Høytidsskammen

Mange voksne skammer seg over lite nettverk, dårlig økonomi eller personlige problemer, og trekker seg derfor unna i sosiale sammenhenger. I juletiden blir dette ofte ekstra synlig og sårt for dem som strever. Det kan være vanskelig å vite hvem som strever og hvem som trenger litt ekstra kontakt. Men, møter vi alle mennesker i nærmiljøet vårt med åpenhet, raushet og et ønske om å inkludere, vil vi treffe på noen det vil ha ekstra stor betydning for. Å se og inkludere andre voksne, er også å se barna.

Disse ordene skrev jeg på Facebook i dag, som en del av jobben min som fagansvarlig for prosjektet «Du kan være Den ene». Men ordene er ikke bare faglig korrekthet. De er også basert på personlige erfaringer med å være utenfor i jule- og nyttårstiden. Selv om det er skummelt, og jeg fortsatt kan kjenne på skammen over å være «en av dem», tør jeg endelig – inspirert av modige Kathrine Aspaas – å sette ord på noen av disse erfaringene.

Julen for 11 år siden var jeg nyskilt med delt omsorg for barna som da var nesten tre og fem år gamle. Fem tøffe måneder med sorg, fortvilelse og bekymring var tilbakelagt, og så skulle vi altså feire jul og nyttår. Etter en spesiell julaften sammen med min eksmanns familie, og juledager fylt med jobb, var det min tur til å ha barna da nyttårsaften kom. Det er fortsatt sårt å tenke tilbake på den dagen, og nyttårsaften fortsatte i mange år å være den vanskeligste av alle høytidsdager for meg.

Den første nyttårsaften som nyskilt feiret jeg alene med barna, og skamfull som jeg var, turde jeg ikke å fortelle noen at vi ikke var bedt noe sted. Jeg var fortsatt sår, motløs og uendelig sliten etter en tøff høst. Og jeg husker hvordan jeg lengtet etter fellesskap, trøst og det å kunne dele fine opplevelser med de nydelige barna mine, med andre voksne. Jeg husker jeg tenkte at det tross alt var bra at barna var så små at de ikke forstod så mye av nyttårsfeiringen, og heller ikke hadde noe forhold til hvordan de fleste andre markerte inngangen til det nye året – sammen. Jeg smilte bak tårene mens jeg lagde i stand til pølsefest. Jeg smilte bak tårene da vi var ute å tente stjerneskudd og akte i snøen etter barnetv. Og jeg gråt meg i søvn lenge før midnatt, etter å ha lovet meg selv at vi tre aldri skulle ha en slik nyttårsaften igjen – alene.

Vi har fortsatt å ha barna annenhver jul og nyttår. Barna er heldige – de opplever å være omgitt av alle sine i julen. Men nyttårsaften var lenge vanskelig. Ved en anledning lot jeg barna være hos pappaen sin fremfor hos meg, for nettopp å slippe at vi tre skulle være alene. Den beste løsningen for dem – og for meg – som kunne rømme på kveldsvakt og tjene ekstra penger til oss.

Etterhvert møtte jeg en ny mann og min eksmann en ny dame. Barna ble større, og en skulle tro at dette med nyttårsaften løste seg som en følge av dette. Men med dette bød nyttårsaften på nye utfordringer. De fleste av våre venner var i andre livsfaser enn oss. Enten hadde de små barn (betydelig mindre enn mine) – og feiret da med andre som hadde små barn, eller de var single og skulle feste. Det gjorde det vanskelige å skape egne tradisjoner med å be andre. Vi opplevde at «alle» hadde sine egne, og ville ikke trenge oss på.

Da vi en romjul med barna fortsatt ikke var bedt noe sted, kjente jeg panikken stige for hver dag vi nærmet oss nyttårsaften. På impuls, og i redsel for å bli sittende alene og skulle forklare det til barna, løste vi inn bonuspoeng og kastet oss på et fly til utlandet. Privilegerte som vi er (økonomisk) har vi siden reist til utlandet på nyttårsaften annethvert år. For min del alltid med et lite håp på forhånd om å bli invitert et sted med barn, alltid med litt usikkerhet rundt om økonomien ville tillate oss å reise – og alltid med billetter bestilt tett oppunder jul.

