Curly om sarkasme

sarcasm2 Jeg er ikke sikker på om det finnes en slik dag, men i dag har jeg bestemt meg for at det er «finne-opp-ett-nytt-ord-dagen». For meg som jobber med kommunikasjon, både muntlig og skriftlig, er hver dag en «finne-opp-ett-nytt-ord-dag». Jeg jeg elsker å bøye, vri og manipulere det norske språket. Mitt nyeste ord (det forrige var superpumabra) er: «Sarkastisere». Det betyr å gjøre noe sarkastisk. Det er et verb. Jeg liker det faktisk så godt at jeg nå skriver et helt blogginnlegg om det.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne koding eller dataprogrammering. For det første ville det kunne gjøre meg smartere og mer egnet til mangt. For det andre, ville det kunne hjelpe meg med en problemstilling jeg stadig dumper borti.

Du skjønner –  jeg kan gjøre ting fete. Jeg kan italisere. Jeg kan understreke og jeg kan til og med overstryke. Men, jeg kan altså ikke sarkastisere.

Ikke en gang når man bruker de ulike smilefjesikonene, finnes det ett som betyr sarkastisk (med unntak av på MSN ^o)). Det finnes sinte, kyssende og syke smilefjes. Alle synlige tilstander hos mennesker. Men, sarkastiske? Nei.

Det virker som sarkastisering på internett må uttrykkes gjennom ord. Det finnes ingen annen utvei. Jeg tror man trygt kan si at jeg er blant dem som har fått utdelt sarkastiseringsgenet. Og jeg tror leserne av mine innlegg også bør være utstyrt med dette – i tillegg til en viss hjernekapasitet selvsagt. For ikke å glemme det faktum at du bør ha en nokså utpreget evne til å se mørkt på ting, før du kan klare å catche sarkasmen. Mest tenkelig vil sarkastiseringen min gå enkelte lesere hus forbi. Mest på grunn av deres egen udugelighet – eller i sjeldne tilfeller fordi jeg har en av mine få dårlige dager.

Uten å kunne bruke lyden av stemmen min – slik jeg ikke kan i denne bloggposten, velger jeg å stole på mine skrevne ord. Jeg er jo skribent (det er poenget) og jeg skjønner det. Så lenge koding og programmering ikke kan hjelpe meg å sarkastisere, ser jeg meg svært fornøyd med å kunne forme ytringene mine med ord. De som er ekte – og de jeg selv har komponert.

Reklamer

The L-word

Den blinde lojaliteten er død

«Vil du ha lojalitet, skaff deg en hund. Jeg jobber heretter for penger, fleksibilitet og utfordringer»

Satt på spissen, tror jeg dette er budskapet mange sender sine arbeidsgivere. Dog er jeg mindre sikker på at alle bedriftene hører og vil forstå det som blir sagt. Derimot tror jeg de som ignorerer denne meldingen – og mislykkes i å følge med i utviklingen, til slutt ender på bedriftenes gravlund.

Futuristen Phil Ruthven, sier at i motsetning til de trygghetsbesatte «babyboomerne»(de som velger arbeidssted ut i fra hensyn til famile og trygghet), så kan generasjon X (21-40år – jeg er X noen år til!) og Y (0-21 år) utnytte og håndtere et et innovativt miljø på en vekstfremmende og effektiv måte. Han sier vi er teknologikyndige barn, som ikke vil ha én jobb for resten av livet. Vi er født uten grenser, og tror vi kan reise hvor som helst i verden og finne jobb. Vi vil ha fleksibilitet, utfordringer og frihet. Sagt med andre ord, vi representerer altså den gruppen som ender med å ha makten over arbeidsgiveren, når befolkningen eldres og babyboomerne beveger seg ut av tvangsarbeidet.

Lojalitet eksisterer fortsatt. Men, ordet er under sterk påvirkning av en rekke sosiale faktorer. Deriblant det faktum at mange ikke føler at bedriften de jobber for bryr seg nevneverdig om dem. Mange bedrifter er forlovet med verdier som er forenlig med- og innbyr til tillit og lojalitet. Verdier som ikke nødvendigvis speiles i måten de møter sine ansatte på – og som lett avsløres av oppegående og ambisiøse X’er og Y’er, som forventer at det følger handling med retorikken.

