Alle feminister er traktorlesber

sexyfemiFor mange er ordet feminisme utelukkende forbundet med noe negativt. Mange ser for seg den stereotypiske sinte kvinnen som hater menn, som er lite attraktiv, ikke shaver seg under armene og som høylydt og irrasjonelt roper høyt om innbilte angrep på sin såkalte kvinnelighet. Alt med det som resultat at mange kvinner, når de snakker om behovet for likverd og like rettigheter, starter appellen sin med:»Jeg er ikke feminist, men….» Sannheten er at feminismen er bygget på en filosofi som har svært mye å tilføre både kvinner og menn. Hvorfor skal vi unnskylde at vi ønsker å fremme like rettigheter og muligheter for alle, uavhengig av vedkommenes kjønn eller legning?

Svaret er: Mytene om de feministiske stereotypene.

Alle feminister er like

En del mennesker synes å være av den oppfatning (meg selv inkludert for noen år siden) at feminister er oppdratt i en slags tro og at de agerer etter ett bestemt sett med regler – hvis ikke blir de «kastet ut». I virkeligheten er det slik at det finnes mange grener innenfor feminismen og forskjellige typer feminister. Mange feminister er uenige seg i mellom i kjernespørsmål,  men for de fleste feminister er grunntanken den samme:

  • Kvinner og menn skal være likestilt ved lov og ha samme verdi i samfunnet
  • Fortsatt, i mange land, må lovendringer såvel som samfunnsmessige endringer til for å sikre kvinner et bedre liv med større valgmuligheter
  • Vold og undertrykkelse mot kvinner verden over, må bekjempes
  • Kvinner må støtte hverandres avgjørelser og kulturelle forskjeller

Feminister hater menn

Enkelte feminister hater selvsagt menn. Det gjør også tusenvis av kvinner som ikke kaller seg feminister. Noen menn hater (utrolig nok) kvinner også. Men de fleste feminister hater ikke menn. Feminismen, slik jeg tolker den, handler om likeverd mellom kjønnene og et bedre liv for de kvinner som lever i undertrykkelse. Det handler i min verden ikke om kvinnelig dominans. Mange feminister er gift eller samboere med menn, og mange menn kaller seg også feminister.

Feminister er sinte

Alle er vi vel sinte i blant? Sinne er en naturlig følelse når man blir diskriminert eller undertrykket – uavhengig av om man bekjenner seg til bestemte grupperinger i samfunnet. Hver 4. kvinne (på verdensbasis) kan forvente å bli voldtatt i løpet av livet. I USA så tjener kvinner 75 cents for hver dollar en mann tjener. At de som kjemper for kvinners rettigheter i blant blir sinte, kan neppe regnes som urimelig? Heldigvis innser de fleste mennesker – også feminister, at det fører lite produktivitet med seg å være konstant sint. Dessuten er det utmattende, så selvsagt går ikke alle feminister rundt og er konstant sinte.

Feminister er uflidde og mindre pene

Det sies ofte (og da med referanse til Ottar gjerne), at feminister er kvinner som er for stygge til å få seg en mann. Det finnes en del rigide standarer om hva som er vakkert i samfunnet, og mange av oss er så forfengelige at vi ikke ønsker å identifisere oss med den stereotype feministen med kort hår i traktorboots, med ring i nesen, uten bh og med hår under armene. Derimot, hvis du synes det er lite attraktivt å ha egne meninger, stille spørsmålstegn ved samfunnets normer og jobbe for å bedre kvinners liv verden over, ja da kan kanskje feminister sees på som lite attraktive. Men om du ikke synes det – se deg rundt og du vil oppdage at feminister har forskjellige måter å te seg på, og at vi for det meste ser ut som alle andre i samfunnet. Faktisk så finnes det – utrolig nok – forfengelige feminister med lange røde negler og sexy undertøy.

Feminister er sytepaver

Har du lagt merke til hvordan kvinner – om de klager over noe som helst – med letthet blir kalt forlangende, masekjerring eller sytete? Kvinner «skal»  jo være enige, glatte over og ivre etter å inngå kompromisser. Derfor er det kanskje ikke så rart at kvinner som opponerer mot de gammeldagse normene, blir stemplet som sytepaver. Men om man ser på det slik: Takket være «sytepaver» verden rundt, kan kvinner nå de fleste steder i verden stemme, eie sitt eget hus, jobbe med det de ønsker og anmelde menn som forgriper seg på dem.