På den ene siden har dette fortsatt å være sårt – for meg. På den andre siden har det gitt oss mulighet til å skape en helt egen tradisjon sammen med barna. Det å oppleve nyttårsfering rundt i Europa har gitt oss mange fantastiske minner, og gjort oss enda mer sammensveiset som familie. Det er svært verdifullt, men også vanskelig å snakke om.

Til de få vennene jeg har fortalt om bakgrunnen for tradisjonen vår, er reaksjonene nesten alltid de samme: «Dere som har så stort nettverk – dere må da ha mange å være sammen med?» Andre har sagt: «Men dere kunne jo ha kommet til oss, hvis vi hadde visst at dere ikke hadde noen å være sammen med! Vi som trodde dere hadde mange å velge mellom». Og nettopp slike reaksjoner har gjort det ekstra vanskelig å snakke om hvordan vi opplever dette. For hvordan sier man i fra til andre om dette? Inviterer man seg selv, risikere å være til bry, trenge seg på og inn i andres tradisjoner? Vi er ressursterke og sosiale mennesker, som har vært utafor selv om vi i det daglige er fullstendig innafor.

Livet har forandret seg betydelig de siste par årene. For min del har livet aldri vært bedre. Barna er fjortiser, og vi er omgitt av gode venner og fin familie. I år velger vi faktisk å reise en siste gang til utlandet med barna på nyttårsaften. Neste gang de er hos på nyttårsaften vil de være opptatt med egne venner og festligheter. Nå vil vi nyte samværet med dem så lenge vi kan. Og jeg er ikke lenger redd for å være alene på nyttårsaften.

Med ønske om en raus og inkluderende jule- og nyttårsfeiring!

Reklamer

Et oppgjør med ambisjoner

Spørsmål jeg til stadighet får, og som mange jeg kjenner er opptatt av, er: «Hva er din masterplan – hvilke ambisjoner har du?» Spørsmål det er vanskelig å finne gode svar på – i hvertfall om jeg skal ta hensyn til hva slags svar som forventes av de som elsker å snakke om sine egne, og som har en gjennomtenkt plan for alt de gjør.

Mitt svar er langt,  det kan sikkert oppleves naivt – og det er en slags stille protest: Må jeg virkelig ha ambisjoner og en større plan for alt? Må jeg ha gjort meg tanker om hvor jeg er om fem år? Holder det ikke at jeg til enhver tid forsøker å være så god som mulig, og stadig bedre i det jeg allerede holder på med? At jeg trives med det jeg gjør, og at jeg aldri har vært drevet av hverken status eller penger, men av et inderlig ønske om å være med å forandre verden – om så bare litt hver dag? At jeg føler meg heldig som alltid har hatt- og har mulighet til å ha en jobb som gir meg følelsen av å gjøre noe viktig, alltid være i utvikling og få utgjøre en forskjell? Holder det ikke at jeg bare griper noen få, av alle de sjansene livet byr meg?

Jeg liker å tenke at jeg er bra nok som jeg er, og at jeg ikke til enhver tid må strebe etter noe større og antatt bedre utenfor meg selv for å få det bekreftet.

Jeg lever det livet jeg elsker. Det skal jeg gjøre også om fem år. Dèt er min masterplan. Ambisiøs som jeg er.

Ny bok på gang – trenger din hjelp!

Helt fra utgivelsen av boken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar» i 2010, har det ligget i planene å utgi en bok nummer to om samme tema. Endelig ser det ut til at jeg har kommet over skrivesperre, utgivelsesangst, lampefeber, og redsel for å ta for mye plass – i uskjønn forening. Bok nummer to skal ut, og selv om det blir en annerledes bok enn den første, som var en dokumentarbok, vil jeg også denne gang berøre og engasjere. Og for å få til det, trenger jeg som sist, din hjelp. 

Boken som nå er under arbeid, blir en praktisk guide til hvordan man kan håndtere vanskelige situasjoner som oppstår når man er forelder, venn, kollega, idrettsleder osv. Den vil spesielt vektlegge hvordan man kan være til stede for barn som trenger det, og hvordan man gjennom dette kan forebygge og ta tak i mobbing i sitt nærmiljø. 

