Å redde et liv til ingenting

Jeg er opprørt for tiden – og sliten, forbanna og trist. Og selv om jeg egentlig burde bli oppløftet av å lese artikler om pårørende som en ressurs i arbeidet med rusavhengige og psykisk syke, blir jeg bare sintere. For, ja – pårørende er en ressurs. En ressurs det er lett for hjelpeapparatet å utnytte, for å slippe unna ansvar som åpenbart – spesielt etter at den lovpriste ”Samhandlingsreformen” åpenbarte seg – er kommunenes ansvar.

I en artikkel jeg nylig leste, refereres det til en mor som sier: ”Å ha et barn som er rusmisbruker, er som å ha ungen din på Utøya 24 timer i døgnet”. Når sant skal sies, tror jeg det oppleves slik å være barnet også. Livet som rusavhengig – og pårørende – er en kamp mot klokka, og kan best betegnes som en mangeårig unntakstilstand, hvor alt handler om å hjelpe til og å være tilgjengelig hele døgnet. En tilstand hvor svært lite er “normalt”, og hvor det for mange pårørende til slutt handler om å bruke de siste kreftene på å finne fristeder hvor en kan få balansert seg mot den virkelige verden. Etter å ha gått den lange veien og utkjempet sitt livs kamp, kommer mange til et punkt hvor grensen nåes. Foreldre bryter med sine barn og brødre med sine søstre – for selv å overleve. I svært mange tilfeller gir også den rusavhengige og syke langsomt og brutalt opp.

Når krisen virkelig er tilspisset, og døden virker som eneste utvei, hender det at det settes inn uhorvelig mengder ressurser for å redde et liv – takk og lov for det. Men, til hva? Lovnader om koordinerende tjenester, medisinsk oppfølging og utredning tenner håp – også hos pårørende. Men når tilmålt ”liggetid” er over – uavhengig av opplevd behandlingsmessig resultat – betyr lovnadene i praksis ikke annet enn et tak over hodet, så er kravene i samhandlingsreformen tilsynelatende oppfylt for denne gang.

Det gjør det ekstra provoserende at helseministeren to uker før samhandlingsreformen ble lansert, tillot seg å senke skuldrene i den tro at kommunene var godt forberedt, og med tilfredshet sa i en NTB-melding:

”Psykiske lidelser er en av de store folkesykdommene. Jeg tror samhandlingsreformen vil være helt vesentlig også for denne gruppen. Om du må over til et annet tilbud i spesialisthelsetjenesten, så skal du få hjelp til å komme dit”.

Samtidig krever vi – samfunnet – innsikt, symptomhåndtering, rusfrihet og utholdenhet. At den rusavhengige og syke skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten samtidig å sørge for rett hjelp til rett tid, og uten å gjøre symptomene og lidelsene litt mindre.

Slik går det, når veien til helvete er brolagt med gode intensjoner; vi redder et liv tilbake til ingenting.

Innlegget stod også på trykk i Aftenposten 4/4

 

For spesielt interesserte, her er «Samhandlingsreformen i kortversjon».

Reklamer

Skoler legitimerer mobbing

I det siste har jeg fått svært mange henvendelser fra foreldre til barn som blir mobbet. Disse foreldrene har flere ting til felles:

  • Skolene mener den som blir mobbet er/har problemet
  • Tiltakene som blir satt inn, rettes mot mobbeofferet – ikke mot klassemiljøet og mobberne
  • Tiltakene settes ofte i verk uten at kartlegging er foretatt, og uten å opplyse barn og voksne om deres rettigheter i henhold til Opplæringsloven.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn.

I ytterste konsekvens betyr det at skolene, med sin mistenkeliggjøring og/eller unnvikende tilnærming, er med på å legitimere mobbing som setter dype spor i barn som trenger to ting: Å bli trodd på og beskyttet. Det må ikke forstås dithen at den som blir mobbet ikke med fordel kan jobbe med seg selv. Men, det er altså IKKE ensbetydende med at det er ok at andre oppfører seg krenkende og går over deres grenser. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Det er ikke mitt ønske å hause opp stemningen og bidra til en ytterligere polarisering av debatten. Det finnes mange skoler og enkeltpersoner som håndterer mobbing på en konstruktiv og varm måte. Heldigvis. Dessverre gjør ikke det situasjonen mindre alvorlig og krenkende for dem som opplever det annerledes.