Feminister hater sex

Såvidt meg bekjent – og jeg kjenner mange feminister – så hater vi ikke sex. Faktisk så elsker de fleste av oss sex så til de grader, at vi gjerne kjemper i mot forestillingen mange har om at kvinner som er frigjorte og liker sex, er løsaktige horer. Gjennom årene har feminister kjempet for bedre tilgang til prevensjonsmidler for kvinner. Derimot er feminister kjent for ikke å like tanken på at kvinnekroppen sees på som et objekt til mannens frie disposisjon og nytelse (Personlig er dette en av sakene hvor jeg mener Kvinnegruppen Ottar skader «vår» sak, mer enn de gagner den. Men, meg om det – og mer om det en annen gang, kanskje…)

Alle feminister er (traktor)lesber

Noen feminister er lesbiske. Og de fleste heteroseksuelle kvinner som kaller seg feminister, støtter oppunder lesbiskes rettigheter. Dessverre er myten om at feminister er lesbiske, noe som spiller på folks homofobi og som hindrer enkelte kvinner i å kalle seg selv en feminist.

Alle feminister brenner bh’er

Brenning av bh’er har nærmest blitt referert til som en kul trend i 70-årene. De fleste kvinner med en viss størrelse på brystene sine, setter pris på støtten fra en bh – uavhengig av deres mening om feminisme! Og, ja – de fleste feminister jeg kjenner, shaver faktisk leggene og armhulene sine – hvertfall i kulturer hvor de sosiale normene tilsier det.

Feminister respekterer ikke hjemmeværende mødre

Enkelte feminister respekterer ikke hjemmeværende mødre. Enkelte kvinner som ikke kaller seg selv feminister, respekterer dem heller ikke. Feminisme handler for meg og mange andre, om muligheten til å kunne foreta kvalifiserte valg. Derfor er jeg rimelig sikker på at de fleste synes det er et beundringsverdig valg. Samtidig som vi synes det må økonomiske endringer til, slik at både kvinner og menn blir gitt muligheten til å velge det. Mange hjemmeværende mødre er svorne feminister.

«Jeg er ikke feminist, men…» feminism-is-radical-notion-black-1294f

Har du noen gang sagt det? Hvis svaret er ja, sett stereotypene tilside og spør deg selv hvorfor. Det er ikke noe stygt, irrasjonelt eller galt med å ønske seg en verden hvor kvinner og menn er fullstendig likeverdige.

Derfor; ikke vær redd for å si det høyt: Jeg er en feminist!

Gratulerer med dagen!

Innlegget er også postet i 0803

Reklamer

Min takk

 

I anledning 0803, har jeg lest mange artikler om feminisme og kjønnsforskjeller. Mange av dem gir grobunn for å skrive noe om de områdene i livet mitt som ikke alltid lever opp til de moderne feministiske idealene. Det er opplagt at kampen for å fremme like rettigheter og muligheter for alle – uavhengig av vedkommenes kjønn eller legning – aldri må ebbe ut.

Siden vi alle lever i dette patriarkiet (som verden på mange måter fortsatt er), og fordi jeg liker å ha en optimistisk tilnærming til livet, tenkte jeg; hvorfor ikke snu på det? På hvilken måte har feminismen forbedret og muliggjort det gode livet jeg lever i dag – både personlig og profesjonelt?

Det finnes sikkert hundrevis eksempler på hvordan feminismen har lagt et godt grunnlag for selvfølelsen min og det faktum at jeg kan leve som en sterk og tilfreds kvinne. Her følger et lite utdrag av de viktigste:

1. Jeg simpelthen elsker følelsen det gir når jeg kan påpeke og synliggjøre folk som i mangel av andre språklige verktøy, omtaler andre på en sjåvinistisk måte. Jeg liker også at jeg selv i samtale med slike mennesker, klarer å beholde både fatningen og forventningen om fortsatt å bli hørt.

2. Jeg elsker det faktum at jeg – med rette – når som helst kan ta for meg en mann som forsøker å objektivisere eller fremstille kvinner som dummere enn seg selv.

3. Jeg elsker at jeg kan stå foran speilet og tillate meg å beundre min egen kropp – fra mitt ståsted. Ikke kjærestens, ikke min mors – ikke fra noen andres ståsted!

4. Jeg liker å ha muligheten til å forsvare kvinner som opplever at ingen andre gjør det – være seg i en samtale hvor de gjentatte ganger blir avbrutt, eller om de blir utsatt for offensive og ubegrunnede angrep på sin person.

5. Dessuten elsker jeg, at når jeg går på gaten, så kan jeg se tilnærmelser fra menn som det de er, og jeg kan selv velge hvordan jeg skal håndtere dem.

6. Jeg er stolt av at jeg er gitt friheten til å velge å satse på en karriere.

7. Jeg elsker at jeg kan vise meg naken for en mann uten å be om unnskyldning for min frodighet.

8. Jeg elsker at jeg kan be om det jeg ønsker seksuelt – og at jeg kan forvente å få det.

9. Jeg elsker at jeg i full åpenhet kan hjelpe andre kvinner til å håndtere problemene sine – for så å komme styrket ut av det etterpå.