Jeg kommer også til å ta for meg ringvirkningene mobbingen har. Det er ikke bare barnet som mobbes som rammes, men også foreldre og søsken lider betydelig. Dette gjelder også familiene til barn som mobber. Dette snakkes det for lite om, og det finnes dessverre også lite hjelp å få til resten av familien. Dette har jeg erfart personlig, men får det også stadig bekreftet gjennom utallige henvendelser med spørsmål om råd til familier som står i vanskelige situasjoner. 

Som nevnt, boken skal berøre og engasjere, og jeg tenker å bruke personlige historier knyttet til hvert tema/kapittel for å oppnå dette. Som tidligere er jeg opptatt av at vi aldri må glemme menneskene bak tallene, statistikkene og tåkepratet. Deres stemmer må frem. 

I den forbindelse ønsker jeg derfor kontakt med: 

1. Foreldre/søsken til barn som har mobbet eller mobber andre

2. Foreldre/søsken til barn som har blitt eller blir mobbet

3. Personer som har mobbet andre

4. Familier som har opplevd å få god hjelp i en vanskelig situasjon

Det er et par ting som det er svært viktig for meg å understreke. Boken skal ikke moralisere, henge ut noen eller på annen måte bidra til økt polarisering i mobbedebatten. Mitt utgangspunkt er at alle involverte i mobbing trenger hjelp – også barn som mobber, og deres foreldre. Av hensyn til barna og øvrig familie og/eller tredjepart er det selvsagt helt i orden å være anonym, og i noen tilfeller vil det også være det eneste riktige. Uansett vil jeg behandle innsendte historier konfidensielt, og jeg kommer selvsagt ikke til å publisere historier uten samtykke. 

For mer informasjon eller innsendelse av historier, kan jeg kontaktes på epost: mobbeboka@gmail.com. Frist for å bidra er 15.september. 

Jeg ser frem til å utgi en bok som jeg håper vil bidra til å løfte frem tabubelagte problemstillinger – og som også presenterer forslag til løsninger på noen av dem. Håper du vil bidra! 

 

 

 

Lærere som virker. En inderlig takk.

Jeg har de siste årene skrevet lite om barna mine i denne bloggen, noe som har vært et bevisst valg. I samråd med min datter, gjør jeg i dag et unntak. Vi har en historie å fortelle, og en dyp, inderlig takk å formidle.

I går var vi på det som best kan beskrives som tidenes mest gripende barneskoleavslutning. Aldri har jeg grått mer i en slik sammenheng, aldri har jeg vært stoltere av datteren min – og aldri har jeg møtt maken til lærere.

Syv spesielle år er endelig over. De fire første var nærmest et sammenhengende mareritt, og også den direkte årsaken til mitt sterke engasjement når det gjelder mobbing, boken min om samme tema og jobben jeg etter hvert fikk i UNICEF Norge. De tre siste årene, har vært krevende og fantastiske, og jeg kommer aldri til å glemme følelsen jeg hadde da datteren min i går kveld gikk opp for å holde tale til lærerne, knakk sammen og måtte gå ut, for så å komme inn litt senere og levere tidenes morsomste og mest rørende tale, med en stolthet og selvfølgelighet jeg ikke i min villeste fantasi hadde turt håpe på for tre-fire år siden. Hun slo ut i full blomst.

I en periode hvor vi vurderte skolebytte, kom det nokså plutselig tre nye lærere inn på trinnet, som lovet å følge barna ut skoletiden, og som bedyret at dette skulle bli et supertrinn. Lett å si, vanskelig å gjennomføre, tenkte flere av oss voksne. Samtidig tente det et håp i meg, om at læringsmiljøet kunne endres og at situasjonen kunne bli bedre. Det skulle vise seg å være riktig. Her er min takk til lærere som virker.

 Kjære dere,

Jeg vil gjerne takke dere for alt dere har vært for min datter – og for oss voksne – de siste tre årene. Allerede før hun begynte på 5.trinn, forstod vi, i møtet med dere, at hun ikke bare kom til å få en ny start, men også en mulighet til å realisere potensialet i seg. Endelig var det noen på skolen som så det samme barnet som oss.

Dere har utfordret henne faglig på en måte vi nesten ikke trodde var mulig. Dere har vist raushet, og samtidig turt å stille høye krav. Det har vært viktig når det gjelder å legge bak seg det som har vært vondt, og for å kunne gå videre i livet som noe annet enn en som har hatt det vanskelig – og som har blitt sett på som vanskelig.

