Skoler legitimerer mobbing

I det siste har jeg fått svært mange henvendelser fra foreldre til barn som blir mobbet. Disse foreldrene har flere ting til felles:

  • Skolene mener den som blir mobbet er/har problemet
  • Tiltakene som blir satt inn, rettes mot mobbeofferet – ikke mot klassemiljøet og mobberne
  • Tiltakene settes ofte i verk uten at kartlegging er foretatt, og uten å opplyse barn og voksne om deres rettigheter i henhold til Opplæringsloven.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn.

I ytterste konsekvens betyr det at skolene, med sin mistenkeliggjøring og/eller unnvikende tilnærming, er med på å legitimere mobbing som setter dype spor i barn som trenger to ting: Å bli trodd på og beskyttet. Det må ikke forstås dithen at den som blir mobbet ikke med fordel kan jobbe med seg selv. Men, det er altså IKKE ensbetydende med at det er ok at andre oppfører seg krenkende og går over deres grenser. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Det er ikke mitt ønske å hause opp stemningen og bidra til en ytterligere polarisering av debatten. Det finnes mange skoler og enkeltpersoner som håndterer mobbing på en konstruktiv og varm måte. Heldigvis. Dessverre gjør ikke det situasjonen mindre alvorlig og krenkende for dem som opplever det annerledes.

På forespørsel har jeg laget en oppsummering av skolens plikter og elevenes/foreldrenes rettigheter i mobbesaker: Enkeltvedtak etter Opplæringsloven

Reklamer

Veien ut av mobbehelvete

I dag kom jeg over et blogginnlegg med utgangspunkt i portrettintervjuet Dagbladet har gjort av meg, om oppveksten min og hvordan jeg klarte meg tross utfordringer i barneårene. Bloggeren Astrid stiller spørsmålstegn ved om det ikke er litt for mye fokus på «reis deg opp», når det samtidig er et faktum at mange av dem som opplever mobbing får livene sine ødelagt for alltid – og aldri klarer å reise seg igjen. Hun synes holdninger som at ”man må reise uansett”, er skumle – for det er nødvendigvis ikke så enkelt for alle. Det siste har hun rett i – det finnes dessverre ingen enkel vei ut av mobbehelvete.

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene – hva gjør at noen klarer seg og andre ikke?

Min erfaring – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres mobbehistorier – er at noe av det de fleste har manglet underveis, det er håp. Håp om at livet kan bli bra igjen – og derfor er jeg glad for Dagbladets vinkling i denne saken. For – vil det hjelpe noen om avisene skriver om dem som fikk livene sine fullstendig ødelagt hver gang temaet skal belyses?

Mitt liv kunne ha vært ødelagt – og med summen av belastningene jeg hadde i livet mitt som barn – så ville mange ha forstått det svært godt om det gikk dårlig med meg. At jeg har klart meg, betyr ikke at veien til det livet jeg lever i dag har vært enkel, eller at jeg ikke har hatt lyst til å gi opp innimellom. På veien dit jeg er i dag, har jeg tidvis vært vrang, deprimert, pessimistisk – og noen ganger uten håp.

Livet er i perioder en kamp for mange – også meg. Men jeg er takknemlig for at min mor, og enkelte andre voksne jeg hadde rundt meg, aldri gav meg opp og heller aldri aksepterte at jeg gav opp eller gav meg over. Slik jeg ser det, så har jeg måttet ta noen valg underveis (mer eller mindre frivillig, selvsagt, da min mor har vært tøff og tydelig på hvilke alternativer jeg har hatt). Disse valgene har gjort at jeg har klart meg. Det betyr ikke at jeg mener alle er i stand til å klare det, men igjen så kommer vi tilbake til dette med håpet. For når er det egentlig ok å gi opp – når kan man være sikker på at livet aldri blir bedre igjen?

Jeg har jobbet mange år i psykiatrien, og kjenner dessverre mange som har fått livene sine ødelagt av mobbing. Jeg kjenner også mange som har tatt livet av seg på grunn av mobbing. Men mange av dem jeg har møtt, har også funnet tilbake troen på at livet er godt ment og at de kan få det bedre. Og mange får det også bedre – med hjelp til å bære håpet, anerkjennelse og råd om gode alternativer å handle ut i fra.

