Redsel og dype inntrykk

I kjølvannet av boken  «Fordi jeg fortjener det?», har jeg det siste halvåret holdt mange foredrag om mobbing, og fortsatt renner det inn med nye forespørsler. En skulle tro jeg etterhvert hadde blitt så dreven at dette var noe jeg kunne gjøre med en viss letthet, men slik er det altså ikke, og de siste dagene har jeg tenkt mye på hvorfor.

I forkant av hvert foredrag kjenner jeg på en sterk redsel for at det jeg skal snakke om ikke vil oppleves hverken riktig eller viktig for tilhørerne. I tillegg kjenner jeg hvordan sjenansen nesten tar overhånd, og den lille djevelen som mener jeg ikke skal tro at jeg er noe, hvisker meg i øret. Alt med det som resultat at jeg på den ene siden blir ekstremt fokusert eller selvopptatt om du vil, og på den andre siden sårbar, lei meg og redd for å eksponere meg. Det hele virker nokså uforståelig og absurd for dem rundt meg – for som jeg ofte hører: Det går jo alltid bra.

Og de har rett. Foredragene går som regel bra. Noen ganger helt passe, og andre ganger så bra at jeg blir oppstemt og ikke får sove av ren lykke og lettelse, og/eller fordi jeg er beveget og rørt over responsen fra menneskene jeg har møtt.

Når jeg holder foredrag om mobbing, snakker jeg mest om forebygging og ansvar, men også en hel del om konsekvensene av mobbing. Selv om både engasjementet og enigheten er stor når jeg snakker om førstnevnte, er det som regel først når jeg snakker om konsekvensene, at de virkelig sterke reaksjonene kommer.

For litt over en uke siden holdt jeg foredrag for Mental Helse i Molde, i et intimt og hyggelig lokale med fyr på peisen. Temaet var mobbing i arbeidslivet, og forsamlingen bød på friske diskusjoner og mange gjenkjennende nikk, da jeg snakket om lav selvtillit, angst, stress og søvnløshet. Som ofte ellers, brukte jeg setningen:

Mobbing rokker ved den grunnleggende og livsnødvendige tryggheten vi trenger for å kunne stole på- og fungere godt i samhandling med andre mennesker.

Etter foredraget kom en tilhører bort til meg og sa at han var dypt takknemlig for at jeg satte disse ordene på det han selv har levd med i mange år, men at han samtidig ble opprørt. Han synes det var vanskelig å si noe mer om det, fordi det han ble fysisk kvalm og uvel av alle de gamle minnene som dukket opp igjen. Han klemte meg hardt og takket nok engang i det han gikk.

For noen dager siden holdt jeg foredrag på Humanismens hus i Oslo. I forkant av dette foredraget hadde jeg også sterke kvaler. Jeg var redd for at jeg skulle komme til å kjede tilhørerne – som om jeg hadde noe å fare med som skulle tilsi at jeg kunne innlede til en debatt om mobbing? Også denne gangen opplevde jeg å få god kontakt med tilhørerne, og jeg fikk mange gjenkjennende nikk undeveis. I pausen, før debatten skulle starte, var det flere som hadde kommentarer og spørsmål, og jeg rakk å knytte nye og viktige kontakter.

Debatten som fulgte ble utfordrende – mye på grunn av det høye kunnskapsnivået blant deltagerne, men også på grunn de personlige erfaringene flere delte underveis og etterpå. En av tilhørerne tok på et tidspunkt ordet og sa at hun særlig hadde festet seg ved det jeg sa om konsekvensene av mobbing – og da spesielt det som omhandlet selvtillit og vanskeligheter med å bygge nære relasjoner. Den modige, flott kvinnen fortalte på innsiktsfullt vis om mobbing i skoleårene og påfølgende selvmordsforsøk. Med mannen sin tilstede i salen, fortalte hun om hvordan hun i over ti år har forsøkt å overbevise ham om at hun ikke er verdt å være sammen med – at hun ikke er noe  og at hun ikke fortjener det gode han tilbyr henne.

Jeg har spurt meg selv et utall ganger om hvorfor i all verden jeg velger å utsette meg for all denne redselen og usikkerheten det å holde foredrag frembringer. Etter de siste ukenes foredrag tror jeg at jeg vet svaret. Jeg har begynt å få tilbake den grunnleggende tryggheten jeg ofte snakker om,  og det kommer ikke på tale at redsel og sjenanse får ta overhånd nå.

