#Us now

us-nowSom bekjent av gutta i Sermo, og som sosiale medier-entusiast, ble jeg invitert til vårens happening: Nordenpremieren på filmen Us now med påfølgende paneldebatt og deretter Oslo tweet-up og social media meet-up med fest på Posthallen. Happeningen gikk av stabelen 4.mars,  ble en herlig kontrast til min egen arbeidshverdag som offentlig ansatt.

Us Now er et dokumentarfilmprosjekt om kreftene bak massesamarbeid, myndigheter og Internett. Us Now forteller historiene om nettsamfunnene som utfordrer de eksisterende samfunnshierarkiene. Filmen gir et innblikk i hvordan de ledende tenkerne innenfor deltagende styring tror fremtiden til myndighetene blir.

Det ble flere ganger under paneldebatten – og festlighetene etterpå – referert til at visningen var som å misjonere til en allerede overbevist menighet, og at det kanskje er andre målgrupper man bør ha fokus på å overbevise og opplyse. I så måte representerte jeg den sistnevnte gruppen. Både filmen og debatten etterpå gav meg mange interessante perspektiver rent faglig – men også personlig. social-media-meet-up

Filmen refererer til en type åpenhet som er svært interessant med tanke på det økte fokuset på brukermedvirkning i norsk helsevesen – og i psykiatrien spesielt. På den ene siden ser jeg for meg at en slik åpenhet om kvalitet og effektivitet (eller mangel på sådan), vil føre til et økt press på oss som utførerer av tjenestene. Dette vil gjøre det mer utfordrende å levere, men vil også aktualiserer temaene faglighet og yrkesstolthet. Således vil det kunne virke vekstfremmende (for mange av oss).

På en annen side ser jeg store utfordringer knyttet til å bli et fullendt shoppesamfunn, hvor de svakeste allerede har problemer med «å fylle handleposene». Hvordan kan de sikres muligheten til å påvirke og bli hørt? Den direkte påvirkningsmuligheten idylliseres i filmen. Frem til de to eldste nålevende generasjonene har vandret heden, vil onlinedemokratiet føre til økte forskjeller og bære med seg et preg av Darwinisme.

Personlig er jeg en stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Både i nettaviser, temasider og i bloggersammenheng gis vi mulighet til å påvirke gjennom å kommentere og legge ut egne innlegg i debatter. Denne demokratiseringen har også en bakside vi ikke kan se bort i fra (selv om den ikke gjelder flertallet). Muligheten for å blamere både seg selv og andre.

Mange opplever internett som et intimt og oversiktelig sted, uten å tenke over at de når ut til langt flere enn de egentlig er klar over. Noe som i ytterste konsekevens kan være direkte skadelig for dem selv. Jeg har vært vitne til hvordan mennesker i offentlige fora, danner sin egen opinion mot urettferdighet i barnevernet eller i skolevesenet. Dette blir deres egen lille verden hvor terskelen er lav i forhold til å tilkjennegi sin egen eller andres identitet (og som ikke er tilgjengelig for korreksjon av opponenter med en annen mening). Onlinedemokratiseringen har sine definitive utfordringer. Filmen og debatten brakte med seg mange tanker om konskevensene av åpenhet og muligheten for påvirkning.

Sermo hadde i samarbeid med Halogen, invitert kunder, samarbeidspartnere og øvrig nettverk til visning, debatt og fest. Noe som i praksis betydde at potensielle konkurrenter også var invitert og representert. Jeg har tidligere skrevet om både misunnelse og lojalitet i A curly life, og må straks innrømme at det var en uvant – men høyst besnærende tanke – det å dele også med sine konkurrenter.

Som nevnt innledningsvis, ble dette en kveld utenom det vanlige for mitt vedkommende. Som en slags utenforstående – og kanskje som den eneste som ikke har sitt daglige virke innen media – opplevde jeg å være en del av en sammenheng som var preget av storsinn og nysgjerrighet. En kveld med mange spørsmål om hvem jeg er – ikke hva jeg er, slik jeg er vant til i min bransje. Folk var interessert i min historie og bakgrunnen for min deltagelse. Flere enn dem jeg kjente fra før, tok ansvar for å presentere meg for folk det kan være lurt for meg å kjenne fremover. Jeg opplevde at konkurrenter delte erfaringer og at de oppriktig gledet seg over andres suksess. Jeg opplevde at folk hadde et genuint ønske om å gjøre den andre best mulig, for så å finne innfallsvinkler til å inngå samarbeid som alle kan tjene på.