På meg kan det virke som den nye formen for lojalitet er knyttet opp mot bedriftens visjoner og verdier – og kan hende også den enkelte leders holdninger til den ansatte. Bedriftene kan ikke lengre ta det som en selvfølge at lojaliteten følger med babyboomerne og de unge uerfarne. For å skape et sunt arbeidsmiljø, kreves det etter min mening en moden dialog.

Så hvordan blir fremtiden for dem som har valgt å sitte i sine jobber gjennom nedgangstider, og som kanskje av hensyn til familieforhold, ikke har kunnet styre bevisst i retning av å gjøre en karriere? De som har blitt værende, og som gjennom en årrekke har formidlet verdier som stolthet, lojalitet, service og høy faglig standard? De tidligere babyboomerne (som fortsatt tilhører generasjon X) som nå ønsker kompetanseheving og hjelp til å formalisere kompetanse – samt fleksibilitet og penger for å bli værende?

Ett eksempel jeg kjenner godt, ble først møtt med lovnader om å imøtekomme disse ønskene, grunnet uttalte ønsker om å beholde vedkommende. For deretter, når det lå til rette for å gjennomføre konkrete tiltak, gå tilbake på avgjørelsen, blant annet med argumenter som at:

  • Kompetanse må spres (hva betyr egentlig det?)
  • Vedkommende har allerede mye kompetanse på et annet felt. (Forøvrig uformell kompetanse knyttet til arbeidsoppgaver som er et tillegg til de ordinære, ikke «et i steden for»). Noe som visstnok skal sees på som et privilegium i seg selv, da det medfører en posisjon til å bli hørt og ha gjennomslagskraft.
  • Dessuten finnes det allerede noen med den aktuelle kompetansen, og de må få lov til å prøve den ut uforstyrret (?).

Gud forby, at man vil kunne komme til å ønske å utvikle seg videre og risikere å få gjennomslagskraft på flere arenaer. Hvordan skal man da få praktisert Janteloven? Det lureste er nok å sikte etter kunnskapshungrige, ambisiøse men allikevel desillusjonerte, overskuddsmennesker som er mindre produktive og mindre lojale medarbeidere (på jobbsøk).

«Det skal klaske litt….»

klaske

Småfrosne, men høye etter å ha sett Max Manus, ankom vi den lille sjarmerende restauranten på Oslos vestkant. Det hele starter allerede mens jeg prøver å bestemme meg for om jeg skal ha hot kylling eller asiatisk grønnsaksbiff.

Hun: «Jeg har to elskere jeg nå! Sexologen min – hun som heter **** og holder til ******,  sier det er riktig at jeg går til dette skrittet nå, og at jeg har all rett til å prioritere meg selv etter alt jeg har vært igjennom»

(Venninnen mumler noe jeg ikke kan høre)

Hun: «Og du, angående julen, så skal du selvsagt ikke sitte alene med alle dine bekymringer og ditt eget helvete. Du skal selvsagt komme til oss. Her står døren alltid åpen, bortsett fra for slike idioter som eksen din. Han kan bare prøve seg. Du vet hva jeg er i stand til, du! Vi har mer enn nok av mat, og jeg forventer at du kommer. Skal vi forresten dele en dessert? Nei, vi tar hver vår + en vanlig kaffe.»

(Venninnen sier at hun egentlig er ganske mett, men takker for omtanken og forsøker å si at hun skal tenke på det med julen, men blir avbrutt)