Jeg har nemlig viktige ting å gjøre. Jeg skal fortsette å møte mennesker der de er, og aldri slutte å bryte ned tabuer.

Reklamer

Den største lykken

Disse ordene skrev jeg opprinnelig i 2008, i det jeg var i ferd med å gjenoppta skrivingen som hadde ligget brakk i noen år. Jeg tar fra tid til annen frem teksten for å minne meg selv på at jeg aldri  igjen skal glemme hvem jeg er.

Der, på toppen av fjellet, med vind og hvite skyer som selskap, åpnet hun armene og strakte dem mot himmelen. Hun lente hodet tilbake og åpnet munnen for å skrike, men ingen lyd kom ut.

Håret dekket skuldrene hennes, og en tåre fant veien stille nedover kinnet. Den fuktet munnviken og flere fulgte i en stille strøm.

Fortvilet krummet hun seg sammen og falt om på den kalde klippen, mens gråten rev i kroppen.

Ikke engang her, på toppen, klarte hun å få ut ordene. Ikke engang ekkoet ville være der, for å lytte og gjenta.

Lenge lå hun slik, mens hun lot vindens lette bris kjærtegne kroppen. Gråtens kraftige hulk stilnet, og ble til svake sukk. Tårene tørket inn, og bare den salte smaken var igjen.

Bak de hvite skyene trengte en solstråle seg frem. Lys og varm berørte den de lukkede øynene. Hun myste mot det milde lyset, og et smil fant veien til ansiktet hennes. Forsiktig og ukjent.

Det rykket forsiktig i den sammenkrøpede kroppen, og litt etter lå hun flatt utstrakt på ryggen med armene ut til siden. Så åpnet hun brystet i dype åndedrag.

En stråle av varme og energi spredde seg i det før så kalde og tomme indre. Et smil bredte seg fra en svak krusning på leppene, inntil det satte seg fast over hele den fyldige munnen. Det listet seg hele veien opp til øyekroken og fikk øyne til å tindre i nytt lys.

Mens hun lå der, og lot strålene komme inn for å fylle sjel og hjerte, merket hun en fredfylt ro. Gleden inntok henne med ømhet, og langsomt reiste hun seg og åpnet armene. Hun strakte dem mot himmelen, lente hodet bakover og åpnet munnen.

Et gledesskrik gav ekko igjen og igjen, før det fløy med vinden ut i det store rommet.

Hun stod på toppen av fjellet og lot vinden kjærtegne ansiktet. Med solstrålen som selskap, gikk hun ned fra fjellet med lette dansetrinn. Forventningsfull og fylt med lykke og glede.

Hun hadde funnet den største lykken. Seg selv.

(Teksten er noe bearbeidet fra det opprinnelige utkastet fra 2008)

Betydningen av ekte vennskap

Jeg ligger under pleddet i nyvasket og ferieklart hus. Det har vært en intens og kontrastfylt sommer så langt, men jeg kjenner en inderlig ro og tilfredshet jeg ikke har kjent på lenge. Ferien har såvidt begynt – og jeg er allerede fylt av gode sommerminner og hjertemøter.

Bokutgivelse, foredrag og ny jobb har på sett og vis snudd opp ned på livet. Jeg opplever utrolige og spennende ting, jeg møter stadig nye mennesker – og jeg vet jeg er privilegert. Men, det skal ikke underslås at jeg tidvis har følt meg utmattet og oppspist – både av egne og andres forventninger til engasjement og tilstedeværelse. Det, i kombinasjon med å miste betydningsfull alenetid, som tidligere har blitt brukt til å tenke, skrive og bare være til, har gjort meg både sliten og trist. Stadig oftere har jeg tatt meg selv i å lure på hvor denne tomhetsfølelsen og tristheten kommer fra – jeg som har alt og tilsynelatende får til mye. Sommeren har gitt meg svar på det opplagte – jeg har hatt- og tatt meg for lite tid til de viktige tingene.