Headingen for denne kvelden var forøvrig også interessant: Us now. Det er lett å få assosiasjoner til felleskapstanken i sosialdemokratiet. I virkeligheten er vi med stormskritt på vei mot en form for individualisering som krever mindre fysisk omgang og mindre reell samhandling. Det er nok et tankekors…

Det er på nettet som i virkeligheten, at ingen er bare det du ser. Derfor har jeg ikke vært på min siste Tweetup eller Social Media Meetup. Now is gone – det er Us now som gjelder.

Reklamer

Now is gone

Den pessimistiske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sitt essay «The Vanity of Existence», at livene våre ikke har en absolutt verdi. Han skrev: «Menneskelig liv må være en tabbe, fordi livene våre består av kjedsommelighet og utilfredshet. Hvis vi ikke når målene våre, blir vi utilfredse. Når vi målene våre, så begynner vi å kjede oss. Både utilfredshet og kjedsommelighet er betingelser for meningsløshet, så uansett ender livene våre opp med å bli meningsløse.»


nowisgone11Jeg kom for litt siden over en bok som heter «Now is gone» av Geoff Livingstone. En bok om hvordan bedrifter kan praktisere PR 2.0, som springer ut i fra det noe mer kjente Web 2.o. Sistnevnte kan defineres som den nye generasjonen dialogbaserte netttjenester, hvor innholdet er brukerstyrt. Jon Hoem ved mediesenteret HiB, sier «Kommunikasjonsarbeid handler mye om en positiv form for kontroll. Det betyr å formidle et entydig, gjenkjennelig budskap fra én avsender, med mål om å skape tillit og å øke mottakernes bevissthet. Utfordringen er å tilpasse denne målsettingen til dagens nettvirkelighet»

Som jeg har skrevet om tidligere, så snuser jeg på et karriereskifte over i en mer kreativ bransje. Selv om dette på mange måter er en annen verden, så er det også mange likheter. I min jobb er evnen til å bygge relasjoner gjennom god kommunikasjon, det viktigste redskapet jeg har. Derfor kan jeg trekke mange paralleller til Jon Hoems utsagn om kommunikasjonsarbeid. Selv om min arbeidshverdag handler om en annen virkelighet, har de den fellesnevneren at det handler om å være på vandring gjennom endring. Om å være i flytsonen (go with the flow), men samtidig være der den «enkelte andre» er – å se og bekrefte. Det handler om evne og vilje til fornyelse, og om å være bevisst på hvor du er og hvorfor.

Now is gone.

Tenk på det. I det du har sagt det, så har tiden forflyttet seg.  En venninne sa tidligere i dag: «Men, slik jeg tenker på det, så har den forflyttet seg til NU!» Jeg trykker uttrykket Now is gone til hjertet og erklærer meg herved som en nyfrelst 2.0-fan. Tiden forflytter seg konstant til ett nytt nu. Da er det om å gjøre å være der, ikke sant? I akkurat dét nuet…

Kanskje er det nettopp det livet i sin helhet dreier seg om uansett sammenheng: Å bli beriket gjennom å tørre og være i bevegelse fra nuet som var, til nuet som er. Å være på vandring gjennom endring – dét skaper mening.

Menneskelig forståelse i en kreativ bransje?

Jeg har etter nitidig overbevisning fra gode venner i den kreative bransjen, begynt å snuse på mulighetene for et bransjeskifte. Som en venn av meg i nevnte bransje en dag bemerket; så har jeg gjennom mitt mangeårige arbeid i psykiatrien fått en sjelden og god innsikt i hvordan mennesker tenker. Alle bransjer trenger kunnskap om menneskelige prosesser, og kanskje spesielt den kreative. Bransjen når som kjent ikke frem til kunder uten å formidle produktene på en slik måte at mennesker kan relatere seg til dem – og identifisere seg med dem.