10. Faktisk så elsker jeg retten til å elske meg selv akkurat nå.

Dette innlegget er også postet i 0803

Unødvendige unnskyldninger

Jeg tenker ofte på hvordan vi kvinner (i motsetning til menn) navigerer og fører oss i det fysiske rom. Det virker som måten vi navigerer på i forhold til hvordan vi snakker, har en parallell til hvordan vi opptar fysisk plass. For det første; det er en drastisk forskjell på hvordan kvinner og menn er opplærte til å bruke øyekontakt og kroppsspråk i en samtale. Uten å være det bevisst, kommuniserer vi alle slags beskjeder om dominans og underkastelse mens vi snakker med hverandre. Dette er ting som er kjente for de fleste av oss. Men, i det siste har jeg tenkt en del på kvinner vs. menns bruk av unnskyldinger – og hva det sier om vår plass i sosiale sammenhenger.

Det virker på meg som vi – mine kvinnelige venner, kolleager og jeg, unnskylder oss en hel del for ting som ikke er vår feil. På jobb for noen uker siden, var vi flere som kom for sent til et møte grunnet en alarm som hadde gått. Da vi kvinnene omsider kom, unnskyldte vi oss tvert for at vi kom for sent. Noen minutter senere kom tre menn ruslende inn døren til møtet. De satte seg ned og forsynte seg med kaffe uten en unnskyldning eller forklaring på hvorfor de kom for sent. Noe ingen synes var rart, og som heller ikke er et enkeltstående eksempel. sorry1

Som nevnt i innlegget Krev din plass og ei den!, så er jeg nokså bevandret innen bøkenes verden hva kommunikasjon angår. Det virker ganske åpenbart blant dem som har gjort undersøkelser angående kjønnsbasert kommunikasjon, at dette mønsteret viser seg å være nokså typisk – og at det gir mening. I mange kulturer er det slik at unnskyldninger i all hovedsak fremsies til de med høyere sosial status – av dem med lavere sosial status. (Det er svært sjelden motsatt). I mange samfunn og kretser sees unnskyldninger på som svakhetstegn. Det samme gjør det å vike blikket, endre gåretning, la seg avbryte når noen snakker høyere enn deg eller rett og slett la andre ta ordet fra deg.

Selv om disse skillene er i ferd med å viskes ut i mange sammenhenger, tror jeg dessverre ikke at det har mistet sin aktualitet. Min yngste datter på 9 år er stadig i klinsj med flere av de tøffe guttene i klassen. Ikke bare slår hun de fleste av dem i sjakk, men hun krever sin rett til å bli hørt i (enhver) sammenheng, og slår dem sågar ihjel også med ord. Hun unnskylder ikke at hun tar plass, og krever fullstendig rettferdighet og likeverd – alltid. Den stadig uventede motstanden, faller mange av guttene tungt for hjertet. De blir åpenbart i villrede og ukomfortable – noe som ofte ender med nedsettende kommentarer om utseendet hennes. Dette forteller oss noe om hvilken rolle disse små mennene (to be), er forventet- og selv forventer å ha.

Derfor, mine damer, er det på høy tid at vi kvinner – i tillegg til å ha fokus på hvordan vi fører oss i det fysiske rom – har fokus på å komme unødvendige unnskyldninger til livs. Dersom du virkelig har gjort noe galt eller har vært insensitiv (alternativt oversensitiv, les: pms…), så skal du selvsagt be om unnskyldning på en anstendig måte. Men, når ting skjer – som ikke er din feil, om du er usikker på verdien av dine spørsmål og kommentarer, eller om samtalen du har virker underlig – motstå for all del trangen til å be om unnskyldning for å glatte over situasjonen.

Sosialt likeverd dveler i det store bildet og i detaljene. Måten vi daglig omgås andre på er betegnende for mangt, men dog en nærmest usynlig detalj. Ta derfor ansvar for dine egne feil, men ikke alle andres!

Innlegget er også postet i 0803

Krev din plass og ei den!

feminism-2b1For noen dager siden traff jeg tilfeldigvis en jente jeg spilte håndball med for mange år siden. En høyreist, flott og særdeles oppvakt jente slik jeg husker henne fra den gang. Når sant skal sies kjente jeg henne knapt igjen da vi møttes forleden. Hun hadde fortsatt det samme blendende smilet, men noe hadde skjedd med holdningen hennes. Et «noe» som fikk henne til å fremstå som ukjent. Det var noe usikkert og unnskyldende ved hele fremtoningen hennes. Dette «noe» som muligens er forventet at høye kvinner skal ha i vår kultur. I blant kan man saktens få følelsen av at det å være en høy kvinne er et angrep på alle menn man støter borti – som er lavere enn en selv. Derfor, i beste Mette Marit-stil, luter vi skuldrene, bøyer hodet og holder for guds skyld alltid albuene tett inntil hoftene – så vi ikke skader noen mannlige egoer på vår vei.