Når det er sagt – de som allikevel ikke får det bedre skal vi andre selvsagt ikke moralisere over. Men jeg tror og vet, etter utgivelsen av ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, at min og mange andres historier om hvordan livet tross alt ble bra, har inspirert mange til å tørre og ta tak i eget liv.  At man en gang har vært et offer, trenger ikke å bety at man for alltid er et. Det finnes veier ut av mobbehelvete.

Her kan du lese hele portrettet i Dagbladet på nett

Et upassende vakuum

Så har det altså skjedd igjen. Jeg har havnet i den uutholdelige og smertefulle situasjonen hvor jeg både har diaré og forstoppelse. Sagt med andre og mer sømmelige ord: Skrivetrang og skrivesperre – samtidig. Når sant skal sies gjør det meg både tom og sprekkferdig, og uttrykket «å leve i et vakuum», blir stadig tilført nye dimensjoner.

Egentlig har jeg lyst til å skrive om den nye boken jeg skriver, som har arbeidstittelen: «Historier om overlevelse», og som er oppfølgeren til «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar». Jeg gleder meg over å kunne videreføre engasjementet mitt i en ny bok. Jeg gleder meg til å gå i dybden, og til på ny å skrive en bok mange trenger og ser frem til. Samtidig er jeg livredd. For etter halvannet år med høy profil og svært mye medieomtale, kan jeg ikke fri meg fra tanken på  «Bløffersyndromet» og at jeg kanskje ikke holder mål allikevel. Og da forsvinner ordene.

Jeg har lyst til å skrive om foredragene jeg har holdt det siste året – om det å skape arenaer for dialog om et vanskelig tema. Om åpne og lukkede ansikter, skam og om tårer det ikke er mulig å skjule. Jeg har lyst til å rope ut (med Caps lock på) om stoltheten over å bli kontaktet av selveste BroAschehoug, og gleden over å skulle bli en av deres foredragsholdere fra høsten av.

Jeg har også lyst til å skrive om brev, telefoner og epost fra folk som trenger noen å snakke med. Om alle de unge menneskene som mangler nære relasjoner, og som ikke har noen å betro seg til. Om eldre damer, som med skjelvende hånd i brevs form, takker for det jeg skriver og snakker om. Om unge som forteller at andres åpenhet gir dem håp, og om alle de andre fantastiske menneskene som gjør dypt og uslettelig inntrykk på meg.

Jeg har ofte tenkt at det er et innlegg verdig i seg selv, det at jeg i mye større grad enn før må vurdere konsekvensene av det jeg skriver: Vil det støte noen? Hva risikerer jeg? Har jeg tid til å følge opp reaksjonene? Og at disse avveiningene ofte resulterer i at ordene forsvinner og at tastaturet får hvile.

Jeg har lyst til å skrive om at jeg mest av alt bare er Kristin. At jeg er sjenert og redd for å være til bry. Og derfor synes det er vanskelige å fortelle om bekymringene jeg har for både alvorlig sykdom og ensomhet i nær familie. At jeg i blant kan kjenne med hele meg at noen synes det blir for mye av meg, og at jeg også derfor velger å holde tilbake. At jeg opplever mer enn de fleste kan drømme om. At jeg er ydmyk og takknemlig og at jeg har mye å fordøye.

Så, om jeg virker ordknapp og tilbakektrukket, eller har lang latenstid når det gjelder sms, epost, bloggkommentarer osv, så er det altså fordi jeg sitter fast – med diaré eller forstoppelse. Og som et siste desperate forsøk på å få stabilisert fordøyelsen, har jeg nå presset meg selv til å prøve tvangsblogging som medisin. Jeg er spent på virkningen. Jeg har ikke tid til dette upassende vakuumet.

Å snakke om mobbing i media

Når jeg snakker om temaet mobbing i media, er det en utfordring å balansere budskapet slik at jeg klarer å være personlig uten å bli privat, men også å snakke om egne erfaringer uten å utlevere eller henge ut andre. Og viktigst av alt, barna mine skal selvsagt beskyttes.

Tirsdag 8.februar var jeg gjest i Dagsrevyen. Temaet var mobbing, og det ble en fin og spesiell opplevelse å dele egne erfaringer og tanker i studio med Viggo Johansen.

