gjort en avtale om at jeg kan få snakke til ham på den måten når han blir sint. Og vet du, etter det så har vi lekt masse sammen i dag uten at han ble sint. Jeg gleder meg til å gå på skolen i morgen så vi kan leke mer. Han trengte bare litt mer menneskelighet og det har jo jeg masse av. Jeg er jo et menneske!»

De fleste av oss er omringet av rop om hjelp i en hverdag som er hektisk, og som kan oppleves både følelseskald og forvirrende. Ropet har mange uttrykk, men er allikevel et oppriktig rop om hjelp. Et oppriktig ønske om å bli vist menneskelighet og forståelse. Ikke noe annet enn å være der, lytte og være en venn for den som har bruk for det. Ikke gaver eller æresord som ikke blir overholdt. Ikke dumme unnskyldninger, men bare en ekte venn. En man kan stole på og få et anerkjennende ord fra.

Å tørre og gi litt av sitt eget overskudd, er en dyd vi ofte glemmer når vi er sammen med andre. Å tørre og lytte i steden for å snakke og formane, er ofte visket ut fra bevisstheten vår. Ser vi smerten i naboens eller venninnens øyne? Forstår vi egentlig – når vi lyttter – hva vi blir fortalt? I blant frykter jeg at verden har blitt så forvrengt at vi ikke lengre ser at det er bruk for oss – bare som et menneske. En som stopper opp, lytter og er tilstede.

Gi meg din menneskelighet! er ord jeg stadig leser mellom linjene. Og ofte i møte med andre mennesker, merker jeg at her er det et menneske som nok både har familie eller annet (såkalt) nettverk, men som allikevel kan være så ensom eller ulykkelig, at smerten kjennes uutholdelig. Det sies ikke alltid direkte, men det kan anes i de fortvilede øynene som ydmykt ber…

Jeg gav ham litt menneskelighet.
Tanker om en setning jeg ikke kan slippe.


Reklamer

Kyllingen Kina og livet

kinakylling

I ettermiddag satt vi som vanlig sammen og puslet med lekser og diverse; mini-me, store mini-me og jeg. Sistnevnte har åpenbart en grammatikk- og rettskrivingsfetisj. Om jeg ikke starter setningen med stor bokstav og avslutter med tegnsetting når vi skriver sammen på MSN eller sms, så får jeg lange korreksjoner og utallige nudger. Hun mener bestemt at MSN ikke skal være et unntak når det gjelder rettskriving, og setter sin ære i perfekte sms’er. Dessuten må det nevnes at hun hater forkortelser. I noen minutter ble hun mistenkelig stille, og ber meg plutselig om å høre henne lese opp ekstraleksen sin som omhandlet kj-, ki og ky-lyder:

«Det var en gang en kylling som het Kina. Hun jobbet i en kiosk ved siden av kirken. I dag hadde hun på seg en kjole og et kjede. Hun hadde solgt en kikkert, kjøtt, kjeks og kinobilletter, da hun møtte en kjekk kylling. Hun kysset ham med en gang. Han syntes hun var en gal kjerring. Han stakk. Da sa Kina: ”Jeg vil ha deg, kjære! Kom å kil meg! Jeg veier bare 0,5 kilo! Kom da kjære! Vi kan kysse!”

Før hun la seg i kveld testet hun meg med en setning hun hadde lest oversatt i serien Hanna Montana på Disney Channel. Spørsmålet var om jeg oppfattet den som grammatisk korrekt. Jeg foretok en kjapp analyse og svarte raskt at: «Nei, den setningen er ikke grammatisk korrekt». Før jeg rakk å stille oppfølgingsspørsmålet jeg hadde på tungen, repliserte hun med:»Nei, og du skjønner vel hvorfor? Den hadde vært det om du hadde lest setningen som ble skrevet før den setningen jeg nettopp sa. I den formen den står nå – og alene, så gir den ingen mening».

Da jeg omsider kom til ordet, fikk jeg spurt – med en noe humoristisk mine, om dette var noe hun hadde tenkt mye på i det siste?  Hvorpå 10-åringen min svarer i fullt alvor at:

«Jo, det er det faktisk, Mamma. Jeg synes det er morsomt å tenke på hvordan ting enten kan miste eller endre sin mening, om man ikke ser det som kommer før eller etter.»

Ut i fra måten hun presenterte det på, så mer enn aner jeg at dette ikke bare handler om en noe sær interesse for setningsoppbygninger, men om et rikt indre sjelsliv og om livet generelt.

Farlige tyver og tålmodighetskrem

Jeg har hatt noen slitsomme dager denne uken,  og må innrømme at humøret ikke har vært helt på topp. Noen ganger er det vanskelig å huske på det kinesiske ordtaket: «Lykken består av å gjøre sine gleder enkle». Jeg har ikke vært flink nok til det de siste dagene. Egentlig er jeg på vei i seng når dette skrives, men for å være helt sikker på at jeg ikke glemmer denne kvelden, så skriver jeg noen ord allikevel.

Prinsesseukene er intense og gode på sin helt spesielle måte. Jeg nyter hvert minutt jeg har sammen med jentene mine, og jeg er ydmyk i forhold til deres uforbeholdene kjærlighet og tillit meg – uansett dagsform.

