Om Erfaringsbloggen

I året som gikk hadde jeg mange runder med meg selv i forhold til å skrive og snakke åpent om å være pårørende. Jeg har etterhvert valgt å skrive nokså åpent om det her i A Curly life. Flere har spurt om jeg ikke opplever det som i overkant personlig å dele denne delen av livet med hele verden. Det er kanskje det? For faktumet er at mange foretrekker det å ikke vite. Ignorance is bliss.

experience-signMin opplevelse er at de pårørende – til en svært stigmatisert gruppe mennesker, både er usynlige og tause. Dessverre er det fortsatt forbundet med stor skam å ha en rusavhengig sønn, bror eller ektefelle. På grunn av skam og taushet, kommer vi sjelden til ordet i viktige samfunnsdebatter om temaet. Nettopp den siste ukens debatt om gratis heroin, var det som skulle til for å omsette tanke til handling. Den aktualiserer behovet for å få et fokus på  den «tause gruppen». Jeg har derfor kastet meg inn i debatten gjennom blogginnlegg samt et åpent brev til Bjarne Håkon Hanssen. Det har også med utgangspunkt i bloggen min, blitt laget en fin reportasje og en viktig debatt i Drammens Tidende. Torsdag førskommende blir blogginnlegget om gratis heroin også publisert i Dagsavisen. Etter  reportasjen i dt.no – som mange har hjulpet til med å spre, har jeg fått massiv respons – både i bloggen, pr sms, på Twitter og ikke minst på Facebook. Til nå har det vært nærmere 1700 treff på sakene om gratis heroin.

Som en følge av den massive responsen, har jeg valgt å gå et skritt videre. Jeg har opprettet Erfaringsbloggen. Dette er en temablogg hvor det å være pårørende til rusmiddelavhengige settes i fokus. Her er det åpenhet for at pårørende, den avhengige selv, fagfolk eller andre interesserte kan lese om temaet. Bloggen er tenkt å være et treffsted med bredde og erfaringsbasert opplysningsarbeid, hvor de som ønsker det, kan få bidra. I tillegg har jeg et ønske om at det kan bli en blogg som bidrar til å belyse hvilke belastninger det er knyttet til det å være pårørende. Vi representerer en taus og nesten usynlig gruppe, som ofte utelates i viktige debatter. Denne bloggen er ett bidrag i så måte. Jeg tror mange som meg, har savnet et sted hvor man kan tilegne seg informasjon samt dele erfaringer på området.

Fordi både pårørende og rusmiddelavhengige er representert i alle sosiale lag og i alle sosiale medier – og fordi blogging åpenbart nytter, er Erfaringsbloggen nå å regne som åpnet!

Bloggen trenger ditt bidrag: www.erfaringsbloggen.wordpress.com

Reklamer

Åpent brev til Bjarne Håkon Hanssen

Kjære Bjarne Håkon

Etter å ha sett Reflektor på Tv2 i går, er jeg kraftig provosert over den forenklende og polariserende fremstillingen i programmet. Det er dessverre mange nyanser som ikke kommer frem, slik Tv2 velger å fremstille saken. Både i kraft av å være nærmeste pårørende til en rusmisbruker, men også som ansatt i psykiatrien, har jeg et innstendig ønske om å komme i dialog med deg som øverste ansvarlig for sosialpolitikken her i landet. Jeg legger ved en link til bloggen min (tross deres holdning om ikke å etterkomme ønsker om å kommentere osv). Jeg håper departementet vil bidra til fortsatt å belyse temaet «Gratis heroin», men sett fra flere perspektiver.

I mitt siste innlegg  Gratis heroin?, er det linket til flere innlegg om samme tema (det er flere innlegg enn det er linket til i teksten). Der belyses ytterligere konsekvenser av det å være pårørende til en rusmisbruker. Kan hende, setter det også forslaget om «Gratis heroin» inn i en større sammenheng. En sammenheng som fortjener å bli kjent for allmennheten. Jeg møter gjerne noen fra ditt departement til debatt om den saken.

Beste hilsen

Curly

Brevet er nettopp sendt som epost til ministeren og selvsagt signert med fullt navn. Jeg venter spent på et tilsvar.