Dere har vært med å vise henne – og mange av de andre barna på trinnet – kraften som bor i dem, og alle mulighetene de har.  Dere har også vært viktige forbilder når det gjelder å gjøre barn trygge på at det er greit å ta plass, være fri og være akkurat slik en er.

Dere har vært trygge voksne som alltid har bidratt til gode løsninger, og som vi har følt det lett å ta kontakt med og være åpne med. Dette har vært tre fantastiske år, som har gitt vår datter mulighet til å slå ut i blomst – både faglig og som menneske.

Rausheten, innsikten og klokskapen dere har vist, har vært av helt avgjørende betydning for at hun i dag tør å møte verden med åpenhet, nysgjerrighet, at hun med rette kan ta sin plass – og en tro på at hun er verdt noe. Det har vært sterkt å være vitne til tilliten hun har til dere, og hvordan deres innspill og veiledning gradvis har modnet i henne og blitt til hennes. Tusen takk for at hun – og vi – har blitt trodd på, respektert og fått mulighet til å oppleve alt dette.

Måtte alle barn i hele verden få å oppleve kontaktlærere som virker – slik som dere.

Tusen takk.

 

 

 

 

Selvironi er ikke for alle

P3-dokumentaren «Selvironi uten armer og ben» er et sterkt eksempel på at selvironi er en viktig ressurs. Men det er ikke en løsning for alle.

Komikeren Sebastian Tjørstad forteller oss om hvordan hans evne til å bruke selvironi har gjort ham til den han er i dag. Vi kan også høre klipp fra showene hans, hvor han, for å bruke hans egne ord, kødder med seg selv og gjerne gir andre frie tøyler til å kødde med ham.

For Sebastian har selvironien utvilsomt vært en viktig ressurs som har gjort ham mindre sårbar og gitt ham en mulighet til å hevde seg, som mange både beundrer og misunner ham. Som mange andre blir jeg inspirert av styrken og åpenheten Sebastian Tjørstad viser, og tenker at vi er mange som har noe å lære av hans innstilling til livet og sine egne begrensninger.

Er det så enkelt?

I samme dokumentar sier komiker Kjartan fra «Kjetil og Kjartan-show» at selvironi er viktig for å unngå mobbing, og sammenstiller manglende selvironi med å være selvhøytidelig. Dette er uttalelser som gjør meg bekymret. For er det virkelig så enkelt, at om man bare kan le litt av seg selv, så avvæpner man mobberen og slipper unna? Hva skjer når voksne mener at om du ikke kan le av deg selv, så er du selvhøytidelig og mangler evnen til å innrømme feil – egenskaper de færreste av oss ønsker å bli assosiert med, nettopp fordi det gir signal som å være selvopptatt og kan hende også pompøs?

Jeg har de siste årene snakket med- og holdt foredrag for flere tusen barn og unge om mobbing og hva det vil si å være et godt forbilde for andre. Noe av det som opptar dem mest, er om det er greit å tulle med alt – inkludert seg selv – og hvordan man kan sette tydelige grenser for hva man aksepterer og ikke, når det gjelder spøk fra andre.

Ikke med på spøken

At enkelte situasjoner kan avvæpnes ved at man ler litt av seg selv, er hevet over enhver tvil. For barn og unge som er trygge på seg selv i utgangspunktet og er sammen med mennesker de er trygge på, kan dette være en god strategi. Også for oss voksne kan det være befriende å slå seg på låret og le litt av seg selv, når vi kløner med noe vi ikke mestrer fullt ut. Men for sårbare barn og unge som har opplevd krenkelser av ulik karakter (som kan være helt ukjent for andre), kan det være vanskelig å le av seg selv med troverdighet, og for mange vil det virke helt umulig å leve opp til en forventning om å være morsom, når det eneste de ønsker er å være usynlig og slippe uønsket oppmerksomhet.

Barn og unge jeg har snakket med forteller at det å late som man er med på «spøken» ved å le av seg selv, ikke endrer følelsen det som sårer gir inni dem. Mange skulle heller ønsker de hadde klart å sette tydelige grenser for seg selv ved å si: «Det der er det ikke greit at du sier til meg», istedenfor å le utvendig og gråte innvendig.