Hun: » Jeg skal virkelig fortelle ****** (navnet på barnebarnet) hvordan det hele er, jeg. At det er bestefar sin skyld at det ble slik, og at det er fordi han ikke vil kjæresten min lengre. Det er klart han må få vite at jeg ikke har noe med dette bruddet å gjøre. Han er tross alt 5 år, og forstår mye nå. Dessuten, er det ikke rart du, at *** (navnet på eksmannen) bare for ett år siden, sa til meg sent en kveld, at det er bra barnevernet kom til den konklusjonen de gjorde – for vi to sammen kan tilby ****** (barnebarnet) alt. Som han sa: Vi lever i stabilt parforhold, har et godt forhold og er trygge på oss selv og hverandre. Tenk du, det sa han – i våres var det faktisk. Og da visste ikke jeg at han allerede da hadde møtt opp til flere andre og egentlig var på vei bort fra meg. Tenk at det går an å være så falsk?! Nei, han skal jammen få smake sin egen medisin fremover. Haha – kanskje han burde slutte på Viagra? Jeg sa det til ham her for noen dager siden; at han bare kunne glemme å feire jul sammen med oss andre. Og at det var på bakgrunn av hans egne valg. Han mente vi måtte tenke på ****** og legge våre egne følelser tilside den ene kvelden. Hørt for noe tull? Nei, jeg lot ham tro at han ikke var velkommen i noen dager, men nå har jeg sagt han komme. Men han får ikke ligge over. Selvsagt ikke. Vet du forresten hva? Jeg har sluttet på medisinene mine, legen min likte det ikke helt, men nå kjenner jeg at jeg lever i det minste.»

(Venninnen forsøker å komme med et innspill om at det alltid er lurt å konsultere lege når det gjelder å seponere så viktige medisiner, men blir igjen avbrutt)

Hun: «Og, du – angående medisiner. Vet du, datteren min – hun ruser seg lite nå, og tar medisinene sine som hun skal. Det er en stor lettelse for oss, som tross alt har måttet ta over sønnen hennes. Det er jo begrenset hva jeg orker å gjøre for henne nå etter alt jeg har gjort for henne. Og vet du, hun var jo innlagt på **** (navnet på psykiatrisk sykehus), og der gjorde de en så elendig jobb. Tenk at de bare lot henne ligge der inne på rommet sitt hele tiden, mens de egentlig burde ha bygget opp selvtilliten hennes? Nehei.. Norsk helsevesen altså. Men jeg har sagt det til dem jeg, at jeg er villig til å gå til pressen om så er. Det er da virkelig ikke noe behandling. Og tenk på oss pårørende? Enda godt hun kom til den avdelingen hvor de er spesialister på rus og selvskading, selv om hun kanskje er bipolar. Hun er jo for gammel til barne- og ungdomspsykiatrien. Tror forresten hun bare røyker hasj nå. Det var jo hasjen vet du, som startet det hele. Nei, det spørs om hun noensinne kommer til å klare seg alene igjen. Nå er det forresten lenge siden vi skålet! Skåååål!»

(Venninnen sier det er godt at det går bedre med datteren og at hun håper at hun vil klare å ta kloke valg og litt ansvar selv fremover)

På dette tidspunktet har maten blitt servert og  jeg kan knapt høre mine egne tanker. Langt mindre kan jeg snakke om eller fordøye inntrykkene fra filmen. Jeg blir sittende å måpe (antageligvis med munnen halvveis oppe hele tiden) og vi tenker begge to at hun minner om «Skravlekjerringa fra Fredrikstad» i VG-reklamen – bare i Frogner(fitte)-utgaven.

Min middagspartner jobber innen PR og kommunikasjon, og jeg som kjent for mange, innen psykiatrien. Således har vi ofte ulike innfallsvinkler i mange diskusjoner. Men, det vi har til felles er fascinasjonen for mennesker – og kommunikasjon. Vi har gjennom årene hatt mange livlige diskusjoner om redaktøransvar og om å beskytte mennesker mot seg selv (jfr Sven O.Høiby feks). Men under denne middagen enes vi tvert om at dette er på grensen til hva som er akseptabel oppførsel. For det ene – vi føler oss faktisk innvadert. For det andre –  flere enn de nevnte menneskene utlevert, i et ikke folketomt lokale. Mens vi diskuterer dette, fortsetter «Hun» utleveringen av eksmannen på et svært detaljert og nedlatende vis.