Jeg har lang erfaring med relasjonsbygging og veiledning av mennesker i ulike prosesser og tilstander. Dette har gitt meg en unik innsikt i hvordan mennesker tenker – samt evner i retning av å være en god menneskekjenner. Dette er egenskaper jeg har fått signaler om at vil være av stor verdi når kunderelasjoner skal etableres, prosjekter ledes eller strategier legges. Altså kan man tenke seg at min forståelse av kommunikasjon kan være en viktig ressurs, og brukes både systematisk og tilpasset den enkelte(s) prosess, utad såvel som innad i en bedrift.

Et annet aspekt ved bakgrunnen min, som flere mener trengs på steder hvor mange kreative sjeler er samlet, er at jeg for det meste har jobbet i akuttpsykiatrien. Jeg tør med hånden på hjertet påstå at det ikke finnes mange arbeidsplasser som stiller høyere krav til aktiv tilstedeværelse, god og tydelig kommunikasjon samt handlekraft i pressede og uforutsigbare situasjoner. Jeg er intet mindre enn drillet på å vurdere situasjoner raskt og grundig, med påfølgende initiering av passende og gjennomførbare løsninger. Mye av min styrke ligger i at jeg behersker dette vel så godt – om ikke enda bedre, når det er uforutsigbare dager og høyt arbeidspress. Dette er egenskaper jeg har hatt svært stor nytte av også når jeg har ledet prosjekter i arbeids- og organisasjonslivet.

Dessuten, som flere har påpekt, så har jeg en innsikt i og forståelse for helsesektoren, dens muligheter og utfordringer. Jamfør alt det skrives om i media, trenger man ikke å være synsk for forstå at helseforetakene i stadig større grad, vil komme til å utgjøre et stort nedslagsfelt for alle som jobber med kommunikasjon i en eller annen form.

Med internett er kommunikasjon i ferd med å dreie fra massekommunikasjon der et budskap ropes ut til en forsamling, til en dialogbasert kommunikasjon enten mellom personer eller mellom en bedrift/organisasjon og dens kunder. Dette øker etter min mening også viktigheten av å forstå hvordan mennesker tenker, agerer og reagerer på et gitt budskap.

Kombinasjonen av kronisk skrivekløe og et kreativt hode, gjør at jeg ofte får hyggelige tilbakemeldinger om at jeg i større grad bør utnytte skrivegleden og evnen jeg har til å formulere meg. Slik kom denne bloggen til, og slik har det seg at jeg nå også syssler med å få utgitt noe av det jeg har skrevet

Så lang har snusingen medført at jeg ved to anledninger har blitt ansett som en aktuell kandidat, og hvor små marginer har skilt meg og den andre.

Om du som leser dette er i et kreativt selskap, og synes disse tankene og bakgrunnen min virker spennende, så tar jeg gjerne diskusjonen videre i kommentarfeltet – eller over en kopp kaffe.

 

Valgets kvaler

Jeg holder oppriktig talt på å bli gal, tror jeg. Om det er på grunn av solstikk, pollenallergi eller uventede og hyggelige tilbakemeldinger, det vet jeg ikke. Men faktumet er, at fine ting ofte skjer når man minst aner det – og kanskje når du ubevisst og mest av alt trenger det.

Som jeg tidligere har nevnt, så er jeg i en prosess hvor jeg vurderer et jobbskifte. Responsen så langt har vært svært positiv og jeg liker tanken på at næringslivet er nysgjerrige på folk med en litt annerledes bakgrunn. På tirsdag hadde jeg en samtale med min sjef om prosessen jeg befinner meg i, hvorfor jeg havnet i den og hva jeg tenker fremover. Jeg synes det er viktig å være ryddig på slike ting. Kort fortalt – jeg var forberedt på at det ville bli en samtale om hva som skulle til for å få meg til å bli. Men, at jeg skulle gå ut derfra så beriket, det hadde jeg aldri trodd. Jeg fikk et betydelig lønnsløft, jeg fikk «go» for å søke meg inn på deltidsutdannelse som et ledd i å formalisere den allerede spesielle kompetansen jeg har, og jeg fikk «go» i forhold til et HCR-20 kurs (farlighetesvurderingskurs), som jeg lenge har ønsket meg. Jeg fikk også MANGE og svært hyggelige tilbakemeldinger fra navngitte kollegaer som ovenfor «sjefen sjæl» hadde uttrykt sin bekymring for å miste meg. Jeg ble utrolig rørt og stolt, og har knapt – grunnet janteloven som står sterkt i statlige bedrifter, fortalt dette til noen. (En lov jeg ikke vanligvis følger til punkt og prikke forøvrig) Alt dette skjedde altså en helt vanlig tirsdag, hvor solen stod høyt på himmelen, jeg var sliten etter jobbehelg, superpumaallergisk, bekymret for familieting og sinna på Audien.

