Frihet, toleranse og fellesskap

En annerledes 17.mai-tale. 

Etter ønske fra flere, legger jeg ut talen jeg skal holde under flaggheisingen på Blakstad skole i morgen, den 17.mai. Den er skrevet i taleform – omtrent slik jeg har tenkt å fremføre den.

Kjære alle sammen, 

I dag er endelig en av årets fineste og viktigste dager her. I dag feirer vi at det er 197 år siden Norge fikk sin egen grunnlov. Selv om vi ikke fikk vår fullstendige frihet den dagen – den fikk vi først i 1905 – fikk vi allikevel retten til å styre landet vårt selv, den 17.mai i 1814. At vi er så mange samlet her i dag, viser at det fortsatt er verdt å feire.

For de aller fleste av oss som er til stede, er det en selvfølge, det å bestemme selv. Vi lever i et land hvor vi kan ta frie valg, vi har ytringsfrihet og i utgangspunktet like rettigheter. I Norge har vi mange fordeler som ikke er en selvfølge for andre.

Andre steder i verden lever dessverre millioner av mennesker på flukt fra krig, overgrep og sult. Mange barn lever uten mulighet til å gå på skole eller å få den maten de trenger for å overleve. Mange lever uten identitet – og uten å tilhøre en nasjon, slik vi er heldige å gjøre.

Hva vil det egentlig si, det å tilhøre en nasjon? Enkelt sagt betyr det å dele en historie og være en del av et fellesskap.

Dessverre kan det noen ganger virke som man må være lik alle andre, for å få være en del av dette fellesskapet. Men slik er det ikke! Fellesskap er ikke er det samme som likhet, og det er ikke slik at vi må tenke, handle og VÆRE som alle andre for å få en plass.

Fellesskapet oppnår vi gjennom å være inkluderende, vise respekt og toleranse. På den måten skapes det plass til alle de spennende ulikhetene våre.

Å stå sammen som en nasjon handler om å ta vare på minner, om å føre den historiske arven vi alle er så stolte av videre – det handler om i fellesskap å ta vare på friheten forfedrene våre kjempet for og som vi skal synge om i ”Ja, vi elsker” etterpå. Men det handler om mer. Det handler også om å bry seg om- og se de rundt seg. Særlig de som ikke har det like bra som oss.

Det er ikke uten grunn at vi kaller 17.mai for barnas festdag. Vi går i tog, spiser oss mette på is og god mat. Vi er sammen med venner og familie. Vi leker, jubler og synger. 17.mai er i det hele tatt en dag det er forventet at man skal være glad og i festhumør. Men for barn og unge som av ulike grunner føler seg utenfor, og ikke har så mange venner, er ikke 17.mai slik.

Derfor har jeg, på vegne av FAU ved Blakstad skole, og som en av mange stolte foreldre, to spesielle ønsker for dagen i dag:

At alle bidrar, slik at både voksne og barn skal få kjenne hvor fint det er å være en del av nasjonen vår – og av fellesskapet vårt. Og at ingen – verken store eller små – blir gående alene eller stående utenfor i dag.

Vi håper det blir en varm og inkluderende 17.mai – med latter, glede og mange, mange is i magen. Gratulerer med dagen, alle – og god tur rundt Skaugum!

Tillegg: Jeg håper alle med egne barn eller som skal feire med andres, tar seg tid til å snakke med dem om hvordan de og dere kan inkludere de barna dere vet trenger det. Alle kan bidra til å gjøre usynligheten litt mindre på slike dager. Også voksne kan trenge å bli sett. Det er ikke så mye som skal til – én som bryr seg kan være nok.

Reklamer

Ja til burkini!

Sofasamtale hos familien Krøll

Mamma: I går ettermiddag da jeg var i Oslo, så jeg mange russejenter i hijab. De danset og hadde det gøy, akkurat som de andre russejentene de var sammen med.

Eldsteprinsessa (himler med øynene): Hvorfor forteller du det nå liksom? Vi snakket jo om Alexander Rybak, Perez Hilton og blogging. Miley Cyrus er dritsur på ham forresten. Men hva med hijaben?