Roen og tilfredsheten jeg kjenner, handler om mye – om valg som er tatt og om stier som skal utforskes. Men mest av alt handler det om betydningen av ekte vennskap.  Om å ha venner som tåler at jeg har vært sliten, at jeg har avlyst kaffekopper og middager, at jeg har vært trist og sinna. Venner som med tydelig nærhet og ro, har vært der, hørt på- og holdt ut med meg. Venner som ikke har klandret meg eller beskyldt meg for å være overfladisk og selvopptatt når jeg har trengt tid til å samle meg.

Aldri har jeg hatt en sommer hvor jeg har ledd mer, delt flere hemmeligheter, danset til flere lyse morgener eller drukket mer vin.

Aldri har jeg kjent betydningen av ekte vennskap mer enn i sommer.

Samvittighet på en lykkeskala

Jeg skal ikke påstå at dårlig samvittighet er medfødt, men så langt jeg kan huske tilbake i tid, så har jeg hatt dårlig samvittighet for noe. Selv om jeg har vært aldri så flink både på skole og i jobbsammenheng, har jeg tenkt at jeg kunne ha gjort mer – og burde ha gjort mer. Jeg har sågar tenkt tanker i retning av at jeg snart blir avslørt – at det nok kommer for en dag at jeg egentlig ikke er så flink, smart og snill som folk skal ha det til.

Underveis i alt som har skjedd det siste året, har jeg ved flere anledninger kjent på forventninger fra omgivelsene om at jeg burde være gladere, sveve høyere og være stoltere. Men når sant skal sies, så har det vært avsindig skummelt for en krølltopp med nevnte utfordringer, å eksponere seg ved å gi ut bok, bli intervjuet og holde foredrag for hundrevis av mennesker. Mer enn én gang har jeg fryktet at avsløringens time har vært nært forestående, og til tross for at alt har gått bra så langt, tenderer jeg fortsatt til å justere fallhøyden når det gjelder å satse på nye og store prosjekter.

Tross denne navlebeskuende redselen, finnes det neppe noe skumlere og mer samvittighetsfremkallende i hele verden enn å være mor. I så måte har de siste 12 årene vært de mest fantastiske, men også de skumleste så langt i livet. Å ha ansvaret for å ha satt to menneskebarn til verden – som begge fortjener å ha det trygt, forutsigbart og ellers alt det beste livet har å by på – er tidvis overveldende.  Som mange andre mødre og fedre, er jeg redd for ikke å være nærværende nok og har dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort – eller ikke burde ha gjort.

For en tid tilbake hadde jeg en nydelig samtale med barna hvor vi drømte om sommerferie, snakket om hva vi liker, hva som gjør oss glade og hva mennesker trenger for å ha det bra. Som et innfall, spurte jeg jentene: «Tenk dere en lykkeskala fra 1-10 hvor 1 = ulykkelig og 10 = superlykkelig. Hvor på skalaen er dere akkurat nå?»

Etter å ha tenkt seg om, og uten å snakke med den andre, skrev begge ned tallet 8. Da jeg spurte hva som skulle til for at tallet skulle bli høyere, svarte den yngste: «At alle de som klenger så fælt på bestevenninna mi, sluttet med det og at jeg ikke hadde blitt mobbet tidligere». Den eldste svarte strålende: «Det eneste jeg mangler i livet mitt for å bli en 10’er, er en kjæreste!»

Overrumplet over svarene, våget jeg meg på et oppfølgingsspørsmål. «Er det ikke NOE som burde være annerledes eller bedre her hjemme?»  Hvorpå jentene svarte: «Nei, mamma – bortsett fra at du og pappa er skilt og at vi har sykdom i familien – og det kan vi ikke gjøre noe med nå – så har vi det kjempebra. Vi har har jo to familier som er glade i oss og alt vi trenger»

Den yngste spurte plutselig:»Hva med deg da, mamma – hvor er du på skalaen akkurat nå?»