Gratis heroin?

Å dele ut gratis heroin til misbrukere er ikke bare en enkel løsning, men det samme som å rette opp en systemfeil med nok en falitterklæring.

heroin1

Den norske befolkningen ønsker ikke gatene fulle av heroinmisbrukere med knekk i knærne og møkkete klær. Personlig ønsker jeg dem ikke stuet bort i en campinghytte på vestlandet heller. Faktisk skulle jeg ønske de ikke fantes i det hele tatt – da ville livet mitt sett veldig annerledes ut. Er det én ting jeg vet – så er det at utfordringene knyttet til misbruk ikke forsvinner ut av livet bare man ønsker det nok, eller fordi man gir misbrukeren Metadon. Hva som får folk til å tro at de forsvinner om de får gratis heroin, er en gåte for meg.

Som pårørende til en heroinist som de siste årene har fått utdelt Metadon – og som ansatt i psykiatrien, er jeg muligens mer enn gjennomsnittelig engasjert i dagens debatt om gratis heroin. Jeg registrerer at argumentene for å gi misbrukerne gratis heroin, er nokså synonyme med argumentene som ble brukt da substitusjonsbehandling ble introdusert for noen år tilbake. Metadon og Subutex skulle hjelpe misbrukerne til et verdig liv. Det manglet ikke på lovnader den gangen heller; om behandling og støtte, nær sagt i hue og ræva. Faktumet er at du skal være en rimelig ressurssterk narkoman for å orientere deg i hjelpeapparatet. De fleste er sågar avhengige av dertil ressursterke pårørende for å kunne leve opp til kravene om å motta denne «behandlingen».

Jeg skal ikke bestride det faktum at substitusjonsbehandlingen demper jaget og behovet for å drive utstrakt kriminell virksomhet i jakten på dagens fix. Derimot er det fint lite annet det hjelper mot, så lenge ventetiden er lang og behandlingstiden kort. Ingen misbrukere slutter å være den de har utviklet seg til å være, «bare» fordi en del av jakten har opphørt.

– Sidemisbruk: Jeg kjenner ikke til en eneste heroinmisbruker i farten, som ikke misbruker tabletter eller andre stoffer i tillegg. Skal de få Vival og Xanor gratis også? Metadon på sin side gjør at ruspotensialet øker. Det er en gjensidig rusforsterkende effekt mellom Metadon og ethvert annet rusmiddel. Dette øker for det ene faren for en tilleggsavhengighet, da den hemningsløse rusen som ofte var målet før, nå er innen rekkevidde på en noe mindre synlig – men mer «akseptert» måte. For det andre lever mange i kontinuerlig livsfare med sitt sidemisbruk og er svært utsatte for varige kognitive svekkelser. Min personlige erfaring tilsier at vi – tross Metadonens inntog i familien, fortsatt er utsatt for løgner, trusler og tyverier. Jaget på tilleggsrusen MÅ ikke undervurderes. Det skal ekstremt mye til å bli kastet ut av LAR, og dessuten er det en smal sak for en dreven misbruker å manipulere urinprøvene de tar uten tilsyn på legesenteret. På hvilken måte vil utfordringen med sidemisbruk fortone seg annerledes for en heroinmisbruker som mottar fixet sitt gratis?

– Avtaler: Man kan tenke seg at misbrukeren som lever i en jevn (gratis) heroinrus, skal settes noen krav til for å bli mottaker (foruten å være sliten og langtkommen). Vil de plutselig våkne opp til verden og klare dette fordi de får heroinen gratis? Og hva skal man sanksjonere med om de ikke følger opp?

– ADL-ferdigheter: Activities of Daily Living. Herunder: Personlig hygiene, jobb, rene klær, ernæring, rydding, rengjøring m.m. Dette er ferdigheter de fleste av oss mestrer tilfredstillende. Misbrukere – enten det er pga manglende opplæring eller kognitive svekkelser, mestrer heller ikke dette av seg selv. Det krever for mange lang innlæring og betydelig tilrettelegging over tid. Det å mestre elementære ADL-ferdigheter tilfredstillende, er det som for mange vil oppleves som å ha et verdig liv. Når ikke denne treningen/behandlingen fungerer – og knapt nok eksisterer for dagens mottakere av Subutex og Metadon, hvordan tenker man seg da at en heroininst «plutselig» skal få verdigheten tilbake?