På forespørsel har jeg laget en oppsummering av skolens plikter og elevenes/foreldrenes rettigheter i mobbesaker: Enkeltvedtak etter Opplæringsloven

Den virkelige slåsskampen

I dag gikk jeg bokstavelig talt rett på en slåsskamp mellom svært unge og rusa mennesker. På et tidspunkt ble den så alvorlig at jeg fant det best å ringe politiet.

Noen timer etter har hjertebanken gitt seg, men den hemningsløse volden jeg var vitne til, og desperasjonen i de slørete, oppspilte – og langt der inne – triste øynene, har festet seg på netthinnen.

Vel hjemme i et tomt hus, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på at de unge menneskene jeg møtte i dag en gang har vært små og uskyldige. Og at det mest sannsynlig sitter fortvilede foreldre – og søsken – der ute et sted. Familier som sørger over barna de føler at de er i ferd med å miste. Ensom sorg med skam som drivkraft.

Vel vitende om hvor opprivende og altoppslukende det kan være. Og at den virkelige slåsskampen kanskje ikke har startet – enda.

Jeg har tidligere skrevet fra pårørendeperspektivet:

Utenforskap og uteliv

Aldri bra nok. For alltid ensom

Å tørre å forsvare andre

Det er lett å la seg rive med i sosiale medier når saker man føler seg berørt av- eller har et spesielt engasjement for, blir diskutert.  Selv har jeg også erfart hvor lett det kan være å glemme at de man er uenige med om en sak, for det ene er- og står for mye annet enn den saken man er uenig om. For det andre, at de har familie og kan hende også barn, som lider under dette oppmerksomheten som skapes.

Mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kunne være mobbing. Slik jeg ser det, betyr det at vi alle har et ansvar for å vise – gjennom handling – at vi tar avstand fra slik oppførsel. Vi må bli mindre redde for å ta andre i forsvar, samt tåle at det kan medføre uenighet og ubehag. Vi må også være lydhøre og bidra til et debattklima hvor man kan slippe å være redd for å bli beskyldt for å dra mobbekortet i utide – når man sier i fra om at grensen er overtrådt og at belastningen er for stor.

Ingen er bare det du ser. Heller ikke de som som av ulike grunner har stukket hodet sitt frem i offentligheten. Begeret kan renne over selv for den sterkeste, og alle – alle – har vi et ansvar for hvordan- og i hvilket omfang vi lar vår uenighet komme til uttrykk.

Som på andre arenaer i livet, følger barn og unge også med på hvordan vi voksne reagerer- og formidler oss i sosiale medier. Barn gjør i stor grad som vi gjør – ikke alltid som vi sier de skal gjøre. Det gjør meg bekymret

At noen henger ut andre, er sleivete eller ubetenksomme, fritar ikke oss andre fra å gjøre kloke vurderinger, samt være gode forbilder som står opp for andre.

Les gjerne kronikken jeg hadde på trykk i VG 30.oktober 2011. Den har fått ny aktualitet. 

Ingen er bare det du ser

Det har etterhvert blitt langt mellom de personlige innleggene i denne bloggen, og selv om det er et bevisst valg, savner jeg allikevel å kunne være mer personlig.

Slik særlig det siste året har utviklet seg, har engasjementet mitt mot mobbing eskalert ytterligere. Jeg har holdt i overkant av tyve foredrag og jeg har gitt mange intervjuer både på TV og i aviser. Mobbe-Kristin, det er meg. Utad.

I blant blir jeg gjenkjent på gaten og stadig får jeg henvendelser fra folk som trenger noen å dele sine erfaringer med. I blant kommer det også sms og telefoner fra folk jeg ikke kjenner, men som føler de kjenner meg. I blant sier også enkelte at de synes jeg deler så mye av meg selv, og takker for rausheten. Noen opplever engasjementet mitt som masete, og andre blir matte av kraften de opplever ligger i det, og føler seg mer slitne og ubrukelige fordi jeg «får til så mye».