Der satt jeg, full av dårlig samvittighet over å være både sliten og fraværende, mens barna danset og lekte rundt meg – ubekymrede og lette i steget. Da jeg skulle til å svare, kom jeg på dette brevet og svaret sa seg selv: «Det finnes ikke høye nok tall for mammaer…»

Når ordene ikke strekker til

Det har vært stille fra meg på bloggen og irl nokså lenge, og jeg ser ikke bort i fra at det kommer til å vare en stund til. Jeg føler meg litt tom – som om alle ordene jeg tidligere eide, har forlatt meg. Det merksnodige er at jeg samtidig føler meg overfylt og sprekkferdig, og at jeg egentlig har mange tanker og fine opplevelser jeg ønsker å skrive om og dele. Og kanskje er det derfor ordene ikke kommer – fordi følelsene og inntrykkene etter alt det fantastiske jeg har opplevd de siste månedene, fortsatt ikke er fordøyd og derfor er så sterke – at ord faktisk ikke strekker til.

De siste månedene har jeg på ingen måte vært en god venn – tross gode intensjoner og et oppriktig ønske om å være det. Jeg har avlyst og utsatt et utall kaffekopper og flere glass vin. Latenstiden på epost og sms har tidvis vært svært lang, og det er et under at ikke flere har gitt meg opp underveis. For – det er tross alt et privilegium – ikke bare å få gi ut en bok, bli omtalt i alle slags medier, få daglige takkebrev og inneha selveste drømmejobben – men også at så mange (både kjente og ukjente), ønsker å dele gleden med meg. Det er jeg svært ydmyk og takknemlig over, selv om jeg i mangel av ord og overskudd ikke alltid har klart å gi like tydelig uttrykk for det – og derfor også gitt avkall på god kaffe og deilig vin i anseelige mengder.

På lørdag var jeg i bursdagen til en svært nær venninne. På forhånd – etter et lite rådslag med meg selv – hadde jeg kommet frem til at til tross for at det var på sin plass å si noen ord, så ville en slik tale  neppe ende i annet enn å tørke maskara med servietten – emosjonell og proppfull av ufordøyde inntrykk, som jeg er. Etter hvert som den magiske kvelden på Englegaard, skred hen,  og vinen gjorde sitt løsslupne inntog, tenkte jeg at jeg kanskje ville klare å si noen bevingede ord i det fantastiske selskapet allikevel. Jubilanten på sin side, holdt en nydelig liten tale til hver og en av de over seksti gjestene som satt til bords – avløst av den ene ordrike taleren, etter den andre.

Til vanlig er jeg ikke redd for å ta ordet i slike forsamlinger, men da jeg satt der og betraktet dette vakre mennesket – hun er virkelig vakker – både innvendig og utvendig – kom en etterhvert velkjent følelse snikende. Mens vi utvekslet varme blikk over bordet og jeg kjente hvor inderlig takknemlig jeg var som fikk lov til å være tilstede,  ble talesperren et faktum. Plutselig følte jeg meg både keitete og sjenert, og ordene – som så ofte ellers  når jeg blir berørt for tiden – forduftet i en fei.

Men, kjære Celine – i dag har noen av dem igjen funnet sin plass i mitt krøllete hode. I en tid som har vært turbulent på mange arenaer i livet mitt – på godt og vondt – så har du vært der for meg hver eneste dag. På fabelaktige og spennende dager, har du vært den som har gledet deg mest. På tunge dager har du vært varm og nær. På rare dager, hvor vi ikke har orket mer alvor, har vi ledd og innholdsfylt begreper som jubelår. Når jeg har tvilt på veivalg, så har du, på ditt intuitive vis, snappet opp min stillhet og bydd på kloke ord og utallige, kreative og gode forslag til løsninger. Du tåler at jeg er mye – at jeg tar plass og at jeg lykkes. Og  i blant så ler vi høyt når vi sammenligner navlelo (intern for når vi begge synes vi har vært vel opptatt av oss selv).

Vennskapet vårt er forunderlig, vidunderlig, komplisert og befriende enkelt. Når ordene en sjelden gang ikke strekker til, så er vi allikevel venner for alltid.

Vær glad – påskeglad

Etter en liten pause, har jeg omsider lest ferdig ”Meg eier ingen” av Åsa Linderborg. En sterk oppvekstskildring om Åsa og hennes alkoholiserte far. En bok som satte i gang mange tanker rundt min egen oppvekst. I tillegg nærmer det seg påske, og som alltid når det nærmer seg høytid og langfri, tenderer jeg til å bli tankefull, melankolsk og fylt av savn. Noe det gjennom årenes løp har vært vanskelig for mange, inkludert meg selv, å forholde seg til. For – enten det er 17.mai, jul eller påske, så skal man være glad og takknemlig for fri og muligheten til å være sammen med dem som betyr mest.  Det er bare slik det er. Vær glad.