Klikker du på lenka, kan du se og høre innslaget: Gjest i Dagsrevyen

Bry deg – stopp mobbingen

De siste ukene har jeg har båret på en hemmelighet jeg har vært sprekkeferdig etter å fortelle omverdenen. Jeg har sagt ja til å sitte i VGs ekspertpanel, i anledning deres storstilte satsning «Bry deg – stopp mobbingen», som setter søkelyset på forebygging, avdekking og følger av ulike typer mobbing. I dag gikk startskuddet – og jeg kan endelig snakke høyt om det som nå skal skje.

De neste to ukene vil Tove Flack (doktorgradsstipendiat ved Senter for adferdsforskning, UiS), Stian Lindbøl (seniorrådgiver i Medietilsynet) og jeg, svare på spørsmål på VG Nett og Facebook-siden «Bry deg – stopp mobbingen». I løpet av noen få formiddagstimer i dag, hadde siden over 12.000 følgere, og mange spennende spørsmålsstillinger er allerede under drøfting. På Facebook-siden kan du også avlegge Mobbeløftet, hvor du forplikter deg til å bry deg og gripe inn dersom du får vite om- eller er vitne til mobbing.

I artikkelserien, som kommer til å dekke mange ulike aspekter ved mobbing, blir det også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med flere bidragsytere i boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar».

Jeg håper bidragsyterne er klar over at de nå, snart et år etter at boken kom ut, fortsatt er med på å holde mobbing på agendaen – både i media og politiske sammenhenger. Det viser at engasjement og åpenhet nytter. Jeg er rørt, ydmyk og stolt over hva vi har fått til!

Bry deg – stopp mobbingen!

Erfaringer fra et foreldreperspektiv

For et par uker siden var jeg en av innlederne på kunnskapsdepartementets «God praksis-konferanse om arbeid mot mobbing», på Litteraturhuset i Oslo. Blant landets fremste forskere og fagpersoner, snakket jeg om «Erfaringer med skolens håndtering av mobbing fra et foreldreperspektiv». Ikke bare skulle mye viktig sies på 10 minutter, men jeg håpet også å bevege tilhørerne – uten å bli sentimental.

Jeg var invitert i kraft av å være forfatteren bak dokumentarboken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar», og i kraft av å være mor til et barn som har opplevd mobbing. Her er tankene jeg delte med forsamlingen, basert på notatene mine:

I takt med at jeg etter hvert har blitt en offentlig person, er jeg ydmyk i forhold til det faktum at mange hører og leser det jeg mener. Med det følger et ekstra stort ansvar for hvordan jeg formidler meg. Ikke bare med tanke på å beskytte mine egne barn, men også for ikke å bidra til en ytterligere polarisering av en viktig debatt.

Til tross for varierende tro på- og erfaring med dialog, ønsker jeg ikke å bidra til uthenging og skremselspropaganda. Mitt engasjement bunner i et ønske om å bidra til økt kompetanse, bedre rammebetingelser, trygghet og en bredere ansvarsfordeling når det gjelder arbeidet mot mobbing. Det handler om å gjøre både skole og foreldre trygge nok til handle riktig. Vi som foreldre må kunne ha forventninger og stille krav, men også selv tåle å bli stilt krav til.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn. Noen opplever også å bli stemplet som kravstore, og mange – slik jeg selv gjorde – går rundt med en sterk redsel for at skolen skal la sin oppgitthet gå utover barnet, og på den måten gjøre skolehverdagen enda verre. En del foreldre opplever at tiltak blir satt i gang uten at de er informert eller har godkjent det. Foreldre opplever også at fokuset blir at det mobbeutsatte barnet bør endre seg for å passe bedre inn. Personlig tror jeg man kan ha godt av tenke over hva man selv kan bidra med og endre på. Men, da vi opplevde denne alvorlige krisen – som mobbing kan fortone seg som – og alt jeg ønsket var å beskytte barnet mitt, så rokket det å bli møtt med mistro og kritiske spørsmål, ved en grunnleggende trygghet i meg som mor og voksenperson.