Jeg, som ellers er både tolerant og sindig, kjenner meg svært provosert. Mens jeg sluker maten jeg ellers nyter, varsler jeg selskapet mitt om at jeg ikke kan gå derfra uten å foreta meg noe. I det jeg betaler regningen og forbereder meg på en tur bortom bordet deres, kommer det som får meg til å sette Sprite Zeroen i vranga, og storme harkende ut av restauranten i en blanding av latter, vrede og vantro:

Hun: «Jasså, så du har en elsker du også? Sannelig på tide at du får deg noe du også. Håper han vet å ta deg skikkelig. Vet du, det er så deilig nå som jeg har disse elskerene. **** (navnet på eksmannen) var jo ikke sånn vet du. Jeg kjente ham jo knapt når han var inni meg! Den burde vært lagt i støpeformen og retta ut, haha! Nei, det må være god størrelse på utstyret skal det være noen hensikt i å ha seg heretter. Det skal helst klaske litt…»

Jeg har tenkte mye på episoden i etterkant – og selvsagt er den pyntet noe på. En del er sågar utelatt av hensyn til vedkommendes eget beste. Men historien slipper meg ikke, og jeg blir sittende igjen med fire spørsmål:

– Hva ville du ha gjort?

– Hva burde jeg ha gjort?

– Bør man foreta seg noe som helst i en slik situasjon?

– Hvordan forholder vi oss til mennesker som utleverer seg og sine på nett?

Loven om Tiltrekning og en rosa verden

Fra Loven om Tiltrekning:

«Ikke forvent å få noe du ikke vil ha, og ønsk deg aldri noe du ikke
forventer å få. Når du forventer å få noe du ikke ønsker deg, tiltrekker du
deg det du ikke ønsker, og hvis du ønsker deg noe som du ikke forventer å
få, ødsler du ganske enkelt bort verdifull mental kraft. Hvis du derimot
kontinuerlig forventer å få det du uopphørlig ønsker deg, vil din evne til å
tiltrekke bli uimotståelig. Sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand.»

(Dr. Raymond Holliwell,
Working with the Law)

Jeg er blant dem som med noe vaklende overbevisning er villig til å vedgå at enkelte elementer i Loven om Tiltrekning kan ha gode ting for seg. For mitt vedkommende handler det om tingene som berører den enkeltes innstilling til livet man lever. Selv om jeg på ingen måte kan bekjenne meg fullt og helt til magnetteoriene.

Det jeg personlig henter ut av «Loven», omhandler det som får en til å snu en negativ trend, få ny giv i forhold til noe, brette opp ermene og ikke la seg kveles av egen pessimisme. De tingene som får en til å se hvor heldig man er, som får en til å legge merke til andres gode bidrag på jobb, i et vennskap og i en familie. Det som får en til å trekke pusten dypt og smile før man går ut på en scene foran et stort publikum.

Jeg har tenkt mer enn vanlig de siste dagene. Men jeg har også hatt noen helt uvanlige dager. Slik mine dager ofte er. Jeg har i løpet av den siste tiden konkludert med at en slik teori godt kan fungere om man allerede er i en slags medvind. Dersom man setter seg inn i – og erkjenner at smertefulle og uforutsette ting i blant rammer oss mennesker, så ryker derimot denne teorien for mitt vedkommende. Faktisk ender den opp med å fremstå som en neglisjering av viktige realiteter når det gjelder det å tørre og være menneske. På meg virker den nærmest som en oppmuntring til å dyrke glansbildesamfunnet – hvor alt bare skal være vakkert og enkelt, og hvor man tror det blir slik bare man ønsker det nok, fortjener det nok – eller bare husker å feie ting langt nok under teppet.

Om mulig, skulle jeg gjerne ha visst for mange år siden hvordan jeg kunne ha unngått denne «tilstanden» som har fulgt meg nærmest fra før unnfangelsen. Ikke minst vil jeg gjerne få greie på hva slags «tilstand» det i «Lovens forstand» er snakk om, som rimeliggjør en del av belastningene og utfordringene jeg har hatt og fortsatt har i livet mitt. Ting jeg aldri kan ta full kontroll over eller tilstrekkelig avstand fra. Nettopp fordi det handler om betydningsfulle mennesker i livet mitt – om alvorlig sykdom og om hvordan en som står meg svært nær, lever et liv med rus og utrygghet. Begge deler er faktum som det er umulig å forbli upåvirket av, og som stadig får konsekvenser for mitt eget liv – ENTEN JEG VIL ELLER IKKE.