– Brutte og/eller overbelastede familierelasjoner: Summen av overnevnte problemstillinger fører til andre, mange og komplekse problemsstillinger. Det å ha mulighet til å være en del av en større sammenheng i verden, det å ha nære og gode relasjoner, er for mange en del av et verdig liv. (Ingen selvfølge for noen her i verden, det vet jeg) Misbruk (uavhengig av art) er dessuten en stor samfunnsøkonomisk belastning. Ikke bare på grunn av tyverier, vold og medisinering – men, også på grunn av de sterke ringvirkningene det gir for alle som står vedkommende nær. Søvnløshet, depresjoner og etterhvert manglende evne til å utføre eget arbeid delvis eller helt, er ikke uvanlig – og forårsaker mange sykemeldinger. Pr i dag er det lite familiearbeid som gjøres i kretsen rundt misbrukeren/Metadonmottakeren. Med mindre de er en del av et program på en av de få institusjonene som tilbyr dette. (De fleste misbrukere behandles poliklinisk – i den grad det lar seg gjøre, og at det kan kalles adekvat behandling). Heroinrusen vil være med å opprettholde sløvheten, likegyldigheten, den manglende evnen til å utsette egne behov eller forstå andres. Er det grunn til å tro at fokus på – og hjelp til familie og nettverk, vil følge med den heroinen som kommer gratis?

Personlig tenker jeg at forslaget om gratis heroin må sees på som et pinlig, men billig forsøk på å kjøpe samfunnet fri fra dårlig samvittighet. Om jeg tror det er håp for alle, skal forbli usagt. Men, det som fortsatt står uprøvd er større anvendelse av tvang for å komme i en behandlingsposisjon. For ikke å snakke om vilje, omsorg, utholdenhet og helhetlig behandling. Men, selvsagt – utløser ikke bare en rekke forpliktelser, det koster også penger.

Hva skjedde med å hjelpe dem, fremfor å gi dem en dose og glemme dem?

Skal jeg, eller skal jeg ikke fortelle deg det?

Har du noen gang tenkt på hvordan man svært ofte tar hensyn til hvordan omgivelsene vil ta i mot et budskap – hvordan man tilpasser historier og utelater detaljer? Og hvordan man derfor – om det er et ubehagelig budskap, ofte lar være å formidle det av hensyn til den andres følelser, selv om man egentlig har behov for å dele det?

I dag er det nærliggende å tenke seg at den andres følelser handler om juleglede. Det er tross alt natt til 1.juledag når dette skrives. Derfor er jeg også ambivalent til om jeg skal poste dette lille notatet om min julekveld. Om jeg virkelig skal formidle at jeg har hatt mitt livs verste julaften – på en dag hvor alle skal vise kjærlighet, glede og oppleve samhold?

For de fleste av oss er julen forbundet nettopp med disse følelsene. Ja, tenk – til og med for meg! Og kan hende er det også derfor det gjør ekstra vondt, når ikke julekvelden ble slik jeg ønsket og er vant til – men omtrent som forutsett, bare enda litt verre.

Før jeg skriver videre, vil jeg formidle én viktig ting: Dette er ikke skrevet i selvmedlidenhet og heller ikke skrevet med et ønske om å bli synes synd på. Jeg kan strengt tatt ikke tenke meg noe verre og mindre nyttig akkurat nå. Derimot vil jeg at du som leser dette, bare tåler at min julaften ikke har vært århundrets høydare – helt uten å komme med bedrevitende løsninger, og helt uten å synes veeeldig synd på meg. Jeg vil helt enkelt bare at du tåler at jeg er tankefull og trist.

Jeg vet at mange har fått med seg at jeg har hatt en noe vekslende oppladning til denne julefeiringen. Mange vet også at jeg for noen uker siden tok en viktig avgjørelse i forhold til hvordan denne julen skulle feires – og med hvem. En del færre har nok fått med seg at jeg måtte gjøre om denne avgjørelsen nærmest i siste liten – og hvorfor.