Mange skoler har gode rutiner for for oppfølging av mobbing, og jeg har inntrykk av at det i større grad enn tidligere, benyttes ulike skjemaer og fattes enkeltvedtak som sikrer oppfølging av de involverte. Det er verdifullt for oss foreldre. Men, det å bli møtt med krav om å fylle ut et skjema, oppleves av mange som det siste de trenger i en krisesituasjon. Mange blir skremt av formalitetene, og lar være å si fra. Det er lett å bli svært usikker på om det deres barn opplever, egentlig er alvorlig nok til å melde i fra om på et skjema. Skoler som velger å la skjemaer og formalia bli fokuset i sine første møter med fortvilede foreldre, går, etter min mening, glipp av mye viktig informasjon.

Basert på egne og andres erfaringer, trenger vi foreldre:

  • God informasjon om rettigheter, saksgang og muligheter
  • At det blir initiert tiltak uten ventetid – og at de følges opp
  • Å bli lyttet til, sett og tatt på alvor
  • Ikke bli møtt med en fordømmende og moraliserende tilnærming – enten det er som foreldre til en mobber eller mobbeutsatt
  • Å bli møtt med varme og åpenhet
  • Å slippe å føle oss brysomme og at vi overdriver
  • Å bli veiledet i forhold til god kommunikasjon oss i mellom – at skolen skaper arenaer hvor foreldre kan diskutere forebygging, lage kjøreregler for hvordan bry seg og melde i fra om bekymringer

– Vi som foreldre må slippe å føle at vi trenger oss på. Men. Skolen må også kunne forvente dialog, engasjement og innsats fra oss.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling i arbeidet mot mobbing. Det betyr ikke at noen får mindre ansvar – men at flere må ta ansvar. Den største og viktigste jobben gjøres før mobbingen er et faktum – og den må vi gjøre sammen.

Jeg var også heldig å få sette sluttstrek for konferansen med følgende replikk:

Jeg registrerer, etter å ha hørt alle innleggene her i dag, at det fortsatt er en utfordring å finne en form på dette arbeidet som både inkluderer og ansvarliggjør oss foreldre. Derfor utfordrer jeg herved kunnskapsministeren og alle tilstede til å ha økt fokus på dette – og jeg bidrar gjerne. Alt i alt handler forebygging av mobbing om hvilke holdninger vi voksne legger for dagen – hvordan vi takler uenighet og rommer annerledeshet. Det handler om oss som forbilder – enten det er i klasserommet eller innad i familien.

 

Anbefalt lesning:

Godt elevsyn + gode rutiner + god saksgang = godt læringsmiljø, av Loveleen Brenna

Hvis noen forteller om mobbing, av Berit Lødding og Nils Vibe, NIFU

Året da mye ble litt skummelt

Som alltid ved nyttårstider, så gjør jeg, som de fleste andre, opp status for året som har gått. Med tanke på det fantastiske året jeg har hatt, skulle en tro det ble rene festen å skrive et slikt innlegg. Men sannheten er at 2010 var året da mye ble litt skummelt – inkludert det å blogge.

Mange synes nok det er rart at jeg føler det slik, og når sant skal sies, så synes jeg tidvis det er litt pussig selv. Jeg har opplevde mer enn jeg har turt å drømme om. Bokutgivelse og storslagen boklansering med de mest fantastiske ord, stor medieinteresse, jobbskifte, hjertemøter, ny bokkontrakt, reiser og foredrag.

Jeg har fått utallige rørende brev, mailer, Facebook-meldinger, SMS og Twitter-meldinger som forteller om betydningen av det jeg skriver og snakker om  – at det er med på å sette mobbing og andre viktige temaer på dagsorden, at det gir ny innsikt og kunnskap – og at det for noen bringer håp om at livet kan bli godt.

Av andre – og gjerne via andre – har jeg fått høre at det blir for mye av meg, at jeg føler for mye og at jeg tror jeg er «noe». Jeg har opplevd – og opplever fortsatt – at svært mange ønsker kontakt med meg – men også at folk jeg trodde var venner, har trukket seg unna.