Etter en hektisk dagvakt bærer det i ettermiddag kjapt hjemom for å hive i den yngste en youghurt før fotballkamp. Mini-me jobber og løper som en heltinne under hele kampen. Tross humøret mitt, tar jeg meg selv i å kjenne at jeg er minst like engasjert som de andre på sidelinjen. Jeg myser mot den skarpe høstsolen og kjenner at jeg gradvis slapper mer av. Jeg roper og heier slik mødre skal. (For spesielt interesserte så kan jeg nevne at kampen endte 2-2, og var sesongens siste).

Vel hjemme igjen, spiser vi deilig pastamiddag og snakker om dagens hendelser over middagsbordet. Jentene har begge hatt en super dag, og snakker i munnen på hverandre slik bare Snipp og Snapp kan.

Etter middag går jeg opp i andre etasje under dekke av å skulle  «å ordne ting». Et skalkeskjul jeg ikke regnet med skulle bli oppdaget med det første. Derfor slenger jeg meg som planlagt litt på sengen for å sortere noen krøllete tanker. I det fjerne hører jeg en fornøyd eldsteprinsesse kvitre over cden hun ble overrasket med etter middag. Like etterpå går soveromsdøren min opp. Mini-me kryper opp i sengen min og legger seg inntil meg, mens hun stryker på meg, og bemerker at rumpa mi har blitt så liten og fin i det siste («hvertfall i forhold til det den var», legger hun til).

Vi ligger slik en stund og prater om alt og ingenting, og plutselig sier hun spontant at: «Jeg er den heldigste i hele verden jeg, Mamma – som har deg som mor og pappa som pappa. Selv om dere ikke kunne være kjærester, så er dere friske og snille» Hun fortsetter å snakke om det å være glad i, og på sedvanlig vis tullemåler vi hvem som elsker den andre høyest. Jeg prøver meg på en variasjon av at mødre elsker sterkest og mest, nettopp fordi vi er mødre – og at det er noe man ikke kan forstå før man blir mor selv. Hun ligger og ser på meg. Lener hodet sitt litt bakover, som for å kunne betrakte meg litt på avstand. Så sier hun:

«Jeg elsker deg så mye at….eller nei.. jeg tror ikke jeg kunne slått opp med J (kjæresten) for din skyld. Men, Mamma – jeg lover at jeg ville ha sparket en sinna og farlig tyv midt i tissen for din skyld! Så høyt elsker jeg deg nemlig».

Jeg ler godt og høyt, og kjenner dypt inne i hjerteroten min hvor inderlig og uforbeholdent hun mener det hun sa.

Vi ligger slik og prater en god stund, og det går opp for meg at dette er noe vi gjør altfor sjelden. Som jeg savner disse stundene og denne helt spesielle nærheten…

Det å ligge slik, bringer tydeligvis mange minner tilbake for Mini-me. Hun ber meg finne på en historie slik jeg pleide å gjøre før – etter hennes valg av tema. Sliten som jeg er (men uten å nevne det for henne), lanserer jeg et forslag om at vi kan gjøre det annerledes i dag – og at hun kan finne på en historie til meg. Hun stråler over forslaget og ber meg velge tema. Jeg later som jeg tenker meg litt om, og ber om å få en historie om et barn som er veldig glad i mammaen sin.

Mini-me tar sporenstreks ufordringen, og jeg får en lang historie om en jente som heter Lisa. Hun er så glad i mammaen sin at hun ikke tør å gå i fra henne. Faktisk er Lisa så glad i mammaen at hun til og med må være med henne på do noen ganger. Underveis i historien kommer det frem at grunnen til at Lisa passer så godt på mammaen sin, er at det egentlig er mammaen som er redd og ikke klarer seg uten Lisa. Lisa føler at hun MÅ passe på moren hele tiden. Lisa blir mobbet på skolen, men klarer seg fordi hun er flink i matte. Faktisk er hun så flink i matte at folk må Google for å kunne løse mattestykkene hun skriver med kritt i skolegården. Etterhvert, når folk på skolen skjønner hvor flink hun er, så hopper hun over 5. og 6.klasse og begynner rett i 7.klasse. I 7.klasse kommer Lisa på et kjempestort regnestykke som bare hun har klart å regne ut svaret på. Dette gjør henne kjempepopulær overalt og hun blir superkjendis.

Da historien kommer så langt, stopper jeg henne for å spørre om hun ikke lenger husker hva historien skulle handle om. Mini-me klarer ikke å skjule at hun blir irritert over denne avbrytelsen, og sier det geniale med en meget oppgitt mine:

«Det er jeg som lager historien, og selvsagt har jeg ikke glemt temaet. Du får heretter se å smøre deg med tålmodighetskrem, mamma, når det er jeg som forteller.«

Herlige lille Mini, som avslutter historien med at Lisa etterhvert blir veldig sinna på moren som vil holde henne hjemme hele tiden, og at moren er den eneste som ikke skjønner at Lisa er et spesielt barn. Men når Lisa blir større blir de venner igjen, for hun elsker jo moren sin selv om hun ikke kan være hjemme hos henne hele tiden.

Mini-me sier, før vi henter en gammel sangbok, at hun er glad for at jeg er en mamma som forstår at hun må være sammen med vennene sine og at hun får spille fotball.