Men, altså; min julaften handlet om kompliserte familieforhold. Om min bror – som sovnet – både under middagen, etter middagen, under pakkeutdelingen og under kaffen. Som sølte ut glasset sitt minst to ganger og som veltet et telys uten å ense det. En bror som tidvis snakket usammenhengende, men samtidig – i våkne øyeblikk, som en «stor kar» med urealistiske lovnader om blant annet merkeklær til barna.  En stor mann som gråt av savn etter sitt eget barn, og som lukket øynene og forsvant inn i en egen indre verden når gleden og de oppstemte diskusjonene ble for høylydte rundt ham.  En mann som ikke eier skrupler og som ikke husker eller vedkjenner seg de siste måneders (manipulative og truende) turbulens, som var årsaken til at han for noen dager siden ikke var velkommen til feiring. Den handlet om en onkel til to prinsesser som ikke fant ham igjen – selv om de kjente igjen skallet hans – og som på sitt barnlige vis forsøkte å gjøre ham glad og forvisse seg om at han hadde en fin julaften som fikk være her sammen med oss som er glad i ham. Min julekveld handlet om min mor som er utslitt og syk av bekymring, mine idealistiske og kloke stebrødre, om sorg, uro og vantro over hva vi har vært vitne til i kveld. Det siste vel vitende om at det var siste gang – hvertfall for mitt vedkommende.

Dessuten handlet min julekveld om å måtte snakke med mine gråtende barn på sengekanten, og forklare at: Ja, det er vondt å se ham slik. Jeg forstår at dere ble både triste og redde. Det ble jeg også. Det er ikke barns ansvar å sørge for at voksne har det bra og tar kloke valg. Han hadde nok tatt for mye medisiner – men nei,  jeg tror ikke han hadde tatt narkotika. Ja, man kan huske litt dårlig av enkelte medisiner. Ja, jeg håper lykkekatten du gav ham i julegave, og som har brakt deg lykke; også bringer lykke for onkel. Nei, vi kan ikke slette minnene vi har etter å ha sett ham slik, men vi kan finne gode måter å leve med dem på – selv om det er vondt nå. Vi må huske på at det at vi lot ham få komme hit i dag, var å gjøre noe veldig fint både for ham, men også for flere andre. Jeg er stolt av dere, og vi skal være stolte av å ha ønsket ham velkommen. Ja, han hadde veldig triste øyne i dag. Det er lov å glede seg over alt man har fått og opplevd ellers i dag, selv om han har det vondt. Det er lov å gråte og være sint for at det ble slik akkurat på julaften. Det er ikke hemmelig for andre at vår julaften ble slik. Ikke si mer til andre enn dere orker – men jeg tror det er lurt at pappa får vite litt.

Og nei, dere skal ALDRI måtte oppleve dette én eneste gang til…

Heldigvis bestod kvelden også av deilig mat, fine samtaler, barneglede og overraskende pakker.

Allikevel, vår julekveld handlet mest av alt om at det ikke fantes noe annet alternativ akkurat denne kvelden.




Juleglede og vanskelige valg


christmas-tree

Jeg er et utpreget julemenneske som allerede i oktober pleier å hamstre kalendergaver til prinsessene og sette opp gavelister. (I år kjøpte jeg de første jule- og adventsgavene i Hellas i august) 1. søndag i advent pyntes det med lys i vinduene og adventstaken får sin faste plass på peisen. Julen og dens forbredelser handler om tradisjoner – og det å gjøre hver jul spesiell og minneverdig.

I år blir det i sannhet en spesiell jul. Jeg kjenner meg handlingslammet og har aldri vært så lite forberedt på desembermåneden som i år. Jeg vet ikke riktig om jeg ønsker jul i år, skal jeg være ærlig. Jeg har lyst til å stoppe tiden eller hoppe over den. Denne julen handler nemlig så langt mest om vanskelige valg.