Hver for seg gir ingen av disse tingene svar på hvorfor 2010 ble året da mye ble litt skummelt. Men i sum, så handler det om hvor uvant det er å bli gjenstand for masse oppmerksomhet – og det å få massiv respons på alt en foretar seg. Det handler om behovet for å være privat og kunne tillate seg å være sårbar. Om redselen for at noen skal føle seg krenket av det jeg skriver og mener noe om. Ansvaret jeg føler for å forvalte tilliten folk viser meg på en ordentlig måte. Og frykten for å ta for stor plass.

Misforstå meg rett, jeg klager ikke. 2010 er så langt det mest fantastiske året i livet mitt! Aldri har jeg følt meg rikere, stoltere og mer hel, enn ved inngangen til 2011. Selv om mye er litt skummelt, og jeg fortsatt er usikker på hvilke stier jeg skal følge i året som kommer, så vet jeg noe:

Jeg skal gi ut en viktig bok om skam. Jeg skal fortsette å jobbe for barns rettigheter. Jeg skal danse tango. Jeg skal blogge. Jeg skal reise landet rundt å snakke om mobbing, håp og ansvar. Jeg skal være Den ene. Jeg skal fortsette å huske at Internett er et høreapparat og ikke en ropert. Jeg skal være mer sammen med barna mine. Jeg skal juble og jeg skal ta sats. Jeg er fortsatt «bare Kristin».

Et annerledes julegavetips: Innsikt og ettertanker

Allerede fra jeg begynte å lage ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, hadde jeg et håp om at dette skulle bli en bok som ble holdt varm og levende gjennom Word of Mouth, og ikke gjennom massiv selvpromotering eller annonsering. Jeg er nemlig ingen selgertype.

Tilbakemeldingene jeg får – fra folk som har kjøpt, lest og/eller fått boken anbefalt – tyder på at det har blitt nettopp slik. Boken og dens budskap lever der ute – både i sosiale- og tradisjonelle medier, men også hos mange av dem som bærer på en vond historie det er vanskelig å snakke med andre om.

I går kveld fikk jeg følgende tilbakemelding fra en ung kvinne:

”Nå har jeg kjøpt boka di i julegave til foreldrene mine. De vet hvordan det er å ha ei datter som er mobbeoffer, men jeg har aldri klart å snakke noe særlig med dem om det, så jeg tror det blir bra for dem å lese den”.

Jeg har vært forsiktig med å anbefale boken som den ”perfekte julegaven”. Av den enkle grunn at dette er en alvorlig bok, som jeg i liten grad har tenkt at folk forbinder med jul og glede over å gi bort noe fint.

Men. Kveldens tilbakemelding fikk meg til å tenke. Kanskje er det slik at man egentlig ikke kan gi bort noe som er finere og mer verdifullt enn nettopp innsikt – og et rom for ettertanker?

(Boken kan kjøpes hos (en del) bokhandlere, samt over disk hos Humanist forlag i St.Olavsgate 27 i Oslo. Den kan også bestilles på nettet.)

En kveld til ettertanke – om frihet, respekt og inkludering

«Man beskriver ikke folk slik de er, men slik de får deg til å føle deg», hørte jeg en gang min venn Marco Elsafadi si under et inspirerende foredrag. En setning som har blitt svært viktig når jeg holder foredrag om mobbing.

Jeg har holdt et stort antall foredrag dette året, og jeg er ydmyk over muligheten jeg har fått til å nå ut til mange mennesker med et budskap jeg brenner for, og tror inderlig på: Det finnes håp, og vi har alle et ansvar.

For noen dager siden var jeg innleder på en motivasjonskveld i regi av FRI (et tilbud for å bedre kontinuiteten i arbeidet med å få soningsfanger tilbake i samfunnet), på Nyby’n aktivitetskafé i Drammen. Temaet var mobbing, med utgangspunkt i boken ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”. På forhånd var det varslet stor interesse for temaet, og at det ville komme tilhørere fra både sonings- og behandlingsinstitusjoner i nærheten.

Under forberedelsene til innlegget, gikk det opp for meg at det å snakke om dette temaet til akkurat denne målgruppen, kanskje er noe av det viktigste og mest spesielle jeg har gjort så langt. I tillegg skulle min bror, mor og stefar også være til stede og høre meg snakke om dette for første gang.