Helt ærlig, så er jeg sliten av det selv. Sliten, fordi jeg er så uendelig mye mer. Fordi det er bunn i meg – jeg tåler ikke alt. Fordi tiden ikke strekker til. Fordi jeg har bekymringer, sorg og mange, mange gleder som strekker seg langt utover det å få inn kronikker eller å bli sitert.

I går hadde jeg en etterlengtet kveld med 10 av de aller fineste damene jeg vet om, og som alle har en helt spesiell betydning i livet mitt. Vi koste oss med deilig mat, uante mengder vin, latter og tårer. Ei av damene sa til meg under en lang fin prat, at hun ikke kunne forstå hvor jeg hentet krefter til å arrangere en slik kveld. Når sant skal sies, skjønner jeg det ikke selv, svarte jeg – og fortalte om hvordan jeg noen timer før festen lå utslått på sofaen og fintenkte på hvordan jeg kunne komme unna med å avlyse festen, fordi jeg var sliten og fullstendig tom for ord.

Til tross for kreftene det kostet ikke å avlyse, ble det en av de viktigste kveldene i livet mitt dette året. For første gang på lenge klarte jeg å si det høyt – at jeg er sliten og at jeg trenger at noen ser bakenfor alt jeg «får til». Ingen er bare det du ser. Og jeg er fortsatt den samme.

Anbefaler forøvrig min gode venninne Live Landmarks innlegg «Motgang gjør deg sterk» – om å verdsette seg selv for den man er, ikke det man gjør.

Skammer seg syke

Denne kronikken hadde jeg på trykk i VG (kun papir), søndag 30.oktober:

I kjølvannet av det store fokuset media har hatt på mobbing i 2011, registrerer jeg at det flere steder diskuteres om det ikke er for lett å påberope seg mobbing. Mange, heriblant noen av de ivrigste debattantene og kritikerne, gir inntrykk av å mene at folk ikke tåler uenighet og kritiske blikk lenger, og at folk velger å dra mobbekortet i hytt og pine – i mangel på gode argumenter.

Tabu og stigma

Som mange andre er jeg bekymret for at begrepet mobbing er i ferd med miste sin tyngde og sitt innhold, og jeg er opptatt av at dette er et begrep som skal omgås med edruelighet. Men, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres erfaringer med mobbing – enten som mobbeutsatt, mobber eller pårørende – sitter jeg allikevel igjen med et inntrykk av at det er et langt større problem at folk ikke forteller om det de opplever, enn at de drar mobbekortet i utide. Til tross for stort fokus på temaet over en årrekke, er mobbing fortsatt forbundet med tabu og stigma, og folk flest opplever i liten grad status forbundet med det å være et offer.

Min erfaring er at både barn og voksne bruker mye krefter på å dekke over at de har havnet i en situasjon hvor de mobbes. Mange voksne forteller ikke engang livspartneren sin om mobbing, i frykt for at det skal endre deres syn på vedkommende – for mobbeofrene er, må vite, svake, annerledes og ute av stand til å ta igjen eller beskytte seg selv.

Barn og voksne tier og skammer seg syke i frykt for å bli ytterligere ydmyket og latterliggjort, om de tilkjennegir egne grenser – og at de er overskredet.

Sosiale medier

Dessverre er det slik at mange selv erfarer, eller er vitne til at andre ikke blir trodd, når de omsider forteller hva de opplever. I sosiale medier som Twitter, bloggsfæren og på Facebook, ser jeg ofte folk bli latterliggjort og beskyldt for å påberope seg mobbing på sviktende grunnlag, når de sier i fra om at trykket er for stort og at de føler seg uthengt og latterliggjort.

Kritikere og debattanter – som ofte er i posisjon til å skape en sterk opinion mot en person eller sak – underkjenner folks opplevelse, og påberoper seg samtidig definisjonsmakten. Ikke bare under dekke av ytringsfriheten, men også ved i tydelige ordelag tilkjennegi at: Om man stikker hodet frem, så får man tåle det som kommer. Tilsynelatende uten å tenke over at mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kan være mobbing.