Antageligvis er det noe i begrepet «Det handler ikke så mye om hvordan du har det, men hvordan du tar det» (som i mine øyne har en sterk relevans til Loven om Tiltrekning). Gudene skal vite at jeg har forbannet det uttrykket mer enn én gang. Det kan være en lang og smertefull prosess det å lære seg å sette grenser i forhold til hvor mye bekymring man skal tillate seg i livet. Selv om jeg har blitt mer bevisst på hva jég tillater i mitt, så er det noe som krever kontinuerlig jobbing – og som tidvis er en stor energityv.

Hvordan er det forresten rimelig «å ta det», lurer jeg på. Når man i perioder lever i konstant frykt for at et menneske man er svært i glad i, når som helst kan velge å avslutte sitt eget eller andres liv?  Når man ikke vet hvor vedkommende er, om han lever eller er død – kanskje uten å ha blitt funnet? Når du ser at kreftene og evnen til å kjempe for seg selv, for sin egen helse og egen fremtid ikke lengre er der? Når du må innse at din eksistens alene ikke er sterk nok motivasjonsfaktor for vedkommende til å fortsette kampen for et bedre og lengre liv? Hvordan er det rimelig som pårørende å ta dét?

Livet er slitsomt og svært komplisert til tider, bevares. Men uten kontrastene tror jeg ikke følelsen av glede heller vil kunne kjennes så sterkt. Selv om jeg erkjenner kontrastenes nødvendige eksistens, så ønsker jeg meg allikevel betydelig færre søvnløse netter og tapte anrop om natten. Selvsagt ønsker jeg også å slippe den sterke følelsen av sorg over noe(n) jeg enda ikke har mistet, men som jeg allikevel har måttet erkjenne at jeg mistet for mange år siden. Jeg ønsker å slippe løgnene, svikene, truslene og frykten. I perioder kan jeg skjerme meg for omfanget av dem, men de forsvinner like fullt ikke helt. Aldri.

Skal man klandre folk som ikke opplever det de ønsker, eller til og med opplever virkelige negative hendelser/store belastninger? Og om det er slik at sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand
, så burde jeg kanskje unngå å tenke på hva slags sinn jeg egentlig er utstyrt med?

Jeg som tillater meg å forbanne, kjefte, gråte, sørge og som innrømmer at jeg en sjelden gang i blant ikke orke å stå opp av sengen fordi jeg er trist og fraværende. Jeg som lar alt dette være en variende del av livet mitt. Jeg som velger å være tilstede i livet, i steden for å skru av telefonen, kutte kontakten eller enda «bedre»; hente kosten og feiebrettet – for så å krype under pleddet og tenke rosa sukkerspinntanker?

Både verden og mitt krøllete sinn blir nemlig rosa. Det er helt sant. Om jeg bare ønsker, fortjener og/eller vil det nok.

Dagen derpå og døden nær

Det kjennes i hvert fall slik ut akkurat nå.

Klokken er 14.40, og siste deltager fra gårsdagens fest dro akkurat. Etter å ha vasket og ryddet hus i mer enn to timer – med flere innlagte pauser – så har jeg tatt med meg Cola og laptop opp i sengen (som jeg endelig har fått for meg selv igjen). Her ligger jeg med krøllene til værs, småshaky på hånden, hjertebank og telefonen på lydløs. Den har allerede ringt flere ganger i dag, og en haug av meldinger har tikket inn. Det er bare så vidt jeg har turd å kikke på den. Utrolig hvordan den lille saken fortoner seg som et svært monster på dager som dette.