Mamma: Jeg kom sikkert til å tenke på det fordi vi snakket om Rybak, 17.mai osv. Og fordi jeg synes det var et flott syn. De virket både stolte, frie og glade!

Minsteprinsessa: Det skulle jo bare mangle om de ikke fikk være russ og ha det gøy bare på grunn en hijab. Tror ikke jeg hadde tenkt over det om jeg hadde sett det engang, jeg.

Eldsteprinsessa: Åh, nå kom jeg på noe skikkelig idiotisk! Vet du hva, eller? I Nederland av alle land i verden, så er det forbudt med burkini i svømmehaller. Det er faktisk flere muslimske jenter som har blitt bortvist når de har møtt opp for å bade i burkini (reiser seg nesten opp i sofaen og skumper borti lillesøsters lår).

Minsteprinsessa: AU!! Hvor mange ganger må jeg si at jeg faktisk har et sår akkurat der? Slutt!

Mamma: Hvorfor i all verden har de blitt bortvist på grunn av det?

Eldsteprinsessa: Fordi det mener det er et kvinneundertrykkende plagg! Herregud! Det er jo ikke det. Det er jo motsatt. Det er et plagg som gir dem en frihet de ikke har hatt før. Nå kan de tross alt bade sammen med klassen sin osv – og det er de helt sikkert kjempeglade for. Litt sånn: YES! Endelig kan jeg bade offentlig sammen med vennene mine uten å vise for mye hud.

Minsteprinsessa: Ja, det har jeg lest om også, eller om jeg hørte det på nyhetene, det husker jeg ikke. Har du hørt noe så korka? Korka er forresten et ord X i klassen min bruker mye. Det er jo tross alt bare snakk om en våtdrakt med en badehette festet på. Kan aldri tenke meg at de hadde stengt døra til svømmehallen og bedt vedkommende om å gå, hvis det var presidenten, eller hva det er i Nederland, som hadde bestemt seg for å bade med våtdrakt og badehette? Svømmetrenerene mine bruker forresten alltid våtdrakt.

Mamma: Hva mener dere er feil med at de behandler jenter med burkini på den måten, da?

Eldsteprinsessa: Jeg kan ikke fatte hvorfor de på vegne av de jentene som faktisk bare har fått det bedre på grunn burkinien, mener at det er kvinneundertrykkende! Burde de ikke i det minste mene det selv først, før noen andre velger å holde dem utenfor på grunn av det? Det må vel være viktigere enn alt annet, hvordan jentene selv opplever det? Hadde jeg brukt hijab, så hadde jeg blitt kjempeglad for en burkini. Alle vil jo ha mest mulig frihet. Det som er frihet for meg er jo ikke nødvendigvis frihet for andre.

Minsteprinsessa: Jeg synes man kan sammenligne det med å bære et stort og synlig kors jeg. Er ikke det lov i en svømmehall der nede heller? Eller enda verre, i dag for eksempel, så har jeg på meg klær jeg trives godt i og som passer til den runde formen min. Om noen hadde tvunget meg til å gå i andre klær, fordi det passet dem bedre, så hadde jeg ikke følt at jeg var fri til å leke og ha det gøy slik jeg elsker. Da er det jo viktigere at jeg har de klærne som passer, så jeg kan gjøre det jeg vil, ikke sant?

(Eldsteprinsessa fniser av søsterns resonnement og klemmer henne flat samtidig)

Minsteprinsessa: Men i alle dager, sa jeg ikke nettopp at jeg hadde et sår der? Nå kommer det til å sprekke, bare fordi du blir så gærn på grunn tanken på burkinier.

Eldsteprinsessa: Mamma, skal du blogge oss nå, tror du? I så fall så må du huske på at det ikke er jeg som sier alle de rare tingene. Det er henne (peker).

Mamma: Jeg vet ikke enda, men du sier da sannelig mye rart og fint du også!

Eldsteprinsessa: Nei, jeg kommer bare med saksopplysninger, jeg. Husk det.

På en benk