Nå sitter jeg her med valgets kvaler. Tusen spørsmål og problemstillinger farer rundt i mitt allerede krøllete hode. Jeg vet hva de fleste synes jeg bør gjøre… Men, magefølelsen MIN er ikke helt sikker.

Jeg har mye ugjort… Men, gode innspill mottas allikevel med takk.

Svingdør

I dag er jeg lettere forvirret. Ja, det stemmer. Mer enn før. Grunnene er flere enn jeg kan nevne her. Men det ser ut til at jeg til stadighet møter meg selv i døren på flere arenaer for tiden. Det begynner å minne mistenkelig om en slags svingdør som har hengt seg opp – og hvor noen gående bak meg plutselig og uten at jeg vet det, trykker på handicapknappen slik at den plutselig går saaaaakte. Med det resultat at jeg ender opp med å få den midt i fjeset. Dette skjer selvsagt akkurat i dèt jeg er i ferd med å finne rytmen og gjør meg klar til å hoppe av i fart.

I lang tid har jeg gått med tanker om å skifte jobb. Det har vært en lang prosess det å bestemme seg for å gjøre noe aktivt i forhold til det. En sorgprosess nærmest. Jeg er nemlig priviligert som har en jobb som utfordrer meg både mentalt og fysisk, som er meningsfull, spennende og viktig. Allikevel ble det klart i vinter at det ikke var/er så mye mer for meg å hente rent karrieremessig på dette stedet. Det vil si, jeg kan fortsette som nå så lenge jeg ønsker. Jeg føler meg absolutt verdsatt og jeg har gjennom alle år vært tilgodesett med stort ansvar, spennende oppgaver og stor gjennomslagskraft.

Allikevel – jeg jobber hardt for lønnen min, og begynner å kjenne at jeg trenger mer enn et vennlig klapp på skulderen som takk for god innsats. Jeg er nysgjerrig, vitebegjærlig og kreativ. Jeg trenger næring! Derfor har jeg våget å tenke meg over i andre bransjer. Vel, mer enn tenkt egentlig. Jeg har søkt meg over i andre bransjer – med god respons så langt. Så for å være ryddig i forhold til en arbeidsgiver jeg føler sterk lojalitet i forhold til, tok jeg derfor en prat med to av mine overordnede om dette i dag. Responsen ble som jeg både håpet og fryktet. Jeg ble tatt dønn seriøst – og spørsmålet om hva som skal til for å få meg til å bli værende, kom både overraskende og umiddelbart. Plutselig fantes det vilje og ønske om å se på betingelser og muligheter for kompetanseheving (uten lovnader selvsagt). Jeg fikk til og med med et humoristisk tonefall, beskjed om at jeg ikke fikk lov å slutte og at jeg skulle ta det som en kompliment.

Nok om det. Poenget er – jeg har mobilisert max over tid for å ta avgjørelsen om å gå videre. Endelig er jeg tøff nok og endelig hadde jeg kommet over den forsmederlige følelsen jeg gikk med i ukesvis – om at ingen er uerstattelige osv. I det jeg var på full fart videre, og i ferd med å komme meg ut av svingdøren – så trykket nok en gang noen overraskende på knappen og nååååå gååååår deeeeeet igjeeeeeen saaaaaaaaakte.

Hva skjedde med uttrykket: Når èn dør lukkes, så åpnes en annen?