«Kom igjen ‘a, vi bare tulla»

I tillegg til ønsket om å være usynlige, blir mange barn og unge som opplever mobbing og krenkelser, svært selvkritiske og opptatt av å gjøre alt perfekt for at ingen skal kunne ta dem for noe. Mange blir også usikre på seg selv, og redde for å snakke i forsamlinger. Dessverre er det slik at mange av disse ofte får høre ting som «du må jo tåle litt, da», «kom igjen ‘a, vi bare tulla. Du må jo tåle en spøk og kunne le litt av deg selv du, også». Rett nok, barn og unge må rustes til å tåle en hel del. Men å latterliggjøre dem, og omtale de som av helt ulike årsaker ikke klarer å le av seg selv, som selvhøytidelige, er neppe det som gir trygghet til å slå av en spøk når alvoret sprenger på bak øyelokkene.

I motsetning til «ironigenerasjonen», som aldri mener alvor, som tillater seg å tulle med alt og alle, og ikke trenger å stå til ansvar for noe – fordi det var jo bare kødd – vil forventningen om å skulle være morsom på egen bekostning, heller gi mange sårbare barn og unge nok en grunn til å føle seg utilstrekkelige og dumme som ikke klarer dét engang.

Dette innlegget ble skrevet på forespørsel fra NRK P3, og kan også leses på NRK Ytring

Å tørre å forsvare andre

Det er lett å la seg rive med i sosiale medier når saker man føler seg berørt av- eller har et spesielt engasjement for, blir diskutert.  Selv har jeg også erfart hvor lett det kan være å glemme at de man er uenige med om en sak, for det ene er- og står for mye annet enn den saken man er uenig om. For det andre, at de har familie og kan hende også barn, som lider under dette oppmerksomheten som skapes.

Mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kunne være mobbing. Slik jeg ser det, betyr det at vi alle har et ansvar for å vise – gjennom handling – at vi tar avstand fra slik oppførsel. Vi må bli mindre redde for å ta andre i forsvar, samt tåle at det kan medføre uenighet og ubehag. Vi må også være lydhøre og bidra til et debattklima hvor man kan slippe å være redd for å bli beskyldt for å dra mobbekortet i utide – når man sier i fra om at grensen er overtrådt og at belastningen er for stor.

Ingen er bare det du ser. Heller ikke de som som av ulike grunner har stukket hodet sitt frem i offentligheten. Begeret kan renne over selv for den sterkeste, og alle – alle – har vi et ansvar for hvordan- og i hvilket omfang vi lar vår uenighet komme til uttrykk.

Som på andre arenaer i livet, følger barn og unge også med på hvordan vi voksne reagerer- og formidler oss i sosiale medier. Barn gjør i stor grad som vi gjør – ikke alltid som vi sier de skal gjøre. Det gjør meg bekymret

At noen henger ut andre, er sleivete eller ubetenksomme, fritar ikke oss andre fra å gjøre kloke vurderinger, samt være gode forbilder som står opp for andre.

Les gjerne kronikken jeg hadde på trykk i VG 30.oktober 2011. Den har fått ny aktualitet. 

Ingen er bare det du ser

Det har etterhvert blitt langt mellom de personlige innleggene i denne bloggen, og selv om det er et bevisst valg, savner jeg allikevel å kunne være mer personlig.

Slik særlig det siste året har utviklet seg, har engasjementet mitt mot mobbing eskalert ytterligere. Jeg har holdt i overkant av tyve foredrag og jeg har gitt mange intervjuer både på TV og i aviser. Mobbe-Kristin, det er meg. Utad.

I blant blir jeg gjenkjent på gaten og stadig får jeg henvendelser fra folk som trenger noen å dele sine erfaringer med. I blant kommer det også sms og telefoner fra folk jeg ikke kjenner, men som føler de kjenner meg. I blant sier også enkelte at de synes jeg deler så mye av meg selv, og takker for rausheten. Noen opplever engasjementet mitt som masete, og andre blir matte av kraften de opplever ligger i det, og føler seg mer slitne og ubrukelige fordi jeg «får til så mye».