Først de siste årene har det blitt klart for meg hva tankefullheten skyldes, og hvorfor jeg ofte har kjent tristheten sige på – parallelt med at andres høytidsglede har steget. Det handler om barndom, annerledeshet og det å være synlig og usynlig på samme tid.

Da jeg var syv år skilte mine foreldre seg. Den gang, som nå, tenker jeg tilbake på oppbruddet med lettelse og en visshet om at det er min mors klokeste og viktigste avgjørelse. En avgjørelse som har gitt meg, og fortsatt gir meg, hjertevarmt familiesamvær og fine høytidstradisjoner – men som også dannet en sterk kontrast til andre høytider, når jeg ikke var sammen med henne.

Mange barn går påsken i møte med klump i magen og redsel for hva som venter – eller ikke venter. Gjenkjennelig og sårt, for min del. Mens venner dro på fjellet eller til syden med foreldrene sine – sprekkferdige av forventning og glede – kan jeg fortsatt huske hvor synlig jeg følte at min ”familieannerledeshet” ble. Og hvor intenst jeg gledet meg til hverdagene, slik at alt ble  slik det skulle være – langt unna det som ingen så og heller ikke visste om.

Jeg håper jeg sovner før musikken blir høy og stemmene i rommet ved siden av sinte. Kommer vi til å rekke butikken i dag, og har vi penger til øl og mat? 10-åringen som ble sendt alene til påskestengt kino med en fillete femtilapp, og som uventet kom hjem og fikk se ølflaskene på bordet – før skoene var av. Den påfølgende vissheten om at jeg kom til å bli liggende å lytte og vente på den triste stillheten som etterfulgte den høye musikken. Stillheten som varte til langt utpå neste dag – og til alle butikker var stengt.

Dette er mange år siden nå, og jeg liker å tenke at jeg har et nokså avklart forhold til min egen bakgrunn og derfor kan snakke om den. Jeg lever et rikt og godt liv. Allikevel så har jeg inntil nylig kunnet kjenne en følelse av panikk og tristhet sige på når det nærmer seg høytid. Denne påsken skiller seg derimot ut.

For første gang, som skilt mor til to fantastiske prinsesser, går jeg påsken i møte med ro og tilfredshet – selv om jeg er ettertenksom og følelsladet. På umerkelig vis har tristheten over alt som ikke har vært og det som var, sluppet taket. Det samme har den paniske redselen for ikke å skape nok innhold i mine egne barns påske. En redsel som i etterpåklokskapens navn, nokså opplagt har handlet om å kompensere for det jeg selv ikke hadde eller hadde for mye av, og en påfølgende redsel for ikke å strekke til.

Som Åsa skriver i boken: «Det er absolutt ting jeg savnet i oppveksten, men jeg fikk også mye andre ikke fikk».

Noe av det jeg fikk, var den urokkelige troen på at jeg kan klare det jeg vil klare – til og med det utenkelige. I år klarer jeg å være påskeglad.

(Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen for pårørende til rusavhengige)

Skammen

Et ungt menneske med venner kommer ramlende inn på togvognen jeg sitter i. De smiler og tøyser, og støyen de lager får meg til å heve blikket fra boken ett lite øyeblikk. Den ene av dem dulter borti sidemannen, og i det vedkommende rigger seg til på setet, møtes blikkene våre.

Vedkommende blir brått stille og tankefull – jeg ser det gjør vondt.  Jeg representerer alt som ikke var, men nå er. Skammen og stigmaet – psykiatrien.

I løpet av et nanosekund forsvinner gleden, leken og fremtidsblikket. Tilbake er sorgen og stillheten.

Jeg vender blikket ned i boken, men ordene fester seg ikke.

Neste gang jeg hever blikket er vedkommende borte.

Flaks

Det er stille i huset. Kattene ruller rundt på småflekkene med bar asfalt utenfor. Jeg er oppspilt og lykkelig, og kjenner trang til å rulle rundt sammen med dem – jeg har lyst til å le høyt. Jeg blir inne litt til – jeg er tankefull og trenger å skrive noen ord før jeg går ut og nyter den skarpe marsluften og de varme solstrålene. Kontraster.