Når man ser hvordan voksne håndterer slike situasjoner, åpenbarer det seg flere dilemma knyttet til samtidig å oppfordre og anbefale barn og unge til å si i fra om det de opplever. For, hvordan skal vi forvente at barn håndterer en slik motstand og underkjennelse av sine opplevelser?

Sosial læring

Det er viktig å ruste barn til å tåle konstruktiv kritikk, takle uenighet og det faktum at livet til tider er nokså urettferdig, uten at det er synonymt med å være et offer. I dette sorteringsarbeidet må barn og unge få god veiledning, og kanskje finner man ut sammen, at dette ikke var mobbing, men alvorlig og vond uenighet. En erfaring som gjør både barn og voksne bedre rustet til å identifisere vanskelige situasjoner senere. Minst like viktig er det at barn lærer å kjempe for seg selv, ta igjen og ikke minst kunne inneha og formidle forventninger til hvordan omgivelsene skal behandle dem.

Voksne må være gode forbilder, ikke bare når det gjelder å formidle raushet og inkluderende holdninger, men også gjennom måten vi selv håndterer urett på. Vi må vise at vi beskytter oss, står opp for oss selv – og at vi ikke aktivt velger å innta en offerrolle. Men, vi har også et ansvar for – gjennom handling – å vise at vi er lydhøre i forhold til hvor andres grenser går, og at vi respekterer dem. Det betyr ikke at man ikke skal stille kritiske spørsmål til en sak, eller måten den formidles på. Kritiske tilbakemeldinger er også en del av den sosiale læringen som ruster oss – men at andre er sleivete og uheldige med uttalelsene sine, fritar ikke oss andre fra å ta klokere vurderinger. Å stikke seg frem, er ikke synonymt med å være fritt vilt. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Gjennom voksnes usaklige personangrep, latterliggjøring og underkjennelse av andres følelser, skaper vi aksept for at også barn og unge opptrer slik ovenfor hverandre – og at enda flere tier om alvorlig mobbing.

Graden av smerte forbundet med sjikanering, uthenging og mobbing, kan gjøre livet ulevelig – både for voksne og barn. Det burde gjøre oss langt mer bekymret enn at enkelte drar mobbekortet i utide.

Veien ut av mobbehelvete

I dag kom jeg over et blogginnlegg med utgangspunkt i portrettintervjuet Dagbladet har gjort av meg, om oppveksten min og hvordan jeg klarte meg tross utfordringer i barneårene. Bloggeren Astrid stiller spørsmålstegn ved om det ikke er litt for mye fokus på «reis deg opp», når det samtidig er et faktum at mange av dem som opplever mobbing får livene sine ødelagt for alltid – og aldri klarer å reise seg igjen. Hun synes holdninger som at ”man må reise uansett”, er skumle – for det er nødvendigvis ikke så enkelt for alle. Det siste har hun rett i – det finnes dessverre ingen enkel vei ut av mobbehelvete.

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene – hva gjør at noen klarer seg og andre ikke?

Min erfaring – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres mobbehistorier – er at noe av det de fleste har manglet underveis, det er håp. Håp om at livet kan bli bra igjen – og derfor er jeg glad for Dagbladets vinkling i denne saken. For – vil det hjelpe noen om avisene skriver om dem som fikk livene sine fullstendig ødelagt hver gang temaet skal belyses?

Mitt liv kunne ha vært ødelagt – og med summen av belastningene jeg hadde i livet mitt som barn – så ville mange ha forstått det svært godt om det gikk dårlig med meg. At jeg har klart meg, betyr ikke at veien til det livet jeg lever i dag har vært enkel, eller at jeg ikke har hatt lyst til å gi opp innimellom. På veien dit jeg er i dag, har jeg tidvis vært vrang, deprimert, pessimistisk – og noen ganger uten håp.