Helt ærlig, så er jeg sliten av det selv. Sliten, fordi jeg er så uendelig mye mer. Fordi det er bunn i meg – jeg tåler ikke alt. Fordi tiden ikke strekker til. Fordi jeg har bekymringer, sorg og mange, mange gleder som strekker seg langt utover det å få inn kronikker eller å bli sitert.

I går hadde jeg en etterlengtet kveld med 10 av de aller fineste damene jeg vet om, og som alle har en helt spesiell betydning i livet mitt. Vi koste oss med deilig mat, uante mengder vin, latter og tårer. Ei av damene sa til meg under en lang fin prat, at hun ikke kunne forstå hvor jeg hentet krefter til å arrangere en slik kveld. Når sant skal sies, skjønner jeg det ikke selv, svarte jeg – og fortalte om hvordan jeg noen timer før festen lå utslått på sofaen og fintenkte på hvordan jeg kunne komme unna med å avlyse festen, fordi jeg var sliten og fullstendig tom for ord.

Til tross for kreftene det kostet ikke å avlyse, ble det en av de viktigste kveldene i livet mitt dette året. For første gang på lenge klarte jeg å si det høyt – at jeg er sliten og at jeg trenger at noen ser bakenfor alt jeg «får til». Ingen er bare det du ser. Og jeg er fortsatt den samme.

Anbefaler forøvrig min gode venninne Live Landmarks innlegg «Motgang gjør deg sterk» – om å verdsette seg selv for den man er, ikke det man gjør.

En tyv er ikke bare en tyv

En tyv har tatt mobilen til en jeg har bekymret meg svært mye for de siste dagene, og da jeg begynte å mistenke at noe slikt var fatt, skrev jeg en melding til den mulige tyven. Jeg skrev at det var viktig for meg å komme i kontakt med eieren da jeg var fortvilet og bekymret. Etter et ukjent antall meldinger og tapte anrop, sendte tyven til slutt en sms hvor hun ba om unnskyldning for å ha avvist alle anropene, og for å ha brukt telefonen som sin egen. Hennes telefon var også stjålet.

I smsen skrev hun at det til slutt ble så hjerteskjærende å lese alle meldingene og å føle all omtanken, at hun ikke klarte å beholde den. Hun skrev videre at hun skammet seg og ville gjøre det godt igjen. Hun skrev at hun skjønte at eieren av telefonen også har problemer, at hun selv er rusmisbruker og at meldingene like gjerne kunne ha vært til henne – fra familien som hun hadde isolert seg fra.

Hun avsluttet med at hun ønsker et verdig og godt liv for vedkommende jeg bekymrer meg for – og at alle vi som bryr oss, skal få det vi fortjener.

I ettermiddag skal jeg møte henne og få overlevert telefonen. Fine tyven.

Oppdatering 1.august, kl. 22.30: Telefonen ble overlevert i ettermiddag.

Vi lar oss ikke oppløse

I natt ble jeg liggende å vri meg i sengen. Hodet var sprengfullt av inntrykk og hjertet i oppløsning. Jeg ble liggende å tenke på siste dagers hendelser i Oslo og på Utøya. Tankene vandret til ungdommene som overlevde. Kampen og flukten. Styrken og samholdet de makter å vise etterpå.

Før jeg sovnet en gang på morgenkvisten, la jeg merke til et spindelvev i taket – akkurat der hvor morgenlyset var i ferd med trenge seg inn. Det fikk meg til å tenke på en liten hendelse for mange år siden.

En edderkopp hadde vevet et stort nett i taket på overbygget ved inngangsdøren. Min daværende kjæreste og jeg, måtte bøye oss hver gang vi gikk inn i huset for å unngå å ødelegge det. Ingen av oss hadde noen gang før sett et så vakkert og stort spindelvev, så vi lot henne få beholde plassen. Jeg fulgte med henne i flere dager og ble vitne til hvordan hun fanget mindre insekter for så å spinne dem inn i små kokonger. På regnværsdager fremstod nettet hennes som det vakreste maleri av regnbuen.spindelvev3

En dag jeg hadde svært dårlig tid før kveldsvakt, gikk jeg rett igjennom nettet. Skrekkslagen ble jeg stående å se på hvordan de skjøre silketrådene oppløste seg i luften og hvordan edderkoppen landet på trappen. I et lite sekund klandret jeg meg selv for å ha vært uoppmerksom og opptatt i min egen verden, før jeg slo meg til ro med tanken på at det tross alt var mange andre steder hun kunne ha spunnet nettet sitt.