Jeg er ikke lengre skamfull over at jeg har en bror som er rusmisbruker. En halvveis rehabilitert sådan. En bror som ut i fra sine forutsetninger kjemper for livet sitt, og det han mener er viktig i sin opplevelse av virkeligheten. Det har vært mange turbulente år for ham – og for oss som står ham nær. Han har klart mye, men mye gjenstår. Og alt har sin tålegrense. Tenk, til og med det å være storesøster har sin tålegrense – selv om blod fortsatt er tykkere enn vann.

For noen måneder siden ante jeg konturene av noe som mest minnet om en utvisket grense, tegnet med kritt. Etter flere tapte anrop og manipulerende meldinger åpenbarte den seg som en middels tykk og sort linjalstrek. Etter ytterligere tapte anrop på nattestid, halvkvedede trusler, desperate bønner, løgner, manipulerende og beskyldende meldinger og samtaler, så åpenbarte den seg for noen uker siden, som en tykk knallrød og blinkende grense.

Rett i forkant av den blinkende åpenbaringen, hadde den eldste prinsessen fått oppfylt sitt store for ønske for denne julen; hun ville stå opp der hun skulle åpne pakkene. Hun ville feire jul i vår stue og alle skulle med største selvfølgelighet inviteres til oss – inkludert onkel. Da ønsket ble innvilget var det en noe mindre turbulent periode (les: et par uker), og selvsagt ble onkel også invitert.

Etter noen uker kjente jeg en snikende uro i magen. Uroen ble ble bekreftet av et utall meldinger, snøvlete telefonsamtaler og krisemaksimeringer. Det begynte å ane meg at jeg stod foran et ubehagelig oppgjør, og at det ikke lengre var så opplagt at alle kunne være velkommen her allikevel. For mange kan det virke hjerterått, det innser jeg – å sparke en som allerede er på vei ned, ikke rekke ut en hånd osv. Det er jo julen det er snakk om, og vi må ta vare på hverandre. Ja, det er synd på rusmisbrukere – og ja, de har all grunn til å føle seg avvist til tider.

Desverre kommer det altfor sjelden frem at det faktisk finnes en historie bak mange avvisninger – og bak hver dør som smeller igjen rett foran nesen på dem. Min historie handler om trusler, løgner, tyverier, manipulering, ruset person i bursdager, avbrutte juleselskaper pga abstinenser, utrykning til husbråk, kjøring for å kjøpe rus, press for å få låne penger som aldri blir betalt tilbake, utallige timer i telefonen med advokater, politi og barnevern – bare for å nevne noe.

Min rødblinkende strek kan sammenlignes med et regnskap. Et regnskap som er så enkelt, men samtidig så komplekst. Hvor mange mennesker skal slites i stykker, være engstelige, bli syke av bekymringer, skremmes og lures for at ett menneske velger, (ja, det kan diskuteres om det er et reelt valg), å gå til grunne?

Hvor lenge synes DU at døren skal stå åpen for ham som igjen er på vei ned?

I mitt stille sinn gikk jeg for noen uker siden og håpet på et juleunder. Et under som kunne gjøre at jeg slapp å ta avgjørelsen om å lukke døren på julaften. Det skjærer en som både har husrom og hjerterom tvers igjennom hjertet å tenke den tanken fullt ut. Men så skjedde altså det som akkurat da best kunne betegnes som et under – eller rettere kalt: Innkalling til soning. Tanken på soning kjentes selvsagt ikke optimal ut, men den ville sikre oss julefred og en visshet om at han var et sted med tilsyn og med trygge rammer. Og at prinsessene kunne åpne pakkene sine med ekte juleglede.

Men. Så kom utsettelsen – og bror jublet over å slippe og feire julen i fengsel. Som den eneste med den reaksjonen. Jeg kjenner det er med en viss vemmelse over meg selv, at jeg innrømmer at jeg fikk årets nedtur da advokaten orienterte meg om det glade budskap.

Jeg jobber med oppfølging av barn som er pårørende til psykisk syke og/eller rusmisbrukere. Og heldigvis har jeg gjennom årene som barneansvarlig lært meg ett og annet om å samtale med barn om vanskelige ting. Viktigheten av åpenhet er essensiell. Derfor har jeg også i noe grad vært åpen med prinsessene om onkel og om hvorfor jeg i blant kjefter på telefonen, er irritabel fordi jeg sover dårlig m.m. De vet mye, men ikke alt – og det av den «enkle» grunn at de elsker onkel og han dem.