Livet er i perioder en kamp for mange – også meg. Men jeg er takknemlig for at min mor, og enkelte andre voksne jeg hadde rundt meg, aldri gav meg opp og heller aldri aksepterte at jeg gav opp eller gav meg over. Slik jeg ser det, så har jeg måttet ta noen valg underveis (mer eller mindre frivillig, selvsagt, da min mor har vært tøff og tydelig på hvilke alternativer jeg har hatt). Disse valgene har gjort at jeg har klart meg. Det betyr ikke at jeg mener alle er i stand til å klare det, men igjen så kommer vi tilbake til dette med håpet. For når er det egentlig ok å gi opp – når kan man være sikker på at livet aldri blir bedre igjen?

Jeg har jobbet mange år i psykiatrien, og kjenner dessverre mange som har fått livene sine ødelagt av mobbing. Jeg kjenner også mange som har tatt livet av seg på grunn av mobbing. Men mange av dem jeg har møtt, har også funnet tilbake troen på at livet er godt ment og at de kan få det bedre. Og mange får det også bedre – med hjelp til å bære håpet, anerkjennelse og råd om gode alternativer å handle ut i fra.

Når det er sagt – de som allikevel ikke får det bedre skal vi andre selvsagt ikke moralisere over. Men jeg tror og vet, etter utgivelsen av ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, at min og mange andres historier om hvordan livet tross alt ble bra, har inspirert mange til å tørre og ta tak i eget liv.  At man en gang har vært et offer, trenger ikke å bety at man for alltid er et. Det finnes veier ut av mobbehelvete.

Her kan du lese hele portrettet i Dagbladet på nett

Når samholdet blir ekskluderende

Fra de første skolene åpnet dørene igjen etter ferien, har jeg daglig blitt kontaktet av svært fortvilede og gråtende foreldre som forteller om alvorlig mobbing som ikke tar slutt og en tøff skolestart for barna.

Blir ikke trodd

En av dem jeg har snakket med, frykter for livet til barnet sitt. Barnet sier det ikke makter mer av utestengningen og ønsker å ta livet av seg. En annen lurer på hvor mye det er meningen at de skal tåle, og forteller at de føler seg brysomme som sier ifra gang på gang. Likevel føler de seg usynlige. De blir ikke trodd.

Gjentatte ganger har foreldre spurt om jeg kan komme hjem til dem og snakke med familien. De ønsker veiledning og har behov for å få formidlet håp og noe som gjør situasjonen lettere å bære. Noen unnskylder seg fordi de er opptatt av sin egen situasjon, når så mange har det mye verre etter terroren 22/7.

Ungdommer jeg har snakket med, forteller om en skolestart som i liten grad bærer preg av et varmere og mer inkluderende samfunn etter 22/7. Som en jente skrev på SMS: «Alt var som før da skolen begynte igjen. Som vanlig blir jeg holdt utenfor og driti ut med de andre til stede. Jeg trodde folk hadde skjerpet seg litt nå. Alle snakker jo om at vi må holde sammen osv.».

En annen jente skrev at da hun fortalte hjemme at hun var blitt enda reddere etter 22/7. Hun gruet seg veldig til å begynne på videregående skole og fikk høre at hun var selvopptatt som tenkte på sine egne problemer etter at så mange ble rammet og drept i terrorangrepet.

Enda mer ensom

I likhet med alle andre nikker jeg samtykkende til at inkludering og raushet er viktigere enn noensinne. Mens vi nikker iherdig og snakker om varme og åpenhet, slutter vi oss til Kronprinsens ord om at vi har svart på terrorhandlingene med å vise hva vi står for: Vi har svart med nærhet og samhold. Og det er i sannhet godt å kjenne styrken i dette samholdet, særlig for oss som ér inkludert, ikke opplever mobbing og som har et godt nettverk.

Mange barn og foreldre håpet og trodde at noe skulle bli annerledes. Tilbake i skolehverdagen møter de en annen virkelighet. Fortsatt opplever barn og unge å bli holdt utenfor, latterliggjort, truet og baksnakket. Foreldre kjemper fortsatt for å bli trodd når de forteller skolen hva barna deres opplever og om konsekvensene det får.