Egentlig har jeg lyst til å le høyt. Men av en eller annen grunn virker det ganske uaktuelt å påføre seg selv høye lyder akkurat nå. Så jeg ligger heller og smiler (inni meg vel og merke, for hjelmen er nemlig for trang til at munnvikene kan strekkes), mens jeg tenker på gårsdagens fest. 20 mennesker som spiste tapas, drakk (hva drakk vi ikke?) og skravlet (herunder jugde og skrøyt). Etterhvert ble stuen gjort om til dansegulv (noe jeg fra sikre kilder har hørt at naboen ikke ble så glad for) – og de fleste av oss gikk over til å danse og drikke (noe gulvene bar tydelige preg av i dag).

Festen inneholdt ellers alt en god fest skal inneholde; intime betroelser, klining (av en eller annen grunn blir vi damene veldig glade i å kysse på HVERANDRE), tafsing (herunder måling av bryster – by touching), latterkramper og gråting (fordi enkelte – menn selvsagt – lover mer enn de holder). Og fordi naboen (visstnok) fortsatte å mislike dansegulvet og DJ-virksomheten i stua mi, så forsvant vi ned i kjellerstua og sang Singstar frem til kl.05 i morges.

Det vil si, vertinnen sluttet å synge rundt kl.05 (noe flere med meg  nok var glade for). Hvor lenge de 10 som var igjen holdt på, vites ikke (ikke av dem selv engang visstnok). Jeg tuslet opp i sengen min og besvimte (etter å ha kledd av meg alt – utrolig nok) antageligvis etter 5 sekunder.. Noe som ikke skulle vare lenge (heldigvis?). Først kom én venninne, kledde av seg og la seg med største selvfølgelighet under dyna mi (hun bor ca 50 m oppi gaten). Jeg våknet av at hun bemerket at jeg var så kald på rumpa. Etter noen minutter kommer kamerat nr.1 (han er virkelig nr.1 på alle måter) og legger seg i fotenden av sengen fordi han ikke finner rommet han skal ligge på (som han har ligget på mange ganger før). Han lå slik en god stund, mens han pratet med venninnen min, og mens han….. (kan ikke (be)skrives). Etterhver bestemte han seg for å finne det andre rommet allikevel.

Jeg sovnet litt igjen, og plutselig kom en venninne til og bumpet ned i midten av sengen (med et pledd rundt seg). Hun proklamerte at hun frøs så sinnsykt og ville ha litt varme av oss. Jeg sovnet raskt igjen (men rakk å tenke at vi måtte være litt av et syn), og fikk endelig sovet mer enn 15 minutter uavbrutt (kanskje det ble 20 denne gangen). Dermed kom kamerat nr.2, (som jeg trodde hadde dratt hjem for mange timer siden – og som burde ha gjort det) og dultet borti meg, mens han ba meg lage plass til ham på kanten – fordi han ikke fant skoene sine (som om det skulle gå utover meg?). Jeg tror jeg fikk snøftet frem at han burde lete i kjelleren, før jeg bokstavelig talt gav ham en (is)kald skulder – eller var det rumpe? (De to andre tuppene hadde selvsagt beslaglagt mesteparten av dynene). Flinke kamerat nr.2 gjorde som han fikk beskjed om, og gikk og la seg i kjelleren (og stod ikke opp før kl.13 i dag).

Jeg sovnet atter igjen. For så å våkne etter noe mer enn 20 minutter (stadig lengre søvnintervaller). Denne gangen med krampe i rockeleggen. I det jeg reiste meg for å tøye den ut, kom kvalmen over meg (som kjerringa på julekvelden) og jeg måtte løpe på do (hvor en av kattene var innesperret). Der ble jeg lenge og vel, før jeg sovnet igjen og sov i hele 2. 5 timer.

Og nå ligger jeg altså her og lurer på om jeg skal sove eller stå opp. Faktisk føler jeg meg litt bedre (når jeg sitter helt rolig uten å blunke) – og spesielt etter at isbilen har sluttet å ringe (hvem i helvete kom på at lørdag er dagen de skal kjøre i mitt tettbebygde strøk og selge drittis?).

Ny fest og spennende ting venter i kveld (også). Jeg tror jeg like gjerne kan komme meg opp, ta en lang dusj og blande meg en ny (grøss) drink.

Noen som har en større hjelm å låne bort?

(Om du har en, så vær vennlig ikke å rope det ut høyt. Det holder å hviske)