Denne tankegangen er ikke ukjent for meg med mine 179 cm på strømpelesten, og det irriterer meg at høye kvinner skal måtte føle det slik. Mange av oss har opplagt internalisert den kulturelle beskjeden om at det er upassende at vi som kvinner opptar så mye fysisk plass.

Gjennom årene har jeg lest et betydelige antall bøker om kommunikasjon sett fra flere perspektiv. Noe av det som virkelig har fattet min interesse er hvordan forskning viser at mengden fysisk plass man opptar, matcher med personens sosiale status. Når to mennesker omgås hverandre, er det overveiende sannsynlig at den med høyere sosial status vil komme til å innvadere den andre personens fysiske sfære. Dette er også påvist å ha en sammenheng i interaksjoner mellom ulike kjønn. Menn bruker mer fysisk plass enn kvinner, og innvaderer  kvinnens personlige område.

Et studie gjort med skjulte kameraer på tog- og busstasjoner i ulike byer i Europa, viser at når kvinner sitter på en ventebenk, sitter de med armene i kors, albuene tett inntil siden, knærne inntil hverandre osv – for å minimere plassen de opptar. Menn på sin side, breier seg ut ved å legge armene bakover på benken. De sprer bena fra hverandre – selv om det medfører at de innvaderer det personlige rommet til kvinnen som sitter ved siden av dem. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg selv har opplevd dette ombord i fly; at mannen ved siden av meg opptrer som om han har forhåndsbestilt halve gulvplassen foran mitt sete.

Et lignende studie tok for seg hvordan kvinner og menn beveget seg på offentlige steder. Når kvinner og menns gåretning krysses, er det forventet at det er kvinnen som skal endre retning for å unngå en kollisjon.I tillegg til dette begrenser kvinner skrittlengden sin, luter skuldrene og unngår å initiere eller opprettholde øyekontakt.

For å more mitt eget hode, har jeg ved flere anledninger bevisst unngått å endre gåretning når jeg har vært på kollisjonskurs med en mann. Dette har ført til flere sammenstøt, hvorpå flere etterpå har snudd seg og gitt meg et underlig blikk før de hastet videre. Antall underlige blikk øker betydelig om du i tillegg gjør dette med en viss attitude – rak i ryggen, symmetriske skuldre og lange skritt. En lek som forøvrig har medført en endring i mine vaner. Nå har  dette blitt min måte å gå på.

Jeg får fortsatt rådville blikk fra menn som snur seg etter at jeg har gått forbi. Noe av grunnen er selvsagt også at jeg er en høy kvinne som går med høye hæler akkurat når det passer meg (jeg liker dessuten å fremheve min feminitet gjennom øvrig bekledning også). Jeg endrer heller ikke gåretning med mindre det er det enkleste for meg. Ofte vil det være slik at mannen vil ha mer plass på sin side av fortauet, og at det å skifte gåretning for meg, vil medføre å gå ut i snøfonna eller stoppe og vente til han har gått forbi meg.

Det faktum at jeg ikke stopper eller endrer retning, bringer i sannhet frem underlige reaksjoner hos en del menn. Jeg tror de færreste menn vil forstå hva som er så rart ved dette, og derav det rådville blikket. Dessuten insisterer jeg også på å eie mitt eget område på utesteder – hvor kvinner tradisjonelt sett er forventet å gi avkall på plassen sin. Som min lille protest mot verden, tar jeg derfor ikke fem øre for å holde blikket og nekte å vike det først. Det rare med dette, er at så fort menn kommer over rådvillheten som nettopp grep dem, så responderer de som regel med fascinasjon.

Jeg ser på dette som mer enn et morsomt sosialt eksperiment (og nå en vanlig måte for meg å føre meg på). Jeg tror rett og slett det er nedbrytende for kvinner å gi etter for denne mannsjåvinistiske forventningen vi har blitt oppdratt til å passe inn i. Ved å utfordre de uskrevne reglene for mannlig dominans og hierarki, så kan man hver eneste dag trosse mannsjåvinistiske holdninger – uten engang å tenke over det. En følelse som ruler i min krøllete verden!

Min utfordring til dagens kvinner er: Krev din plass og ei den! Vær bevisst på hvordan du sitter/står/går/oppnår øyekontakt – og krev din rett. Et par underlige blikk fra menn skader deg ikke. Derimot er det fantastisk hvordan det å bevege seg rundt i verden på en komfortabel og sikker måte, endrer din egen opplevelse av deg selv!

Dette innlegget er også publisert i 0803