Selv om hele nasjonen føler seg rammet av terroren, og selv om mange ble drept og såret, er disse menneskenes bekymring og fortvilelse like reell som før. De er kanskje enda mer ensom etter 22/7.

Samholdsrus

I vår sterke samholdsrus, må vi vokte oss for å tro at mobbingens ekskluderende dynamikk endres ved at vi fylles av store tanker om samhold og nærhet, samtidig som vi knytter oss enda tettere til dem vi allerede kjenner nærhet til. Endring forutsetter at vi som allerede er en del fellesskapet viser at vi er rause og våger nærhet også til det som er annerledes og ubehagelig.

Vi må bli tøffere når det gjelder og slå ned på krenkende utsagn. Vi må i større grad ta et oppgjør med hvordan vi selv omtaler andre mennesker og hvordan vi takler uenighet. Viktigst av alt er at vi tør å se og inkludere dem som av svært ulike grunner faller utenfor i hverdagen vår. Gjennom handling fra fellesskapet, kan de som lever i utenforskap unngå å bli mer ensomme enn de var før 22/7.

Voksnes ansvar

For noen dager siden ble jeg kontaktet av en far som fortalte om en situasjon barnet hans nylig hadde opplevd. Han uttrykte bekymring for hva slags konsekvenser hendelsen ville få for hans barn på sikt, men mest av alt var han opptatt av hva man kunne gjøre for gutten som hadde påført barnet hans dette. Denne gutten skal tidligere ha blitt mobbet selv, og han var bekymret for hva som ville skje dersom ryktet om det som hadde skjedd begynte å spre seg. Han var redd for at gutten ville oppleve mobbing som hevn. Det ble en fin samtale om å være tydelig på at handlingene ikke var akseptable, men viktigheten av ikke å fordømme ham som menneske av den grunn. Vi som voksne har et spesielt ansvar. Vi snakket om forskjellen på å forstå bakgrunnen for handlingen og å forsvare den. I sin raushet søkte denne pappaen å forstå fremfor å fordømme. Han var opptatt av å inkludere fremfor å ekskludere.

Det er ikke bare terrorhandlingene vi skal møte med nærhet og samhold. Vi må også møte mobbing og utenforskap slik – sammen.

(Innlegget stod også på trykk i VG lørdag 3.september)

Betalt mobbing og trakassering

De siste dagene har flere «rosabloggere» stått frem i media og fortalt at de føler seg halshugget og kneblet. Bloggerne Lars Petter og Heidi Alexandra Olsen mener ytringsfriheten ikke gjelder for dem, og begrunner det med reaksjonene de har fått på sin støtte til enkelte av den terrorsiktedes meninger. Til tross for mange støtteerklæringer, har de opplevd massiv motstand i kommentarfeltene sine, men verst av alt – at profilerte annonsører trekker seg fra blogg.no, og på den måten også rokker ved bloggernes inntektsgrunnlag. For det er slik i den delen av bloggsfæren blogg.no representerer, at det lønner seg å ha ekstreme meninger. Det lønner seg å være intrigemaker, konstruere konflikter, utgi seg for å være naiv og dum, mobbe og henge ut. Det lønner seg også å trakassere minoritetsgrupper – enten det er snakk om rumenske tiggere eller overvektige nordmenn. Uavhengig av om årsaken er enighet eller uenighet, gir det mange klikk – og mange klikk gjør bloggerne attraktive for annonsørene.

Å skape legitimitet for mobbing og ekstreme meninger

I et samfunnsperspektiv er det av vesentlig betydning å finne ut av- og sette fokus på hva som skaper legitimitet for ekstreme meninger og mobbing. I mange sammenhenger er det riktig å plassere ansvaret hos enkeltpersoner og/eller spesielle miljøer. Men når denne type adferd utvikles og opprettholdes gjennom kommersialisering på ulike blogplattformer – hvor en del av motivasjonen er økonomisk betinget hos begge parter – er det betimelig å se på en annen fordelingsnøkkel når det gjelder ansvar .