For å være proaktiv med tanke på hva som kan vente av valg før jul og bakgrunnen for de eventuelle valgene, så tvang det seg frem en alvorsprat. En prat som også måtte handle om min egen barndom med en rusmisbrukende far, om svik og utrygghet og redsel for hvordan julaften kunne komme til å bli. En nær og vond samtale. En nydelig samtale hvor vi gråt og lo alle tre, og hvor et viktig bakgrunnsteppe ble vevet sammen.

I går lånte jeg jentene mine noen timer for å feire bursdagen min med pizza på Dolly Dimple. I bilen sier den minste prinsessen at hun må fortelle meg noe viktig om julen. Hun forteller at de hadde snakket om julen på skolen og at hun plutselig hadde blitt lei seg uten å vite hvorfor. I friminuttet hadde hun plutselig skjønt hvorfor, da en av vennene hadde kommet bort til henne. Hun hadde blitt trist på grunn av onkel og julen. Hun var trist fordi hun var redd han ikke ville kunne komme til å klare og oppføre seg bra nok så han kunne klare å være hos oss. Og hun var redd for hva han ville kunne komme til å finne på dersom han ikke fikk lov til å komme. Hun hadde derfor fortalt tre venner om onkel, slik at de kunne forstå henne dersom hun ikke alltid gledet seg over jul. Vennen hadde lovet å passe på henne om det skjedde igjen og de hadde også fortalt læreren om det. (Søte små mennesker som vet å ordne opp)

Jeg trygget henne så godt jeg kunne på at vi uansett skal ha en fin jul og prøvde som den optimistiske personen jeg prøver å være – å fokusere på alt vi har å glede oss til både før jul og i julen. Hun avbryter meg midt i resonnementet mitt og sier:

«Tror du han plutselig kan komme full eller med masse narkotika i hodet sitt, selv om han ikke får lov – og at han kan komme til å stjele julegavene våre? Jeg håper du synes det er greit at vi låser døren for sikkerhets skyld, Mamma?»

En ting er sikkert; det blir en slags jul i år også.

Loven om Tiltrekning og en rosa verden

Fra Loven om Tiltrekning:

«Ikke forvent å få noe du ikke vil ha, og ønsk deg aldri noe du ikke
forventer å få. Når du forventer å få noe du ikke ønsker deg, tiltrekker du
deg det du ikke ønsker, og hvis du ønsker deg noe som du ikke forventer å
få, ødsler du ganske enkelt bort verdifull mental kraft. Hvis du derimot
kontinuerlig forventer å få det du uopphørlig ønsker deg, vil din evne til å
tiltrekke bli uimotståelig. Sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand.»

(Dr. Raymond Holliwell,
Working with the Law)

Jeg er blant dem som med noe vaklende overbevisning er villig til å vedgå at enkelte elementer i Loven om Tiltrekning kan ha gode ting for seg. For mitt vedkommende handler det om tingene som berører den enkeltes innstilling til livet man lever. Selv om jeg på ingen måte kan bekjenne meg fullt og helt til magnetteoriene.

Det jeg personlig henter ut av «Loven», omhandler det som får en til å snu en negativ trend, få ny giv i forhold til noe, brette opp ermene og ikke la seg kveles av egen pessimisme. De tingene som får en til å se hvor heldig man er, som får en til å legge merke til andres gode bidrag på jobb, i et vennskap og i en familie. Det som får en til å trekke pusten dypt og smile før man går ut på en scene foran et stort publikum.

Jeg har tenkt mer enn vanlig de siste dagene. Men jeg har også hatt noen helt uvanlige dager. Slik mine dager ofte er. Jeg har i løpet av den siste tiden konkludert med at en slik teori godt kan fungere om man allerede er i en slags medvind. Dersom man setter seg inn i – og erkjenner at smertefulle og uforutsette ting i blant rammer oss mennesker, så ryker derimot denne teorien for mitt vedkommende. Faktisk ender den opp med å fremstå som en neglisjering av viktige realiteter når det gjelder det å tørre og være menneske. På meg virker den nærmest som en oppmuntring til å dyrke glansbildesamfunnet – hvor alt bare skal være vakkert og enkelt, og hvor man tror det blir slik bare man ønsker det nok, fortjener det nok – eller bare husker å feie ting langt nok under teppet.