Det siste året generelt, og de siste månedene spesielt, har jeg kommet i kontakt med svært mange interessante mennesker. Noen av dem har forsvunnet like fort som de kom. Andre har følt seg avvist fordi jeg ikke har svart fort nok, trøstet, kommentert eller applaudert. Enkelte har satt dype avtrykk og forsvunnet – noen uten å ane det, andre uten å bry seg. En liten håndfull har jeg gjemt i hjertet mitt – med en visshet om at de kommer til å være en del av livet mitt for alltid. Hjertemøter.

De som kjenner meg godt, vet at jeg trives best i selskap med dem som skiller seg ut i mengden. De som nekter å være grå mus og som ikke lar seg styre av hva alle andre mener. Det er befriende å omgi seg med mennesker som er uforutsigbare i tankesett og handlemåte – de som kommer med de rareste utsagn og sprøeste idéer. Jeg ler hjertelig med dem – kanskje nettopp fordi; på seg selv kan man faktisk kjenne igjen enkelte andre.

Jeg tror på, at det innerst inne – i alle hjerter – ligger noe alvor. Enten det handler om å ta ansvar og sette tydelige grenser, beskytte, gjøre noe godt for andre og formidle et budskap man vet noen trenger å høre. Eller evnen til glede seg på andres vegne – for mange en inspirasjonskilde til ikke selv å ende opp i andres fotspor, la være å kopiere sine nærmeste, tørre å tenke og handle originalt. Å finne styrke til å være seg selv – å være bra nok som seg selv. Menneskelighet.

Det har skjedd mye rundt meg i det siste, og noen vil nok kanskje mene at jeg har vært i overkant generøs med å dele gode nyheter og spennende hendelser – og at jeg i så måte har opptatt mer plass enn det som rimelig er. Kommentarer jeg har fått tyder på det – og noen har også mer enn antydet at det er grenser for hva 15 Minutes of Fame kan inneholde, og at jeg virkelig har hatt min dose flaks i det siste.

I morgen begynner en ny æra. For første gang i mitt 18 år lange arbeidsliv, skal jeg ha en dagjobb. Jeg skal ikke lenger jobbe kveldsvakter, helger og røde dager. Barna får mer alenetid og jeg får mindre. Det er skummelt, spennende og befriende på samme tid. I morgen begynner jeg som prosjektleder i UNICEF Norge.

Jeg er full av lykke, stolthet og glede over det som skjer. Men, jeg er også fylt av ettertanker og inntrykk som trenger å fordøyes. Livet er alvorlig også i medgang. Jeg er sliten – jeg har jobbet hardt og lenge. Om jeg skal tenke at det skyldes flaks, så tillater jeg meg å låne Kjetil Andre Aamodts ord – i noe omskrevet form – som en forklaring på flaksen min: Jo mer jeg jobber – jo mer flaks har jeg…

I møte med nye erfaringer, en ny arbeidshverdag og spennende muligheter, fortsetter jeg å leve i den tro at det er graden av bevissthet, et åpent sinn og engasjement gjennom tilstedeværelse, som driver menneskets utvikling. En utvikling man selv er ansvarlig for – uavhengig av flaks.

Å leve veldig

Siste 5 dager: Ydmykhet, barn, SMS, journalister, diskusjoner, tårer, ansvar, samhold, forventninger, God Morgen Norge, venting, overraskelser, sorg, Champagne, intervjuer, sinne, A-magasinet, hjertemøter, jobbfremtid, blogganmeldelser, nærhet, statstråd, fryd, bekymring, bokideer, hjelp, generøsitet, Janteloven, NRK radio, gjenkjent i butikker, sårhet, statssekretær, vennskap, avvisning, Askeravisen, beskyldninger, berørt, latter, fravær, begjær, alvor, rådgiving, 1 million e-poster, treg datamaskin, søvn, sykdom, håp, og redsel. Avkledd, takknemlig og lykkelig.

«Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar», er lansert og i morgen feirer vi dens tilblivelse på M3 i Oslo kl.19. Du er velkommen.