Enkelte annonsører ser ut til å våkne og har varslet at de trekker seg fra blogg.no. Det er gledelig. Men sett i lys av alt fokus som har vært på samfunnsansvar de siste årene, er det svært beklagelig at det ikke har skjedd før. Samfunnsansvar må også innebære å ta ansvar for et inkluderende og trygt samfunn for barn og unge, hvor man etterstreber likeverd og tilhørighet.

Dessverre har annonsører – gjennom flere år – og med tilrettelegging fra blant annet blogg.no – finansiert mobbing og trakassering utført av mindreårige. Tilsynelatende uten tanke for konsekvensene det har hatt for dem som har blitt påvirket og rammet, og uten tanke for hva slags konsekvenser det får for utførerne når de ganske snart skal entre voksenlivet med rollen som mobber, høyreekstrem og dum, hengende ved seg. At utførerne blir løftet frem som superstjerner i sitt univers – gjennom kjendisfester og gavedryss – gjør at mange unge drømmer om det samme, og kanskje tillater seg å gå litt lenger enn det de normalt ville ha gjort. Mobbingen og trakasseringen tiljubles, og settes på denne måten i system.

Jeg er blant dem som har kontaktet blogg.no og påpekt signaleffekten dette har. Jeg har også satt spørsmålstegn ved om de som bedrift med stor innflytelse på barn og unge, virkelig ønsker å bli assosiert med holdninger som skaper legitimitet for mobbing, og bloggere som mobber og henger ut andre. Jeg har ikke fått svar. At annonsører ønsker å bli assosiert med slikt, er både uforståelig og svært uansvarlig.

Når noen annonsører omsider velger å droppe kontroversielle bloggere, må det ikke på noe måte forveksles med knebling og begrensning av ytringsfriheten. Derimot må det sees på som et viktig og riktig skritt i retning av å bevare- og fremme normal folkeskikk, samt gjennom handling bidra til et mer inkluderende og varmere samfunn.

Vi har alle et ansvar for å ta til motmæle mot holdninger som fremmer diskriminering, mobbing og trakassering. Et viktig bidrag i så måte, er å slutte å betale mindreårige for å spre slike holdninger. Et annet er selv å bidra til å heve debatter til et nivå som medfører positiv påvirkning og varig endring på veien mot et samfunn hvor tilhørighet og likeverd er en selvfølge.

Les også NRK-saken: Bloggarar tener på å vere naive

(Noen vil sikkert stusse over at jeg ikke lenker til nevnt bloggere. Dette skyldes at jeg ikke ønsker å bidra til ytterligere trafikk)

PS. Innlegget er etter ønske fra Dagbladet å lese som kronikk (i noe utvidet versjon) i dag, 16.august.

En tyv er ikke bare en tyv

En tyv har tatt mobilen til en jeg har bekymret meg svært mye for de siste dagene, og da jeg begynte å mistenke at noe slikt var fatt, skrev jeg en melding til den mulige tyven. Jeg skrev at det var viktig for meg å komme i kontakt med eieren da jeg var fortvilet og bekymret. Etter et ukjent antall meldinger og tapte anrop, sendte tyven til slutt en sms hvor hun ba om unnskyldning for å ha avvist alle anropene, og for å ha brukt telefonen som sin egen. Hennes telefon var også stjålet.

I smsen skrev hun at det til slutt ble så hjerteskjærende å lese alle meldingene og å føle all omtanken, at hun ikke klarte å beholde den. Hun skrev videre at hun skammet seg og ville gjøre det godt igjen. Hun skrev at hun skjønte at eieren av telefonen også har problemer, at hun selv er rusmisbruker og at meldingene like gjerne kunne ha vært til henne – fra familien som hun hadde isolert seg fra.

Hun avsluttet med at hun ønsker et verdig og godt liv for vedkommende jeg bekymrer meg for – og at alle vi som bryr oss, skal få det vi fortjener.

I ettermiddag skal jeg møte henne og få overlevert telefonen. Fine tyven.

Oppdatering 1.august, kl. 22.30: Telefonen ble overlevert i ettermiddag.