Allerede før jeg begynte å snakke, var jeg dypt beveget av stemningen i det stappfulle lokalet. Her var de tøffeste, barskeste og mest skamfulle og sørgmodige guttene og jentene fra fengslene, gata og institusjonene samlet. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på hva jeg fikk være en del av denne kvelden.

For første gang fortalte jeg om en del av oppveksten min, som har vært svært skambelagt. Jeg fortalte om det å vokse opp med rusmisbruk, og sviket jeg opplevde da faren min, etter skilsmissen fra min mor, gikk fra å love en hel masse og aldri holde noe – til å trekke seg helt unna og ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg fortalte om hvor skamfullt og uforståelig det var for meg som barn. Og at jeg i stedet for å fortelle om sorgen jeg bar på, laget meg de utroligste eventyrhistorier, som jeg presenterte for andre som en sannhet – og som gjorde meg enda mer utsatt i forhold til mobbingen jeg opplevde på den tiden.

Slidesene jeg hadde ble fort overflødige, og foredraget ble mest av alt en lang og nær dialog med tilhørerne. Jeg fikk høre vonde historier fra flere fedre, om hvordan deres barn ble mobbet grunnet måten de har levd- eller lever livet sitt på – med rus og kriminalitet. Og hvor vanskelig det er å bli tatt alvorlig av hjelpeapparatet når man ønsker å hjelpe til – av de samme årsakene. Flere hadde også svært gode tanker rundt ansvaret de selv har for å beskytte barna når de har dårlige perioder – og at rusen ikke fritar dem fra å sette barnets beste først.

Det var mye som gjorde inntrykk denne kvelden, men særlig to spørsmål utmerket seg. En av de store, flotte gutta – min bror – spurte meg og alle de andre som var tilstede:

«Er det slik, at vi som er tidligere rusmisbrukere, og kanskje har en kriminell fortid, må godta, som en konsekvens av livet vi har levd, å bli sett ned på, ekskludert og utestengt? Er det sånn at vi faktisk fortjener det på grunn alt vi har gjort?»

En annen av gutta, som jeg fikk spesielt god kontakt med, spurte:

”Etter det du har fortalt om det du har opplevd, så lurer jeg veldig på hva det var som gjorde at du har klart deg så bra. Kan du si litt om det?”

Selv om jeg har tenkt det mange ganger, og nevnt det i ulike sammenhenger, var det svært spesielt å kunne si – med moren min tilstede – at det var fordi jeg har en mor som har vært stabilt tilstede. En mor som alltid har trodd på meg og aldri har latt meg gi opp. Hvorpå han svarte, som en del av et lengre svar:

”Takk for svaret ditt. Du er heldig – jeg har aldri hatt noen…”

Etter vi var ferdige, kom flere av tilhørerne bort til meg med spørsmål og tilbakemeldinger. En av gutta klemte meg og sa: ”Tusen takk for at du gjorde dette for oss. Dette trengte jeg å høre. Du gir tilbake troen på at jeg skal fortsette å kjempe for å bli inkludert – og for datteren min”.

Da jeg satt på toget hjem, ble det plutselig veldig klart for meg: Tross alle hyggelige og takknemlige tilbakemeldinger, så hadde jeg gitt dem få, om noen, svar i det hele tatt. Svarene lå i dem selv, og jeg var den heldige som fikk være tilstede når mange av dem oppdaget det.

Jeg er fortsatt fylt av denne kvelden. Aldri har jeg opplevd sterkere nærhet eller blitt vist større tillit i en foredragssituasjon. Og aldri har jeg vært vitne til et mer åpent og inkluderende fellesskap. Aldri har jeg vært stoltere av familien min. Det å møte mennesker der de er, slutter aldri å gjøre inntrykk på meg.

Når jeg tenker tilbake på denne kvelden, kommer stadig Marco Elsafadis kloke ord tilbake. Det samme gjør denne setningen fra Gabriellas sång:

«Jag har aldrig glömt vem jag var. Jag har bara låtit det sova»

Redsel og dype inntrykk

I kjølvannet av boken  «Fordi jeg fortjener det?», har jeg det siste halvåret holdt mange foredrag om mobbing, og fortsatt renner det inn med nye forespørsler. En skulle tro jeg etterhvert hadde blitt så dreven at dette var noe jeg kunne gjøre med en viss letthet, men slik er det altså ikke, og de siste dagene har jeg tenkt mye på hvorfor.