Her kan du lese hva et utvalg andre bloggere mener om boken:

Kvinnekonger – Dagens kvinnekonge

Marias Metode – Unik bok om mobbing

SerendipityCat – Jeg har lest «Fordi jeg fortjener det?»

Lokki – «Fordi jeg fortjener det?»

Virrvarr – «Fordi jeg fortjener det? av Kristin Oudmayer

«Det kommer aldri til å bli noe av henne»

I høst  ble jeg intervjuet av bladet KK i forbindelse med en reportasje som het «Ordene jeg aldri glemmer». I reportasjen fortalte jeg om hvordan jeg som barn overhørte (et på den tiden) inngiftet familiemedlem uttale seg om at hun ikke trodde det noensinne kom til å bli noe av meg – med den bakgrunnen jeg hadde.

Årsaken til hennes nokså bastante konklusjon var sammensatt og på ingen måte tatt helt ut av det blå. For ja, barndommen min var tidvis turbulent med rusmisbruk tett på livet, mobbing på barneskolen og uforutsigbarhet i enkelte nære relasjoner. Allikevel glemmer jeg aldri sjokket og krenkelsen jeg opplevde da jeg hørte ordene. Tross disse utfordringene hadde jeg aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle klare meg her i livet. Der og da gikk det derfor en djevel i meg og jeg bestemte meg for – i trappen hjemme hos mine besteforeldre – at vedkommende aldri – aldri – skulle få rett. Jeg skulle klare meg uansett og jeg skulle klare meg godt. Allerede den gang så jeg på meg selv som en overlever.

I kveld har jeg sett den sterke filmen «Precious» på kino, basert på novellen «Push» av Sapphire. En hjertrå film som tvinger oss til å innlede et nært forhold til en grotesk del av virkeligheten mange vil ha vanskeligheter med å tro på at eksisterer. Jeg leste i Magasinet i dag at Trude Ringheim, som hadde sett filmen på pressevisningen, mener at morsrollen til Mary Jones er en ekstrem karakter – utenfor alle anerkjente morsroller og at den derfor ikke skaper gjenkjennelse. Og heldigvis for det.

Personlig har jeg har aldri grått, forbannet og hatt mer vondt under en film, enn i kveld – nettopp fordi den skaper gjenkjennelse. Filmen forteller historien til mange pasienter jeg har stiftet bekjentskap med i årene jeg har jobbet i psykiatrien. Noen av dem kjenner jeg svært godt og er veldig glad i. Sterke, modige mennesker som har vist og lært meg at det finnes mødre (og fedre) som forgriper seg, som tier i hjel overgrep, som mishandler, projiserer skyld og lar barna sine vokse opp med vissheten om at de er uønsket, ikke verdt noe og at de er monstre det aldri vil bli noe av og som ingen noensinne vil elske. Det finnes mødre som forlater barna sine for selv å kunne overleve. Det finnes barn og voksne som lever i troen på at de ikke har fortjent bedre og at de dessuten selv er ansvarlig for overgrep og omsorgssvikt. For enkelte blir ferden for å akseptere akkurat sitt liv, uendelig. Andre velger å avslutte ferden – og livet – i den tro at livet aldri kan bli godt.

Filmen viser også en annen del av min virkeligheten – den delen som gjør jobben min meningsfylt. Den viser med tydelighet viktigheten av gode relasjoner som inneholder humor, varme, tydelighet og mot til å stille de ubehagelige spørsmålene mange lengter etter å kunne få svare på – men som ingen stiller. Den viser at selv når håpet kan virke borte, så nytter det å bry seg – og bry seg om. Det finnes nemlig utallige overlevere der ute.

Tidligere i dag fikk jeg denne hyggelige meldingen fra en dame jeg ikke ennå har møtt:

«Må bare fortelle deg at episoden du fortalte om i Hjemmet (tror jeg det var) om da du snudde i trappen da du hørte at de snakket nedsettende om deg, har festet seg helt i minnet mitt. Foreløpig tenker jeg på det hver gang jeg ser deg på twitter eller her og gleder meg ekstra stort over å tenke på alt du opplever nå sett i lys av den opplevelsen og metaforen. Kommer aldri til å glemme det bildet. Klem fra Hilde»

Ta godt vare på det viktige håpet.