Om mulig, skulle jeg gjerne ha visst for mange år siden hvordan jeg kunne ha unngått denne «tilstanden» som har fulgt meg nærmest fra før unnfangelsen. Ikke minst vil jeg gjerne få greie på hva slags «tilstand» det i «Lovens forstand» er snakk om, som rimeliggjør en del av belastningene og utfordringene jeg har hatt og fortsatt har i livet mitt. Ting jeg aldri kan ta full kontroll over eller tilstrekkelig avstand fra. Nettopp fordi det handler om betydningsfulle mennesker i livet mitt – om alvorlig sykdom og om hvordan en som står meg svært nær, lever et liv med rus og utrygghet. Begge deler er faktum som det er umulig å forbli upåvirket av, og som stadig får konsekvenser for mitt eget liv – ENTEN JEG VIL ELLER IKKE.

Antageligvis er det noe i begrepet «Det handler ikke så mye om hvordan du har det, men hvordan du tar det» (som i mine øyne har en sterk relevans til Loven om Tiltrekning). Gudene skal vite at jeg har forbannet det uttrykket mer enn én gang. Det kan være en lang og smertefull prosess det å lære seg å sette grenser i forhold til hvor mye bekymring man skal tillate seg i livet. Selv om jeg har blitt mer bevisst på hva jég tillater i mitt, så er det noe som krever kontinuerlig jobbing – og som tidvis er en stor energityv.

Hvordan er det forresten rimelig «å ta det», lurer jeg på. Når man i perioder lever i konstant frykt for at et menneske man er svært i glad i, når som helst kan velge å avslutte sitt eget eller andres liv?  Når man ikke vet hvor vedkommende er, om han lever eller er død – kanskje uten å ha blitt funnet? Når du ser at kreftene og evnen til å kjempe for seg selv, for sin egen helse og egen fremtid ikke lengre er der? Når du må innse at din eksistens alene ikke er sterk nok motivasjonsfaktor for vedkommende til å fortsette kampen for et bedre og lengre liv? Hvordan er det rimelig som pårørende å ta dét?

Livet er slitsomt og svært komplisert til tider, bevares. Men uten kontrastene tror jeg ikke følelsen av glede heller vil kunne kjennes så sterkt. Selv om jeg erkjenner kontrastenes nødvendige eksistens, så ønsker jeg meg allikevel betydelig færre søvnløse netter og tapte anrop om natten. Selvsagt ønsker jeg også å slippe den sterke følelsen av sorg over noe(n) jeg enda ikke har mistet, men som jeg allikevel har måttet erkjenne at jeg mistet for mange år siden. Jeg ønsker å slippe løgnene, svikene, truslene og frykten. I perioder kan jeg skjerme meg for omfanget av dem, men de forsvinner like fullt ikke helt. Aldri.

Skal man klandre folk som ikke opplever det de ønsker, eller til og med opplever virkelige negative hendelser/store belastninger? Og om det er slik at sinnet er en magnet og tiltrekker seg det som er
i samsvar med dets dominerende tilstand
, så burde jeg kanskje unngå å tenke på hva slags sinn jeg egentlig er utstyrt med?

Jeg som tillater meg å forbanne, kjefte, gråte, sørge og som innrømmer at jeg en sjelden gang i blant ikke orke å stå opp av sengen fordi jeg er trist og fraværende. Jeg som lar alt dette være en variende del av livet mitt. Jeg som velger å være tilstede i livet, i steden for å skru av telefonen, kutte kontakten eller enda «bedre»; hente kosten og feiebrettet – for så å krype under pleddet og tenke rosa sukkerspinntanker?

Både verden og mitt krøllete sinn blir nemlig rosa. Det er helt sant. Om jeg bare ønsker, fortjener og/eller vil det nok.