I forkant av hvert foredrag kjenner jeg på en sterk redsel for at det jeg skal snakke om ikke vil oppleves hverken riktig eller viktig for tilhørerne. I tillegg kjenner jeg hvordan sjenansen nesten tar overhånd, og den lille djevelen som mener jeg ikke skal tro at jeg er noe, hvisker meg i øret. Alt med det som resultat at jeg på den ene siden blir ekstremt fokusert eller selvopptatt om du vil, og på den andre siden sårbar, lei meg og redd for å eksponere meg. Det hele virker nokså uforståelig og absurd for dem rundt meg – for som jeg ofte hører: Det går jo alltid bra.

Og de har rett. Foredragene går som regel bra. Noen ganger helt passe, og andre ganger så bra at jeg blir oppstemt og ikke får sove av ren lykke og lettelse, og/eller fordi jeg er beveget og rørt over responsen fra menneskene jeg har møtt.

Når jeg holder foredrag om mobbing, snakker jeg mest om forebygging og ansvar, men også en hel del om konsekvensene av mobbing. Selv om både engasjementet og enigheten er stor når jeg snakker om førstnevnte, er det som regel først når jeg snakker om konsekvensene, at de virkelig sterke reaksjonene kommer.

For litt over en uke siden holdt jeg foredrag for Mental Helse i Molde, i et intimt og hyggelig lokale med fyr på peisen. Temaet var mobbing i arbeidslivet, og forsamlingen bød på friske diskusjoner og mange gjenkjennende nikk, da jeg snakket om lav selvtillit, angst, stress og søvnløshet. Som ofte ellers, brukte jeg setningen:

Mobbing rokker ved den grunnleggende og livsnødvendige tryggheten vi trenger for å kunne stole på- og fungere godt i samhandling med andre mennesker.

Etter foredraget kom en tilhører bort til meg og sa at han var dypt takknemlig for at jeg satte disse ordene på det han selv har levd med i mange år, men at han samtidig ble opprørt. Han synes det var vanskelig å si noe mer om det, fordi det han ble fysisk kvalm og uvel av alle de gamle minnene som dukket opp igjen. Han klemte meg hardt og takket nok engang i det han gikk.

For noen dager siden holdt jeg foredrag på Humanismens hus i Oslo. I forkant av dette foredraget hadde jeg også sterke kvaler. Jeg var redd for at jeg skulle komme til å kjede tilhørerne – som om jeg hadde noe å fare med som skulle tilsi at jeg kunne innlede til en debatt om mobbing? Også denne gangen opplevde jeg å få god kontakt med tilhørerne, og jeg fikk mange gjenkjennende nikk undeveis. I pausen, før debatten skulle starte, var det flere som hadde kommentarer og spørsmål, og jeg rakk å knytte nye og viktige kontakter.

Debatten som fulgte ble utfordrende – mye på grunn av det høye kunnskapsnivået blant deltagerne, men også på grunn de personlige erfaringene flere delte underveis og etterpå. En av tilhørerne tok på et tidspunkt ordet og sa at hun særlig hadde festet seg ved det jeg sa om konsekvensene av mobbing – og da spesielt det som omhandlet selvtillit og vanskeligheter med å bygge nære relasjoner. Den modige, flott kvinnen fortalte på innsiktsfullt vis om mobbing i skoleårene og påfølgende selvmordsforsøk. Med mannen sin tilstede i salen, fortalte hun om hvordan hun i over ti år har forsøkt å overbevise ham om at hun ikke er verdt å være sammen med – at hun ikke er noe  og at hun ikke fortjener det gode han tilbyr henne.

Jeg har spurt meg selv et utall ganger om hvorfor i all verden jeg velger å utsette meg for all denne redselen og usikkerheten det å holde foredrag frembringer. Etter de siste ukenes foredrag tror jeg at jeg vet svaret. Jeg har begynt å få tilbake den grunnleggende tryggheten jeg ofte snakker om,  og det kommer ikke på tale at redsel og sjenanse får ta overhånd nå.

Jeg har nemlig viktige ting å gjøre. Jeg skal fortsette å møte mennesker der de er, og aldri slutte å bryte ned tabuer.