Noen dager senere, mens jeg ryddet på kjøkkenet, kikket jeg ut av vinduet. Der, midt på vindusruten, ser jeg en edderkopp og et nytt spindelvev. Det var som hun hadde plassert seg slik at hun kunne se rett på meg, for deretter å kunne si: “Ha! Du trodde du kunne oppløse meg og få meg til å forsvinne, du? Men her er jeg – jeg er tilbake!”.

I morges, da jeg stod opp og gikk på badet med tunge skritt, tenkte jeg på Stine Renate Haheims kloke ord i et direktesendt CNN-intervju, dagen etter massakren på Utøya. En uttalelse jeg håper for alltid blir stående som Norges svar på det meningsløse angrepet:

«If one man can create that much hate, you can only imagine how much love we as a togetherness can create».

Vi lar oss ikke oppløse. Vi er her. Sammen.

Folk «føler» for mye i øst og vest

I avisa Nordlys kan man i dag lese psykolog Jan Atle Andersens uttalelser om at mobbeofre må slutte å la seg mobbe. I Aftenposten har han utdypet noe mer, og sier: «Problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen føler seg mobbet».

Jeg har hørt Andersen uttale lignende ting tidligere, og som mange andre blir jeg rystet over hans manglende kunnskap når det gjelder det faktum at mennesker som blir mobbet, som regel ikke har mulighet til å komme ut av offerrollen ved å endre væremåte. Hans tenkning og menneskesyn må ikke skape presedens for hvordan vi tenker om dem som opplever krenkelser i form av mobbing eller andre typer overgrep.

Min erfaring, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker som har opplevd mobbing eller andre overgrep, er at det å være et offer er forbundet med svært lite status og opplevelse av makt. Det siste de fleste ønsker, er at noen skal oppdage at de har blitt mobbet. Vel vitende om at flere enn Andersen, forbinder det med svakhet og stakkarslighet. Når Andersen snakker om ofre slik han gjør, er han med på å opprettholde stigma rundt hvem det er som blir mobbet, uten tanke for at mange av dem både er kloke, innsiktsfulle og velfungerende mennesker – tross sin sårbarhet.  At noen mennesker er sårbare og mottagelige for mobbing, gir ikke andre rett til å utsette dem for krenkelser og overgrep.

I boken «Fordi jeg fortjener det?», har jeg skrevet om viktigheten av at vi som voksne lærer barna våre å sette tydelige grenser for seg selv, slik at de blir mindre sårbare. Vi må utstyre barna med en indre GPS som gjør dem i stand til å navigere gjennom livet. Det handler både om å være rause og inkluderende forbilder som foreldre, men like viktig er det å være gode forbilder når det gjelder å sette grenser for seg selv, og vise barna at vi ikke godtar å bli dårlig behandlet. På samme måte som barn lar seg påvirke av våre holdninger når det gjelder å ha romslighet for annerledeshet, så blir barn også påvirket av å være vitne til hva vi voksne lever med av overtramp og urettferdighet på egne vegne.

Vi som voksne har et ansvar for å gjøre barn best mulig rustet til å møte en verden hvor ting både kan være ubehagelig, vanskelig og potensielt krenkende. En viktig del av dette er å hjelpe barn å sortere det de opplever – ikke alt som er ubehagelig eller medfører uenighet og kamp, er mobbing.  Det er dog ikke ensbetydende med at barn blir i stand til å kunne velge bort å bli såret – noe som heller ikke skal være et mål. Det må aldri bli legitimt å latterliggjøre noen for å tilkjennegi følelser.

Mange barn, unge og voksne tror at de fortjener å bli mobbet. Ikke bare fordi de ikke passet inn i samfunnsmalen, men også fordi de attpåtil ikke klarte å beskytte seg selv. Jeg er redd Andersens uttalelser underbygger deres følelse av utilstrekkelighet og skam, og gjør det enda vanskeligere å be om hjelp – i en for enkelte – uutholdelig livssituasjon.

Det bør være hevet over enhver tvil, at det aldri er mobbeofferets skyld at det blir mobbet – like lite som det er voldtektsofferets skyld at det blir voldtatt.